Balsam for sjelen

I dag har jeg snakket i telefon og “kranglet” med programvare nesten hele arbeidsdagen. Programvare som ikke fungerer slik de skal er utrolig frustrerende. Når man har brukt tre arbeidsdager på et oppsett som egentlig skulle ta 3-4 timer har jeg lyst til å slå hodet i veggen og det går en del sinte tanker gjennom hodet mitt. Jeg blir rett og slett litt grinete.

Det sies at tålmodighet er en dyd, og jeg pleier å si at det er en dyd jeg ikke mestrer. Så jeg må si at i dag er jeg takknemlig for en tålmodig kunde, som har vært gjennom mange runder med prøving og feiling for å få ting til å fungere. Til slutt i dag, etter å ha gjort endringer vi hadde håpet å slippe fikk vi programvaren til å virke! Det var med glede vi ga oss etter det vi hadde bestemt at var dagens aller siste forsøk. Så med en plan om fullføre noen småting vi ikke rakk i dag på fredag fikk vi en fin slutt, eller rettere sagt pause på denne saken.

Men det er jo ikke bare en kunde, eller kollega som tar kontakt i løpet av en dag. Og det er jo koselig, det hadde jo vært fryktelig kjedelig og stusselig å sitte alene uten kontakt med andre dag ut og dag inn. Men da jeg kom hjem fra jobb følte jeg som at jeg hadde sittet i telefon nesten alle 7,5 timer på jobb. Det er selvfølgelig ikke helt sant. Etter å ha sjekket samtaleloggen på telefonen og litt rask matematikk viser det bare i underkant av 6 timer telefontid i dag. Og da teller jeg ikke alle telefoner jeg måtte avvise fordi jeg satt i andre samtaler. Jeg får vel nyte at så mange ville snakke med meg på en gang :)

Da jeg kom hjem var jeg ganske så tom i hodet, og tirsdager er den travleste dagen de første halvannen timer etter jobb. Da skal ungene på speider, så det er litt leksekontroll og ryggsekkpakking. Temperatursjekk utendørs, og en vurdering av hvor mye jeg tror temperaturen kommer til å falle de påfølgende to timer når ungene er utendørs for at jeg skal være sikker på at de er riktig kledd. Og med tanke på at jeg har en kontorjobb har jeg ikke selv vært i kontakt med vær og vind noe særlig innen dette tidspunkt.

Men så…… Eldstedattera har fått “lappen”! Så jeg slipper å kjøre til og fra speider. For hun er speiderleder for lillebrors gruppe. Jeg kan sette meg ned og strikke, slenge meg på sofaen eller hva annet jeg ønsker etter en lang dag på jobb. Så i dag var egentlig drømmen å slenge seg på sofaen, eller kanskje til og med i senga. Men så tenkte jeg på en artikkel min mann viste meg i går. En artikkel som forteller om at forskning viser at naturen slette bekymringer.

Konklusjonen er at selv korte turer i grønn natur faktisk forandrer hjernen – og har en målbar og positiv effekt på våre negative tanker.

Så med tanke på dette, og det at jeg i mars var tullete nok til å godta utfordringen om å tilbakelegge 10 mil i april tok jeg med meg bikkja, skrudde på Endomondo og la ut på tur. Vanligvis putter jeg høretelefonene rett i ørene og setter på musikk jeg trives med, men i dag bestemte jeg meg for å høre på naturen i stedet. Og det var herlig. Jeg ligger alt for langt bak planen for 10 mil i april, så jeg fant ut at for å ikke havne enda lenger bak så fikk jeg ta en lengre runde enn jeg pleier. Så jeg la ut med friskt mot på veier og stier jeg ikke har gått så mye på tidligere. Etter en time og et kvarter og 6,66 km var bikkja og jeg tilbake i stua. Nå ligger hun og nyter kvelden i sofaen og jeg har et hode som er mer opplagt enn om jeg hadde tilbrakt den samme tiden “på øret”.

Daisy på tur på Hevingen

Hvor dypt stikker det?

For to uker siden kom jeg over denne artikkelen skrevet av Hanne Sigbjørnsen, også kjent som Tegnehanne, hvor hun tar et oppgjør med hvordan vi i bruker ganske tøffe diagnoser som en dagligdags måte å beskrive en følelse.

Det har gått inflasjon i de to mest utbredte diagnosene. Ordene «angst» og «depresjon» er navnet på sykdommer som bokstavelig talt ødelegger liv, men de blir helst brukt til å forklare dagligdagse nedturer vi alle opplever.

– Hanne Sigbjørnsen

Da jeg leste artikkelen ble jeg på en måte rørt. Her skriver ei som selv ikke har hatt psykiske problemer at vi må slutte å bruke disse ordene som faktisk også er Continue reading

Kveldsrydding

Jeg har lest litt om hvordan bygge en bra blogg, og et av punktene der er at man bør ha et tema for bloggen sin. Og det er vel ikke akkurat noe jeg kan vise til. Men det har vært mange tanker og opplevelser i forbindelse med pappas død og ting utløst av dette. En annen ting jeg også har prøvd meg på er å sette ord på noen av de utfordringer jeg sliter med i mitt hverdagsliv. Og dette innlegget kommer i lys av dette siste.

Jeg har i flere dager, vel egentlig uker hatt et innlegg i tankene. Et innlegg som mange sikkert er lei av å høre om, men jeg trenger å uttrykke mine tanker, og kanskje en eller annen kan ha nytte av å se at det er andre som har slike problemer. Og da er det verdt å skrive og så trykke “Publiser” etterpå. Så her kommer min kveldsrydding i tankekaoset.

Solnedgang ved Oslofjorden

At jeg nå i dag velger å skrive dette ned, for å dele det ble utløst av at jeg leste Mental helse sin gjesteblogg på Psykkobloggen i dag. Det er et innlegg som adresserer problemet med at vi ikke tør snakke om den store rosa elefanten, som hun kaller det, depresjon. En lidelse som rammer så mange som 20 % av oss. Så vi bør vel snart tørre å snakke om det på lik linje som andre sykdommer. Det er jo ikke den samme skammen å snakke om andre sykdommer?

Det har nå gått litt over 10 år siden noen virkelig skjønte hva som var “i veien” med meg. Da hadde jeg slitt med det i nesten 20 år allerede. Selv om jeg har gått i forskjellig form for terapi sliter jeg selv med å kalle meg syk. For jeg er ikke syk, men jeg er ikke helt frisk heller. Diagnosen kalles Unipolar lidelse. For oss som ikke snakker legespråk kan det også omtales som kroniske depresjoner. Det er “broren” til bipolar lidelse, men uten manier. Denne lidelsen gjør at jeg kan gå i svarteste kjeller uten noen utenforliggende årsak. Den er uforutsigbar og slitsom. Det kan gå helt flott uten “symptomer” i mange uker, og til og med måneder når jeg er heldig. Men så plutselig er det som om noen slår meg ned. Og da påvirkes alt som kan påvirkes. Jeg kan umiddlebart ønske konsentrasjon og hukommelse “på gjensyn”, for de tar seg ferie. Likeledes gjør beslutningsevne og overskudd. Tunge tanker får et ikke så blidt “velkommen tilbake” sammen med manglende tiltakslyst.

Alt jeg beskriver over er ting som er veldig vanlig hos mennesker som sliter med psykiske problemer. Så jeg vet at jeg ikke er unik på den fronten. Og det jeg heldigvis også vet er at det ikke nødvendigvis varer så lenge. For jeg er ikke alltid nederst i den mørkeste kroken av “kjelleren”. Jeg er oppe og “lukter på rosene” og trekker litt frisk luft, om man kan kalle det det, inn i mellom. Men det som blir min utfordring, og jeg er ganske sikker på at jeg har skrevet dette i et annet innlegg tidligere, er at jeg er rå på å bruke masker. Jeg tar på meg smilet, det tøffe trynet og den store kjeften og begir meg ut i verden. Så for andre er det ikke lett å se at det sitter en usikker og deprimert person bak den maska. En annen ting som kan være en utfordring er at jeg har en litt for godt utviklet pliktfølelse. Så når jeg ikke vil eller føler jeg har overskudd til å gjøre noe så er det ofte at jeg presser meg selv til å gjøre det, for det burde jeg.

Så jeg kjører ofte på, gjør alt jeg burde. Og så får jeg heller ta smellen når den kommer. For det gjør den. Men selv da forteller jeg det ikke til noen. Jo da, jeg gjør vel det. Hvis den varer mer enn noen måneder gjør jeg det. Da får mamma og mannen min vite at alt ikke er helt tipp topp.

Nå sitter jeg her og har blitt “lurt” av min teflonhjerne igjen. For å klare og lage den konklusjonen jeg har ønsket er som strøket ut av tankene. Kanskje som en blanding av min egen frustrasjon på at jeg ikke skjønner at ikke andre kan se hvordan jeg egentlig har det, på tross av det tøffe trynet og mitt ønske om å gjøre alle til lags?

Gode minner

I dag hadde pappa blitt 66 år. Og i anledning dagen og hans forkjærlighet for Wenche Myhre vil jeg dele sangen som har snurret i hodet mitt i dag.

I tillegg har jeg lyst til å dele noen av de minnene som får meg og mine til å smile litt når vi snakker om pappa.

Pappa var en mann som elsket 17. mai og 17. maitog. Han syntes det var stor stas å løpe fra sted til sted i Oslo for å se oss flere ganger der vi trasket avgårde.

Pappa var en bestefar som tøyset og tok barnebarna med på ting. Et av de klareste minnene et av mine barn har av ham er at han lekte spøkelse under et teppe og skulle fange dem. Og hun gjemte seg på fanget til mormor.

Han lot ungene tegne på stueveggen, i stua han holdt på å pusse opp.

Pappa var en person som brant sterkt for det han trodde på. Noe som også har ført til noen morsomme sitat. Ikke alle egner seg på trykk :)

Det første året jeg bodde i Trondheim, mitt første år etter videregående skole så var jeg hjemme en ferie. Vi skulle på biltur, og pappa, mamma og jeg byttet på å kjøre. Når pappa eller mamma kjørte satt jeg og strikket på en lue. Den hadde fletter og rett og vrang, ja, hele pakka. Så ble det min tur til å kjøre. Og min hjelpsomme far meddeler etter en stund at han nå har vært så snill og strikket noen runder for meg. Og han kunne bare strikke rettstrikk! For de av dere som kan litt om strikking, så kan dere nok forstå at jeg da ble noe frustrert, men så ble det også en morsom historie.

Jeg kan vel ikke huske at det var en tid da pappa ikke hadde minst en bil å mekke på. I mange år var det Land Rover, og han hadde en egen forkjærlighet for engelske biler. Og da Øystein Sunde kom med sangen “Engelsk bil” ble det en sang jeg alltid forbinder med pappa.

Og i dag hadde han altså blitt 66 år. Han ville hatt ett år igjen til pensjonsalder. Det har jeg tenkt litt på de siste dagene. At vi andre har blitt eldre, at mamma også har passert 60 er ikke rart, men at han ville vært så nær pensjonsalder er merkelig. Han stoppet jo der, som 53-åring.

Så nå som dagen nærmer seg slutt, kan jeg si at for meg har dagen i dag vært bra. Jeg har kost meg med minnene, selv om tårene har kommet en gang eller to. Heldigvis er sorgen ikke så tung lenger, og jeg har heldigvis mange gode minner jeg kan ta frem på en dag som dette.

Deilig er jorden!

I alt stress som både adventstid og min jobb, som har økt arbeidsmengde rundt årsslutt, medfører så finnes det momenter i denne tiden som gir bare glede. En av disse er de rundene jeg får være med i musikkgruppen i min lokale menighet. Vi øver inn sanger vi spiller til jul. For en uke siden hadde vi et adventsprogram hvor vi hadde fokus på sang og musikk fra flere forskjellige land. Det var solosang, duetter, barne- og voksenkor, klokkekor, fiolinspill, orgelmusikk og fellessang. Selv er jeg med i klokkekoret og i instrumentgruppen som spiller til allsangen. Jeg veksler på å spille trompet og flygelhorn.Flygelhorn og trompet

Det er dager i november og desember jeg tenker at i dag har jeg virkelig ikke lyst eller energi til å reise på øvelse. Men det ender som oftest med at jeg gjør det likevel. Og jeg har alltid glede av øvelsene. Jeg pleier å kalle oss for hobbymusikanter. Bortsett fra de som trakterer flygel og orgel. De øver og spiller på et litt mer avansert nivå enn oss andre. Det er pianisten som organiserer oss. En tålmodig og utrolig positiv og oppmuntrende person. Hun finner noter, fikser arrangement til sangene og øver med oss. Og hun har presentert arrangementet til “Deilig er jorden” som vi har spilt i kirken til jul flere år på rad nå. Og jeg må si at når jeg nå hører “Deilig er jorden” andre steder nå så savner jeg overstemmene våre. Jeg har gleden av å ha overstemme med trompeten på andre vers hos oss, og min kjære kusine spiller overstemmen på tverrfløyte på siste vers.

Jeg har flere ganger tenkt at noen burde ta det opp, så vi som spiller kan høre hvordan det faktisk høres ut, for trompeten er så dominerende i vår gruppe så jeg vet jo ikke hva andre hører. I dag la jeg mobilen i stolen min med igangsatt opptak da vi skulle avslutte gudstjenesten med denne sangen. Og det vil jeg dele med dere her.

Opptaket er ikke lydmessig den aller beste kvalitet da det er tatt opp med mobil, ganske nærme musikerne. Og husk at alle utenom organisten øver heller sporadisk, så vi er veldig stolt av at vi faktisk får til dette.

Og GOD JUL til deg!

Puslespill

I alle år har puslespill vært en av mine favoritthobbyer. Jeg husker det første puslespillet som var litt ordentlig som jeg la. Det var et lillebroren min fikk i gave, en hvit hund i gress, 200 biter. Jeg var utrolig stolt da jeg hadde fullført det. Etter det ble det mange puslespill i forskjellige størrelser.

Det største jeg har puslet var på 5000 biter, hvis jeg husker korrekt. Oppgaven ble gitt til meg av min venninne da jeg gikk på Tyrifjord videregående skole, en internatskole. Denne venninnen gikk ikke selv på Tyrifjord vgs på dette tidpsunkt. På rommet jeg delte med ei venninne måtte gulvteppet rulles bort for å få en plass å legge dette puslespillet. Motivet på dette puslespillet var hentet fra en middelhavslandsby. Det var sandfargede hus, sandfarget brostein i gatene og annet. Men det var noen tusen biter av diverse sandfargenyanser. Continue reading

Åh, glade adventstid!

For snart et år siden la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg skrev litt om mine utfordringer ang min psykiske helse. Dette kom fordi jeg føler at de av oss som kan orke det bør stå opp og tørre si hvordan det kan være. Og jeg sier “kan være” bevisst, fordi vi opplever ikke ting på samme måte. Jeg forteller også oftere nå til folk jeg snakker med at jeg til tider sliter med depresjoner. For jeg vet at de aller fleste mennesker har perioder hvor de sliter. Å ha kroniske depresjoner er litt tyngre enn å ha en dårlig dag. For meg kan det bety å ha mange måneder, og i de verste tilfellene flere år med depresjoner. Sist jeg snakket med legen min om dette spurte hun hvor lenge en depresjon kan vare, måtte jeg si at det varierer litt. Men at de kan ta år, i alle fall før jeg føler meg oftere ikke deprimert enn jeg føler meg deprimert. Continue reading

Novembermørke

Det har gått en uke inn i november. Og det har gått to uker siden jeg stod i Fredrikstad Adventistkirke og fortalte om hvordan det er å være kristen med psykiske problemer. Hadde det ikke vært for innlegget jeg skrev her i januar hadde jeg ikke gjort det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke lenger skal føle skam for at min sykdom er hovedsaklig psykisk, og ikke fysisk. For det er så mange der ute som har det på samme måte, men ikke alle er klare til å fortelle dette.

Før jeg fortalte min erfaring i kirken tenkte jeg masse på hvor viktig jeg syns det er at noen kan stå frem og sette ord på ting, og etter at jeg har gjort det har det blitt noen andre tanker. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, selv om jeg helt ærlig må innrømme at jeg ikke husker helt hva jeg sa. For en gangs skyld hadde jeg skikkelig manuskript, men klarte ikke holde meg helt til det. Likevel så tror jeg at jeg fikk ut mitt budskap, og responsen var helt utrolig.

Akkurat nå sitter jeg i et slags vakuum. Jeg vet ikke helt hva jeg trodde jeg ville føle eller tenke etter å ha stått så offentlig frem med mine utfordringer. Men jeg hadde nok håpet på en mer befriende følelse enn den jeg sitter igjen med. Det rare er at savnet etter pappa er så sterkt om dagen at jeg blir helt satt ut. Det er lenge siden savnet har vært så dominerende i tankene mine, og det har tatt meg litt på senga, for å si det mildt.

Så med farsdagen bare litt over et døgn unna legger jeg med et gammelt bilde og tenker tilbake på gode minner.

pappa og meg

 

Med krum rygg og hevet hode

Flere ganger i løpet av våre liv møter vi utfordringer. Noen forholdsvis lette, andre så tøffe at vi ikke vet hvordan vi skal håndtere disse. Og jeg har hatt mine erfaringer med både den ene og den andre typen.

I 2012 gikk jeg med viten og vilje en slik utfordring i møte. Det startet så vidt i slutten av 2011. Jeg jobbet på den tiden på Visma Kompetansesenter Lønn og HR. Der var jeg konsulent på lønns- og reiseregningssytem. Continue reading

En ny retning

Det er tidlig i januar, året er 1989. Jeg går første året i ungdomsskolen. Vi bor på landet, en halv time utenfor Oslo. Et landsens sted, med skikkelige vintre. Det er ofte mye snø og kan godt bli mer enn -30 º C. Om dette var en slik vinterdag husker jeg ikke. For det er ikke temperatur eller snødybden den dagen som har festet seg i hukommelsen. Det er noe langt mer omveltende og utradisjonelt.

Mamma og pappa samlet oss tre barn i stua. Det var nok fyr i vedovnen og katta koste seg sikkert i den lune varmen. Igjen er dette antakelser, men det var ofte slik en vinterettermiddag kunne være i huset innerst langs grusveien. Grunnen til at vi var samlet var at de hadde noe viktig å fortelle oss.  Continue reading