Nysgjerrigheten vant

Siden Sky Fitness åpnet senter i Halden har PT Salvesen oppfordret meg til å dra ned for å trene der. For medlemskapet mitt fungerer der også. Jeg var innom for å snakke med PT Salvesen en dag han jobbet der, men da trente jeg ikke. Men jeg så hvor fine og åpne lokalene var.

Så i dag var det på tide med trening. Jeg har ikke trent siden torsdag. Det er alt for lenge siden. Men jeg har vært veldig sliten, og har heller prioritert å gå ordentlige turer med bikkja. I dag kjenner jeg på litt vondt i kroppen og litt sår hals. Men vondten i kroppen kan like gjerne være fibrovondt som noe annet. Så det bryr jeg meg ikke så mye om. Men en ting jeg bryr meg om er de urolige beina som kommer på kveldene. Og jeg var gått tom for magnesium, og du kan si jeg kjente på det i går. Så dagens Den store plan var klar. Innkjøp av magnesium og så trening.

Siden jeg er så heldig å bo i nærheten av Sverige så bestemte jeg meg for å ta turen til Nordby for å kjøpe magnesium, for det er ganske mye billigere der enn her. Og når jeg likevel var nedover der kunne jeg stoppe i Halden på vei hjem og ta treningsøkta mi. For jeg må si jeg var litt nysgjerrig på å prøve meg på trening der.

Så optimistisk la jeg ut på tur. Det var en rask tur på helskostbutikken, og en snartur i matbutikken, før jeg snudde nesa mot Halden. Mens jeg kjørte dit tenkte jeg litt på min erfaring med å trene i Sarpsborg på kvelden, hvor stappfullt det var. Og det slet jeg litt med å takle, så jeg håpet at det ikke ville være så fullt her. For jeg ville gjerne se meg litt om, og finne ut hvilke ting jeg ville gjøre. Jeg har fått nytt treningsprogram av PT Salvesen, og der er det stort sett kettle bells jeg skal bruke. Så det første jeg måtte gjøre var å kartlegge hvor de hadde dem der. Jeg skal også varme opp med 10 minutter i trappemaskinen.

Jeg kom inn sammen med to unge jenter. Det var ikke noe problem. Men da jeg hadde satt fra meg skoene ble jeg forvirret på hvor jeg skulle gå. Jeg mente å huske at garderoben var i underetasjen, men jeg ble stoppet av ei hyggelig dame som pekte meg bortover mot venstre i første etasje. Jeg gikk inn og gjorde meg klar til å skifte. På Sky Fitness har de skap som låses med nøkkelkortet. Men det fungerte jo selvfølgelig ikke der. For det var kun aktivert for Sarpsborg. Heldigvis har jeg vært med på å aktivere både mitt og min kjæres kort, så jeg visste hva jeg skulle gjøre. Og da det var gjort kunne jeg gjøre meg ferdig i garderoben og komme i gang med selve treningen.

I det jeg gikk innover fra ytterdøra slo angstblikket til. Jeg så rett frem, men observerte ikke mer enn hva jeg må for å komme meg dit jeg skal. Og dette slapp ikke selv om jeg hadde fått på meg treningsklær og dermed ikke skilte meg ut fra de andre som var der. Jeg gikk ut i rommet og så meg litt om etter trappemaskinen. Men jeg fant den ikke, så jeg gikk til tredemøllene. For jeg tenkte det var sikkert greit å varme opp på tredemølle for en gangs skyld.

Da jeg hadde gått lenge nok på tredemølla skulle jeg finne kettle bells. Jeg så noen på andre siden av rommet, men der borte var det litt mange andre som holdt på så jeg følte ikke for å snike meg mellom dem for å trene. Så jeg bestemte meg for å gå ned i underetasjen og se hva som var der. Og til alt hell hadde de et hjørne med kettle bells, yogaball og slynge. Akkurat de tingene jeg skulle bruke. Ikke nok med det, men kettle bells’ene var fargekodet. Og de så ikke så kjedelige ut, så jeg gledet meg til å prøve de forskjellige fargene.

Hvis farger gir treningsglede burde jeg være dekket inn her 🙂

Det ble kettle bell sving, gående utfall med kettle bells i hendene, knebøy med kettle bells som løftes over hodet når jeg står, suit case – en kettle bell i hver hånd som holdes langs kroppen og settes ned på bakken og løftes opp igjen og så roing i slynge. Disse øvelsene skulle jeg ta tre ganger hver. Men etter andre runde stakk det til i ryggen og jeg måtte bare gi meg. For uansett hvilken øvelse jeg prøvde ville ikke ryggen være med. Så da ble det litt mage- og rumpeøvelser, for det gjorde ikke vondt. Og så litt tøying.

Når jeg hadde gjort det gikk jeg opp til garderoben for å hente tingene mine. Og i det jeg går ut av garderoben så ser jeg på min venstre hånd ikke mindre enn to trappemaskiner. Jeg har da gått forbi disse 5 ganger uten å legge merke til dem. Angstblindet kan man kanskje kalle det.

Det ble ikke verdens lengste økt i dag, men jeg er likevel glad for at jeg lot nysgjerrigheten vinne over angsten 🙂

Jeg går rett frem samme hva jeg støter på, eller?

I dag er en sånn dag hvor kropp og hode ikke er på samme sted. Kroppen demonstrerer litt mot økt aktivitet og gammelt stress. Det har foregått noen dager, men hode vil ikke høre etter. Og det er vel ikke nødvendigvis den beste kombinasjonen.

Da jeg var hos min bror og svigerinne forrige helg fikk jeg broder’n med på en løpetur. Og der de bor er det bakker uansett hvilken retning du beveger deg i. Så det ble noe løpiing både opp og ned bakker. Da vi var ferdige med turen satt nedoverbakkene seg i knærne, kan du si. Og det satt igjen selv da jeg kom hjem. Jeg løp en tur i uka her, men da kjente jeg vondten igjen. Så nå har jeg hatt noen dager uten løping, men med gåturer i stedet. Og jeg kjenner heldigvis ikke vondt i knærne nå. Det er jeg veldig glad for, for i dag kjenner jeg veldig på vondt helt øverst i ryggen. Ved siden av «pukkelen». Jeg vet ikke alle har den, men jeg har en liten pukkel i overgang mellom rygg og nakke. Og på venster side av den får jeg vondt inn i mellom. Og da jeg stod opp i dag var det der.

Jeg er veldig glad det ikke kom før i dag, for i går var jeg aktiv tante. For jeg har gitt min brors eldste datter gavekort på at jeg skal holde henne med selskap når mamma og pappa er på hundearrangementer. Og i går var mammaen på agilitykonkurranse. Så da ble jeg med for å leke med snuppa. Vi herjet og tullet. Og ting fungerte ganske bra.

I dag har jeg hatt en rolig dag. Jeg har kjent på noen smålåsninger i ryggen, og nakken. Så jeg avbestilte pt-timen jeg skulle hatt i morges. Og har egentlig hatt mest lyst til å tilbringe dagen i senga, eller på sofaen. Det har vært mye av det, men ikke bare. Familien har vært hos mamma og feiret hennes bursdag. Hun har nå blitt så gammel at hun kan gjøre som hun vil, så vi er spente på hva som kommer til å skje nå 😉

I kveld skulle jeg ut med bikkja. Hun må jo ut, uansett hvordan jeg føler meg. Så jeg fikk på meg sko og jakke og tok med meg hundeposer, så gikk vi ut. Jeg er ikke veldig begeistret for føreforholdene rundt her, så jeg var ikke særlig innstilt på å gå en lang tur. Men da jeg hadde sneket meg forsiktig over fellesarealet, forbi der jeg tryna i går, og ned på gangstien så tenkte jeg at dette er jo ikke så ille. Og bikkja var superglad for å være ute. Hun løp frem og tilbake i flexibåndet. Så da snøret jeg joggeskoene ordentlig på meg og bestemte meg for å ta en litt ordentlig tur. Det ble en halv times tur i sørpesnø. Heldigvis har jeg gore-tex joggesko.

Egentlig burde jeg jo vite at det er på sånne dager som dette at jeg må gjøre noen form for aktivitet. For den vonde nakken/ryggen og andre stive og vonde deler av kroppen har jo godt av å bevege seg. Jeg hadde ikke noe sprinttempo, men det er mye bedre enn å bli sittende på sofaen og sende noen andre på tur med bikkja.

En sofagris bekjennelse

Med kroppen godt plantet i sofaen tenkte jeg at jeg skulle dele litt mer med dere.

For et år siden ble det meste av min fritid tilbrakt på sofaen, eller i godstolen. Det var strikking eller hekling til tv- eller Netflixtitting. Hunden fikk småturer, men ikke regelmessige lengre turer. Og i alle fall ikke turer som innebar å bevege seg litt raskt. Jeg ble flaut andpusten av å gå opp en etasje. Så når jeg kom på jobb stoppet jeg gjerne litt utenfor døra før jeg gikk inn så det ikke skulle være så tydelig for andre hvor elendig form jeg var i. I alle fall når jeg var på kontoret på Hvalstad, der tror jeg trappa er lengre, så da gikk pusten litt raskere.

I tillegg så jobbet jeg med å komme meg ut av en depresjon, og hver gang depresjonen slipper litt så blomstrer angsten opp. Litt som for å si at jeg ikke må glemme den. Så det meste av en heller lite tilstedeværende energi gikk til å prøve og fungere som best mulig. Jeg gikk på KID-kurs og i behandling på DPS. Begge deler viste seg å være veldig nyttig. Og i løpet av senvinteren kunne jeg med hånden på hjerte si at depresjonen var borte. Angsten slapp ikke taket like fort, men den ble lettere å leve med.

April 2017

Og så på forsommeren begynte jeg altså på treningssenter. Og jeg var vel omtrent like mye motivert til å trene som en hvilken som helst stein i grusen i innkjørselen vår. Jeg ble mest med for jeg var lei av å høre på gubben mase om hvor deilig det var å trene. Og at jeg burde bli med. Legg det sammen med skikkelig dårlig samvittighet for at vekta bare hadde gått oppover det siste året og en selvfølelse som nesten lå på minussiden av skalaen, så har du altså personen som dro seg avgårde til trening. Jeg var ikke spesielt høy i hatten, og var livredd for at andre skulle dømme meg. De kunne dømme meg for at jeg var for tjukk, hadde feil type treningsklær, jeg visste ikke hvordan jeg skulle bruke apparatene eller jeg gjorde ting feil. De første gangene jeg var der var jeg veldig forsiktig med hvor jeg beveget meg. Det er en liten «krok» hvor det står en del maskiner, og der følte jeg meg ganske trygg. Så etter oppvarming søkte jeg meg dit. Det tok meg nesten et halvt år før jeg turde gå helt inn i det rommet der det bare er frivekter.

Som dere vet, så begynte jeg altså med PT timer. Jeg hadde blitt oppfordret av gubben ti å ta noen timer, for å komme litt i gang. Etter første samtale med PT Salvesen var jeg i ferd med å bli motivert og gira på å komme i gang. Jeg bestilte en pakke med timer og så var jeg så vidt i gang. Starten gikk litt tregt, for det var sommer og jeg var ikke ferdig med hverken ferieavvikling eller reising. Så det ble litt lenge mellom hver trening de første ukene.

Da høsten kom ble det mer struktur. Det var som regel trening flere ganger i uka, og nøye oppfølging på hva jeg hadde spist og ikke minst en tur på vekta. Noen uker gikk det lett, andre ikke i det hele tatt. Men den opplevelsen jeg fikk av å mestre det ene etter det andre var helt fantastisk. Når jeg klarte å holde litt fokus på hva jeg fikk til kom det mer inspirasjon. Og når jeg delte det jeg fikk til på sosiale medier og fikk kjempestøtte ble jeg enda mer motivert.

Det har ikke vært bare lett, eller full motivasjon hele veien. Det har vært perioder hvor jeg bare vurderte å droppe alt, og heller gjøre det som føles lett. Nemlig å sitte stille foran skjermen, og kose meg med mat. Men det er bare det at det føles bare lett. Det gjør ikke livet lett. For å bruke mat til å håndtere livet er en skikkelig dårlig løsning. Og jeg sa selv at kroppen kjentes skikkelig råtten før jeg begynte å trene. Stiv og vond, og ikke samarbeidsvillig i det hele tatt. Så det var ikke så lett å ta den enkle løsningen likevel.

I løpet av de godt og vel 17 årene vi har bodd i Sarpsborg har jeg gått på Grete Roede kurs med 6 forskjellige kursledere, jeg har vært på Viktväktar-kurs i Strömstad, gått på slankepiller, lavkarbo, Nutrilettkur, Allevokur og Herbalifekur. Noen av kursholderne på Grete Roede kursene var veldig motiverende, og noen var skikkelig dårlig til å motivere meg. Det kan godt hende de klarte å motivere andre, men de fungerte ikke for meg.

Med den bagasjen skal jeg fortelle deg at sofagrisen var skeptisk. Greit nok at jeg klarer å ta av de første kiloene, men jeg klarer ikke å komme til mål. Jeg klarer ikke en gang å holde borte de kiloene jeg tar av. Altså en typisk jo-jo slanker. Så min tiltro til hva PT Salvesen skulle klare å få til var ikke helt på topp. Det heter vel egentlig hva jeg skulle få til, men hjelp av PT Salvesen.

Etter mange måneder med jobbing, både mentalt og fysisk har jeg krysset noen barrierer. Og det er ikke til å stikke under en stol at det har vært noe som har vært morsommere å jobbe med enn andre ting. I tillegg har det vært perioder som har vært skikkelig tunge. De periodene har ønsket om å bare glemme alt jeg har jobbet med for å gå tilbake til gamle uvaner vært kjempesterkt. Men ved hjelp av dere som leser, og heier og med PT Salvesen som både roser og riser der det trengs har jeg kommet gjennom de periodene også.

For meg har det vært det helt riktige valget å gå inn på akkurat det treningssentreret og møte akkurat PT Salvesen. Han har en måte å være på som kan håndtere meg med mine svingninger, og vi har det gøy sammen når jeg fungerer. Det kan være at det hadde fungert med en annen PT også, men jeg er veldig glad for at jeg traff riktig på første forsøk. Jeg har sendt ham noen drepende blikk og grinete kommentarer under treningsøkter, og jeg har svart unvikende når han har stilt spørsmål jeg egentlig ikke vil innrømme svaret på. Men han har vært tålmodig, og tydelig. Så jeg har følt at han faktisk oppriktig vil at jeg skal få dette til. Og så har han vært like irriterende og dust som mine brødre kan være, i tillegg til at han har noe av samme humor. Så jeg følte ganske fort at jeg kjente ham.

Nå tror kanskje du at jeg er i mål. Men det er jeg ikke! Jeg er kanskje halvveis når jeg ser på vekta. Og jeg har mye å jobbe videre med mentalt for å få dette til å vare. Men jeg tenkte at det kan være nyttig å ta en statussjekk av og til. Og så håper jeg at dersom du også trenger å gjøre noe med din livsstil at du tør å ta tak. Det er ikke lett å gjøre helt alene. Men finn deg en eller annen å gjøre det sammen med. Det må ikke være en PT, men kan være en god venn. Og en annen ting som har gitt meg støtte er alle som heier når jeg maser på sosiale medier om hva jeg har gjort. Så våg å si til andre hva du gjør, for jeg har vel ikke møtt noen som mener jeg er dum som prøver å gjøre noe med livsstilen min. Så si det, og du vil oppdage hvor mange som heier på nettopp deg.

Energikampen

I begynnelsen da jeg begynte å trene var dørstokkmila lang. Det er den ikke lenger, i alle fall ikke slik den var. I dag er det andre ting som kan spolere for at jeg får kommet meg på trening. Nå som jeg har hatt en del pendling for å jobbe har jeg kjent sterkt på mangel av energi til å ta en tur på treningssenteret etter jobb. Og jeg rekker ikke trene før jobb.

Det har vært lettere å ta seg en løpetur, eller gåtur enn å dra inn til treningssenteret. Men jeg trenger å jobbe med styrketreningen også, ikke bare kondis. Så i dag på toget på vei hjem fra Oslo bestemte jeg meg for å ta meg selv i nakken og ta meg en treningsøkt. For jeg kom meg hjem med et tidligere tog enn jeg har gjort i det siste, og guttungen var nesten ferdig med leksene da jeg kom hjem. Så planen var at etter at middagen hadde sunket litt så skulle jeg dra avgårde til trening.

Gubben hadde laget middag, og jeg forsynte meg litt forsiktig for å ikke fylle for mye i magen før trening. Da jeg var ferdig med å spise la jeg meg på sofaen litt, for jeg får av og til litt vondt i hodet og blir kvalm av å kjøre tog. Så jeg ville roe ned litt før jeg skulle ut og presse meg selv litt. Faren med det var at når jeg hadde fått slappet litt av var ikke motivasjonen til å dra seg ut av huset like stor. Jeg brukte nesten 40 minutter på å løsrive meg fra sofaen og skifte til treningsklær.

Jeg kjørte inn til sentrum og fant heldigvis parkering rett utenfor treningsstudioet. Da jeg skulle parkere ser jeg inn vinduene på treningsstudioet og ser at det er ganske fullt der inne. Og dermed slår litt angst inn. Takler jeg å gå inn dit helt alene? Det føltes nesten som om det var første gang jeg skulle inn der. Jeg vurderte seriøst å kjøre rett hjem igjen. Men jeg klarte å stå i mot trangen, og gikk inn. Og heldigvis var trappemaskinen helt ledig. Så jeg fikk godt og vel 10 minutter i den før jeg gikk for å lete etter ledig plass til å trene.

Ikke nok med at det var veldig fullt, men jeg tror jeg kunne vært moren til 95% av de som var der. Jeg fikk gjort noen øvelser for brystryggen og benpress, men så ble det for mye folk. Planen var å trene utfall og roing i slyngene. Men det var ikke plass til meg der. Så jeg kapitulerte og dro hjem. Det ble derfor en kort økt. Kanskje en halv time til sammen.

Dagens erfaringer er blandede:

  • Dørstokkmila kan også oppleves på vei inn på treningssenteret, ikke bare ut døra hjemme.
  • Å trene med masse mennesker i seg selv skremmer meg ikke lenger, selv om menneskemassene kan stresse meg.
  • Jeg kan klare å overtale meg selv til å gjøre ting, selv om jeg ikke tror jeg har energi til det.

Så det var tross alt greit å komme seg på trening, selv om det ble en kort økt. Det er bedre enn ikke noe. Og en ekstra seier når jeg følte det som så stort tiltak å komme dit. Så gleder jeg meg til dagene blir litt mer normale så jeg kan trene før alle disse ungdommene skal trene 😉

 

Hårete mål

I morgen skal vi ha Kick-off på jobben. Og i den forbindelse kommer det alltid frem noen mål vi skal ha for året. Alt fra salgsmål til hvordan vi presterer for kundene. Og det er viktig å ha noe og strekke seg etter.

Jeg skrev i et innlegg i høst om at jeg ikke hadde noe spesifikt mål å trene mot, annet enn bedre helse og vektnedgang. Dette endret jeg plutselig for noen uker siden, da jeg meldte meg til å være med på lag i Holmenkollstafetten med jobben, og så har min kusine og jeg også meldt oss på 5 km på KK-mila i september. Så der fikk jeg plutselig noe veldig konkret å trene mot, og det har en tidsfrist. Det er ikke bare at jeg en eller annen gang skal klare å løpe 5 km. Det bør helst skje før september. Og jeg bør klare å løpe i alle fall 2 km sammenhengende før mai.

På grunn av mye is, og lite lyst til å løpe på tredemølle, har det tatt lengre tid enn planlagt å komme igang med løpingen. Men jeg har ikke gitt opp. Senest i går kveld hadde jeg løpetrening som kveldsturen til bikkja. Hun er strålende fornøyd med at tempoet øker litt inn i mellom. Men hun skulle sikkert likt at det var lengre tid med løping inn i mellom all gangen. Hun skal nok få kose seg når jeg kommer videre i progresjonen.

En annen ting jeg gjorde i går var å søke til å bli en Asics Frontrunner. Det er en gruppe løpere som får samarbeide med Asics for å inspirere andre til å være mer i bevegelse. Det må jeg bare innrømme hadde vært virkelig morsomt å få være med på.

Det er utrolig morsomt å se hvor stor respons jeg har fått på de to bildene jeg delte på Instagram og Facebook i går om dette. Det gir en ekstra puff i ryggen med så mange støttende ord og likes! Og skulle jeg være så heldig å få bli en Frontrunner så er det avgjørende at jeg har noen som faktisk følger det jeg deler, på den ene eller andre måten.

Jeg har også i det siste lurt litt på hva som er interessant for dere lesere at jeg skriver om? Og om dere syns det er bra nok til at jeg bør prøve å dele det med flere? Jeg har nå 96 som liker Annikas blogg på Facebook, og @annikablogger på Instagram har 59 følgere. Hvis du som leser tror det kan være inspirerende, eller nyttig for noen dere kjenner å lese bloggen så del gjerne innlegg. Eller tips dem om at de kan like bloggen på Facebokk eller Instagram, da får de med seg når det kommer oppdateringer.

Og når jeg tenkte disse tankene, så tenkte jeg at kanskje jeg må utfordre meg selv litt. Eller at dere utfordrer meg? Det er jo flere som driver forskjellige konkurranser på nettet for å få følgere. Det har jeg ikke tenkt til. Men jeg vurderte om jeg skulle gi meg selv en utfordring hvis jeg når et viss antall følgere. For eksempel, hvis jeg når 200 følgere før påske skal jeg ta et vinterbad (utendørs). For jeg er ikke særlig glad i kalde bad, men hvis jeg klarer å engasjere 200 følgere skal jeg «ofre» meg. Ellers er jeg åpen for andre utfordringer. Og hvor mange følgere er et skikkelig hårete mål? 200 er nok litt beskjedent i den sammenheng. Hva med 500 tilsammen?

Veid og funnet – akseptert

I dag har jeg hatt mine første konsultasjoner på overvektsklinikken. Jeg ble henvist dit fra hun som var vikar for fastlegen min i fjor vår. Den gang var min bmi nesten høy nok til at den alene ville gi meg innpass, men «heldigvis» har jeg tilleggsdiagnoser som hjalp meg den siste delen av veien. I november var min kjære med meg på informasjonsmøte som de holder ved overvektsklinikken. Det var veldig mye informasjon, veldig nyttig.

Da jeg ba om henvisning var det for at jeg egentlig ønsket meg til rehabilitering på NIMI eller liknende. Jeg hadde ingen tro på at jeg kunne få til noe hjemme. Og jeg ønsket heller ikke operasjon, men hjelp til å få ned vekta så jeg kan slippe unna disse sykdommene som kommer med overvekt.

Som dere vet så har jeg tatt noen grep siden den henvisningen ble sendt. Og jeg var litt nysgjerrig på hva de kan hjelpe meg med nå? Jeg er jo ikke lenger «ei dundre på hundre(og tjue)». For jeg tenker ikke lenger at jeg ønsker å dra på rehabilitering. Og operasjon er jo enda mer utelukket. Så hva kan jeg ha nytte av hos dem?

Dagens undersøkelser var satt til å ta cirka tre timer. Jeg skulle til lege, sykepleier, fysioterapeut og klinisk ernæringsfysiolog. Vi var fem pasienter som startet løpet på likt, hos hver vår behandler. Jeg startet hos fysioterapeuten.. Hun ville at jeg skulle fortelle om hvor mye aktivitet og trening jeg har i hverdagen. Så da måtte jeg si at hvis vi skulle se tilbake på når henvisningen ble skrevet var den omtrent lik null, men at i dag er jeg i regelmessig aktivitet, og trener flere ganger i uka. Jeg fortalte også at jeg skal være med på Holmenkollstafetten og KK-mila. Hun var superfornøyd. Spesielt med at jeg har satt meg så konkrete mål, som disse to løpene er. For da har jeg noe å jobbe mot. Og hun har noe i journalen som hun kan følge meg opp på. Vanligvis tar de en gåtest på pasientene. Det vil si at man må gå frem og tilbake i gangen i seks minutter med pulsmåler på fingeren. Det slapp jeg. Hun mente at om jeg tok denne testen nå ville det være så liten margin å måle forbedringer på siden kroppen min nå var vant med tyngre belastninger. Hun ønsket meg lykke til og sendte meg til sykepleierne.

Det var to sykepleiere. En som har jobbet på overvektsklinikken lenge, og så ei som skal begynne nå jobbe der. Det var to hyggelige damer, der også. Sykepleieren var den som veide meg, og hun var litt skuffet over at jeg ikke hadde fått veid meg på informasjonsmøtet i november, for de ville gjerne ha sett hvilken endring det hadde vært. Men jeg kan vel si at de var fornøyd med tallet. De fleipet med at det nesten var litt kjedelig 😉 Så var det diverse målinger av omkrets både her og der på kroppen. Og til slutt en måling av bukhøyden mens jeg lå. Ja, ja, mange ting de finner på. Etter en hyggelig undersøkelse med mye smil og latter var det ut for å vente på legen.

Legen var enda en hyggelig dame. Hos henne var det snakk om sykehistorikken min. Hvilke diagnoser jeg har og om jeg har operert osv. I tillegg var det en gjennomgang av blodprøver tatt før jeg kom til dem. Jeg hadde for lavt folatnivå, og litt lavt på D-vitamin. Men ellers flotte resultater. Og atter en gang kunne jeg konstatere at innsiden reflekterer ikke alltid utsiden. Så nå må jeg ut å kjøpe D-vitamin og folat-tilskudd.

Den siste konsultasjonen var hos klinisk ernæringsfysiolog. Det var vel den konsultasjonen jeg hadde gruet meg mest til. Jeg er ikke noe glad i å analysere hva, hvor mye og hvor ofte jeg spiser. Det er flere grunner til det. Det ene er at jeg vet hva jeg spiser feil. Det andre er at jeg vet jeg spiser ikke regelmessig nok og det siste er at jeg føler at andre dømmer meg for hvordan jeg velger å spise. Matplanen til Salvesen har mye proteiner i seg, og jeg skal være forsiktig med karbohydratene. Med litt proteinpulver i havregrøten og smoothien, og kvarg på både det ene og andre får jeg litt småangst for at andre skal blande seg opp i om dette er riktig eller ikke. Det jeg vet er at det fungerer for meg, når jeg gjør det som Salvesen ber meg om. De ukene jeg ikke er flink med hans plan merkes det på vekta.

Dagens vanskeligste spørsmål kom fra ernæringsfysiologen. Hvor lang tid tror du at du bruker på å spise en porsjon middag? Jeg mener, seriøst! Jeg sitter da virkelig ikke og tar tiden på meg selv. Jeg kan spise både rolig og fort. Er jeg førstemann ferdig? Av og til er jeg det, men det har også med porsjonsstørrelser å gjøre.

I alle konsultasjonene fikk jeg spørsmål om hva slags tiltak jeg kunne tenke meg. De tilbyr startkurs, rehabiliteringsopphold, operasjon, kostveiledning, samtaleterapi og kanskje noe mer. Og som jeg nevnte var rehabilitering det jeg i utgangspunktet hadde ønsket meg. Men der er jeg ikke nå. Så i løpet av samtalene kom vi frem til at det jeg trenger er psykisk støtte. Jeg klarer å jobbe på egenhånd, eller nesten egenhånd. Må nesten ha med PT Salvesen et stykke til. Men å få orden på den mentale biten er viktig. Jeg er fullstendig klar over hvor dreven emosjonell spiser jeg er, og hvor mye jeg kan prestere å putte inn i kjeften uten å tenke over det en gang. Så jeg sa at jeg ønsker hjelp fra ernæringsfysiologen og psykologen. Jeg hadde ikke avskrevet startkurset, men det mente sykepleieren at ikke ville være så nyttig for meg. For jeg har allerede oppdaget ved erfaring mye av det de snakker om der, med tanke på livsstilsendring.

Jeg var ferdig på under tre timer, og gikk fornøyd hjem. Litt redd for at jeg nå vil bli litt vel høy på meg selv etter å ha fått så mye skryt og ros av alle jeg snakket med, for den jobben jeg har gjort med meg selv og mitt liv. Men jeg vil bare ha sagt at PT Salvesen har fått sin del av rosen hos de alle sammen.

Utholdenhet

I kveld dro eldstefrøkna meg med på kino. Hun har lenge hatt lyst til å se Den 12. mann. Og når ingen av hennes venner har hatt mulighet til å bli med henne inviterte hun mor med på kino. Jeg som stort sett bare hadde tilbragt dagen med å hente tilbake noe av energien jeg tømte rått ut i helga var egentlig ikke helt klar for å dra ut av huset. Men ble til slutt med.

Som mange andre filmer basert på virkelige hendelser er det ganske mye å fordøye. Og mens jeg satt i kinosalen og så på Jan Baalsrud som kjempet for sitt eget liv for å kunne gjøre noe for sitt fedreland vokste det frem en stor respekt i meg. En respekt overfor det han gjorde, men også for hva de rundt ham var villige til å gjøre, selv om de visste at dette kunne sette dem i livsfare.

Han holdt ut i mange uker, kald, såret og sulten. Han kjempet seg gjennom den ene mer utrolige hindringen enn den andre. Og i hans hode var ikke det å gi opp et alternativ. Han skulle til Sverige, for å kunne komme tilbake til Shetland.

Og så sammenlignet jeg meg selv og min utholdenhet mot hans. Han holdt ut i helt umenneskelige forhold, og jeg klarer ikke holde fokus hvis ting butter i mot. Noen ganger klarer jeg, men andre ganger bukker jeg under like fort som om jeg var et gresstrå.

Jeg har ikke vært flink nok med maten de siste ukene. Noen av de dagene har jeg bestemt meg for at jeg er fornøyd for at det ikke ble verre inntak av mat enn det ble. Men så har jeg ikke helt kommet meg i rutine på hva jeg skal spise og hvor ofte. Dette er ikke helt bra. Så når jeg ser på denne historien. Ser på han hva de gjorde, fordi de hadde troen på Baalsrud sine handlinger, så må jeg passe meg for å bli helt oppgitt og frustrert på meg selv. For mine problemer er ikke så vanskelige som det de opplevde. Så dermed burde det være lettere å bekjempe dem.

Jeg trives godt med trening, og nesten bedre med å se resultatet på vekta når jeg klarer å ha fullt fokus. Så jeg må finne noe som kan løsne det som hindrer meg fra å gjøre det jeg skal. For jeg har klart det før, så jeg vet at det er mulig.

I helga var vi på internaskolen der yngstedattera går, og det er alltid et enormt energisluk. Jeg sliter litt med angst hver gang vi er der, og i tillegg denne gangen så var min mann og jeg med på å arrangere café på kvelden. Det betyr jobbing en hel del timer på lørdag ettermiddag og kveld. Så da vi la oss på lørdag kveld ble vi enige om å dra hjem så tidlig som mulig på søndag. For da kunne jeg rekke å trene litt på søndagen For nå er det faktisk over en uke siden jeg har løpt. Og det er ikke bra.

Da vi kjørte fra skolen 11.15 på søndag formiddag gikk det ikke lange tiden før øynene mine begynte å glippe. Og i løpet av turen hjem våknet jeg flere ganger av egen snorking. Det føltes ut som jeg var i ferd med å bli forkjøla, tett i hodet og vondt i kroppen. Så jeg la meg litt nedpå da vi kom hjem, for å se om jeg kunne orke å trene litt senere.

Litt senere kom min kjære inn og spurte om jeg ikke skulle stå opp, og jeg svarte at jeg skulle sove mer. Guttungen kom og stilte en hel haug spørsmål rundt 19.00. Da kjente jeg at jeg var både sulten og måtte på do, så jeg fikk vel stå opp litt. Og da holdt jeg meg våken i noen timer før jeg snublet i seng igjen. I dag stod jeg opp, fremdeles helt utslått, og med migrene. Så jeg kommanderte guttungen rundt fra sofaen, og så fort han gikk på skolen sovnet jeg igjen. Og sov til midt på dagen.

I ettermiddag har kroppen begynt å nærme seg normalen, og jeg har hatt lyst til å trene litt. Men jeg har bestemt meg for å se det an til i morgen i alle fall, så ikke jeg pusher for mye. I stedet har jeg bestilt meg superundertøy, så jeg kan slippe å fryse når jeg er ute og løper. For etter gode tips fra min hypertrente svigerinne viste det seg at det ikke var så veldig mye jeg manglet. Så nå er det innkjøpt og jeg venter på pakke.

Jeg venter for så vidt på flere pakker, for jeg oppdaget i dag at jeg har vunnet Fitbit Charge 2 på en Facebook konkurranse. Og det liker jeg, for jeg elsker dingser. Og det aktivitetsarmbåndet jeg har nå er litt slapt i reima, så jeg har tenkt at jeg må bytte reim. Så slapp jeg det. Det kan heller min kjære gjøre, som ville arve det siden jeg får nytt. Så det skal bli spennende å se hvem jeg liker best. Jeg har vært ganske fornøyd med Polaren så langt.

Litt kaotisk innlegg, og det blir vel sånn når hodet som komponerer innlegget er litt kaotisk. Men nå får jeg komme meg i seng, for i morgen skal jeg fylle bilen med 6. klassinger som skal på skøytedag. Så der blir det nok høy stemning. Før jeg selv skal avgårde til overvektsklinikken og høre om de har funnet noe spesielt i alle de blodprøvene jeg har tatt for dem.

Om å akseptere realiteten

Som noen av dere kanskje har fått med dere har januar vært en travel måned for meg. Det har vært spennende og frustrerende. Frustrasjon på grunn av problemer vi ikke klarer å finne en løsning på. Men som kronisk optimist satser jeg på St vi i dag knekker nøtta.

I livet kan det være deilig å drømme seg bort. Om det gjelder fremtiden eller ønsker vi har, så gir drømmer litt håp og glede. Men noen av oss kan kanskje av og til få litt for store drømmer. Drømmer som blir urealistisk å gjennomføre. Og da føles det fort som et mareritt, og vi blir motløse og frustrerte.

Jeg er en av de som kan drømme. Om å klare og lage diverse faste rutiner på for eksempel øving på trompeten, eller trening. Jeg drømmer også om å ha lyst til å grave meg inn på loftet og sortere det som har ligget der i over 10 år, så får vi frigjort litt lagringsplass. Jeg drømmer om plass til bilen inne i garasjen. Dette er bare drømmer for meg selv. Jeg har også drømmer for barna og familien.

Den største drømmen jeg har nå er å nå målet med trening og vektreduksjon. Om å gå på vekta og den viser noe som begynner på 7. Det er over 18 år siden det skjedde sist.

Av og til tar denne drømmen litt av. Jeg ønsker så sterkt å komme i mål, og tålmodighet er ikke min sterkeste side, så om jeg bare kunne gått ned alt på noen få uker hadde det vært så deilig. Og så lett.

Men heldigvis så har jeg i årenes løp lært meg å ta en «reality check» inn i mellom. Og logikken sier at det ikke er en realistisk drøm. For om det skulle skje er det fort vekk mulighet for at den drømmen fort vil bli knust, for jeg hadde ikke klart å holde på resultatet. Nå innser jeg, selv om det er ganske kjedelig å være fornuftig, at dette tar tid. Og at ting sjelden går på skinner hele veien. Livet gir oss alle avsporinger, men det er da vi må finne tilbake til rett spor for å komme til mål.

Så tilbake til januar. Da jeg startet de travleste ukene drømme jeg om å gli gjennom med god planlegging av mat og trening. Jeg skulle lage niste, og holde fast på trening 3-4 ganger i uka. Den drømmen fikk en brå slutt etter få dager. Jeg er ikke vant til å togpendle til Oslo, og det kombinert med 8-9 timers arbeidsdag satt en klar stopper for hva jeg orket å gjøre hjemme etter jobb. Det ble mye tid på sofaen hvor jeg kjempet for å holde meg våken til det var fornuftig å legge seg.

Etter noen dager måtte drømmen justeres. Og det gjorde jeg, denne gangen med beina litt bedre plantet på jorda. Hvis jeg kom meg gjennom januar uten veldig oppgang i vekt, og at jeg klarte å trene litt hver uke, da skulle jeg være fornøyd.

I går kom februar, og passende nok en ny PT time. Hodet var fullt av tanker. Frustrasjon over at en ny arbeidsdag ikke hadde løst problemet, og nostalgiske tanker til pappa, for det skulle vært han 68. bursdag. Så jeg gledet meg til trening. At PT Salvesen skulle presse meg så hardt at jeg ikke ville ha plass til å tenke.

Det var ikke noe i veien med presset. Hadde jeg blitt presset på denne måten på sensommeren hadde jeg fremdeles sittet i andre etasje hjemme, for det å skulle gå i en trapp ville vært helt håpløst. Men selv om jeg jobbet så musklene dirret, og jeg satt nye rekorder for gjennomføring av noen av øvelsene så slapp ikke tankene helt. Og ikke nok med det, i løpet av økta kom nye tanker. Tanker om at jeg i dag ikke ville klare å gå, i alle fall ikke i trapper.

Men nå sitter jeg atter en gang på toget til Oslo, og foreløpig er kroppen forbausende samarbeidsvillig. Og jeg er veldig fornøyd med at jeg har klart å justere drømmen til noe som er realistisk, for det føles veldig godt å kunne si til seg selv: «Well done, du har gjort jobben. Og resultatet er ikke noe å skamme seg over.»

Ned i vekt med medisiner

Dette innlegget har jeg tenkt på en stund, og jeg har vurdert om jeg skulle vente med å skrive det til jeg nærmer meg sluttmålet mitt. Men etter nøye vurdering har jeg lyst til å skrive litt om det nå. For det er noe jeg tenker på, og jeg vet at noen andre har tanker og meninger rundt temaet også.

Med bakgrunn i mine runder med angst og dype depresjoner har jeg også hatt noen runder med diverse medisiner, i tillegg til terapi. Og grunnen til at jeg vi si noe om dette er at det ofte føles som at vi som velger å bruke medisiner for psykiske sykdommer blir sett litt skrått på. For det er ganske ofte jeg hører folk snakke om at de har det ene eller andre psykiske problemet, men de skal IKKE bruke medisiner. De skal håndtere det på andre måter, gjerne med forskjellige former for terapi. Og ikke misforstå meg, jeg synes det er flott om man kan klare å håndtere sykdommen sin uten medisiner. Men for noen av oss så er ikke terapi alene nok. Og når vi i utgangspunktet kan føle at vi blir stemplet på grunn av sykdommene våre er det ikke så lett å takle det når man føler at det er feil å bruke antidepressiva. Jeg liker ikke å kalle det lykkepiller, for det fungerer ikke sånn. Man blir ikke lykkelig av å ta disse medisinene. Men det kan bli lettere å håndtere sykdommen, så man klarer å jobbe seg gjennom de vanskelige tidene. Og gjennom mange år med behandling, hos psykiater, så har jeg prøvd forskjellige medisiner. For det er ikke alle som har hatt god effekt, noen har nesten bare hatt bivirkninger. Så jeg har forståelse for noe skepsis for medisinene. En av bivirkningene som jeg har slitt med er vektoppgang. Den ene medisinen jeg gikk på gjorde at jeg la på meg åtte kilo på to måneder. Det er rett og slett vanvittig kjedelig.

Nå har jeg veldig god erfaring med kognitiv terapi. For jeg er en grubler, og katastrofetenker. Så det å sortere tanker er utrolig nyttig for meg. Men hvis jeg er for langt nede klarer jeg ikke ta tak i prosessen, så for meg har det vært avgjørende med medisin som støtte. Jeg har brukt stemningstabiliserende medisiner i 12 år. Og nå har jeg gått fast på antidepressiva i ett år. I fjor hadde jeg noen timer på DPS, det var omtrent samtidig med at jeg gikk på Kurs i depresjonsmestring. Så samtidig med at jeg sorterte tanker begynte jeg på antidepressiva igjen. Jeg var da på det stadiet at jeg blåste i om jeg fikk bivirkninger som vektøkning, for jeg måtte komme meg ut av mørket som begynte å ta over.

I løpet av vinteren og våren, med litt testing på dose fant vi en løsning som fungerte. Jeg fikk et lysere syn på livet, og jeg fikk i tillegg knekk på ganske store PMS svingninger. Noe jeg tror resten av husstanden satt pris på. På denne tiden var jeg på det tyngste jeg noensinne har vært. Og det kom av at jeg hadde gitt opp å få kontroll på matinntak, trening og vektkontroll.

Men som du vet, hvis du har fulgt bloggen min, eller snakket med meg i løpet av det siste halve året så hadde jeg plutselig en dag meldt meg inn på treningssenter. Og ikke lenge etter begynte jeg med PT-timer. Jeg hadde kanskje noen tanker om at jeg kunne vel egentlig ikke håpe på noen endring i vekta siden jeg går på medisiner. Nå har ikke den stemningstabiliserende medisinen vektøkning som bivirkning, men det har antidepressivaen. Det faktum at jeg har klart å gå ned i vekt før når jeg har gått på den samme medisinen hadde jeg ikke fokus på.

Men nå sitter jeg her, ca 20 kg lettere enn for et halv år siden. Med de samme dosene og medisinene, vel det er ikke helt sant. For jeg har kuttet ut de daglige dosene med smertestillende. Og det er en seier! På sikt kan jeg redusere dosen på antidepressivaen også, men ikke så lenge det er vinter. Men jeg har fått det til. Jeg har klart å ha en god vektnedgang, selv om jeg medisineres for min angst og depresjoner. Og jeg kommer meg raskt opp igjen om jeg får en liten knekk, enten psykisk eller stressmessig. For uten den medisinske støtten hadde jeg ikke klart det like godt.

At jeg i tillegg har kommet godt i gang med en sunnere livsstil hjelper godt på. Jeg ser nemlig at jeg er ikke så lenge nede i dypet av gangen. Det går gjerne over på under en uke. Og alle mennesker har svingninger, så jeg tror kanskje jeg nå er innenfor normalen. Og jeg håndterer stress og slitenhet fra stress mye bedre. En dag eller to med rolige aktiviteter og jeg føler at jeg ikke lenger er overveldet av alt som skjer. Jeg klarer å legge ting fra meg.

Når jeg ser tilbake på dette siste året, og den utviklingen som har skjedd er jeg ganske fascinert. For jeg har jo lest og hørt om effektene av trening. Men aldri før gjennomført en så systematisk endring av treningsvaner. Og egentlig ikke av kostholdsendringer. Så den følelsen jeg nå sitter med hvor jeg har lyst til å trene, lyst til å bevege meg og klarer å presse meg når jeg er i gang er ganske fantastisk. Så da jeg i dag tidlig hadde en løpetrening, og jeg skulle løpe 90 sekunder sammenhengende (jeg vet at det ikke er lenge, men det føltes myyye lengre enn 60 sekunder som jeg løp i forrige uke) så visste jeg at jeg ville klare å løpe også de siste 15 sekundene selv om pusten var litt kjørt. Og når jeg hadde gått den tiden jeg skulle gå mellom hver løpeøkt var jeg klar for nye 90 sekunder.

Så nå sitter jeg her i sofaen, og kjenner at kroppen fungerer! For ett år siden ville jeg sagt at denne kroppen er ikke verdt mye. Den er verre enn kroppen til en 80-åring. Tung, stiv, vond og lite samarbeidsvillig. Men her jeg sitter i dag føles den ikke lenger tung, vond eller lite samarbeidsvillig ut. Stivheten derimot, der er det litt å jobbe med, men der hadde jeg en morsom erfaring i dag. Jeg skulle ta på strømpebukser, og før har det vært en øvelse som frembrakte svette og pesing. For når jeg hadde fått det ene benet pent og (nesten) elegant inn i strømpebuksa var det en kamp å få løftet det andre benet høyt nok til å treffe åpningen på strømpebuksa. For jeg klarte verken å bøye meg langt nok ned eller å løfte benet opp til at dette gikk helt glatt. Det var ikke lett selv om jeg satt ned. Men i dag da jeg stod på badet og hadde fått første ben inn i strømpebuksa og løftet det andre benet oppdaget jeg plutselig at jeg fikk på meg strømpebuksa uten hjertebank og svette. En herlig følelse!

Jeg vil bare avslutte med å si, at jeg håper vi alle kan være forståelsesfulle for hvordan vi velger å håndtere vår sykdom. For vi er de eneste som kan kjenne hva som fungerer. Kanskje tar det tid å finne riktig løsning. Men vi må ha forståelse for at noen prøver andre ting enn vi selv foretrekker.

Og så en liten ting til. Jeg digger alle små seire jeg har i hverdagen! Du syns kanskje ikke det er stort å ta på seg en strømpebukse, men for meg var det en milepæl jeg ikke visste at jeg skulle ønske jeg kunne nå.

Støl i ben og armer

Maratonukene er over. Og når uke to av disse starter med en vanvittig migrene så er det ikke akkurat ideelle forhold for å gjøre annet enn det som må gjøres. Så det var ikke noe trening fra søndag til torsdag. For selv om jeg egentlig hadde lyst var ikke overskuddet der. Jeg hadde nok med å fungere på jobb, for så å holde ut til jeg kunne legge meg. Jeg var sliten på en måte jeg ikke kan huske at jeg har vært før. Jeg var stadig svimmel og når jeg lukket øynene så var det som om noen startet et diskotek inne bak øyelokkene mine. Tirsdag og onsdag gikk jeg litt som i ørske. Hodet var som fylt av bomull, både når hjernen skulle aktiviseres og det føltes faktisk sånn fysisk også.

Men som sagt var lysten til å trene der. Det har jeg vel ikke opplevd noen gang før under disse langvarige migreneanfallene. Jeg ønsket at jeg hadde hatt ork til å dra på trening, eller at snøen ikke var så glatt så jeg kunne ta en løpeøkt. Overraskende og veldig morsomt.

I går var det endelig helg for mitt vedkommende. Noen fordeler er det godt å ha når man ikke har samme arbeidskapasitet som andre. Og jeg hadde avtale med PT Salvesen. Sist han pisket meg var for tre uker siden. Så jeg var litt spent på hvordan jeg ville reagere på en ny tøff økt. Jeg har jo trent på egenhånd siden, men det blir liksom ikke helt det samme presset.

Da jeg våknet i går var kroppen helt tom. Det var veldig bra at jeg ikke skulle jobbe mer denne uka, for det hadde lett tatt knekken på meg. Så det var deilig å vite at når guttungen var sendt på skolen kunne jeg gjøre absolutt ikke noe frem til jeg skulle trene kl. 14. Etter en god porsjon havregrøt fant jeg tilbake til senga. Der ble det ca to timers søvn før jeg var klar til å fortsette, eller rettere sagt starte dagen.

Før trening ble det en ny porsjon havregrøt. For jeg følte meg fremdeles ganske tom for energi, og da er det greit med mat jeg vet holder lenge.

Da jeg omsider kom meg til treningssenteret var det et gledelig møte med PT Salvesen, og deretter trappemaskinen. Etter at jeg har begynt å løpe har jeg fått en ny giv på kondistrening. Så meget optimistisk satt jeg trappemaskinnivået til 10 og gikk på. Jeg har tidligere vært på nivå 7, så at jeg etter ett minutts tid begynte å bli kortpustet og småsvimmel var kanskje ikke så rart. Særlig ikke med tanke på hvordan formen var. Svimmelheten gjorde at jeg måtte sette ned tempoet litt, men jeg holdt det på gammelt nivå, og det er jeg ganske fornøyd med.

Når oppvarmingen var ferdig la jeg treningsstrukturen gladelig i PT Salvesens hender. Det er veldig godt å vite at jeg bare må møte opp, og jobbe. Og det blir en god økt, varierte muskelgrupper og nye spennende øvelser. Vi begynte med Booty Builder. Der får rumpe- og lårmusklene kjørt seg. Deretter var det ned på gulvet for å gjøre en øvelse hvor jeg stod som om jeg skulle ta push ups, men i stedet for å senke kroppen ned skulle jeg vekselvis løfte den ene armen opp til kroppen. Dette gikk forbausende bra. Det er ikke sånn at det ikke er slitsomt, men jeg klarte å ta opp til flere repetisjoner. Og da er jeg fornøyd.

Etter disse øvelsene var det over til markløft, planken og så romanske utfall, i slynge. Jeg har jo vært så fornøyd med at jeg endelig har fått litt balanse så utfall, på den ene eller andre måte, er i ferd med å bli noe jeg kontrollerer. Så da ser selvfølgelig PT Salvesen seg nødt til å finne på noe nytt. Hvilket ble til at et ben skulle festes i slynge mens jeg skulle da klare å holde balansen mens jeg gikk opp og ned på ett ben. Første runde på første ben gikk helt fint, men så byttet jeg ben. Og der var jeg ikke like stødig, gitt. Det morsomme der er at jeg er ganske sikker på at da jeg tok romanske utfall aller første gang var det motsatt ben som hadde best balanse. Runde to var en annen sak. Da jeg kom til det svakeste og mest ustødige benet var det nesten ikke futt igjen i kroppen. Jeg ble stående å holde fast i PT Salvsesen mens jeg prøvde å finne balanse og styrke til å ta noen bøyinger. Det ble noen få, men så måtte jeg gi meg.

Det var godt å ha en ny skikkelig økt i kroppen, selv om den ikke var helt i hundre prosent form. Men det gir meg litt påfyll til neste gang jeg skal trene med PT Salvesen. Det er lettere å jobbe på egenhånd inn i mellom de timene når jeg får litt påfyll.

I dag skulle jeg egentlig hatt en løpeøkt, men hodepinen jeg har slitt med tidligere i uka fant i går kveld ut at den ikke var helt ferdig med jobben, så da gjør jeg heller litt roligere aktiviteter i dag. Og når PT Salvesens ønske fra i går om at jeg skulle bli støl i dag har gått i oppfyllelse er alt i rute.

Her kan dere se litt hvordan jeg ser ut når jeg trener. Kan være jeg skal jobbe litt med kameratrynet til neste gang noen tar bilder 😉