En idé kan bli en vane

Da alarmen ringte kl 06.00 i dag var jeg mer motivert enn vanlig på å stå opp. Jeg var ute av senga før det var gått fem minutter. Det vil si at jeg ikke snoozet i dag.

Grunnen til at jeg var så motivert var at da jeg i går etter retur fra jobb i Oslo stort sett lå og halvsov på sofaen, og den løpetreningen som jeg hadde vært så motivert for på morgenen bare ble en drøm. Så der jeg lå i svime bestemte jeg meg for å teste ut morgenløping. Og for å rekke det måtte jeg komme meg ut av huset før 06.15.

Dette var gårsdagens plan. Jeg fikk bekteftet at gangveiene i nabolaget var greit brøytet i går da jeg gikk kveldstur med bikkja. Så det ville ikke være noen hindring. Og når gradestokken i tillegg viste plussgrader var det ingen unnskyldning for å ikke gjennomføre løpetreningen.

Greit påkledd, med en trøtt bikkje i bånd gikk jeg ut døra hjemme. Selve planen var lik som på søndag, når det kom til lengde på løping og gange. Den største forskjellen, bortsett fra tidspunktet, var snøen. For da jeg kom til lysløypa var det jo ikke brøytet inn der. Men jeg var heldigvis ikke første som brukte lysløypa siden snøen la seg, så det var en god nedtråkket sti. Den er jo naturlig nok litt ruglete, så det er nok en del småmuskler som hjelper til med stabilitet som har våknet litt i dag.

En annen anderledes ting var bikkjas turglede. Det var helt greit å gå de første fem minuttene som er oppvarming, og det var virkelig gøy å løpe det første minuttet. Men da vi kom til gåintervallet var det ikke like gøy. For i tillegg til at vi nå beveget oss saktere så passerte vi snarveien. Dermed satt bikkja seg på bakbeina, noe som resulterte i at jeg måtte dra og lokke litt før hun ga opp. Etter det var det greit nok å være på tur, og da jeg var halvveis i økta og vendte nesa hjemover ble iveren og farta større.

Vel hjemme var det en sulten hund som løp rett inn på kjøkkenet for å spise, og for min del bar det rett i dusjen.

Nå sitter jeg på toget inn til Oslo igjen og er spent på om jeg vil merke noe på kroppen i dag. For jeg har aldri løpt om morgenen før. Jeg antar at jeg kommer til å være mer sulten enn ellers, og hvis jeg i tillegg føler meg mer opplagt etter kl 14 i dag er det supert.

Tirsdagstanker om fremgang og endringer

Det er en ny dag med tidlig alarm på vekkerklokka. Det er ikke det beste jeg vet. Men i går hadde jeg vett til å legge meg slik at jeg får sovet nok. Det er jeg ellers ikke så flink til. Så nå står jeg på toget inn til Oslo. Og ja, jeg står. For det har kommet en del snø i Sarpsborg i natt, så det tok lengre tid å få bilen klar enn jeg hadde planlagt. Dermed var jeg akkurat for sen til toget, og tenkte derfor at det ville være lurt å kjøre til Råde og ta toget derfra. Men jeg kalkulerte ikke inn treg trafikk på E6. Så i det jeg parkerte på Råde kjørte toget derfra.

Jeg måtte vente en halv time på neste tog, og ut i fra antall passasjerer er det kanskje flere i samme båt.

Men det jeg hadde tenkt å skrive om I dag var ikke min hang til å snooze alarm min. Men heller hvordan jeg har det i dag, to dager etter første løpetrening.

For det er ganske facinerende hvordan formen og tankene er. Jeg har nemlig ikke vært veldig støl. Annet enn litt i hofte/lyske, og aller best så har knærne oppført seg eksemplarisk.

En annen ting jeg liker er at plutselig ikke lenger føler meg feit, eller som en hval på land. I tillegg går jeg nå opp rulletrappene på Nationaltheateret stasjon når jeg tar toget, og det uten å pese som om jeg har astma.

Jeg vet at dette ikke er resultat av en liten treningsøkt, men av det langsiktige arbeidet jeg har gjort det siste halve året. Og at jeg har kommet så langt på denne tiden er på grunn av PT Salvesen sin dytting, lokking, masing of ikke minst oppmuntring når jeg har lyst til å gi opp.

I dag skal jeg etter planen løpe litt igjen, og i dag blir nok det innendørs. Med mindre det er brøytet godt når jeg kommer hjem.

Dere får bære over med eventuelle autokorrektur ordendringer, og ha en flott dag!

Første løpetrening unnagjort

Da er faktisk første løpetrening gjennomført. For det er bare å komme i gang før «fornuft» og gamle vaner overtar. Jeg fikk i går besøk av ei gammel venninne som har hatt en del utfordringer de siste årene. Vi brukte hele ettermiddagen og kvelden på å snakke om alt mulig rart, fra alvor til tull. Det endte opp med at hun overnattet, og det var hyggelig.

I formiddag da min kjære skulle avgårde til trening så satt jeg på sofaen med kaffekoppen i hånda og pratet med min venninne. Så jeg var ikke helt klar for å dra på treningssenteret. Men hun bestemte seg for å reise hjem når hun likevel måtte flytte bilen for å slippe ut min kjære. Dermed satt jeg igjen med kaffekoppen og meg selv. Jeg har litt vondt i den elendige skuldra i dag, vil tro jeg har sovet litt feil så smertene har blitt trigget, men det var også avgjørende for at jeg ikke gadd dra inn til treningssenteret. Men etter å tenkt litt fant jeg ut at jeg kan jo like godt komme i gang med løpetreningen. For det er nok lurt å bruke litt tid på å trene seg frem til å løpe flere minutter i strekk. Jeg er alt for glad i skippertak ellers. Men tror ikke helt at det er optimalt når det kommer til trening. Resultatene blir neppe helt gode ved skippertaksmetoden.

Så mens jeg satt og så på serie lette jeg etter en app på telefonen som kan gi meg et treningsprogram. Jeg har lastet ned to forskjellige, og åpnet begge for å se hva de hadde av funksjoner. De var ganske like, og valget falt på C25K. Kanskje like mye på grunn av navnet som andre ting. Couch to 5 k. Fra sofaen til 5 km. Det er jo ganske beskrivende.

I og med at jeg først på fredag bestemte meg for å legge løping/jogging inn i min treningsrutine har jeg ikke akkurat så mye erfaring med hva slags utstyr som er best å bruke. Det er jo litt å tenke på, særlig på vinteren. Jeg har heldigvis et par gode joggesko. Det er asfaltløpesko, men de har ikke vært med på så mange løpemeter før. Jeg har nemlig brukt asfaltløpesko som min daglige sko i mange år, og på den måten redusert knesmertene mine veldig. Så med de skoene, og vanlig treningsklær bør jeg kunne komme i gang.

Det var ca -1 grad ute da jeg holdt på å kle på meg. Og det var nå jeg måtte tenke litt. For jeg har ikke treningsklær som passer til utendørstrening om vinteren. Jeg har vanlige treningstrøyer og jeg har ulltrøye. Men ikke noe superundertøy. Og ulltrøya mi er skikkelig tjukk, så det ble vanlig treningstrøye under hettegenseren. Buff i halsen og øver ørene og ullsokker i joggeskoene. Jeg har ikke vintertights eller slikt heller, så det ble en vanlig tights. Og det fungerte ganske greit, for det var jo ikke så kaldt og jeg skulle jo være i aktivitet hele tiden.

Før jeg satt i gang app’en for oppvarming måtte jeg få bikkja til å gjøre unna sitt fornødne. Det gikk heldigvis så fort at jeg fikk hevet fra meg posen med resultatet i en søppeldunk så jeg kunne konsentrere meg på trening videre.

Så ble appen startet. 5 minutter med rask gange til oppvarming. Etter det var det 1 minutt med løping og 1,5 minutt med gange, dette gjorde jeg 8 ganger. Etter første løpeminutt var jeg overrasket over hvor godt pusten holdt. Jeg var egentlig forberedt på at jeg kom til å slite umiddelbart, men det gjorde jeg faktisk ikke.

Den løypa jeg gikk har én ganske hard motbakke. Og det passet seg sånn at jeg kom til den i det jeg var ferdig med en løpeøkt. Så da tenkte jeg at det passet jo bra. Da hadde jeg et og et halvt minutt opp bakken før jeg kunne løpe igjen. Men bakken er så lang at jeg var ikke ferdig med den før dama i appen sa at det var på tide å løpe igjen. Jeg hadde akkurat kommet over en kneik i bakken, så jeg la opptimistisk om ganglaget og prøvde meg på løping. Men måtte raskt innse at den lille utflating i terreng jeg nettopp hadde møtt var over, bakken fortsatte hardnakket oppover. Så jeg endte tilbake i rask gange. Med et hjerte og noen lunger som fikk kjørt seg godt. Jeg brukte faktisk opp løpeminuttet på å komme opp resten av bakken. Så da jeg kom over kneika og fikk en svak nedoverbakke var det tid for gange. Og dermed fikk jeg roet både pust og puls før det var løping igjen.

Jeg hadde valgt meg ut en runde for min treningsøkt. Runden er ca 2,5 km, og den holdt ikke for å fullføre treningsøkta, så da jeg kom forbi huset var bikkja klar til å svinge inn. Så hun var ikke spesielt fornøyd når veien gikk fremover og ikke opp til høyre. Og dermed begynte drakampen. Hun ville ikke bli med fremover. Det hjalp litt når neste løpeintervall kom, med litt lokking ble hun med. Men når den var ferdig kom vi til det neste punktet hvor vi ofte har uenigheter. Snarveien opp fra gangstien og til byggefeltet. Hun løp rett opp mot snarveien, men igjen skulle jeg rett frem. Jeg fikk henne ned til gangstien igjen. Men nå var jeg over i gangfart igjen og det var ikke like spennende. Så jeg gikk bortover gangstien og faktisk dro bikkja etter meg. For hun prøvde desperat å gå andre veien. Synd for henne at hun er en liten og lett hund som ikke får viljen sin.

Det var ikke så veldig lenge etter det at jeg snudde for å gå hjemover. Jeg hadde overlevd alle åtte løpeintervallene, og det var tid for litt nedkjøling. Nedkjølingen gikk veldig effektivt. For det var her jeg kjente at skal jeg løpe mer utendørs i vinter må jeg ha noen andre klær. For en varm kropp blir fort kald når intensiteten roes ned.

Vel hjemme var jeg veldig fornøyd med gjennomført treningsøkt. Litt kald og litt andpusten. Men det var en god følelse! Og det hadde kun vært litt vondt i det ene kneet noen få ganger. Nå som kroppen har roet seg ned kjenner jeg det litt i pusten hvis jeg trekker pusten dypt, da får jeg lyst ti å hoste. Men jeg hadde trodd jeg skulle føle meg mye mer sliten, så jeg er superfornøyd.

Etter første økt har jeg tro på at jeg kan få til dette! Så da er det bare å stå på videre.

Ikke riktig vel bevart!

I kveld sitter jeg og prøver å bearbeide egne handlinger. For jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er helt frisk, i topplokket. Unormale handlinger kan tyde på at ikke alt er som det pleier.

Det begynte for noen dager siden. Midt i min frustrasjon over å slite med å holde planen falt en tanke inn i hodet. Den ble like fort avfeiet som den kom, så jeg trodde ikke den slo rot. Men i dag er jeg ikke helt sikker likevel. Jeg kan ikke legge skyld på nylige hodeskader, for jeg har klart å holde meg på beina ute på glatta. Men kanskje jeg kan påberope meg «ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket» om det skulle bli nødvendig.

Nå lurer du kanskje på hva jeg har funnet på. Og det skal jeg fortelle deg. Det som skjedde for noen dager siden var at når jeg lå på sofaen, sliten og trøtt og tenkte på at jeg burde egentlig gå en skikkelig tur med bikkja dagen etterpå, for det hadde vært litt dårlig stilt med turer de siste dagene, så tenkte jeg at kanskje jeg skulle ta runden i lysløypa, og prøve å jogge deler av turen. Og jeg løper ALDRI! Vel, hvis jeg må rekke buss eller tog da løper jeg, men ikke ellers. Jeg har sagt det til PT Salvesen også, jeg løper ikke. Så kondistrening må skje på annet vis. Jeg har hatt mye vondt i knærne hele livet, så jeg har aldri løpt. Det har alltid forårsaket smerte. Men nå, en trøtt januarkveld tenker jeg at å jogge med bikkja, det må jo sikkert være gøy.

Men så kom snøen. Og jeg er ikke klar til å begynne joggetrening på glatt føre, så dermed festet ikke tanken seg.

Inntil jeg satt på jobb i dag og leste meg opp på alle de uleste mailene fra de siste dagene. Der lå det blant annet en invitasjon til årets sommerfest, i etterkant av Holmenkollstafetten. I fjor var det to lag fra jobben som stilte til Holmenkollstafetten, og på kvelden var det sommerfest. Jeg var ikke med på noen av delene. I det jeg leser mailen spør jeg min ene kollega om han skal løpe, vel vitende om at svaret er et klart «Nei». Og han var ikke så gira på å dra inn på sommerfesten heller. Det var like før jeg bare trykket Delete på mailen og fortsatte å jobbe. Men noe fikk meg til å gå inn og lese litt om etappene på Holmenkollstafetten. For jeg har alltid sett for meg at man må være kjempesprek for å kunne delta. Men da jeg fant ut hvor lange de forskjellige etappene var oppdaget jeg at det er jo ikke lengre enn den ene runden jeg går med bikkja her hjemme. Og så langt skal jeg faktisk kunne klare å løpe, hvis jeg trener mot det målet.

Så før jeg rakk å ombestemme meg trykket jeg på knappen for å melde meg på. Der kunne jeg velge om jeg ville være med på Sommerfesten, Holmenkollstafetten eller ingen av delene. Det ble kryss på de to første. I det jeg trykket på påmelding til stafetten kom det opp et nytt valg. Hvilken størrelse trøye skulle de bestille. Jeg er jo i dag ca L, men er det små størrelser må det helst være en XL. Så jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle våge å bestille en L. Helt til det gikk opp for meg at løpet er 5. mai, ikke nå. Så når jeg står klar til å løpe min etappe bør størrelse XL ikke lenger være i tankene mine når jeg skal se på klær.

Da jeg prøvde å komme i rutine med treningen i høst tenkte jeg mye på de som trener mot noe spesifikt. Jeg tror til og med jeg har skrevet om det her på bloggen. Men jeg hadde ikke noe spesifikt mål. For det var totalt uaktuelt for meg å melde meg på noe som helst løp. Eller noe annet jeg ikke følte meg helt komfortabel med. Men etter en del timer med PT Salvesen hvor jeg stadig har prøvd ting jeg er helt sikker på at jeg ikke kan, men tydeligvis likevel kunne så er jeg nå klar til å prøve noe på eget initiativ også.

Så nå sitter jeg her. Med innsendt påmelding til organisatorene på jobben, og litt panikk for at jeg har gjort noe overilt. Men siden jeg var en tur inne på kontoret i Asker i dag så har jeg utfordret noen av de andre damene til å bli med. Og som jeg sa til dem at selv om jeg har trent en del nå, så løper jeg ALDRI. Så tør jeg, så kan de også prøve.

Nå blir det i første omgang lengre turer i trappemaskinen, raskere og lengre turer med bikkja slik at når det blir litt bar asfalt igjen kan jeg prøve å legge inn litt joggeintervaller i turene. Det blir nok bikkja litt glad for, eller ikke 😉 Hun kommer til å få stallsjokk.

Variasjon

Det siste døgnet har jeg tenkt mye på variasjoner. Og da på variasjoner på mange forskjellige plan. I alt fra sittestilling, håndarbeidsteknikker, mat til trening. En annen ting som varierer en del er troen på meg selv. Jeg skrev litt om det i går. Og jeg har fått utrolige gode tilbakemeldinger. Det var utrolig koselig og ga meg litt styrke. I tillegg hadde jeg en god chat med PT Salvesen, og det hjelper når hodet skal skrus tilbake på plass! Han sier ting som de er. Både det som er godt å høre og det som stikker litt, fordi jeg helst vil legge det i skuffen merket «Fornektelser».

Så etter å ha fortært de bollene som «tilfeldigvis» ble med fra Deli de Luca på Oslo S på vei hjem har det ikke vært feil mat inn i kroppen. Ønsket om sjokolade og annet snop er tydelig til stede. Men jeg bestemte meg for at nå er det nok. Nå må jeg stoppe før det tar helt av. Og siden jeg har en rolig dag i dag, med kun to timers jobbing har det vært lettere å tilpasse meg når jeg skal spise og roe ned stressnivået. Med den nye salatbaren på vår lokale Rema-butikken så var det lett å lage en god lunsj. Det ble faktisk nok til to måltider, og da jeg skulle betale salaten var det ikke veldig aktuelt å legge sjokolade på handlebåndet ved siden av salaten.

Med flere måltider og muligheter til å stoppe i butikken og kjøpe feil mat, er jeg veldig fornøyd med at jeg har klart å stå i mot så langt. Jeg tenker at nå er resten av dagen ikke like utfordrende. Så mangler det bare litt fysisk aktivitet. Med stigende suksesskurve er målet å gå en litt lengre tur med bikkja i kveld. Jeg skal ikke på treningssenteret i dag, for jeg har vært hos min andre torturist (også kalt naprapat). Der har øvre del av rygg og nakken fått seg en runde med knekking og så litt triggerpunktmassasje. Det er ikke noe deilig! Men når kroppen blir litt mer samarbeidsvillig etter torturen er det kanskje verdt det. Hun sa også at hun synes ryggen min er mer symmetrisk. Før jeg begynte å trene var det ikke sånn. Da var det forskjell på høyre og venstre side. Det er det flere fysioterapeuter som har bemerket.

Det er nok en sammenheng mellom at musklene nå ser mer jevne ut og det faktum at jeg har fått bedre balanse. For det skjedde plutselig, i alle fall opplevde jeg det sånn. Jeg har nemlig vaiet som en seilbåt på bølger når jeg har tatt utfall av alle slag, både gående, vanlige og de med det bakerste beinet på benk. Men så en dag fungerte det bare. Det var morsomt.

Så nå skal jeg fortsette med å ta det med ro, og ikke provosere skulder og rygg. Og se frem til en luftetur med bikkja i snøen, med mindre den regner bort før jeg kommer meg ut. Og vil avslutte med å takke dere alle som leser og gir meg boost til å fortsette!

Om å telle sine gleder

Akkurat nå står jeg midt i en av de travleste tidene på året når det er snakk om jobben. Jeg jobber som lønnsrådgiver og januar i seg selv er en travel måned, i tillegg har jeg sagt ja til et spennende oppdrag. Dette oppdraget krever flere dager i uka i Oslo. Noe som kan bli krevende når jeg har en guttunge som liker å snakke med mamma når hun er hjemme. Og hadde den travleste perioden med flest turer innover vart mer enn en drøy uke så hadde jeg ikke gjort det. Men vel vitende om at jeg får en veldig rolig periode om 10 dager gjør at dette går fint.

Det som faktisk er den største utfordringen er hverken familie stress eller energi, men å klare og leve etter de prinsipper som PT Salvesen så iherdig har jobbet med det siste halve året. Og når jeg i tillegg har gått bort og gjort noe tull med den ene skulderen så jeg har så vondt at jeg ikke sover ordentlig, da sliter jeg. For stress og smerter utløser tydelig et ønske om drittmat. Og en av mine utfordringer generelt er å planlegge måltidene dagen før. Så jeg jobber hardt med meg selv, og lykkes ikke alltid like bra. Heldigvis er det en flott salatbar hos den kunden jeg er hos, så frokost og lunsj har jeg god kontroll på. Og så feier jeg resten av dagen under teppet og lever i (u)lykkelig fornektelse.

I lys av dette begynte jeg i går å telle opp noen gleder ved livsstilsendringen. For det er der jeg må se når fristelsene blir for dominerende. Så da vil jeg dele noen gleder og utfordringer med dere.

Ikke fysisk målbare gleder:

  • Et jevnere humør
  • En trofast «heiagjeng»
  • Mer energi
  • Treningsglede
  • Jeg digger salatbarer.

Fysisk målbare gleder:

  • Jeg kan kjøpe klær i vanlige butikker/avdelinger.
  • Jeg bruker bare mitt sete på tog, buss og fly.
  • Jeg må lage nye hull i beltet.
  • Gulvet er nærmere enn det var.
  • Å knyte sko er ikke lenger en øvelse som øker puls og pustefrekvens.
  • Klærne må byttes ut, til mindre størrelser.
  • Buksene slites ikke så fort på innsiden av lårene.
  • Jeg kan kjenne at kroppen består av både muskler og knokler, og ikke bare «bløtvev».

Noen av mine utfordringer:

  • Jeg er dårlig på planlegging av neste dags mat.
  • Jeg er ikke glad i niste.
  • Det er ikke alltid så lett å finne en salatbar på farten.
  • Jeg er en emosjonsspiser. De fleste følelser trigger noen matrelaterte ønsker.
  • Gamle vaner er veldig vonde å endre.
  • Jeg er sliten av konstant å kjempe for å bli bedre. Om det er psykisk eller fysisk. Det tar ikke slutt.
  • Tanker og kommentarer om at det går jo nedover nå, men å holde vekta og nye vaner senere går ikke.

Alle listene kan sikkert utvides, men det er det jeg klarer å komme på her jeg sitter på toget til Oslo, tidligere enn hva jeg synes er komfortabelt.

Så jeg har litt blandede følelser før neste møte med PT Salvesen, for jeg vet at jeg kan bedre. Men jeg sliter med å gjennomføre. Jeg har trent ganske bra, men vært litt inaktiv de siste dager grunnnet smertene i make/skulderen/rygg. Så når jeg møter han neste gang og hvis han spør: «Vil du dette, eller vil du ikke?». Så er svaret: «Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til» (I alle fall ikke akkurat nå).

Rådgiver på jobb, og hjemme?

I mange år nå har jeg jobbet som rådgiver. Det er en jobb som innebærer å veilede andre til å få til nye ting. Og det er noe jeg stortrives med. Enda bedre er det når jeg selv lærer noe i samme slengen.

I dag har jeg vært litt av begge deler. Jeg har vært rådgiver på jobb, og hjemme. Det er en kunde hvor jeg har hatt problemer med å få systemene til å snakke sammen i nesten en måned. De ønsket veldig sterkt å få alt klart til i morgen, så da ble det noen timers jobbing i dag. Og med god støtte fra en kollega er jeg nå ganske sikker på at vi kom i mål.

Før jeg kom ordentlig i gang med jobbing i dag var jeg en tur på treningssenteret, sammen med min kjære. I går natt satt jeg meg ned og skrev ned en liste med øvelser jeg har lært av PT Salvesen som jeg skulle gjøre. Og jeg tenkte jeg skulle prøve å få med min kjære på det jeg skulle gjøre. Så da vi dro dit spurte jeg ham om han ville være med og prøve det. Det ville han. Så da var det først de sedvanlige minuttene i trappemaskinen til oppvarming. Deretter bar det videre til markløft og planke. Jeg synes det er morsomt å ta markløft. Særlig når jeg kan legge på litt vekter så det er litt tungt. Min kjære er litt mer skeptisk. Han er redd for å ødelegge ryggen. Så jeg ble stående ved siden av for å prøve og veilede ham så han ikke skulle få vondt. Her kunne jeg ta inn min erfaring fra egne ryggsmerter. Han syntes det var litt tungt da jeg la på mer vekt på andre sett. Og da jeg la på 10 kg til etter det, da trakk han seg ut. Det blir spennende å se hvor mye han tør å gjøre når han skal løse inn sin bursdagsgave, nemlig timer med PT Salvesen. Da har han i alle fall en som er helt trygg på hvordan ting skal gjøre til å veilede seg.

Vi gjorde noen flere øvelser også, og det var flere av dem som jeg kunne gi ham tips på. Jeg tror han syntes det var greit, selv om han ikke er like begeistret for markløft som jeg er. Jeg hadde pt-time på fredag og jeg var stiv i lår- og setemuskulaturen da jeg stod opp i dag. Og jeg skal ikke late som jeg ikke kjente det under treningen. Men jeg tenker at det er smart å holde musklene i aktivitet. Så får jeg se om jeg blir stølere i morgen, eller mindre støl.

I dag tok jeg et nytt bilde for å se på endringene som skjer. Jeg har til og med lært å smile på selfier. For jeg føler stadig at klær blir utslitt i vask. Men ut i fra hva målbåndet viser er det nok en større sannsynlighet for at de bare er i ferd med å bli for store.

7. januar 2018

Desember 2017

September 2017

Hull 6

Så sitter jeg her igjen. I godstolen, med pc’en på fanget og armene ligger som slakt på tastaturet. En ny økt med PT Salvesen er over, og i dag kjørte han meg hardt på slyngetrening. Så underarmene og hendene er helt utmattet, så pass slitne at det å holde i rattet på vei hjem var en liten utfordring. Nå er armene godt plassert på tastaturet, og fingrene gjør sitt beste for å henge med tankene. Men tankene er i dag ikke like utmattet, så de er raskere. Og slitne hender og fingre må jobbe litt ekstra før de får helgehvilen.

Boligfeltet hvor jeg bor ligger rett ved Skjeberg Golfklubb. Så vi har gode turmuligheter på fine veier rundt de 18 hullene som ligger pent fordelt utover i det som en gang var en skog. Og det er mulighet for å kombinere turen med skogsstier også. Dermed får man litt variasjon.

Grunnen til at jeg kom på denne assosiasjonen er ikke at jeg har vært veldig flink til å gå turer på golfbanen i jula. Det er alt for lenge siden jeg hadde meg noen skikkelige turer i naturen. Men heller det at jeg teller hull. Og tallene jeg kommer frem til er 3, 4 og 6. Det er ikke snakk om golfbaner og hull der, og heller ikke hull i tennene. Men hull i beltet mitt. Jeg må nemlig snart flytte inn ett hakk til på beltet. Og det vil si at jeg har flyttet beltespennen 6 hull det siste halve året. Jeg har allerede laget 3 nye hull, og i helga skal jeg finne frem hulltanga og lage hull nummer 4. For nå når jeg tar på buksene så leter jeg etter det hullet som ikke er der lenger når jeg strammer beltet. Og jeg føler at buksene «sagger», selv med belte på! Jeg digger det! For hvert hull som må lages tenker jeg at faren for diabetes og liknende sykdommer synker. Og det er jo supert. For med min slekts tendenser så ser jeg for meg at jeg er nesten garantert diabetes 2 hvis jeg ikke passer meg. Og det vil jeg jo ikke ha.

Her i jula en dag kom jeg til å trykke på magen. Jeg hadde litt luft i magen og skulle bare trykke litt for å massere litt på tarmene. Og mens jeg gjør det så finner jeg ut at jeg skal skifte stilling. Dette aktiverte jo noen muskler, deriblant magemusklene. Og jeg kan fortelle at jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at godt gjemt under et lag slaskete hud som skjuler noen centimeter med fett var det faste muskler. Jeg måtte kjenne om det var tilfeldig, eller om det gjaldt begge sidene av magen, og midt på. Og sannelig min hatt, så gjorde det faktisk det. Jeg tror nesten ikke jeg har kjent så tydelig at jeg har magemuskler siden før jeg ble gravid, første gang. Hvilket nå er 21 år siden. Så jeg vil vel si at det var på tide.

De neste ukene er for meg de travleste ukene på jobb i løpet av året. Og jeg har med spenning fulgt med på hvordan kropp og psyke henger med. For jeg har ofte fått en mental knekk i desember/januar. Og jeg er veldig spent på effekten av trening i denne sammenheng. For et år siden gikk jeg på KID-kurs (Kurs i depresjonsmestring) på denne tiden. Det var veldig nyttig. Etter kurset justerte jeg i samråd med legen arbeidsgraden fra 50 % til 40 % i et forsøk på om jeg kan klare meg gjennom et helt år uten å oppleve å gå helt i kjelleren. «So far, so good,» som man sier på utenlandsk. Og de neste to ukene har jeg ganske mye å gjøre. Så jeg føler at dette blir på en måte den

største testen. Klarer jeg å takle det som kan bli stress på en bedre måte nå enn de tidligere årene? I tillegg skal det sies at jeg er mye strengere med å fylle dagene mine for fulle. Både jobbmessig og privat. Selv om jeg fremdeles sliter med å si nei i mange sammenhenger.

Så om du spør meg om noe og jeg sier nei, er det ikke for å være vanskelig, men for å ta vare på min mentale helse.

Til avslutning vil jeg dele en fin liten liste. Jeg har ikke prøvd meg på nr. 6 ennå, men vurderte det sterkt i dag da jeg måtte gjøre en øvelse han kalte pistol…

Nyttårsfortsettelser

Vi er snart ferdig med første døgn av 2018, og mange av oss starter året med ønsker om endringer i det nye året. For egen del vil jeg i 2018 videreføre en del av de endringene jeg allerede har startet. For sommeren 2017 gjorde jeg noen grep for å bedre min livskvalitet. Jeg begynte å trene, først alene så sammen med PT Salvesen. Med hans støtte, oppmuntring og veiledning har jeg også endret på matvaner og utfordret meg selv masse på trening.

I løpet av vinteren 2016/2017 nådde jeg min maksvekt gjennom tidene. Baderomsvekta mi rundet nesten 120 kg. Og på våren fikk jeg vikaren til fastlegen min til å sende en henvisning til overvekstklinikken på Sykehuset i Østfold, for jeg klarte ikke ta tak i ting på egenhånd. Og med mine tilleggsproblemer, som søvnapné og store risiko for diabetes 2 håpte jeg på hjelp, selv om ikke min BMI var høy nok til å få hjelp uten disse problemene. Sent på våren meldte jeg meg inn på et treningssenter etter at min kjære hadde trent der noen uker.

Da jeg ba om veiledningstime for å få hjelp til hvordan det ville være hensiktsmessig for meg å trene kommer praten inn på fordelen ved å ha en PT (Personlig trener) fremfor å trene på egenhånd. Før jeg dro på denne timen hadde min kjære snakket om at jeg kunne kanskje prøve noen timer med PT for å komme i gang. I løpet av samtalen lovet PT Salvesen at han kom til å være helt ærlig, og kanskje litt streng i sin tilbakemelding til meg. Og det sa jeg at var fint. og jeg var klar for det. Så da han med klar tale kommenterte på at jeg hadde litt høy BMI og litt mye fett rundt magen så jeg det ikke som hverken for strengt eller slemt. Dette var jo ting jeg var klar over på forhånd. Jeg er overvektig, men ikke blind for hva det medfører.

I løpet av et halvt år har jeg vært inne på treningssenteret godt og vel to ganger i uka, i gjennomsnitt. Så mange ganger har jeg nok aldri vært på noe annet treningssenter tidligere. Noen ganger alene, noen ganger med min kjære og så en del ganger med PT Salvesen. Noen dager har det vært en glede å gå på trening og alt har virket lett. Andre ganger har det vært en større styrkeøvelse å passere dørstokken inn til treningssenteret enn å løfte vekter når jeg først kom innenfor. Og de aller fleste gangen var det en bedre følelse i meg da jeg gikk ut av senteret enn da jeg kom inn.

12. mars 2017

Styrke og kondisjon har blitt betraktelig bedre i denne perioden. Og det er lettere å følge matplanen til PT Salvesen også. Så da jeg gikk på vekta nyttårsaften her hjemme viste den 100,2 kg. Det vil si at jeg i løpet av 2017 har jobbet bort nesten 20 kg. Og å vite at jeg gikk ut av 2017 med 20 kg mindre helseplager enn jeg startet det med er fantastisk. Og jeg skal fortsette jobben i 2018 også. Så når vi skriver 2019 så er kroppen enda bedre ivaretatt, og helsa bedre og mer stabil.

 

1. januar 2018

Så i og med at jeg ikke føler at jeg kan lage et stort nyttårsforsett om å slanke meg, eller begynne å trene så har jeg bestemt meg for andre ting. Så i dag har jeg avinstallert alle spill, bortsett fra Wordfeud på min telefon. Og jeg har deaktivert Facebook-appen. For dette tar veldig mye av min tid. Det er under tolv timer siden jeg gjorde det, og jeg har ikke tall på de gangene jeg har tatt opp telefonen for å spille en runde med det ene eller det andre. Jeg får heller ta opp strikkepinner, heklekrok og garn når jeg trenger noe å holde på med.

Vesla

Juledagene er stort sett over. Nyttårshelga ligger foran oss. I god norsk tradisjon er det disse dagene mye mat. Alt fra overdådige middager og velfylte frokost- eller brunsjbord til alle de syv slagene. I tillegg er det gjerne mye mer utvalg av drikke, og hos oss betyr det nesten syv slag av brus og liknende. Og det er ikke noen tvil om at det meste av dette ikke harmonerer med matplanen som henger på kjøleskapet vårt. Det tydeligste tegnet er vel at julematen inneholder betraktelig mer både fett of sukker enn det som jeg bør spise.

Nå skal dere vite at jeg har kost meg med det jeg har hatt lyst på. Til frokost, eller nesten lunsj ut i fra når jeg stod opp, holdt jeg meg til matplanen. Men ut over dagen ble det både kaker og snop. For å lette litt på dårlig samvittighet tok jeg meg noen små treningsøkter på hytta.

Vi kom hjem onsdag kveld. Bilene ble tømt, men ikke så mye mer enn det. For jeg var skikkelig sliten, både i hode og kropp. For senga vi sov i på hytta er veldig mye hardere enn senga vår hjemme. Så skuldre og rygg var glade for å komme tilbake til den gode, myke senga hjemme.

Torsdag dro svigermor hjem, og set var et døgn uten besøk. Planen var en time med PT Salvesen, men den ble utsatt til fredag. Og jeg må innrømme at det var godt å ha en litt rolig dag.

Så kom fredagen, det var tid for ny økt. Jeg gledet meg til å bli mast på og tvunget til å dra i gang kroppen igjen. For den var fremdeles støl og stiv etter sløve dager.

Jeg startet med fem minutter i trappemaskinen. Og jeg klarte lengre tid på nivå åtte enn jeg har gjort tidligere. Det føltes som en dobbel seier. For å klare det etter en sløv uke med ganske feil mat, det er gøy.

Etter oppvarming gikk ansvaret for valg av øvelser til PT Salvesen. Det ble markløft som første øvelse. Og det liker jeg. Men jeg er ikke fullt så glad i øvelsen jeg skulle veksle markløftene med. Der begynner jeg i planken, som i og for seg er helt greit. Men jeg må komme meg opp på strake armer, og ned igjen, og opp igjen osv. Det er helt vanvittig tungt. For jeg er ikke så sterke i de musklene som jobber opp og ned i denne øvelsen. Det merker jeg for så vidt når jeg tar push ups også. I tillegg trenger nok kjernemuskulaturen å styrkes mer. Så det er ikke så mange jeg klarer av denne øvelsen. Men jeg egentlig ganske fornøyd med at jeg får til flere etter hverandre. I det jeg kollapser på trynet etter et av settene kommer set fra PT Salvesen «Kom igjen, vesla!» Jeg begynte å flire. For å kalle meg som er i 40-årene med gråstripet hår og mer enn 20 kg ekstra på kroppen for vesla, det virket litt malplassert. Men det var veldig mye hyggeligere å bli kalt det enn det neste kallenavnet han ga meg, nemlig «gamlemor». Og det sa jeg til han.

Det ble en god økt. Musklene fikk kjørt seg slik jeg håpet. Det ble hyggelig prat i puste-/restitusjonspausene. Inn i mellom at jeg tørket svette, hentet igjen pusten og PT Salvesen var snill og hentet nytt vann hver gang flaska gikk tom.

Kroppens reaksjon etter denne økta var utmattelse og feberfølelse. Aller helst ville jeg bare ligge på sofaen resten av dagen. Men vel vitende om at i løpet kvelden ville huset fylles med barn, «svigersønn», svigerinne og tantebarn var ikke det et alternativ. Men jeg snek meg til en liten stund på sofaen før rom og senger ble klargjort for besøk. Det er bare svigerfamilien som sover hos oss. De store mine sover hos mamma, for vi har ikke nok rom eller senger til alle.

Etter at alt var klart og gjestene var I hus ble det en hyggelig og livlig kveld.

Da jeg stod opp i dag skjønte jeg ikke umiddelbart hvorfor musklene var litt slitne, men så kom jeg på hvorfor. Og tanken på å sende PT Salvesen en takkemelding slo meg. Siden jeg ikke gjorde det så sier jeg heller «Takk!» her.