Er jeg vanskelig?

På forsommeren bestemte min kjære og jeg oss for å ta tak i en litt for avslappet livstil. For mange timer i uka tilbringes sittende. I alle fall for meg, som i tillegg til stillesittende hobbyer har stillesittende arbeid. Så vi meldte oss inn på treningsstudio som mange gjør. Han var veldig motivert, jeg var ikke fullt så motivert.

På grunn av mine flere titalls kilo overvekt trives jeg ikke helt å gå inn i et treningsstudio der de fleste ser ut som om de bor der. Så kommer jeg med min slitte joggebukse, for det var den jeg hadde som fremdeles går an å bevege seg i når man trener. Etterhvert ble jeg mer og mer motivert. Og ser at på dette treningsstudioet er vi flere som ikke bor der. Det er folk med alle mulige kroppsfasonger, og treningserfaring og behov. Så da fant jeg ut at jeg ville kjøpe meg noen treningsklær som ser litt freshere ut. Og da begynte jakten. For å gå inn i en sportsbutikk og se etter dametreningsklær som har mer enn én X før L er en gangske håpløs jakt. Om det er tights, topp eller trenings-bh så er det nesten umulig å finne. På de siste 5 årene har jeg funnet 2 topper, 1 bh og 1 joggebukse (den tidligere nevnte) i sportsbutikker. Og jeg har vært innom mange. Jeg har vært på Norwegian outlet og sett gjennom alle butikkene der, jeg har vært innom alle de forskjellige sportsbutikkjedene og jeg kommer ut like tomhendt.

Det eneste stedet jeg kanskje kan finne noe er i klesbutikker. Men de har ikke så stort utvalg i farger og fasonger. Og jeg skulle jo ønske at jeg kunne velge annet enn svarte klær. Personlig liker jeg for eksempel klærne til Kari Traa. Men der finner jeg heller ikke noe som passer en med store former.

Da jeg i tillegg i sommer skulle til Hemsedal med familien så tenkte jeg at kanskje jeg også burde skaffe meg en fritidsbukse. Så jeg ikke måtte gå med jeans på tur i fjellet. Men der kom problemet igjen. Det er i alle fall umulig å oppdrive i den type butikk der de med “normale” størrelser handler.

Så for meg blir dette et tankekors. De aller fleste overvektige mennesker vet at det er sunnere å bevege seg enn å sitte stille. Og anbefalingene som kommer fra forskjellig hold oppfordrer til aktivitet som skal øke pulsen, hvilket for meg betyr svette. Og i mitt hode er det da logisk at vi som absolutt skulle kommet oss ut av sofaen og inn på treningsstudio, eller ut i naturen vi burde også lett kunne kjøpe passende klær. At man ikke får tak i klær kan for noen være et av hinderne som gjør at man holder seg i sofaen.

Så jeg håper at noen skulle se at det er et marked for treningsklær som har flere X’er på størrelsen. Og at når man kommer inn i en butikk at det ikke blir flaut å spørre etter slikt. For det er ikke morsomt å måtte spørre om de har store nok klær. Jeg har opplevd det som litt krenkende når betjeningen ser på meg og svarer at det tror de nok ikke. Og så finner de frem et plagg som tydelig er for lite og spør om kanskje det passer.

Du ser meg ikke

Jeg går forbi deg hver dag. Ofte flere ganger i løpet av en dag. Men jeg ser sjelden på deg. Du kan ikke se meg. Jeg haster forbi med blikket senket. Vet ikke hva som skjer dersom jeg ser rett på deg. Har jeg noe å si til deg? Var det noe du ville sagt til meg? Noen dager kaster jeg et hastig blikk på deg når jeg går forbi. Men jeg stopper sjelden opp. Jeg ser på alle andre rundt deg. Det er så mye mindre komplisert.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne ta meg tid til å se på deg, at jeg kunne ha mulighet til å snakke med deg. Høre hvordan dagen din har vært, og hva du vil gjøre i sommer. Det er så alt for lenge siden vi hadde mulighet til å sette oss ned å snakke sammen. Den gode dype samtalen. Eller den mindre seriøse. Til og med en diskusjon, krangel eller hva som helst, bare jeg hadde mulighet til å være sammen med deg.

Det er vanskelig å stoppe opp og ta tid til å se på deg. På bildet der du sitter med jentene på fanget og smiler. Disse to jentene som du kjente som småbarn, som nå er store og på vei ut i voksenlivet. Jeg skulle gitt hva som helst for at du kunne være her og oppleve dette med oss.

Jeg blir helt satt ut av at selv etter 14 år så er noen ting så vonde å håndtere at jeg heller unngår dem. Og jeg skulle så gjerne kunne snakket med deg om hvordan man bør takle sånne ting. Men du er ikke her. Og jeg må finne svarene på andre måter.

Savner deg, pappa!

Er du sjokkert?

De aller fleste av oss opplever minst en gang i livet å flytte. Sannsynligvis mer enn en gang. De fleste av oss flytter jo hjemmefra, så kanskje en gang eller fler i løpet av studietid og på et tidspunkt slår vi oss til ro. For meg tok det nesten 30 år før jeg slo meg skikkelig til ro. I løpet av de første 30 årene bodde jeg i hvert fall i 20 forskjellige hus. Noen kortvarig og andre lenger. Innen 2004 var det lengste jeg hadde bodd på ett sted under 6 år. Heldigvis gikk jeg de første åtte årene av skolen på samme skole, selv om det innebar ca tre mils pendling hver vei. Men det ga en stabil vennekrets og klassesituasjon.

Når man flytter til nytt sted, om det er kort avstand, eller lang avstand er det endringer. Når vi flytter hjemmefra får vi opplevelse av å måtte ta ansvar som voksne. Vi må finne ut av alt som våre foreldre har gjort og vi ikke har tenkt over er viktig.

Flytter vi fra landet til byen er det mange inntrykk og situasjoner vi må tilpasse oss. Og flytter vi motsatt vei er det nok av ting man kanskje savner i begynnelsen, for livssituasjonen på landet og i byen er så forskjellig.

Da jeg flyttet hjemmefra begynte prosessen på internatskole gjennom videregående skole. Så bar turen til Trondheim. Der bodde jeg i fire år. Der møtte jeg min mann og vi flyttet til Tromsø da eldstedattera vår var nesten ett år. Både da jeg kom til Trondheim og Tromsø opplevde jeg mange situasjoner hvor jeg ønsket jeg var tilbake i “gamlebyen” for der visste jeg hvilken  butikk som hadde det jeg lette etter, eller hvor det var koselig å møte venner på kafé.

Den største endringen jeg har gjort er å flytte fra et lite tettsted på landet til Lahore i Pakistan. Vi bodde riktig nok inne i millionbyen, men på en campus en og en halv mil utenfor. Vi bodde innenfor en høy mur, og hadde vakt ved porten slik at ikke uvedkommende skulle kunne komme inn. Vi var på den måten litt skjermet fra hvordan naboene våre bodde. Men vi måtte ut for å handle og slikt. For det var kun hus og pappas kontor på campus.

Denne flyttingen gjorde vi da jeg gikk i 8. klasse, i 1989. En måned på sommeren før vi dro var vi på et kursopphold hvor man skulle lære hvordan det var å flytte til en ny kultur. Det var mye snakk om kultursjokk og hvordan man best kunne tilpasse seg. Problemet for min del var at denne undervisningen mest var for de voksne. Vi barn hadde andre ting vi gjorde. Men det var ikke noen god forberedelse på at vi skulle flytte til noe helt annet enn det vi var vant til. Det eneste jeg fikk ut av dette oppholdet var at jeg hørte begrepet kultursjokk, og jeg lærte å telle til ti på spansk. For det var spansktalende unger der også.

Så med begrepet kultursjokk i bagasjen flyttet vi ned. Og kultursjokket kom sterkt og helt etter boka for de fleste av oss fem i familien. Dog i litt forskjellig tempo og styrke. Men det som er det mest fascinerende med alt er at det var først i vinter at de siste brikkene falt på plass for meg med tanke på mine følelser rundt oppholdet i Pakistan. Og det skjedde da jeg leste boka min svigerinne har skrevet, hvor hun beskriver prosessen som skjer for en som flytter fra et sted til et annet. Hun skriver om kultursjokk og integrasjonsprosessen. Hun flyttet for en del år siden til Belgia, og i de siste årene har hun brukt mye tid på å sette seg inn i det tekniske rundt kultursjokk og hvordan man kan integreres bedre. For det å flytte fra et land i Europa til et annet er ikke så lett som man kanskje tror.

Forrige uke ble denne boka “En hel verden forsvinner”  lansert på Boldbooks.no.  Da jeg leste boka kjente jeg meg godt igjen, og som sagt falt det noen brikker på plass. I tillegg er boka og historiene hun forteller skrevet på en humoristisk måte. Dette er en bok jeg mener at alle burde lese. I dagens samfunn er vi alle i kontakt med mennesker som er i en integreringsprosess. Du har kanskje en nabo, familier som har barn i samme barnehage, eller skole som dine barn, kanskje du har en kollega fra et annet land, eller kanskje du er frivillig som jobber med flyktniger eller innvandrere. Det som jeg kanskje liker aller best med boka er at den skildrer prosessen fra en norks persons opplevelse, i et europeisk land. Og man skulle ikke tro det er så vanskelig, men til tider er det det, av forskjellige grunner. Tenk bare da hvor mange flere situasjoner de som kommer fra helt andre kulturer og med null språkkunnskap opplever ting.

Dette er hva Boldbooks.no skriver om boka:

En annerledes historie om integrering.

Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.

Så løp og kjøp, og kos deg. Jeg trakk på smilebåndet så mange ganger. Og denne boka skal leses flere ganger.

 

 

Pappa og Terje Vigen

I dag ville pappa blitt 67 år. Kanskje pensjonist? Det er så rart å tenke på ham som så gammel. At mamma, tanter, onkler,søsken,mann,barn og meg selv blir eldre er ikke like rart.

I mange år grudde jeg meg til 1. februar. Tankene mine de siste dagene i januar ble mer og mer opptatt av hvordan det skulle bli i år. Ville dagen føles mørk og tung, ville sorgen føles like skarp og overskyggende. Eller ville dagen ikke skape noen slike tanker, og hvis det skjedde, hva betød det?

Men i fjor og i år har jeg ikke hatt den samme opplevelsen knyttet til denne dagen. I år har jeg gått og tenkt på at jeg skulle skrive et innlegg i dag. Et nytt innlegg hvor jeg kan fortelle litt om pappa. For det gjør godt å kunne tenke på minnene jeg har om ham uten at sorgen skal gjøre det vondt og vanskelig. I fjor delte jeg noen sanger jeg forbinder med pappa. I år tenkte jeg å holde meg i den kunstneriske verden, men denne gangen ikke relatert til musikk.

Da jeg var barn spilte jeg ofte av pappas Frem fra glemselen LP-plater. Og særlig de tragiske historiene elsket jeg. Jeg kunne sitte på stua og høre på “I en sal på hospitalet” flere ganger mens jeg gråt mine modige tårer. Jeg har nok hatt en dragning mot disse litt dramatiske tekstene, for da jeg ble litt eldre oppdaget jeg at pappa også kunne diktet om Terje Vigen utenatt. Dette er et dikt med over 40 vers, og ut i fra det jeg kan huske kunne han alle. Jeg pleide å spørre om han kunne resitere det når vi var ute på biltur, noe vi var stadig vekk. Og vi hadde også ofte lange nok turer til at han fint kunne rekke det. Men selv om det ikke var mange ganger han tok hele diktet så tenker jeg på ham hver gang jeg hører om Terje Vigen.

Å høre pappa med sin “blaude” sørlandske dialekt resitere dette har satt sine spor på en slik måte at å høre en helt ordinær østlending prøve seg er ikke helt det samme. En norsklærer jeg hadde sa hun gjerne skulle hørt ham resitere teksten. For det er noe med å høre historien om sørlendingen Terje Vigen fortalt av en sørlending.

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; —
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt; —
helst mod uroligt vejr, —
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

For resten av teksten kan du lese her.

Jeg tor kanskjem jeg i dag skal feire pappa på et vis han helt sikkert ville vært med på, nemlig å ta en tur på konditori og kose meg med en skillingsbolle eller et godt kakestykke.

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva “alle andre” orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Balsam for sjelen

I dag har jeg snakket i telefon og “kranglet” med programvare nesten hele arbeidsdagen. Programvare som ikke fungerer slik de skal er utrolig frustrerende. Når man har brukt tre arbeidsdager på et oppsett som egentlig skulle ta 3-4 timer har jeg lyst til å slå hodet i veggen og det går en del sinte tanker gjennom hodet mitt. Jeg blir rett og slett litt grinete.

Det sies at tålmodighet er en dyd, og jeg pleier å si at det er en dyd jeg ikke mestrer. Så jeg må si at i dag er jeg takknemlig for en tålmodig kunde, som har vært gjennom mange runder med prøving og feiling for å få ting til å fungere. Til slutt i dag, etter å ha gjort endringer vi hadde håpet å slippe fikk vi programvaren til å virke! Det var med glede vi ga oss etter det vi hadde bestemt at var dagens aller siste forsøk. Så med en plan om fullføre noen småting vi ikke rakk i dag på fredag fikk vi en fin slutt, eller rettere sagt pause på denne saken.

Men det er jo ikke bare en kunde, eller kollega som tar kontakt i løpet av en dag. Og det er jo koselig, det hadde jo vært fryktelig kjedelig og stusselig å sitte alene uten kontakt med andre dag ut og dag inn. Men da jeg kom hjem fra jobb følte jeg som at jeg hadde sittet i telefon nesten alle 7,5 timer på jobb. Det er selvfølgelig ikke helt sant. Etter å ha sjekket samtaleloggen på telefonen og litt rask matematikk viser det bare i underkant av 6 timer telefontid i dag. Og da teller jeg ikke alle telefoner jeg måtte avvise fordi jeg satt i andre samtaler. Jeg får vel nyte at så mange ville snakke med meg på en gang :)

Da jeg kom hjem var jeg ganske så tom i hodet, og tirsdager er den travleste dagen de første halvannen timer etter jobb. Da skal ungene på speider, så det er litt leksekontroll og ryggsekkpakking. Temperatursjekk utendørs, og en vurdering av hvor mye jeg tror temperaturen kommer til å falle de påfølgende to timer når ungene er utendørs for at jeg skal være sikker på at de er riktig kledd. Og med tanke på at jeg har en kontorjobb har jeg ikke selv vært i kontakt med vær og vind noe særlig innen dette tidspunkt.

Men så…… Eldstedattera har fått “lappen”! Så jeg slipper å kjøre til og fra speider. For hun er speiderleder for lillebrors gruppe. Jeg kan sette meg ned og strikke, slenge meg på sofaen eller hva annet jeg ønsker etter en lang dag på jobb. Så i dag var egentlig drømmen å slenge seg på sofaen, eller kanskje til og med i senga. Men så tenkte jeg på en artikkel min mann viste meg i går. En artikkel som forteller om at forskning viser at naturen slette bekymringer.

Konklusjonen er at selv korte turer i grønn natur faktisk forandrer hjernen – og har en målbar og positiv effekt på våre negative tanker.

Så med tanke på dette, og det at jeg i mars var tullete nok til å godta utfordringen om å tilbakelegge 10 mil i april tok jeg med meg bikkja, skrudde på Endomondo og la ut på tur. Vanligvis putter jeg høretelefonene rett i ørene og setter på musikk jeg trives med, men i dag bestemte jeg meg for å høre på naturen i stedet. Og det var herlig. Jeg ligger alt for langt bak planen for 10 mil i april, så jeg fant ut at for å ikke havne enda lenger bak så fikk jeg ta en lengre runde enn jeg pleier. Så jeg la ut med friskt mot på veier og stier jeg ikke har gått så mye på tidligere. Etter en time og et kvarter og 6,66 km var bikkja og jeg tilbake i stua. Nå ligger hun og nyter kvelden i sofaen og jeg har et hode som er mer opplagt enn om jeg hadde tilbrakt den samme tiden “på øret”.

Daisy på tur på Hevingen

Hvor dypt stikker det?

For to uker siden kom jeg over denne artikkelen skrevet av Hanne Sigbjørnsen, også kjent som Tegnehanne, hvor hun tar et oppgjør med hvordan vi i bruker ganske tøffe diagnoser som en dagligdags måte å beskrive en følelse.

Det har gått inflasjon i de to mest utbredte diagnosene. Ordene «angst» og «depresjon» er navnet på sykdommer som bokstavelig talt ødelegger liv, men de blir helst brukt til å forklare dagligdagse nedturer vi alle opplever.

– Hanne Sigbjørnsen

Da jeg leste artikkelen ble jeg på en måte rørt. Her skriver ei som selv ikke har hatt psykiske problemer at vi må slutte å bruke disse ordene som faktisk også er Continue reading

Kveldsrydding

Jeg har lest litt om hvordan bygge en bra blogg, og et av punktene der er at man bør ha et tema for bloggen sin. Og det er vel ikke akkurat noe jeg kan vise til. Men det har vært mange tanker og opplevelser i forbindelse med pappas død og ting utløst av dette. En annen ting jeg også har prøvd meg på er å sette ord på noen av de utfordringer jeg sliter med i mitt hverdagsliv. Og dette innlegget kommer i lys av dette siste.

Jeg har i flere dager, vel egentlig uker hatt et innlegg i tankene. Et innlegg som mange sikkert er lei av å høre om, men jeg trenger å uttrykke mine tanker, og kanskje en eller annen kan ha nytte av å se at det er andre som har slike problemer. Og da er det verdt å skrive og så trykke “Publiser” etterpå. Så her kommer min kveldsrydding i tankekaoset.

Solnedgang ved Oslofjorden

At jeg nå i dag velger å skrive dette ned, for å dele det ble utløst av at jeg leste Mental helse sin gjesteblogg på Psykkobloggen i dag. Det er et innlegg som adresserer problemet med at vi ikke tør snakke om den store rosa elefanten, som hun kaller det, depresjon. En lidelse som rammer så mange som 20 % av oss. Så vi bør vel snart tørre å snakke om det på lik linje som andre sykdommer. Det er jo ikke den samme skammen å snakke om andre sykdommer?

Det har nå gått litt over 10 år siden noen virkelig skjønte hva som var “i veien” med meg. Da hadde jeg slitt med det i nesten 20 år allerede. Selv om jeg har gått i forskjellig form for terapi sliter jeg selv med å kalle meg syk. For jeg er ikke syk, men jeg er ikke helt frisk heller. Diagnosen kalles Unipolar lidelse. For oss som ikke snakker legespråk kan det også omtales som kroniske depresjoner. Det er “broren” til bipolar lidelse, men uten manier. Denne lidelsen gjør at jeg kan gå i svarteste kjeller uten noen utenforliggende årsak. Den er uforutsigbar og slitsom. Det kan gå helt flott uten “symptomer” i mange uker, og til og med måneder når jeg er heldig. Men så plutselig er det som om noen slår meg ned. Og da påvirkes alt som kan påvirkes. Jeg kan umiddlebart ønske konsentrasjon og hukommelse “på gjensyn”, for de tar seg ferie. Likeledes gjør beslutningsevne og overskudd. Tunge tanker får et ikke så blidt “velkommen tilbake” sammen med manglende tiltakslyst.

Alt jeg beskriver over er ting som er veldig vanlig hos mennesker som sliter med psykiske problemer. Så jeg vet at jeg ikke er unik på den fronten. Og det jeg heldigvis også vet er at det ikke nødvendigvis varer så lenge. For jeg er ikke alltid nederst i den mørkeste kroken av “kjelleren”. Jeg er oppe og “lukter på rosene” og trekker litt frisk luft, om man kan kalle det det, inn i mellom. Men det som blir min utfordring, og jeg er ganske sikker på at jeg har skrevet dette i et annet innlegg tidligere, er at jeg er rå på å bruke masker. Jeg tar på meg smilet, det tøffe trynet og den store kjeften og begir meg ut i verden. Så for andre er det ikke lett å se at det sitter en usikker og deprimert person bak den maska. En annen ting som kan være en utfordring er at jeg har en litt for godt utviklet pliktfølelse. Så når jeg ikke vil eller føler jeg har overskudd til å gjøre noe så er det ofte at jeg presser meg selv til å gjøre det, for det burde jeg.

Så jeg kjører ofte på, gjør alt jeg burde. Og så får jeg heller ta smellen når den kommer. For det gjør den. Men selv da forteller jeg det ikke til noen. Jo da, jeg gjør vel det. Hvis den varer mer enn noen måneder gjør jeg det. Da får mamma og mannen min vite at alt ikke er helt tipp topp.

Nå sitter jeg her og har blitt “lurt” av min teflonhjerne igjen. For å klare og lage den konklusjonen jeg har ønsket er som strøket ut av tankene. Kanskje som en blanding av min egen frustrasjon på at jeg ikke skjønner at ikke andre kan se hvordan jeg egentlig har det, på tross av det tøffe trynet og mitt ønske om å gjøre alle til lags?

Gode minner

I dag hadde pappa blitt 66 år. Og i anledning dagen og hans forkjærlighet for Wenche Myhre vil jeg dele sangen som har snurret i hodet mitt i dag.

I tillegg har jeg lyst til å dele noen av de minnene som får meg og mine til å smile litt når vi snakker om pappa.

Pappa var en mann som elsket 17. mai og 17. maitog. Han syntes det var stor stas å løpe fra sted til sted i Oslo for å se oss flere ganger der vi trasket avgårde.

Pappa var en bestefar som tøyset og tok barnebarna med på ting. Et av de klareste minnene et av mine barn har av ham er at han lekte spøkelse under et teppe og skulle fange dem. Og hun gjemte seg på fanget til mormor.

Han lot ungene tegne på stueveggen, i stua han holdt på å pusse opp.

Pappa var en person som brant sterkt for det han trodde på. Noe som også har ført til noen morsomme sitat. Ikke alle egner seg på trykk :)

Det første året jeg bodde i Trondheim, mitt første år etter videregående skole så var jeg hjemme en ferie. Vi skulle på biltur, og pappa, mamma og jeg byttet på å kjøre. Når pappa eller mamma kjørte satt jeg og strikket på en lue. Den hadde fletter og rett og vrang, ja, hele pakka. Så ble det min tur til å kjøre. Og min hjelpsomme far meddeler etter en stund at han nå har vært så snill og strikket noen runder for meg. Og han kunne bare strikke rettstrikk! For de av dere som kan litt om strikking, så kan dere nok forstå at jeg da ble noe frustrert, men så ble det også en morsom historie.

Jeg kan vel ikke huske at det var en tid da pappa ikke hadde minst en bil å mekke på. I mange år var det Land Rover, og han hadde en egen forkjærlighet for engelske biler. Og da Øystein Sunde kom med sangen “Engelsk bil” ble det en sang jeg alltid forbinder med pappa.

Og i dag hadde han altså blitt 66 år. Han ville hatt ett år igjen til pensjonsalder. Det har jeg tenkt litt på de siste dagene. At vi andre har blitt eldre, at mamma også har passert 60 er ikke rart, men at han ville vært så nær pensjonsalder er merkelig. Han stoppet jo der, som 53-åring.

Så nå som dagen nærmer seg slutt, kan jeg si at for meg har dagen i dag vært bra. Jeg har kost meg med minnene, selv om tårene har kommet en gang eller to. Heldigvis er sorgen ikke så tung lenger, og jeg har heldigvis mange gode minner jeg kan ta frem på en dag som dette.

Deilig er jorden!

I alt stress som både adventstid og min jobb, som har økt arbeidsmengde rundt årsslutt, medfører så finnes det momenter i denne tiden som gir bare glede. En av disse er de rundene jeg får være med i musikkgruppen i min lokale menighet. Vi øver inn sanger vi spiller til jul. For en uke siden hadde vi et adventsprogram hvor vi hadde fokus på sang og musikk fra flere forskjellige land. Det var solosang, duetter, barne- og voksenkor, klokkekor, fiolinspill, orgelmusikk og fellessang. Selv er jeg med i klokkekoret og i instrumentgruppen som spiller til allsangen. Jeg veksler på å spille trompet og flygelhorn.Flygelhorn og trompet

Det er dager i november og desember jeg tenker at i dag har jeg virkelig ikke lyst eller energi til å reise på øvelse. Men det ender som oftest med at jeg gjør det likevel. Og jeg har alltid glede av øvelsene. Jeg pleier å kalle oss for hobbymusikanter. Bortsett fra de som trakterer flygel og orgel. De øver og spiller på et litt mer avansert nivå enn oss andre. Det er pianisten som organiserer oss. En tålmodig og utrolig positiv og oppmuntrende person. Hun finner noter, fikser arrangement til sangene og øver med oss. Og hun har presentert arrangementet til “Deilig er jorden” som vi har spilt i kirken til jul flere år på rad nå. Og jeg må si at når jeg nå hører “Deilig er jorden” andre steder nå så savner jeg overstemmene våre. Jeg har gleden av å ha overstemme med trompeten på andre vers hos oss, og min kjære kusine spiller overstemmen på tverrfløyte på siste vers.

Jeg har flere ganger tenkt at noen burde ta det opp, så vi som spiller kan høre hvordan det faktisk høres ut, for trompeten er så dominerende i vår gruppe så jeg vet jo ikke hva andre hører. I dag la jeg mobilen i stolen min med igangsatt opptak da vi skulle avslutte gudstjenesten med denne sangen. Og det vil jeg dele med dere her.

Opptaket er ikke lydmessig den aller beste kvalitet da det er tatt opp med mobil, ganske nærme musikerne. Og husk at alle utenom organisten øver heller sporadisk, så vi er veldig stolt av at vi faktisk får til dette.

Og GOD JUL til deg!