Å møte en kald skulder

Å bli møtt av en kald skulder, eller å selv møte noen med en kald skulder skaper dårlig stemning. Men å ha et møte med egen vond skulder er ikke det kuleste heller. Etter at jeg første gang kjørte Smith machine knebøy har venstre skulder ikke vært helt på lag med meg. Å løfte armen sideveis er skikkelig vondt, men frem og tilbake kan jeg stort sett få til. Så på fredag da jeg trente med PT Salvesen måtte jeg tilpasse øvelsen. Det vil si at venstre arm hang ned på siden. De andre øvelsene som krever sideveis bevegelse av armen ble også byttet ut.

I går økte smertene. De gikk fra skulder opp og ned langs nakken. Og jeg hadde en del vondt selv når armen var i ro. Noe som gjorde at jeg tenkte at nå må jeg ta det helt med ro en stund fremover. Det er jo sånn det har vært før. Når smertene kommer så slutter jeg å trene til de er borte. Det har jo fungert ganske greit. Bortsett fra at jeg egentlig kan sette punktum etter «trene». For det har vært dårlig med oppstart igjen.

Denne helga har jeg vært på julebord med jobben til min kjære og på julekonsert på skolen til dattera vår. Dette medfører mye sosial interaksjon. Og det har vært mange som kommenterer på at de følger med på det jeg legger ut. Ikke alle leser alle blogginnlegg, men de ser at jeg jobber fordi jeg deler på Facebook. Og det har kun vært oppmuntrende ord. Det er jo utrolig hyggelig. Og når personer som selv trener mye skryter av min innsats så blir det ekstra stas. Alt dette gir en boost til å ville gjennomføre.

Så i går kveld, da vi omsider var hjemme igjen tenkte jeg at jeg måtte komme meg på trening i dag. Jeg har ikke time med PT Salvesen før senere i uka, og sist sa han at jeg måtte få til i alle fall tre økter denne uka. Men da jeg våknet i dag tidlig var nakken skikkelig vond, og i skulderen stakk smertene uten at jeg var i bevegelse. Så jeg var veldig skeptisk til om jeg skulle prøve meg på trening. Og jeg ble sittende i godstolen og telle på knappene.

Når min kjære kom og spurte om jeg skulle være med på trening var jeg ikke overbevist om at det ville fungere. Men så sa han det samme som jeg hadde tenkt, at jeg kunne jo trene kondis eller ben. Og det ble det lille som skulle til for at jeg bestemte meg for å bli med ham.

Trappemaskinen, min «gode venn»

Da jeg dro hadde jeg bestemt meg for at jeg burde klare over 10 minutter i trappemaskinen. Det er den maskinen som tyner både kondis og benmuskulatur best på en gang. Men da jeg kom dit var den ikke koblet til strøm, og da feiget jeg ut. Jeg var ikke sikker på om det var en grunn til at den var koblet fra, så jeg flyttet meg heller til elipsemaskinen. Og der kjørte jeg intervalløkt i 10 minutter. Jeg har aldri gått så fort på den noen gang. Og pusten fikk kjørt seg.

Etter den økta gikk jeg over til forskjellig styrkeøvelser. Det ble romanske markløft, litt utfall, og trening av strekk og bøy på bena. Benøvelsene kjørte jeg ganske hardt. Jeg klarte ikke tyne meg selv like mye som når PT Salvesen står og maser. Men jeg prøvde meg på dropset. Så det ble en ganske god benøkt.

Jeg avsluttet treningsøkten med mye tøying. Både rygg, bekken, nakke og skuldre fikk rolige tøyninger. Og når kroppen var så varm og god var det ikke så smertefullt å bevege på skulderen, så jeg håper at jeg fikk løsnet noe av hva enn det er som har satt seg i den.

Så dagens erfaring er at jeg kan klare å kjøre en ganske effektiv økt selv om deler av kroppen ikke fungerer. Pulsen lå i snitt på ca 120 slag under styrkeøkta, og ca 140 under intervalløkta. Så det er jo litt mer enn når jeg sitter i godstolen og ser på tv, som sikkert hadde vært alternativet dersom jeg hadde blitt hjemme. Men da hadde ikke katta fått kost seg like mye (i stolen min).

Vet ikke om hun vil dele stolen, eller pleddet.

 

Fake news, eller ekte sannheter

Vi har alle sammen meninger rundt hva som er sannheter i vårt liv, og kanskje i samfunnet generelt. Som kristen viser Bibelen meg sannheten om Gud, som mor har jeg andre sannheter jeg bygger min barneoppdragelse rundt og som med menneske er det igjen et annet sett med sannheter. Disse sannhetene bør jo samsvare ganske godt med hverandre, ellers vil jeg slite litt med å vite hvilken sannhet som er korrekt og hva som er en falsk sannhet.

Nå er jeg satt sammen på en måte som gjør at jeg har en tendens til å gruble. Jeg funderer til tider litt for mye på alt jeg burde og skulle ha gjort. Og da gjerne målt opp mot mine sannheter. Jeg sier «mine sannheter», for det er ikke alltid sånn at de sannhetene jeg har i mitt liv, for meg selv er samme sannhet som jeg mener er rett for en annen. Eller en sannhet som er utprøvd og bevist sann. Nei, det er et sett med sannheter som bare er fundamentert i mitt hode. Og noen ganger så hjelper det å si denne sannheten høyt, eller nå skrive den ned så andre kan lese den for å se om den holder vann. Så jeg skal gi dere noen sannheter jeg har hatt og kanskje fremdeles har når det gjelder min livsstilsendring.

Kroppen min tåler ikke å trene ordentlig styrketrening

Ok, så er det nå en gang sånn at jeg fikk diagnose fibromyalgi for 12-13 år siden. De første årene vill jeg ikke godta den, men nå har jeg akseptert at den er der. Men med fibro så får noen vondt av å trene. Og det har jeg også fått. jeg har fått influensafølelse i kroppen, jeg har vært totalt utmattet i flere døgn etter en treningsøkt. Så da trodde jeg at jeg ikke kunne tåle styrketrening, så jeg holdt meg til rolig trening.

Sannheten er at det var en bøyg, et lite hinder jeg måtte komme over. De første gangene jeg trente med PT Salvesen var jeg utmattet, fysisk og psykisk og jeg fikk smerter i kroppen. Men jeg var bestemt på å teste det ut. Jeg hadde tross alt kjøpt en pakke med timer, og de måtte brukes. Og det jeg opplevde var at for hver time jeg hadde ble disse ettereffektene stadig svakere, og nå når jeg trener jevnlig er de nesten ikke der. Det var «bare» for meg å stå i det de ukene det var slitsomt, og det var ikke så mange uker.

Jeg klarer ikke presse meg selv til langsiktige resultater

Å stå løpet helt ut når det kommer til livsstilsendring har jeg aldri klart før. Som ung var jeg tynn, og normalt sprek. Jeg har aldri drevet med idrett, så det har ikke vært noe savn etter som jeg ble eldre. Men jeg har alltid vært glad i å gå turer og har likt å føle meg sterk. Om det kommer av at jeg har vokst opp med to brødre, vet jeg ikke. Men jeg har aldri før trent mot et mål. Jeg har gått på diverse slankeopplegg, både alene og i grupper, men ikke funnet den langsiktige inspirasjonen der. Og jeg har heller ikke klart å sette meg mål som at nå skal jeg gå ned i vekt sånn at jeg for eksempel kan løpe halvmaraton eller sykle Grenserittet.

Nå er vel sannheten at jeg klarer ikke å presse meg selv helt alene. Men med gode støttespillere går det lettere. Jeg blir kanskje litt slitsom for familien å være sammen med når jeg stadig skryter av ting jeg får til på trening, men det er en del av min motivasjon for å se at jeg kan klarer å gjøre endringer og dermed presse meg videre litt til.

Jeg har ikke noe konkurranseinstinkt

På skolen hadde jeg to klassekamerater som alltid konkurrerte om å få best karakter. Jeg hadde det på ingen måte sånn. Jeg konkurrerte ikke med meg selv en gang. Så jeg trodde i mange år at jeg ikke har noe konkurranseinstinkt. Det var først da jeg begynte i min forrige jobb, hos Visma Software AS at jeg oppdaget at det bodde et ganske utpreget konkurranseinstinkt i meg. For vi ble målt på forskjellige kriterier, og jeg ville være best. Jeg ville selge flest avtaler, få best resultat på evalueringer og levere de beste kundeopplevelsene. Og nå begynte jeg å konkurrere mot meg selv også.

Det kommer litt frem i hodet mitt når det gjelder bloggen også. Får jeg noen flere lesere denne gangen enn forrige gang? Jeg ligger for eksempel på plass 44 under kategorien «Personlig» på Blogglisten.no i dag. VIl jeg være der i morgen også, eller detter jeg ned? Hvis jeg detter ned blir det fort en dom i hodet mitt på at jeg skriver om kjedelige ting, eller at jeg skriver dårlig. Men det burde ikke bety noe, for jeg skriver mest av alt for meg selv. For dette er et sted jeg lufter tanker, og så er det fint om det kan gi noe til noen av dere som leser.

Ønsket om å bli best henger fortsatt i. Og jeg tar det med meg på trening. Jeg vil klare litt tyngre vekter, eller flere repetisjoner enn forrige gang. Eller klare mer enn de andre i familien som trener. Dette gir jo resultater!

Jeg må levere topp score, alltid

Å bli evaluert og ikke nå opp til topp score er det samme som å gjøre en dårlig jobb. Er det beste på skalaen 6, eller 10 så er ikke 5 eller 9 bra nok. Da har jeg ikke gjort jobben min. Klarer jeg ikke å svare på spørsmål jeg får, da kan jeg ikke nok. Er det noe jeg ikke klarer å lære meg, da er jeg dum. Ja, du ser kanskje mønsteret. Det går rykter om at jeg setter litt høye krav til meg selv. For jeg mener jo at andre ikke behøver å måle seg selv på den måten.

Jeg jobber med å akseptere at om jeg ikke får topp score så betyr ikke det at jeg har gjort en dårlig jobb. Og når det kommer til trening jobber jeg med å akseptere at av og til sier kroppen stopp, selv om hodet mener det motsatte. Det jobber jeg med hver gang. For som dere som har lest litt vet så er ikke ryggen min like glad i alle øvelser, og jeg har en tendens til å tenke at jeg bør jo klare noen repetisjoner til, det gjør ikke så vondt. Så glemmer jeg at det straffer seg også i etterkant. Og jeg har skjønt at PT Salvesen foretrekker at jeg ikke ødelegger ryggen fremfor at jeg tar flere repetisjoner.

Det har ikke noe å si om jeg gjør endringer, det forandrer ikke noe

Når man, som jeg, har levd flere år som overvektig enn normalvektig så gjør det noe med troen på at man kan gjøre en endring. Og dersom man gjør den endringen, at det vil ha noen effekt på noen ting og er endringen faktisk til det bedre?

Jeg har det siste halve året gjort en del endringer. Jeg er mer i aktivitet, jeg spiser sunnere og jeg prøver å prioritere mer fornuftig. Og det har forandret noe.

  • Jeg er i ferd med å komme opp i samme gangtempo som jeg hadde da jeg var ung, og ikke hadde bil så jeg gikk alle veier.
  • Jeg har mer overskudd enn på lang tid, dette varierer litt, men totalen er bedre.
  • Jeg håndterer stress bedre, for når jeg trener så må jeg glemme alt annet og bare jobbe på. Så da får hjernen fri. Det er musklene som gjør jobben.
  • Når jeg er flink til å følge matplanen er godtesuget nesten borte og jeg får lyst til å spise sunnere.
  • Magefettet må være redusert, for magen er betraktelig mindre. Og DET er bra for he. lsa.

Det er sikkert flere ting jeg kan nevne her, men noe er sagt tidligere så jeg stopper med dette for i kveld. Og som du ser og som jeg må se og huske er at det skjer noe når jeg gjør noe med livsstilen min.

Det har ikke noe å si for andre hvordan jeg lever

Det er i alle fall ikke sant. Jeg har mann, barn og en hund som alle merker endringer i hverdagen på at jeg har tatt noen tak i livet mitt. Det går fra å kunne være en mamma som kan hjelpe til med litt fysisk tunge oppgaver til en matmor som gidder å gå litt lengre turer enn bare rundt borettslaget. Og hele husholdningen tjener på de dagene jeg har overskudd til å gjøre litt ekstra. Kanskje det blir rydding i gammelt rot, vasket noe klær eller bare ryddet ordentlig på kjøkkenet. Uansett så gjør det en forskjell for de nærmeste at jeg har gjort noe med eget liv. Så må jeg passe på at jeg ikke bruker opp det overskuddet jeg får, slik at jeg kjører meg selv i grøfta igjen. For der har jeg vært for mange ganger allerede.

Konklusjon

Ta en titt på dine sannheter. Er det hold i dem? Mine sannheter har kanskje til tider vært mer fake news enn sannheter. Jeg har lært meg å argumentere på egne sannheter. Og det har vært nyttig. Jeg gikk på KID-kurs (Kurs i depresjonsmestring) i fjor vinter, og da fikk jeg repetisjon i dette. Og det har vært viktig for meg, og hjulpet meg til å endre mange av de deprimerte tankene og de sannheten depresjonen skapte (eller som skapte depresjoner). Det er gull verdt!

Lang trening

I dag har jeg hatt en ganske lang treningsøkt. Det vil si at jeg har vel egentlig bare trent som vanlig, men siden jeg er en snill mamma har jeg ikke bil i noen dager. Den er med yngstefrøkna på tur. Så da må mor bruke apostlenes hester og offentlig transport. Så da jeg satt på jobb og skulle planlegge hvordan jeg skulle komme meg til treningssenteret så sjekket jeg bussruter. Det er ca 2,5 km fra jobb til treningssenteret, og jeg har for tiden to pc’er i datasekken min så den er ganske tung. I tillegg hadde jeg med meg sekken som jeg bruker til trening. Så jeg fant ut at å gå så langt ville bli tungt for ryggen.

Men da jeg kom meg avgårde fra jobben så var det så pass lenge til bussen skulle komme at jeg fant ut at jeg ikke orket å stå ute i kulden og vente, og jeg hadde god nok tid til å gå hele veien. Så da la jeg i vei. Og det ville jo også gi meg en god oppvarming. Det er jo ikke å forakte. Dermed satt jeg farta opp og gikk. Det tok meg ca 25 minutter å gå. Og jeg var god og varm da jeg kom frem. Jeg fikk på meg treningstøy og var egentlig ganske mentalt klar for å gå rett på styrketreningen, men det var ikke PT Salvesen. Han var klar for at jeg skulle ta ti minutter på trappemaskinene, men justerte det ned til fem da jeg sa at jeg hadde allerede gått i 25 minutter. I og med at jeg var så pass varm så benyttet jeg anledningen til å prøve meg på et nivå høyere på hastigheten. Jeg klarte kanskje ett minutt på det nivået, så måtte jeg roe det litt ned igjen. Men det er litt gøy, for da jeg gikk på trappemaskinen første gang var det skikkelig tungt å holde ut 5 minutter på nivå 4, og i dag var jeg oppe på nivå 8 en stund. Så neste gang skal jeg prøve å holde ut litt lengre på nivå 8. Det gjør godt i pusten, jeg mener at jeg kjenner det godt i pusten/lungene. Og det sitter i flere timer etter, og da tenker jeg at nå bør kondisen bli bedre. Det ble ca 15 min gange til bussterminalen etter trening også, så tilsammen ca to timer med økt puls. Det er herlig!

I løpet av helga fikk jeg vondt i den ene skuldra. Jeg har hatt dette før også, da har det kommet etter litt for intens strikking over tid. Det har jeg ikke holdt på med nå. Men da jeg trente i dag merket jeg at når jeg ble sliten av knebøy i Smith maskinen så presset jeg kroppen på et vis som gjorde at smerten ble provosert. Så «note-to-self» husk å tøye den muskelen! Da pleier det å bli bedre ganske raskt.

I dag har jeg prøvd meg på vanlige markløft. Siden ryggen krangler litt så begynte vi ganske lett. Det var bare 30 kg denne gangen. Og ryggen holdt, så kjenner jeg PT Salvesen blir det nok mer etterhvert. Jeg måtte gjøre en hel del andre øvelser hvor jeg fikk tynt lårmusklene mine. Så da jeg skulle stå i planken klarte jeg nesten ikke holde meg oppe, for lårene var så slitne. Mage og rygg var helt fine. Så da fikk jeg i alle fall ikke vondt i ryggen 😉

Mens jeg skiftet i dag tok jeg et nytt bilde av meg selv. Og jeg er totalt håpløs til å ta selfier i fullfigur. Jeg klarer tydeligvis ikke å ta bilde og samtidig se noenlunde normal ut i tryne. Men jeg skal likevel dele tre bilder av meg, tatt med ca tre måneders mellomrom, fra sommeren til nå. Personlig føler jeg at jeg ser en endring, men ikke så stor som jeg kanskje hadde drømt om. Men jeg merker det på klærne. Buksa som i vinter satt så stramt på magen at det gjorde vondt er nå løs rundt livet, selv når den er nyvasket. En del av genserne mine er så store at det ikke er pent lenger. Det som er litt komisk er de forholdsvis nye trusene mine som jeg trodde var ødelagt i vask, for de var blitt så slappe egentlig holder formen ganske greit, men det som skal fylle ut har tydeligvis blitt mindre.  Så en av de nærmeste dagene skal jeg ta en runde i skuffene og rydde litt,. For midjemålet mitt er redusert med ganske mange cm.

Juni 2017

September 2017

Desember 2017

Dans, dans, dans oppå bordet

I mange uker har jeg gått og tenkt på dette innlegget. Innlegget jeg skulle publisere den dagen jeg kun hadde tosifret tall før desimalet på vekta. Og på fredag skjedde det! Fredagen var så hektisk at jeg rakk ikke skrive et innlegg om det her på bloggen. Så her kommer det.

På fredag midt på dagen hadde jeg pt-time. Og jeg er for tiden inne i en god flyt både med motivasjon, trening og spising. Så jeg var optimistisk, på tross av at det var feil tid i måneden til å forvente at vekta skulle gå drastisk ned. For onsdag hadde vi en mellomveiing og da stod det 100,6 på vekta til PT Salvesen. Så selv om håpet var sterkt, var jeg ganske skeptisk til om jeg faktisk kunne miste så mye som 700 gram på to dager. Nå vet jeg at en del av den ekstra vekta jeg hadde de siste ukene mest er vann, for kroppen samler heldigvis ikke så mye fett på så kort tid. Derfor klarte jeg å ha håpet om at det faktisk kunne skje til stede. Så det var med optimisme jeg tråkket på vekta. Og den stoppet på 99,8 kg! Jeg ble så glad at jeg tror til og med at jeg jublet litt. Og så sa jeg at dersom jeg hadde kunnet danse, så skulle jeg tatt en seiersdans nå. Men jeg har prøvd meg på dansing én gang i livet, og det var virkelig ikke noe å skryte av, så dansingen fikk heller foregå i hodet. Og i hjertet, for det slo litt ekstra fort av glede.

Jeg har gått og drømt om å passere 100 på vei nedover siden jeg begynte på Grete Roede kurs i februar 2016. Den gang nådde jeg ikke det målet. Selv etter nesten ett år på kurs. Men nå har jeg altså passert et av de største delmålene mine. Det er utrolig herlig. Og jeg har kursen mot det neste, 83,9 kg. For jeg har ikke vært under 84 kg siden før jeg flyttet til Sarpsborg. Og det er over 17 år siden. Det er ikke det at jeg ikke kommer til å juble over hver kilo som blir borte, og kanskje litt ekstra for hver 5., men det er noe spesielt med disse platåene altså.

Det er jo sånn at det å gjøre denne endringen i livet, som for meg også innebærer vekttap er ganske tungt i perioder. Og da kan det være fint å belønne seg når man når noen delmål. Før har jeg hatt en avtale med min kjære om at for hver 5. kg kunne jeg kjøpe meg noen nye klær. Det har jeg ikke nå. Og det er ikke noe jeg savner. For jeg føler at jeg trenger ikke så mye belønning denne gangen. Jeg får mer glede av å se resultatene enn jeg får av en ny genser eller bukse.

På fredag så sa PT Salvesen at nå må jeg unne meg noe ekstra. For det har jeg fortjent. Nå har det seg sånn at jeg har nettopp hatt bursdag, og i den forbindelse fått gavekort til å kjøpe meg noe ekstra. Jeg har fått bøker jeg ønsket meg og jeg har planlagt alt for mange morsomme håndarbeidsprosjekter. Så jeg sitter her og vet at jeg trenger ikke noe. Jeg har det jeg trenger og føler ikke at jeg har noe problem med å ikke kjøpe noe spesielt, eller oppleve noe spesielt akkurat nå. Derfor har jeg tenkt at jeg vil heller gjøre noe for noen andre.

Og jeg ønsker din hjelp til dette. Jeg vil gjerne støtte jobben som gjøres på Mitandi. Det er venner av familien min som jobber med menneskene der i Uganda, og de trenger støtte. Så hvis du som leser hva jeg driver med også har lyst til å gi et bidrag til dem hadde det vært supert. Du kan Vippse til dem Foreningen Mitandi #74958, eller overføre til konto: 97134002313. Se hva min tidligere skolevenninne forteller om hjembygda si. Og har du lyst til å støtte mer enn en gang trenger de faddere av forskjellige slag.

Noe gir etter

Når vi står på et platå ønsker vi at det platået skal være stekt og trygt. Å bevege seg ut på et sviktende platå er kanskje ikke den lureste planen. Denne uken har mitt platå sviktet. Og det er helt fantastisk! For jeg har stått på et ikke fysisk platå. Jeg har hatt stillstand både i forbedring av fysisk styrke og i reduksjon av vekt. Og jeg skrev tidligere om at jeg fikk en ganske sterk tvil på at jeg kunne komme videre.

Denne uka har ting endret seg. Det har vært tre timer med PT Salvesen. Etter den første økta kjente jeg at lysten til å jobbe kom tilbake. Og gleden over å følge en matplan jeg vet fungerer returnerte også.

 

På treningsøkten på onsdag var jeg gira. Jeg hadde lyst til å pushe grensene. Så da PT Salvesen stadig la på flere vekter på vektstanga jeg skulle løfte som romansk markløft så tenkte jeg «bring it on». Selv om jeg var litt usikker på om jeg hadde grep til å løfte opp vektstanga, for når jeg bare får stanga fri går det stort sett bra. For beina orker stadig nye ting. Da han la på til 70 kg tenkte jeg at jeg klarer kanskje noen få. Men jeg får prøve. Helt til jeg gikk for å løfte stanga opp fra stativet. Den var veldig mye tyngre enn jeg hadde trodd. Så kom PT Salvesen på at jeg skulle ha på sånn flott vektløftningsbelter. Han fant det frem, og fikk det rundt meg og så kommer den litt ubehagelige delen. For da drar han til mens jeg skal stå i mot for å få det stramt nok. Og det er ikke stramt nok før alle innvoller er trykket så hardt sammen at du kjenner alt som hører til i navleområdet omtrent oppe i halsen. Men for en midje jeg fikk! Og hadde jeg trodd at jeg kunne orket å bevege meg i det skulle jeg hatt det på meg på julebordet. Et effektivt korsett! Med tanke på begrenset bevegelighet så hjelper beltet meg å holde kontroll på den litt irriterende ryggen min. Og etter å ha løftet vektstanga ned fra stativet så ble det noen repetisjoner. Hvor mange vet jeg ikke, for jeg er litt for opptatt av å puste meg gjennom løftene til å telle. Men det var nok til at jeg er ganske stolt av hva jeg fikk til.

Mellom hvert sett med markløft var det forskjellige varianter av planken. I vanlig variant av planken står jeg nå etterhvert stødig ganske lenge. Og jeg ser at i flere øvelser klarer jeg å jobbe selv når musklene begynner å dirre. Men når jeg skulle gå fra å hvile på albuene til å rette ut armene mens jeg holdt kroppen rett, da slet jeg litt. Så da jeg hørte fra sidelinjen at «dette er lett», og jeg faktisk syntes det var ganske tungt ble jeg litt oppgitt over meg selv. PT Salvesen mente tydeligvis at jeg kunne klare dette lett, men jeg syntes ikke det var lett på noen som helst måte. Så da jeg kollapset på gulvet og han prøvde å mase for at jeg skulle klare flere så visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Helt til han begynte å le. For han hadde ikke trodd jeg skulle klare så mange som jeg gjorde. Han trodde at jeg kunne klare 2-3 repetisjoner, men han sa at jeg hadde klart 9. Og jeg får stole på hans telling, for jeg var alt for opptatt av å stable kroppen opp og ned fra albuestående til fult utstrakte armer.

Det ble enda en ny øvelse etter det. Smith machine squat, tror jeg det heter. En litt annerledes knebøy. Jeg kom kanskje dypere ned på denne måten, og hadde fordel av å kunne lene meg litt på vektstanga når jeg følte at jeg holdt på å falle bakover. Og her også kjente jeg at jeg klarte å jobbe videre selv om lårene dirret. Jeg blir faktisk litt stolt av meg selv når jeg klarer å presse musklene videre når de dirrer. For jeg har alltid vært så imponert over deltakerne på Mesternes Mester når de står i 90 grader’n og klarer å stå videre når beina rister. Og nå klarer jeg å pushe meg selv forbi begynnende risting.

Etter denne økta var både PT Salvesen og jeg kjempefornøyd. Han fordi jeg hadde klart øvelser han ikke var sikker på om ryggen min ville tåle. Og jeg for at nå kjenner jeg at jeg gjør ting jeg bare kunne drømt om i sommer.

Som en ekstra liten bonus kan jeg nå varme opp på level 7 på trappemaskinen mot level 4 den første gangen jeg gikk på den. Og da var jeg sikker på at lungene kom til å kollapse. Og nå har jeg krefter igjen etter oppvarmingen.

I’m ba-ack!

Rett før helga la jeg ut et innlegg hvor jeg skrev om min manglende tro på egen evne til å gjennomføre den endringen jeg jobber mot. Og jeg har fått utrolig mange gode tilbakemeldinger! Fra venner og familie, på Facebook, personlig og på meldinger. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg får en ekstra giv av det! Jeg har fått tilbakemelding på at jeg må bare stå på, for det er flere ting i livet som kan være slitsomt, og at vi skal ikke være pyser som ikke tør møte motstanden. For «livet er ikke for pyser»! Og jeg vil ikke være en pyse, det er helt sikkert.

På søndag hadde jeg en ny treningsøkt med PT Salvesen. Og inn i mellom romanske markløft, push ups og skulderhev (ble det riktig PT Salvesen?) fikk jeg presset ut noen ord også. Jeg spurte om han hadde lest det innlegget, siden han mener at jeg bør dele utfordringene også, ikke bare seirene. For som jeg skrev der så har han vært litt terapeut for meg også.

Og akkurat det har jeg tenkt en del på. For jeg har nå i flere måneder fått trene under hans veiledning. Det har vært dager der jeg ikke har klart å gjennomføre en økt, enten av psykiske eller fysiske grunner. Da har vi hatt en rask, eller lengre samtale rundt utfordringer. Dette har fått meg til å tenke at jeg har sannelig vært heldig. Mitt første forsøk på å benytte meg av PT og jeg føler at det har vært full klaff. For når noen skal mase på meg for å få meg til å gi det lille, eller store ekstra når jeg tror jeg ikke kan så bør kjemien stemme. Hadde jeg kommet til en PT som bare stryker meg med hårene og bare forteller hvor flink jeg er så hadde jeg ikke gjort sånn fremgang. Men når jeg prøver meg på drepende blikk, ler av ham for at jeg er sikker på at han er i ferd med å klikke hvis han tror jeg kan gjennomføre det han ber om eller når jeg mener at nå har jeg hatt nok repetisjoner på denne øvelsen så er det ikke tvil om at han er uenig. Drepende blikk preller av som vann på en gås, han er nok herdet. Jeg får også klar beskjed om at jeg kan gjøre de tingene han ber meg om, problemet for å kunne gjennomføre det ligger mellom øra mine. Og prøver jeg meg på å kutte repetisjoner, eller sekunder en øvelse skal holdes så får jeg høre det også.

Det som er det avgjørende for at i alle fall jeg skal kunne ha så godt utbytte av å ta PT timer er at PT Salvesen er en mann som kan «kjefte», han kan lytte og han kan le (både av og med meg). Så hvis du som leser vurderer PT, så kan det være lurt å ta en skikkelig prat med den du vurderer og se om dere finner tonen. Det opplevde nemlig jeg at vi gjorde på første timen.

Så i natt sitter jeg altså støl i armene etter søndagens trening som innebar push ups. Flere av dem, ikke bare én. Og flere sett. For jeg har stort sett alltid kun klart en halv. For ned kommer jeg alltid! Og den flotte er at å kjenne litt på stølhet igjen har tent en ny gnist, en lyst til å faktisk møte opp på trening, og jobbe hardt. For uansett hvor sjokkerende det er at disse ordene kommer fra meg så er det litt digg å være støl. Da kjenner jeg at det nytter, den timen hvor svetten faktisk siler fra kroppen.

Så får jeg håpe kroppen er klar for litt mer bank i morgen. For da er det ny time, og det er alltid spennende hva rart han kan finne på å få meg til å prøve.

Tro eller tvil

Det er alt for lenge siden jeg har skrevet her. Det er flere grunner til det. Og det har ikke noe med dere som leser å gjøre. Men det har med alle tankene som fyller hodet mitt å gjøre.

De av dere som kjenner meg godt, eller har lest mye her på bloggen vet kanskje at jeg sliter litt psykisk til tider. Et av kjennetegnene når det er i anmars er et tankekjør uten like. Jeg grubler over alt og ingenting. Mister ofte troen på at jeg har noen nytteverdi, og ser ikke helt at hvorfor andre skal gidde å bry seg om meg.

I det siste har tankekjøret gått mer på at jeg ikke har evne til å gjennomføre ting, eller utholdenheten til å stå i «jobben» til målstreken. Det er ikke snakk om mitt arbeid i Vitari, men andre prosjekt jeg har gående. Alt fra å fullføre håndarbeid til min livsstilsendring som jeg startet i sommer. Når det gjelder håndarbeid blir det kanskje litt synd på de som drømmer om hjemmelaget til jul, eventuelt noen veldig sene kvelder på meg i midten av desember.

Men når det kommer til å ha tro på at jeg kan klare å stå i prosessen som en livsstilsendring er, så sliter jeg. For noen uker siden nådde vekta mi et platå. Den vekta jeg står på nå har jeg vært nede på flere ganger, men så har det stoppet. Og helt logisk vet jeg at vektnedgang også innebærer stagnasjon inn i mellom. Dette innebærer platåer, gjerne når du kommer til en vekt hvor du har vært lenge før. Kroppen kjenner seg igjen og vil ikke rikke seg mer.

Det er jo da det gjelder å ha troen, troen på at fundamentet i platået vil svikte og vekta skal fortsette å synke. Den troen er ikke så sterk hos meg for tiden. Jeg har heller en sterk tvil på at jeg har evnen til å gjennomføre dette.

I går hadde jeg PT-time igjen. Og det er nok viktig når jeg er så tvilende til egne evner. Jeg snakket med ham om problemet, for jeg har vært veldig sløv i forhold til mat i nesten en uke. Og en tur på vekta hjemme ga tydelig svar på hvilken effekt det har. Og jeg var ikke helt klar for å stå til rette for mine svakheter. Men jeg fortalte resultatet jeg hadde sett hjemme. Så snakket vi litt om at jeg tror at jeg ikke klarer å komme videre. Og han svarer at det skjønner han jo, for det gjør jeg ikke. Jeg har ikke styrke til det. I og med at samtalen foregikk mens jeg gikk i trappemaskinen fikk han et stygt blikk og et liksomslag i hodet. Så lo han godt. Da jeg gikk av trappemaskinen spurte han om jeg ikke hadde tvil i kirka. Jeg sa at det hendte det, men at jeg opplever at det er rom for tvil i min gudstro. Og at det ikke gir så negative effekter.

Vi fortsatte treningsøkta. Og jeg fikk kjørt meg. For siden det hadde vært litt høyt inntak av karbohydrater de foregående dagene mente han at jeg hadde masse energilager i musklene mine. Og det kan hende det, men han hjalp meg sannelig å tømme dem.

På vei hjem fra trening tenkte jeg masse over dette med tvilen rundt egne evner. Og andre problemer som skaper tankekaos i hverdagen. Jeg hadde lyst til å sette meg ned å gråte, men gjorde ikke det. Det var papirarbeid som ventet på meg hjemme. Så etter å ha latt musklene finne seg selv igjen satt jeg meg ned med det.

I dag er musklene støle, og det føles godt. For da vet jeg at jeg har gitt mye på treningen i går. Hodet er like kaos! Jeg vet hva jeg må gjøre for at ting skal fungere, men jeg sliter med å finne viljen til å gjennomføre. Kanskje kommer det av tvilen jeg sitter inne med, kanskje kommer det av at jeg blir mer sårbar når mørket kommer. Jeg vet ikke. Men så langt i dag har jeg vært ganske «flink».

Heldigvis har jeg tre treningsøkter med PT Salvesen i løpet av neste uke. Og da vet jeg at jeg er litt mer nøye, for jeg liker at jeg får ros når jeg går ned i vekt, selv om det ikke er mye. Og han heier på meg. Det vet jeg. For han gir støtte når jeg er ordentlig nede, sparker når jeg trenger det og jubler når det går bra.

Så de siste dagene har jeg utvidet forståelsen av begrepet PT. I tillegg til personlig trener og personlig torturist kommer nå personlig terapeut. De må tåle litt av hvert disse PT’ene.

Det blåser jeg i

Det er en ny uke. Og formmessig har det ikke vært en super start. Migrene på 4. dagen. Blir litt sprø av sånne runder, men det går vel over. Da jeg var liten sa alltid mamma at det går over til du skal gifte deg. Nå har jeg vært gift i over 21 år, så vet ikke hva det skal gå over før nå. Kanskje før ungene gifter seg 😉

Men på tross av migrenen, som heldigvis blir litt mindre intens etter noen dager så dro jeg i dag inn til øvelse med Vitarkameratene. Det er husbandet på jobben, Vitari. I fjor meldte jeg meg til å være med. Men da strakk ikke energien til. Så i år hadde jeg lyst til å se om jeg kunne bidra med noe. Om ikke annet mitt blide åsyn 🙂

Så i dag var jeg med på min første øvelse. Jeg har så vidt spilt i korps før. Da jeg lærte å spille kornett og althorn var vi ikke mange nok til å være et helt korps. Og siden har jeg spilt i små grupper med andre blåsere av forskjellig slag. For tiden oftest sammen med min kusine og hennes datter som spiller tverrfløyte og min tidligere mattelærer som spille barryton. Selv veksler jeg mellom trompet og flygelhorn,

Jeg hadde advart de andre i bandet at jeg aldri har gjort noe som dette før, og at jeg er avhengig av noter. Pianist og gitaristene tar jo dette ved besifring. Men det gjør ikke jeg. I alle fall ikke når jeg i tillegg må transponere når jeg spiller.

Så jeg hadde jobbet ganske hardt med å finne noter til Grease sangene på nettet. Gjerne for trompet. Og jeg har funnet noe. Men det var ganske ubrukelig når det kom til stykket. Men de få stedene jeg klarte å stemme i sammen med de andre fikk vi i alle fall bekreftet at flygelhornet glir flott inn i klangen. Selv om vi manglet trommer og bass i dag. Så da gleder jeg meg til å få kjørt note-workshop sammen med min kollega til uka, så vi kan snekre sammen hva og hvor jeg skal spille. Så kan jeg skryte av å ha spilt i band også 🙂

Hva skjer’a?

Jeg har vært stille en stund, i alle fall her på bloggen. Dere som kjenner meg vet at jeg veldig sjelden er stille over lang tid «in real life».

Det har vært flere ting som har skjedd siden siste gang jeg skrev her. Jeg tenkte dere skal få en liten oppsummering så dere kan være litt oppdatert på hva jeg er fornøyd med og hva jeg ser jeg må jobbe mer med.

For to uker siden var min mann og jeg i Gøteborg på helgetur. Vi har gjort det før, men vi gjorde to ting denne gangen som vi ikke har gjort før. Det ene var å gå på tur til et landemerke. Tidligere har vi bare vandret litt målløst rundt i byen. Denne gangen var vi en tur på Skansens kronan. Vi hadde ganske fint vær, så det ble en veldig koselig tur.

Skansen kronan

Vi gikk bilveien opp – og trappene ned

Vi gikk bilveien opp – og trappene ned

 

Det andre vi gjorde er kanskje det som personlig overrasket meg mest. Og det er også det som viser best hva som har skjedd i hodet mitt de siste månedene. For da jeg pakket til turen tenkte jeg at jeg får pakke med treningsklær, sånn i tilfelle. Akkurat det har skjedd en gang, eller kanskje to før. Men de har aldri blitt tatt i bruk. Men denne gangen, lørdag formiddag var vi begge å finne i hotellets treningsrom! Vi var de eneste der, og det var like greit, for det var ikke store rommet. Det ble ikke like god økt som hjemme, men når vi i tillegg dro inn over 15000 skritt den dagen føler jeg at vi fikk gjort en hederlig innsats.

Vi var også en tur innom en fotballpub så min mann skulle få sin tilmålte dose fotball. Han var ikke helt imponert over mitt valg av tidsfordriv. Så det ble litt Snapchat mobbing av meg.

Noen ser fotballkamp. Andre strikker gave til tantebarn.

Uka etter det var forholdsvis hektisk for meg, det var ingen pt-timer, men bassengtreningen fikk jeg med meg. Noen dager med migrene kommer ofte i slike perioder, så dessverre var det noen ettermiddager tilbrakt på sofaen med håp om et bedre fungerende hode.

Jeg var innom for veiing med PT Salvesen lørdag formiddag, og da viser det seg at om jeg klarer å holde like godt fokus nå som jeg hadde gjort så langt er det sannelig på tide at jeg tar noen dansetimer. For det er snart på tide med en seiersdans, for å nå et etterlengtet mål. Tosifret tall!

Så da helga kom hadde vi tre som bor i huset nå om dagen bare en rolig kosehelg. Og det ble tid til litt håndarbeide og spilling. Guttungen har fått «The Game of Life» på pc’en. Så han og jeg hadde noen runder med det. Og vi koste oss med litt snacks, da det var lørdag og jeg hadde spise-hva-jeg-vil-dag. Jeg fikk til og med lov til å få noen biter smågodt av ham.

Søndag morgen da jeg stod opp la jeg merke til at jeg var så god og varm på overarmene mine. Jeg syntes det var litt rart, men siden jeg stort sett sover på sidene tenkte jeg at det kom sikkert av at jeg nettopp hadde stått opp, så det var sikkert bare varmen fra senga som hang igjen. Men etter en time, eller to så ser jeg på underarmene mine og oppdager at jeg er helt flammete. Og når jeg ser ordentlig etter er armer og ben dekket av utslett som minner om elveblest. Ut over dagen kom det også på overkroppen. Det klødde ikke noe spesielt, men huden var like varm som om den hadde vært solbrent.

I og med at det ikke klødde tok jeg ikke noen medisiner på søndagen, men på mandag ettermiddag begynte det å klø litt. Og kløen hadde flyttet seg opp mot ansiktet, så jeg tok en allergimedisin, siden jeg vet at det kan hjelpe mot elveblest.

Da min kjære ringte for å høre om jeg ville være med å trene sa jeg at jeg kunne sikkert det, men at jeg kom til å ta en lett økt. For jeg orket ikke å dra på for mye svette på den kløende huden. Så jeg møtte ham på treningssenteret når han var på vei hjem fra jobb. Og jeg kjørte bare kondistrening på elipsemaskinen. Jeg pushet meg selv forholdsvis hardt, for jeg tenkte at siden jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle trene styrke kunne godt lungene få kjørt seg.

Tirsdag morgen startet krangelen. Og den roet seg ikke før fredag ettermiddag. Jeg ville, men kroppen ville ikke. Det vil si at føtter, ankler, knær, albuer og hender ville ikke være med på ting som innebar å bevege seg. Alt fra å knytte hendene til å snu seg i senga var smertefullt. Hendene og føttene hovnet opp. På grunn av dette så dovnet de også lett bort hvis jeg holdt dem i samme stilling for lenge av gangen. Å reise seg fra sofaen var et prosjekt jeg helst ikke satt i gang. Og trappa opp til andre etasje var en jobb, men å komme seg ned var enda verre.

Jeg skulle på tirsdag egentlig ha pt-time. Men på formiddagen sendte jeg Salvesen følgende melding: «I dag har jeg en liten utfordring til PT’en. Hendene mine er helt «ødelagt». Jeg vet ikke hvorfor, med de er vonde og jeg vet ikke helt hvor mye styrke jeg har i grepet. Så hvis jeg ikke klarer å løfte tunge ting er du herved advart ;)» Etter noen timer fikk jeg en telefon som konkluderte i at han mente kroppen min trengte litt ro og at jeg heller skulle gå hjem og gjøre ingen ting etter jobb. Og det passet meg ganske så bra 🙂

På onsdag var det igjen tid for bassengtrening. Og det er så deilig at jeg tenkte at det skulle jeg ikke gå glipp av. VI er jo en gjeng som sliter med litt forskjellig så det er helt innafor å ikke klare alt. Men at det var så mye jeg ikke skulle klare var jeg ikke klar for. Å svømme på ryggen, for eksempel. Eller annen sprelling med bena ga stikkende smerter i knærne. Det var flere andre øvelser jeg måtte virkelig moderere, eller rett og slett stå over. Og dagen derpå, den snakker vi ikke om.

Nå er det fredag. Og jeg har snart fått tilbake korrekt væskestand i kroppen, tror jeg. Ringene sitter i alle fall litt mer normalt på fingrene og føttene har ikke dype søkk etter sokkekanten lenger. Bevegligheten i hendene er tilbake, så satser jeg på at knær og albuer også kommer seg på plass i løpet av kort tid. Jeg var en liten tur innom kontoret på Hvalstad i dag og fikk kommentar på at det var stille på bloggen. Så da var det på tide med en liten oppdatering.

Denne helga skal tilbringes sammen med yngstedattera, som går på internatskole. Det er foreldrehelg. Det vil si at det er program for elever og familie på lørdag kveld. Og foreldremøter og elevsamtaler på søndag. Så akkurat nå sitter jeg på senga på General Hotell på Helgelandsmoen. Stedet som var militærleir den gang jeg var ung jente på internatskole. I sengene ved siden av meg ligger mann og sønn og puster rolige sovnede åndedrag. Og jeg tenker at når jeg får stengt lokket på maskinen så skal snart jeg også reise inn i drømmeland. Og tenke på at neste uke skal jeg klare mer trenings- og kostholdsmessig enn jeg har klart denne uka 🙂

Tankekaos en høstettermiddag

Å foreta en så stor og langvarig livsstilsendring som den jeg har begynt på er ikke bare lett. Og det er vel en av grunnene til at jeg har feilet og gitt opp så mange ganger før. For dersom jeg har litt uflaks og en litt tung periode mentalt sammenfaller med litt stagnasjon i vektnedgangen er det ikke langt bort til feil hylle i butikken, eller feil butikk for den saks skyld. Jeg har nemlig denne uka hatt et dårligere resultat med tanke på vektnedgang enn de to foregående uker. Så da blir jeg litt fortvilet. For jeg har gjort stort sett det samme når det kommer til både mat og trening.

Denne uka har hodet fått kjørt seg litt. Jeg fungerer egentlig ikke spesielt godt på lite søvn, selv om jeg stadig burde ha sovet mer. Men denne uka har jeg hatt to netter hvor jeg har vært sent i seng. Den første natta ble klokka 3 og neste natt nesten 4. Det var riktig nok en helt vanlig natt mellom disse to nettene. Men det var ikke bare det at jeg var sent våken. Jeg var ute og kjørte bil, så jeg måtte holde meg våken og klar. Så det tok litt tid før jeg falt helt til ro når jeg kom hjem. I tillegg er høsten her, med litt mørkere dager. Så denne uka har jeg vært trøtt som en hel strømpeskuff! Som jeg skrev på onsdag så forsov jeg meg til trening kl. 11. Og jeg har gått mer eller mindre og gjespet meg gjennom dagene. Denne dagen intet unntak.

Tidligere når jeg har hatt slike perioder så har turen innom brødbaksthylla i butikken nesten vært rutine. Rundstykker, eller baguetter kjøpes inn for å spises med smør og gulost, eller i de aller mest fristende øyeblikk, Nugatti. Og i dag har jeg vært ute og kjørt sånne turer som tidligere ville innebåret en tur til denne avdelingen i butikken. Det har vært tøffere å jobbe mot lysten til å stoppe her enn det var å stå i mot nybakte kanelboller. Jeg var til og med innom butikken på siste turen i dag, for der ligger også postkontoret. Men jeg holdt meg til mine ærend på posten og gikk ikke innom butikken en gang. For i dag føler jeg at viljestyrken er så svak at resultatet av en tur i butikken fort kunne vært:

1 baguett, evt loff om de var utsolgt for baguett
1 boks Nugatti
1 pose potetgull
1 sjokolade av noe slag
1 halv liter Cola zero.

Og enhver person med litt innsikt i kosthold ser at dette er en av de dårligste handlelister hvis man skal tenke over hva man putter i seg. Så godt er det at jeg holdt meg unna butikken.

Da jeg kom hjem og sjekket postkassa lå det brev til meg fra sykehuset. Jeg ble først litt forvirret, for hvorfor fikk jeg brev derfra? Det er lenge siden jeg har vært på noen form for undersøkelse der, og jeg kunne ikke huske at jeg har blitt henvist til noe nytt heller. Så det var med stor nysgjerrighet jeg åpnet brevet.

Det var et brev med tid for informasjonsmøte for behandling  ved overvektsklinikken. I vår skrev vikar for min fastlege en henvisning for meg til overvektsklinikken. Og jeg fikk i sommer beskjed om at jeg skulle få behandling, men at det var 6 mnd ventetid. Så med alt opplegget med trening og matplan med PT Salvesen hadde jeg faktisk helt glemt det. Men nå slo usikkerheten jeg hadde hatt da vi sendte henvisningen til igjen.

Da henvisningen ble sendt lå jeg akkurat under grensa for hva BMI må være for å kvalifisere til hjelp uten tilleggslidelser. Når vi snakket om det så vi at jeg har noen tilleggslidelser og er disponibel for flere. Så da fant vi ut at det er verdt å prøve og søke, for man får ikke ja om man ikke spør. Etter at henvisningen var sendt kom usikkerheten over meg. Hva om jeg ikke er tjukk nok til å få hjelp? Hva om jeg går ned før jeg kommer dit? Jeg trenger mer hjelp til å holde ut løpet, for å gå ned i vekt klarer jeg noe selv i alle fall. Men jeg klarer ikke holde meg der. Hvor lenge får man hjelp? Er mine problemer store nok?

Og mange av disse har slått tilbake de siste timene, siden jeg fikk brevet. Og nå har jeg faktisk gått ned en hel del i vekt. Jeg er under grensen for hvem som kan henvises, selv med tilleggsplager. Så nå er jeg redd for å bli «kastet» ut. Og jeg skjønner at det er flere som trenger tilbudet. Men jeg føler at jeg også trenger det. Jeg trenger hjelp til å finne en løsning for hvordan jeg kan klare å holde meg nede i vekt. Hjelp til å sortere noen tanker og følelser rundt mat.

Så nå sitter jeg her, usikker og i hodet surrer mitt eget tankekaos. Jeg burde juble over at jeg kommer under grensen for hva som kvalifiserer til rett til hjelp fra det offentlige, men frykten for å ikke klare og gjennomføre på egenhånd er for stor.

Om en liten time drar min kjære og jeg til Gøteborg på kjærestetur. Det blir koselig, og jeg håper det får ristet bort den skyen som ligger over troen på videre fremgang.