Det blåser jeg i

Det er en ny uke. Og formmessig har det ikke vært en super start. Migrene på 4. dagen. Blir litt sprø av sånne runder, men det går vel over. Da jeg var liten sa alltid mamma at det går over til du skal gifte deg. Nå har jeg vært gift i over 21 år, så vet ikke hva det skal gå over før nå. Kanskje før ungene gifter seg 😉

Men på tross av migrenen, som heldigvis blir litt mindre intens etter noen dager så dro jeg i dag inn til øvelse med Vitarkameratene. Det er husbandet på jobben, Vitari. I fjor meldte jeg meg til å være med. Men da strakk ikke energien til. Så i år hadde jeg lyst til å se om jeg kunne bidra med noe. Om ikke annet mitt blide åsyn 🙂

Så i dag var jeg med på min første øvelse. Jeg har så vidt spilt i korps før. Da jeg lærte å spille kornett og althorn var vi ikke mange nok til å være et helt korps. Og siden har jeg spilt i små grupper med andre blåsere av forskjellig slag. For tiden oftest sammen med min kusine og hennes datter som spiller tverrfløyte og min tidligere mattelærer som spille barryton. Selv veksler jeg mellom trompet og flygelhorn,

Jeg hadde advart de andre i bandet at jeg aldri har gjort noe som dette før, og at jeg er avhengig av noter. Pianist og gitaristene tar jo dette ved besifring. Men det gjør ikke jeg. I alle fall ikke når jeg i tillegg må transponere når jeg spiller.

Så jeg hadde jobbet ganske hardt med å finne noter til Grease sangene på nettet. Gjerne for trompet. Og jeg har funnet noe. Men det var ganske ubrukelig når det kom til stykket. Men de få stedene jeg klarte å stemme i sammen med de andre fikk vi i alle fall bekreftet at flygelhornet glir flott inn i klangen. Selv om vi manglet trommer og bass i dag. Så da gleder jeg meg til å få kjørt note-workshop sammen med min kollega til uka, så vi kan snekre sammen hva og hvor jeg skal spille. Så kan jeg skryte av å ha spilt i band også 🙂

Hva skjer’a?

Jeg har vært stille en stund, i alle fall her på bloggen. Dere som kjenner meg vet at jeg veldig sjelden er stille over lang tid «in real life».

Det har vært flere ting som har skjedd siden siste gang jeg skrev her. Jeg tenkte dere skal få en liten oppsummering så dere kan være litt oppdatert på hva jeg er fornøyd med og hva jeg ser jeg må jobbe mer med.

For to uker siden var min mann og jeg i Gøteborg på helgetur. Vi har gjort det før, men vi gjorde to ting denne gangen som vi ikke har gjort før. Det ene var å gå på tur til et landemerke. Tidligere har vi bare vandret litt målløst rundt i byen. Denne gangen var vi en tur på Skansens kronan. Vi hadde ganske fint vær, så det ble en veldig koselig tur.

Skansen kronan

Vi gikk bilveien opp – og trappene ned

Vi gikk bilveien opp – og trappene ned

 

Det andre vi gjorde er kanskje det som personlig overrasket meg mest. Og det er også det som viser best hva som har skjedd i hodet mitt de siste månedene. For da jeg pakket til turen tenkte jeg at jeg får pakke med treningsklær, sånn i tilfelle. Akkurat det har skjedd en gang, eller kanskje to før. Men de har aldri blitt tatt i bruk. Men denne gangen, lørdag formiddag var vi begge å finne i hotellets treningsrom! Vi var de eneste der, og det var like greit, for det var ikke store rommet. Det ble ikke like god økt som hjemme, men når vi i tillegg dro inn over 15000 skritt den dagen føler jeg at vi fikk gjort en hederlig innsats.

Vi var også en tur innom en fotballpub så min mann skulle få sin tilmålte dose fotball. Han var ikke helt imponert over mitt valg av tidsfordriv. Så det ble litt Snapchat mobbing av meg.

Noen ser fotballkamp. Andre strikker gave til tantebarn.

Uka etter det var forholdsvis hektisk for meg, det var ingen pt-timer, men bassengtreningen fikk jeg med meg. Noen dager med migrene kommer ofte i slike perioder, så dessverre var det noen ettermiddager tilbrakt på sofaen med håp om et bedre fungerende hode.

Jeg var innom for veiing med PT Salvesen lørdag formiddag, og da viser det seg at om jeg klarer å holde like godt fokus nå som jeg hadde gjort så langt er det sannelig på tide at jeg tar noen dansetimer. For det er snart på tide med en seiersdans, for å nå et etterlengtet mål. Tosifret tall!

Så da helga kom hadde vi tre som bor i huset nå om dagen bare en rolig kosehelg. Og det ble tid til litt håndarbeide og spilling. Guttungen har fått «The Game of Life» på pc’en. Så han og jeg hadde noen runder med det. Og vi koste oss med litt snacks, da det var lørdag og jeg hadde spise-hva-jeg-vil-dag. Jeg fikk til og med lov til å få noen biter smågodt av ham.

Søndag morgen da jeg stod opp la jeg merke til at jeg var så god og varm på overarmene mine. Jeg syntes det var litt rart, men siden jeg stort sett sover på sidene tenkte jeg at det kom sikkert av at jeg nettopp hadde stått opp, så det var sikkert bare varmen fra senga som hang igjen. Men etter en time, eller to så ser jeg på underarmene mine og oppdager at jeg er helt flammete. Og når jeg ser ordentlig etter er armer og ben dekket av utslett som minner om elveblest. Ut over dagen kom det også på overkroppen. Det klødde ikke noe spesielt, men huden var like varm som om den hadde vært solbrent.

I og med at det ikke klødde tok jeg ikke noen medisiner på søndagen, men på mandag ettermiddag begynte det å klø litt. Og kløen hadde flyttet seg opp mot ansiktet, så jeg tok en allergimedisin, siden jeg vet at det kan hjelpe mot elveblest.

Da min kjære ringte for å høre om jeg ville være med å trene sa jeg at jeg kunne sikkert det, men at jeg kom til å ta en lett økt. For jeg orket ikke å dra på for mye svette på den kløende huden. Så jeg møtte ham på treningssenteret når han var på vei hjem fra jobb. Og jeg kjørte bare kondistrening på elipsemaskinen. Jeg pushet meg selv forholdsvis hardt, for jeg tenkte at siden jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle trene styrke kunne godt lungene få kjørt seg.

Tirsdag morgen startet krangelen. Og den roet seg ikke før fredag ettermiddag. Jeg ville, men kroppen ville ikke. Det vil si at føtter, ankler, knær, albuer og hender ville ikke være med på ting som innebar å bevege seg. Alt fra å knytte hendene til å snu seg i senga var smertefullt. Hendene og føttene hovnet opp. På grunn av dette så dovnet de også lett bort hvis jeg holdt dem i samme stilling for lenge av gangen. Å reise seg fra sofaen var et prosjekt jeg helst ikke satt i gang. Og trappa opp til andre etasje var en jobb, men å komme seg ned var enda verre.

Jeg skulle på tirsdag egentlig ha pt-time. Men på formiddagen sendte jeg Salvesen følgende melding: «I dag har jeg en liten utfordring til PT’en. Hendene mine er helt «ødelagt». Jeg vet ikke hvorfor, med de er vonde og jeg vet ikke helt hvor mye styrke jeg har i grepet. Så hvis jeg ikke klarer å løfte tunge ting er du herved advart ;)» Etter noen timer fikk jeg en telefon som konkluderte i at han mente kroppen min trengte litt ro og at jeg heller skulle gå hjem og gjøre ingen ting etter jobb. Og det passet meg ganske så bra 🙂

På onsdag var det igjen tid for bassengtrening. Og det er så deilig at jeg tenkte at det skulle jeg ikke gå glipp av. VI er jo en gjeng som sliter med litt forskjellig så det er helt innafor å ikke klare alt. Men at det var så mye jeg ikke skulle klare var jeg ikke klar for. Å svømme på ryggen, for eksempel. Eller annen sprelling med bena ga stikkende smerter i knærne. Det var flere andre øvelser jeg måtte virkelig moderere, eller rett og slett stå over. Og dagen derpå, den snakker vi ikke om.

Nå er det fredag. Og jeg har snart fått tilbake korrekt væskestand i kroppen, tror jeg. Ringene sitter i alle fall litt mer normalt på fingrene og føttene har ikke dype søkk etter sokkekanten lenger. Bevegligheten i hendene er tilbake, så satser jeg på at knær og albuer også kommer seg på plass i løpet av kort tid. Jeg var en liten tur innom kontoret på Hvalstad i dag og fikk kommentar på at det var stille på bloggen. Så da var det på tide med en liten oppdatering.

Denne helga skal tilbringes sammen med yngstedattera, som går på internatskole. Det er foreldrehelg. Det vil si at det er program for elever og familie på lørdag kveld. Og foreldremøter og elevsamtaler på søndag. Så akkurat nå sitter jeg på senga på General Hotell på Helgelandsmoen. Stedet som var militærleir den gang jeg var ung jente på internatskole. I sengene ved siden av meg ligger mann og sønn og puster rolige sovnede åndedrag. Og jeg tenker at når jeg får stengt lokket på maskinen så skal snart jeg også reise inn i drømmeland. Og tenke på at neste uke skal jeg klare mer trenings- og kostholdsmessig enn jeg har klart denne uka 🙂

Tankekaos en høstettermiddag

Å foreta en så stor og langvarig livsstilsendring som den jeg har begynt på er ikke bare lett. Og det er vel en av grunnene til at jeg har feilet og gitt opp så mange ganger før. For dersom jeg har litt uflaks og en litt tung periode mentalt sammenfaller med litt stagnasjon i vektnedgangen er det ikke langt bort til feil hylle i butikken, eller feil butikk for den saks skyld. Jeg har nemlig denne uka hatt et dårligere resultat med tanke på vektnedgang enn de to foregående uker. Så da blir jeg litt fortvilet. For jeg har gjort stort sett det samme når det kommer til både mat og trening.

Denne uka har hodet fått kjørt seg litt. Jeg fungerer egentlig ikke spesielt godt på lite søvn, selv om jeg stadig burde ha sovet mer. Men denne uka har jeg hatt to netter hvor jeg har vært sent i seng. Den første natta ble klokka 3 og neste natt nesten 4. Det var riktig nok en helt vanlig natt mellom disse to nettene. Men det var ikke bare det at jeg var sent våken. Jeg var ute og kjørte bil, så jeg måtte holde meg våken og klar. Så det tok litt tid før jeg falt helt til ro når jeg kom hjem. I tillegg er høsten her, med litt mørkere dager. Så denne uka har jeg vært trøtt som en hel strømpeskuff! Som jeg skrev på onsdag så forsov jeg meg til trening kl. 11. Og jeg har gått mer eller mindre og gjespet meg gjennom dagene. Denne dagen intet unntak.

Tidligere når jeg har hatt slike perioder så har turen innom brødbaksthylla i butikken nesten vært rutine. Rundstykker, eller baguetter kjøpes inn for å spises med smør og gulost, eller i de aller mest fristende øyeblikk, Nugatti. Og i dag har jeg vært ute og kjørt sånne turer som tidligere ville innebåret en tur til denne avdelingen i butikken. Det har vært tøffere å jobbe mot lysten til å stoppe her enn det var å stå i mot nybakte kanelboller. Jeg var til og med innom butikken på siste turen i dag, for der ligger også postkontoret. Men jeg holdt meg til mine ærend på posten og gikk ikke innom butikken en gang. For i dag føler jeg at viljestyrken er så svak at resultatet av en tur i butikken fort kunne vært:

1 baguett, evt loff om de var utsolgt for baguett
1 boks Nugatti
1 pose potetgull
1 sjokolade av noe slag
1 halv liter Cola zero.

Og enhver person med litt innsikt i kosthold ser at dette er en av de dårligste handlelister hvis man skal tenke over hva man putter i seg. Så godt er det at jeg holdt meg unna butikken.

Da jeg kom hjem og sjekket postkassa lå det brev til meg fra sykehuset. Jeg ble først litt forvirret, for hvorfor fikk jeg brev derfra? Det er lenge siden jeg har vært på noen form for undersøkelse der, og jeg kunne ikke huske at jeg har blitt henvist til noe nytt heller. Så det var med stor nysgjerrighet jeg åpnet brevet.

Det var et brev med tid for informasjonsmøte for behandling  ved overvektsklinikken. I vår skrev vikar for min fastlege en henvisning for meg til overvektsklinikken. Og jeg fikk i sommer beskjed om at jeg skulle få behandling, men at det var 6 mnd ventetid. Så med alt opplegget med trening og matplan med PT Salvesen hadde jeg faktisk helt glemt det. Men nå slo usikkerheten jeg hadde hatt da vi sendte henvisningen til igjen.

Da henvisningen ble sendt lå jeg akkurat under grensa for hva BMI må være for å kvalifisere til hjelp uten tilleggslidelser. Når vi snakket om det så vi at jeg har noen tilleggslidelser og er disponibel for flere. Så da fant vi ut at det er verdt å prøve og søke, for man får ikke ja om man ikke spør. Etter at henvisningen var sendt kom usikkerheten over meg. Hva om jeg ikke er tjukk nok til å få hjelp? Hva om jeg går ned før jeg kommer dit? Jeg trenger mer hjelp til å holde ut løpet, for å gå ned i vekt klarer jeg noe selv i alle fall. Men jeg klarer ikke holde meg der. Hvor lenge får man hjelp? Er mine problemer store nok?

Og mange av disse har slått tilbake de siste timene, siden jeg fikk brevet. Og nå har jeg faktisk gått ned en hel del i vekt. Jeg er under grensen for hvem som kan henvises, selv med tilleggsplager. Så nå er jeg redd for å bli «kastet» ut. Og jeg skjønner at det er flere som trenger tilbudet. Men jeg føler at jeg også trenger det. Jeg trenger hjelp til å finne en løsning for hvordan jeg kan klare å holde meg nede i vekt. Hjelp til å sortere noen tanker og følelser rundt mat.

Så nå sitter jeg her, usikker og i hodet surrer mitt eget tankekaos. Jeg burde juble over at jeg kommer under grensen for hva som kvalifiserer til rett til hjelp fra det offentlige, men frykten for å ikke klare og gjennomføre på egenhånd er for stor.

Om en liten time drar min kjære og jeg til Gøteborg på kjærestetur. Det blir koselig, og jeg håper det får ristet bort den skyen som ligger over troen på videre fremgang.

Sa du trening?

Så sitter jeg atter en gang med pc’en i fanget, i den samme stolen som de fleste blogginnleggene er skrevet. Men akkurat nå, mens jeg skriver dette skulle jeg ligget og vadet i vannet sammen med gjengen fra LKB. Men det er ikke alltid det går som man ønsker.

Mitt problem i dag var evnen til å håndtere vekkerklokka korrekt. Den ble meget effektivt «drept» kl. 9 da den ringte. Jeg pleier ikke sove til 9 på hverdager, men i går var jeg «god mor» og kjørte min datter til MR av kneet. Det må jo til når de skader seg. Men min datter bor ikke hjemme. Hun bor på Røyse, ca 15 mil fra oss. Og MR-timen hennes var da i Fredrikstad kl. 2130 i går kveld. Hun kom hjem fra skolen med buss, så det var bare returen til skolen mor måtte ta seg av. For takket være den fine fraværsgrensa må vi stille opp litt mer. Og når det i tillegg ikke går så mange busser ut på bondelandet der skolen så idyllisk ligger så er bil den eneste muligheten. I alle fall på det tidspunktet av døgnet. Uansett, jeg var i seng etter 3 i natt, og da var jeg egentlig ikke så trøtt. Så jeg sovnet ikke før nærmere 4.

Så da sitter jeg her. Har nettopp inntatt frokost, en god stund etter at jeg vanligvis inntar lunsj nr 1. For jeg får spise to lunsjer, takket være PT Salvesen. Og jeg tenkte at nå kan jeg jo skrive litt om fremgang og gleder jeg har hatt med det i den siste tiden. For nå har det skjedd noe med kroppen, som til og med jeg ser.

I forrige uke var min kjære og jeg i Sverige på harrytur. På Nordby shoppingsenter, der vi pleier å handle, har Stormberg en butikk. Den butikken har alltid tilbudsstativ utenfor. Jeg har stort sett alltid sett på hva de har på salg av barneklær, men nå hadde de masse jakker til voksne på tilbud. Og jeg ønsket meg en ny allværsjakke. For den jeg har fra før er utrolig gammel, klam, kort på rumpa så jeg blir alltid våt når det regner og så er jeg rett og slett klar for utbytting. Dette førte til en liten titt på stativene. ‘

Jeg hadde ikke håp om å finne noe som passet. På det ene stativet hang en fin lilla jakke, i ordentlig damemodell, lang og innsvingt. Jeg sjekket størrelsene, og den største de hadde var L. Jeg har ikke hatt på klær uten minst en X på flere år. Men jeg tenkte at for moro skyld skulle jeg ta den på for å se hvor lenge det er til jeg kan kjøpe klær i denne størrelsen.

Jeg fikk jakka på meg og krummet ryggen for å få tak nederst på glidelåsen. Så kom det store spenningsøyeblikket, hvor mange cm ville det være mellom høyre og venstre side? Det var ingenting. Jeg fikk puttet endene på glidelåsen sammen og begynte å dra den oppover, helt overbevist om at den kom til å stoppe på hoftene i alle fall. Men rett over hoftene gikk den. Og det var supert! Men jeg har ikke hatt et ytterplagg som var formsydd på 15 år, så jeg visste at nå var moroa over, for magen stopper alltid flyten. Nå er det en gang sånn at de siste ukene har jeg mistet litt mage. Så glidelåsen gikk faktisk lettere over mangen og opp til halsen, enn den hadde gått over hoftene! Det ble lilla allværsjakke i str. L på meg den dagen!

Jakka på jomfrutur

Jakka på jomfrutur

En annen ting jeg har gjort denne uka er å prøve Kjolen. Jeg har så vidt nevnt denne  tidligere. Det er en svart sid kjole som jeg brukte for 15-16 år siden. Én jul/vinter passet den. Og den har overlevd alle ryddinger i skapene selv om den ikke har passet. Kjolen er str 44, og det er en annen klesstørrelse det er alt for lenge siden jeg har passet. I sommer da jeg prøvde den klarte jeg ikke å la kjolen falle langs kroppen. Hoftene stoppet det effektivt. Så en krøll av kjolestoff la seg rundt magen. Med XXL som klesstørrelse er jo ikke det så rart.

Men her en kveld fant jeg kjolen frem igjen, motivert av sjokkopplevelsen av å kunne stenge jakka. Hvordan ville kjolen legge seg på kroppen. Var det fremdeles bare rynker rundt livet, eller hadde det blitt noen synlige endringer der også? Jeg trakk kjolen over hodet og slapp den ned. Jeg måtte dra litt i den for å prøve og dandere den rundt kroppen. Og sannelig min hatt så gikk slett over magen, ned slik en kjole skal henge. Litt trang på hoftene, men slett! Jeg tok armene på ryggen og begynte å dra i glidelåsen. Var det mulig å få dratt denne noe oppover? Med tanke på hvor stram den var over hoftene så var sjansene heller små for det. Atter en gang tok jeg gledelig feil. Glidelåsen var med på jobben, i noen cm. Men jeg trenger ikke mer nå.

Den lille sorte

Jeg er at det skjer noe. Kroppen strammes opp, den krymper i bredden. Jeg er på mitt andre nye hull i beltet mitt, og har laget nr 3, for jeg ser at det kommer snart til å bli nødvendig. Drømmen hadde vært å passe denne kjolen til jul, men jeg dør ikke om den ikke passer, for det er en stor jobb å komme dit.

Hvem sin skyld er det?

Da sitter jeg her i stolen min, varm og svett etter en ny time med PT Salvesen. Og for å si det sånn, hvis du ser meg reise meg lett og elegant fra stoler eller løpe fort og lett opp trapper de neste dagene er det ikke hans skyld. For i dag har jeg fått gleden av å jobbe godt med lår og rumpe,muskulaturen min. Og med gårsdagens treningsøkt friskt i musklene var det ingen lett jobb. Men hvis jeg prøver å klage gliser bare PT Salvesen og vender det døve øret til.

Det som er litt rart er at jeg midt i den harde jobbingen begynner å tenke på om det er noe å blogge om i dag. Vel, jeg må jo ikke tenke så mye på hva jeg skal gjøre etterpå, for det er bare å gjøre som jeg får beskjed om. Æh, det er jo ikke bare bare. For når han gir meg nye øvelser og nye vekter er det bare å stå på. Og når jeg da får beskjed om å huske navnene på øvelsene så jeg skriver hva jeg faktisk har gjort blir det ganske mye info på en gang. Benkpress, arnold press, utfall, romansk markløft, 90 graderen og bulgarsk utfall er visstnok øvelser jeg har lært meg sammen med PT Salvesen. Så hvis jeg har glemt noen uttrykk, eller skrevet dem feil, så si fra da PT Salvesen 🙂

Bulgarsk utfall var nytt i dag. Jeg har sett min kjære datter gjøre dette og tenkt at det kommer ikke jeg til å klare noen gang. Så du kan trygt si at i dag husket jeg hvordan jeg følte det ved knebøy i begynnelsen av sommeren. Venstre benet mitt er betydelig svakere enn høyre, så det var ikke så mange repetisjoner jeg klarte på det. Men jeg håper med litt trening så kommer det seg nok det også.

En annen ny øvelse jeg tok i dag var benkpress. Det har jeg aldri tatt før, og det var ganske så tungt. Jeg løftet bare selve vektstanga, dvs 20 kg. Men det holdt lenge! Så når jeg da vekslet mellom den og romanske markløft hvor jeg endte opp med 70 kg så var det godt å gjøre en øvelse jeg har fått litt taket på når jeg hadde en annen som var helt ny.

Nå er det tid for en dusj og litt rydding på kjøkkenet før jeg finner frem håndarbeidet og slapper av litt med det.

 

Avslørt

Da jeg trente i dag slo en tanke ned i meg, det er veldig lett for dere som leser min blogg å følge med på når jeg faktisk tar meg en skikkelig treningsøkt. For da kommer det gjerne et blogginnlegg etterpå. Så da kan den oppmerksomme leser se at det faktisk er en uke siden jeg var på treningssenteret sist. Jeg har den siste uken hatt noen unnskyldninger til ikke å trene. Noen nok bedre enn andre.

Jeg har slitt med ryggen, men kunne for så vidt trent kondis. Og i slutten av uka fikk jeg en forkjølelse som satt seg litt i pusten, og hele kroppen verket. Så jeg holdt meg hjemme. Og med PT Salvesen opptatt med å starte opp nytt senter i Halden var det heller ingen forpliktelse der som krevde mitt oppmøte på treningssenteret. Men da forkjølelsen begynte å slippe taket på fredag bestemte jeg meg for at på søndag, da må jeg trene igjen. Og det har jeg gjort nå.

Det er første økt på flere uker hvor jeg har kjørt på med programmet PT Salvesen har gitt meg. Det er et program som ikke er innom noen av de maskinene jeg har brukt i det siste. Øvelsene består av frivekter, kettle bells, slynge og kroppens egenvekt. Etter at jeg begynte å få vondt i ryggen har jeg vært skeptisk til å gjøre slike frittstående øvelser alene, men jeg tenkte at i dag skal jeg prøve. Som sagt så gjort.

Det ble oppvarming på romaskinen, og da fikk lungene kjørt seg. Og jeg ble varm, kan man si. Allerede da var svetten i gang. Ikke akkurat unikt for meg, så jeg har alltid med håndkle til å tørke meg underveis så jeg skal slippe å få all svetten inn i øynene. Har til og med vurdert 80-tallets flotte svettepannebånd 🙂

Det ble diverse kettle bell øvelser, men jeg er ikke helt sikker på hvor tunge kettle bells jeg har fått av PT Salvesen de siste gangene, så jeg var litt forsiktig. Også med tanke på at noen av øvelsene der har trigget krampene i ryggen tidligere. Jeg måtte stoppe tidlig i tredje sett, for da kjente jeg det litt i ryggen. Men jeg stoppet ikke der. Det ble utfall, arnold press, slyngetrening, situps og flere. Det morsomste i dag var å ta 60 kg i markløft. Jeg begynte ikke med det, men økte vekta for hvert sett. Da jeg var ferdig spurte jeg min kjære om han ville prøve å løfte det. Han ble imponert når jeg sa hvor mange repetisjoner jeg hadde klart. Så nå vil han lære å ta markløft han også.

Når jeg holder på med disse øvelsene så tenker jeg at jeg har jo på en måte hatt en fordel når det gjelder å håndtere tunge vekter. Kroppen min har båret rundt på ganske mye tyngre kroppsmasse enn de andre i familien min har gjort. Så det må jeg passe på å holde vedlike. Men legg 60 kg på min kroppsvekt, og det er ikke akkurat lettvekt vi snakker om. Så jeg er veldig fornøyd med å klare jobben.

Selv om jeg har trent alene i dag føler jeg at jeg har klart å presse kroppen godt i dag. Musklene er slitne og jeg er fornøyd, kan hende at til og med PT Salvesen kan si seg fornøyd. Jeg vet at han i alle fall er fornøyd når jeg kommer meg avgårde og gjennomfører en treningsøkt. Og da vi kom hjem var det tid for litt lunsj. Og i dag var det lapper valget falt på. Har ikke fått rota meg til å kjøpe noe bær å ha på, så det blir kanskje litt kjedelig. Men det metter, og det er det viktigste.

Lapper til lunsj

Lapper til lunsj

Hva er din unnskyldning?

Når det kommer til endring av mat- og treningsvaner skal jeg være den første til å innrømme at unnskyldningene for å komme i gang er lette å finne frem. Og når det er nok av dem så tror man mer på dem enn på sine egne evner til forandring.

Så i dag tenkte jeg å ta for meg noen av mine unnskyldninger, og bearbeide dem for å finne ut hvilken tanke som er sannheten.

Treningsunnskyldninger

Jeg har ikke riktig klær

Jeg trenger ikke fancy klær for å trene. For å komme i gang er det helt greit med en vanlig treningsbukse, t-skjorte og joggesko

Jeg har vondt i kroppen

Det pleier å bli bedre i kroppen etter en treningsøkt. Og om jeg blir dårligere en liten stund så vil det bli bedre på sikt.

Jeg har vondt i hodet

Så sant jeg ikke har migrene så bruker hodepinen bli borte etter en treningsøkt.

Det har vært så mye stress på jobben, at jeg orker ikke trene i dag.

En skikkelig treningsøkt fjerner tankene fra jobben så hjernen får fri. Det gjør at jeg er mye mindre stressa etterpå. Så en treningsøkt bør faktisk gjennomføres på slike dager.

Diettunnskyldninger

Et lite stykke er ikke så farlig

Et stykke her og et stykke der er ikke bra! Det er lettere å stå i mot hvis jeg ikke stadig smaker på fristelsene.

Jeg kan være flinkere med maten i morgen

Hvis jeg utsetter det til i morgen så skjer det ikke noe.

Det ingen ser, teller ikke

Det er i alle fall bare tull! Det ingen ser er ofte det som ødelegger mest

Konklusjon

Jeg må ha fokus på endringene hele tiden. Bortsett fra lørdager, hvor jeg er har «spisedag». Men den dagen gjør det enklere å stå i mot fristelser resten av uka. 

I dag hadde jeg en ny fristelse foran meg. Jeg var på møte på jobben, og det ble servert varme kanelboller. Og de to største fristelsene for meg når det kommer til mat er fersk hvetebakst og salt snacks. Så et brett med velduftende kanelboller rett foran meg på bordet satt viljestyrken på prøve. Og jeg tenkte mer enn en gang at jeg skulle ta bare en liten bit.

Så til min kjære PT Salvesen må jeg bare innrømme at de smakte, nei, jeg mener luktet godt 🙂 Jeg smakte ikke en smule en gang.

Ny uke gir nye muligheter

Da er en ny uke i gang. Jeg hadde en hviledag i går, som jeg skrev om i går. Så da var det klart for å komme i gang igjen etter høstferien. Jeg hadde en ganske travel dag planlagt, i alle fall til søndag å være. Det var møte for musikkomitéen i kirka kl. 12.00, så skulle jeg til Nordby med ungdommene. Og de siste gangene jeg har vært på Nordby ender jeg alltid opp med vondt i hodet. Derfor hadde jeg ingen planer etter handleturen. Så da min kjære lurte på om jeg skulle trene i dag var jeg litt i tvil. For søndager er dagen jeg liker å sove litt lenger. Men jeg vet at jeg kan slite med å få tid til å trene ordentlig i morgen, for da er det en del ting planlagt, så jeg fant ut at jeg fikk stå opp litt tidligere enn jeg vanligvis pleier så det skulle bli tid til trening.

Dypt konsentrert på bosuballen

Dypt konsentrert på bosuballen

Vi dro til treningsstudioet og kom i gang med treningen. Jeg begynte med fem minutter på trappemaskinen og deretter to runder med apparattrening. Men i løpet av runde to begynte det å krampe seg i ryggen igjen. Da ga jeg meg med det, og gikk over til andre øvelser som gikk mer på forsiktig trening av kjernemuskulaturen og deretter tøying. En av øvelsene jeg gjør er situps på yogaball. Da bøyer jeg meg helt bakover rundt ballen før jeg setter meg helt opp i sittende stilling. Det gir god effekt på musklene.

Etter trening var det tid for en rask dusj og litt næring før det bar videre til kirka. Vi hadde et hyggelig møte hvor vi planla juleprogrammet vi skal ha, og litt annet musikkopplegg som skjer i kirka i vinter. Mens vi var der ble vi tilbudt både pizzasnurrer og eplekakemuffins. Jeg takket nei og sa at jeg har sluttet med slikt. Bortsett fra på lørdager. Og vi kom i en god prat om fordelene og resultatene av treningen. Det var spennende.

Da jeg kom hjem etter møtet var det igjen på tide med litt mat, fra matplanen min. Når den var inntatt bar det til Nordby for litt shopping. Det ble litt trasking på Nordby, og litt hodepine, men det er jo til å leve med. Særlig når familien lar meg slappe av mens de lager middag.

I kveld har jeg slappet av med Netflix, bikkje og sofa. Nå er det snart tid for senga så jeg er klar for ny dag med flere planer, der i blant strikkekafé

Hviledag

I dag har jeg hviledag, på flere måter. Jeg trener ikke, og som Syvendedags adventist har jeg lørdag, sabbaten, som hviledag. Og jeg kan stadfeste at så langt har hvilingen gått bra. Vanligvis når jeg er hjemme pleier jeg å komme hjem fra kirka omtrent på denne tiden av dagen. Men i dag er et unntak.

Det har vært høstferie siste uka, noe som gjorde at guttungen slapp å gå på skolen, og dattera fra internatskolen kom hjem, og det samme gjorde kjæresten hennes. I tillegg har vi vært hundepassere i noen dager. Jeg har hatt ganske greie arbeidsdager, men det ble litt intenst på slutten av dagen i går. Da måtte jeg grave dypt i databasekunnskap og logikktenking da jeg skulle forklare hva en kunde ønsket eksportert og til hvilket format. På slutten av arbeidsdagen på en fredag er kanskje ikke det beste tidspunktet for meg å ta en sånn jobb.

Etter jobb i går tok jeg de tre unge med til trampolinepark. Der fikk de hoppe og leke i en time. Jeg tror det var artig for dem. Det var et flott sted, og mindre støy enn jeg hadde forestilt meg.

I dag når jeg ikke gjør noe spesielt går tankekverna. Den er jo ganske aktiv til tider. Og jeg tenker på forskjellige ting rundt min livsstilsendring. Alt fra hvordan jeg kan få trent, hva jeg skal spise og når jeg skal trene. For det å gjøre en endring i sin livsstil er jo en lang prosess. Det er ikke snakk om en rask diett. Det store målet er å få en kropp og en psyke som fungerer bedre enn i dag. Og en del av den prosessen vil gi vektnedgang og bedre muskelstyrke. Og det er jo helt topp.

I tillegg så bruker jeg nå tid på behandling hos naprapat for å ta tak i de problemene som dukker opp underveis. For en kropp som har vært lite vedlikeholdt i mange år har sine utfordringer som blir synlige etterhvert som man skreller ned til dem. Som blant annet bekken/korsryggen min. Nå som det blir mer aktivitet på kroppen kommer også litt utfordringer der, for den delen av kroppen burde blitt behandlet ordentlig etter de siste to svangerskapene. Når de ikke ble det kommer det mer plager nå som belastnng øker, både i hyppighet og tyngde.

For oss alle går livet litt opp og ned. Vi har gode og dårlige dager, eller perioder. For meg som har litt sterkere svingninger enn «normalen» så må jeg passe meg for å gi opp i dårlige perioder. Så jeg må finne måter å klare og motivere meg selv, og ha tro på meg selv når resultatene ikke kommer like fort som jeg ønsker. Og jeg vet at de kommer ikke av seg selv. Jeg må holde fokus, om det er å «tvinge» meg selv til å trene, holde meg til en kosedag i uka eller å holde meg til matplanen som vi (PT Salvesen og jeg) vet fungerer. For når fokuset glipper så faser motivasjonen ut.

En av måtene jeg kan klare å holde motivasjonen oppe er at jeg klapper meg selv på skuldra for de små tingene jeg klarer. Kan være familien begynner å bli lei av at jeg gjør dette høyt. Men jeg må gjøre det, for det er ekstra godt med anerkjennelse når jeg har klart å stå i mot noe, eller gjennomført noe jeg ikke hadde lyst til.

Når dattera mi er hjemme på besøk sammen med kjæresten får vi alltid litt hodebry rundt maten. Hun har melkeallergi og han cøliaki og er vegetarianer. Hver for seg er ikke dette vanskelig å tilpasse. Melkeallergien er vi vant til. Men å putte alt dette sammen med min matplan er ikke lett. Så selv om jeg vanligvis kan lage mat til familien som passer til min matplan har jeg denne uka måtte ha to litt forskjellige menyer. En dag lagde vi for eksempel blomkålsuppe med rundstykker. Jeg skulle ikke spise rundstykker, og blomkålsuppe har ikke noe særlig proteiner. Så jeg satt sammen med familien som spiste nystekte rundstykker og hadde kyllingkjøtt med litt blomkålsuppe på. Og at jeg stod i mot rundstykkene er jeg veldig fornøyd med, for det er noe av det beste jeg vet.

Men i dag, som er hviledag og faktisk kosedag så skal jeg ikke tenke matplan resten av dagen. Vi skal kose oss med makaronipudding (en type makaronigrateng) til middag, og så litt familietid. For snart er det en ny uke. Ungdommen drar tilbake til skolen sin, guttungen skal også på skolen og for oss voksne fortsetter arbeidsukene som vanlig. Trening må jeg fikse sjæl til uka, for PT Salvesen jobber hardt med oppstart av nytt treningssenter i Halden. Og for å kunne vise meg selv at jeg kan få til noe uten at han pisker så får jeg komme meg på trening uten avtale med ham: Og gi på så det svir, selv om det er veldig vanskelig.

Håper du som leser dette har en fin helg!

 

Det er så lett!

En ny økt med PT Salvesen er gjennomført. Forrige økt med ham var på mandag, og så hadde jeg bassengtrening og naprapatbehandling i går. Formen i dag har vært litt laber, med hodepine og kvalme. Som til sammen egentlig kanskje tilsier en migrene. Men det er ikke så ille at jeg har kastet inn håndkleet, ennå i alle fall. Så etter en lett porsjon middag og en halv time i ro i senga dro jeg på trening. At jeg feilberegnet tiden det tar fra jeg går ut døra hjemme til jeg skal være ferdig oppvarmet med 10 minutter i dag kan forhåpentligvis forklares med stedvis tåke i hjerneområdet.

I og med at jeg ankom forsinket bar det rett på trappemaskinen for en kort oppvarmingsøkt. Så var tiden kommet for å bli pushet til å gjøre ting jeg ikke tror jeg makter. I dag var det kettle bell swing og knebøy med kettle bell i hendene. Beina var allerede litt møre etter mandagens treningsøkt, så det skulle ikke så mange repetisjoner til før jeg slet med å komme opp igjen. Etter to sett på hver øvelse kjente jeg at korsryggen begynte å krampe seg igjen. Den har egentlig vært ganske god de siste gangene vi har trent. Men ikke i dag. Om det kommer av bassengtrening, naprapatbehandling eller de hersens hormoner vi kvinner sliter med er ikke godt å vite. Men i dag ville de i alle fall ikke la meg jobbe så hardt.

Dermed gikk vi over til maskiner. Den «fantastiske» leg extensions maskinen. Der hvor hjernen vet hva den skal gjøre, men bena ikke vil høre etter. Jeg får bare ikke bena til å bevege seg. Det vil si at de gjør jo det, men ikke så mange ganger som PT Salvesen syns de skal. Når jeg sitter og vrir meg i stolen for å se om beina vil flytte så seg så skjønner han i alle fall at jeg prøver. Så når han sier at «Dette er så lett!», da fikk han et stygt blikk.

Som en straff for at jeg kom for sent fikk jeg gleden av å sitte i 90-graderen. For å få gjennomført en effektiv trening på kort tid. At musklene begynte å dirre etter få sekunder bare gledet PT Salvesen. Selv om han er snill nok til å rekke ut en hånd så jeg skal ha noe å holde i når beina svikter så jeg skal slippe å gå rett i bakken.

Nå sitter jeg i stolen hjemme, kvalmen har ikke gitt seg, og hodepinen er ikke borte. Men ingen av delene ble betraktelig verre av treningsøkta, så da er jeg glad jeg gikk på trening likevel.