Hverdagsliv

Her i huset er det ganske mange hverdager, som i de fleste andre hjem. Beboerne i dette huset består av en mor, en far, en storesøster, en lillesøster og en lillebror. Dette er de tobente, vi har også noen firebente som bor her, gamlemor Minnie, hun er to år og lille frøken Ywonne, som i skrivende stund er 17 uker gammel. Disse er katter. I tillegg bor det en hel drøss med fisker her. Men de gjør ikke mye ut av seg, så det er ikke mye å si om dem.

En vanlig hverdag starter rundt kl. 6.00. Mor og far står opp, som oftest er far først ute av senga, for mor er litt morgentrøtt. Når han har kommet seg ned til badet står mor opp og tar gjerne med seg lillebror. De slipper inn Minnie, som er ute de aller fleste netter, og så sjekker de at det er nok mat og drikke i skålene hennes. Deretter vandrer de inn på badet, for nå er det muligheter for dem til å få ordnet seg litt. Mor og far steller seg, og lillebror. Og i løpet av denne tiden så begynner det å bli på tide å vekke søstrene. Av og til sendes lillebror av gårde for å gi dem god morgen-suss. Det syns han er gøy, de dagene han i form til dette. Det er to vidt forskjellige jenter som kommer inn på badet. Den ene er morgentrøtt så det holder og den andre er i full fart og klar for en ny dag.

Etter litt frem og tilbake mellom kjøkken og bad må mor, far og lillebror ut av huset for å rekke barnehagelevering før jobbene kaller. Storesøstrene for klare seg selv frem til arbeidsdagen er ferdig. De spiser frokost, lager seg matpakke og får på seg klær. Så når mor ringer dem litt før de må gå til bussen skal de være klare. Og da er det gjerne en siste diskusjon ang hva slags ytterklær og sko som passer til dagens værsituasjon. Det er ikke alltid 12-åringen er enig med mor.

Mor og far er på jobb. Der skjer det litt forskjellige ting, men ikke så mye spennende å snakke om her. Noen dager er det hektisk på jobben til mor, og da blir hun litt sliten, men ellers går det greit. Og de pleier ofte å komme hjem på likt. Den som kommer først henter gjerne lillebror i barnehagen, og får ett lite referat fra ham om hva han har gjort. Og stort sett så er det “leka ute og inn”.

Når jentene kommer hjem fra skolen er det mat- og leksetid. De skal gjerne spise litt før de setter igang med leksene. I løpet av den tiden går det gjerne noen telefoner til mor som lyder sånn “kan …. bli med meg hjem?”, “kan jeg gjøre lekser hos….?”, “hva betyr…. i leksa mi?” osv. Så må mor i sin til tider stressende jobbsituasjon i tillegg ta standpunkt til om det er gjort nok lekser til at jentene kan gjøre lekser sammen med andre (For merkelig nok tar lekser med venninner dobbelt så lang tid som lekser man gjør alene…), om været er sånn at de helst burde leke ute, og at det ikke er nødvendig med besøk. Så inni mellom kommer de mest slitsomme telefonene “…. gjorde sånn med meg”, “jeg har så vondt i halsen at jeg ikke kan gjøre lekser”, “vet du hva …. sa til meg?”. Og da er det jobben med å være fredsmegler, trøster, motivator og litt streng mor som slår til. Når passer det å si det ene og når passer det å si det andre. Det blir ofte sånn at disse samtalene slutter med “… Så må du gjøre ferdig leksene du har i dag!” Når man har sagt denne setningen opp mot 10 ganger på en dag blir man lei. Mor kommer hjem og er oppgitt over situasjonen hjemme før hun har satt sine ben innefor dørstokken. Og hun må skrape sammen tålmodighet fra alle kroker i kroppen for å få ryddet opp i uenigheter, sett over lekser og samtidig hjelpe far med middagen. For som oftest er det far som lager middag i dette huset. Det er utrolig deilig. Mor hadde ikke klart å være alenemor.

Når middagen er spist så begynner ryddingen. Sekker skal fylles med skolebøker, klær skal legges på plass, kjøkkenet skal ryddes og i alt dette så sitter som regel lillebror og fyller stuegulvet med biler eller puslespill. Ungene leker, helst ute, men ellers er de også glad i å sitte ved hver sin pc og surfe og spille. De får litt pause fra stresset i hverdagen. Noen dager i uka er det trening. Men våre unger har ikke mange aktiviteter å holde på med, for det orker ikke mor og far.

I 19-tiden så legges lillebror. Det er en enkel jobb, så lenge han har fått med seg vannflaske og gjerne en lekebil, eller to opp til senga. Når lillebror er i seng så synker som regel mor sammen i godstolen, eller på sofaen og ser på tv. Far setter seg gjerne ved en datamaskin, og de nyter stillheten. For de to store gjør gjerne andre ting. Kanskje for at vi skal glemme å sende dem i seng etterhvert, jeg er ikke sikker.

Men når de to store er i seng, sovende (ca 21.00) så er det kvelden. Da styrer mor fjernkontrollen. Og far styrer pcen. Mor kan sette på en klesvask i en reklamepause, og henge opp i en annen. Far rydder litt mer på kjøkkenet og setter på oppvaskmaskinen.

Vi er vanemennesker, vi er ikke flinke til å komme oss ut på ettermiddagen. Dette er ting vi må gjøre endringer på. Så nå går mor med skritteller, og hun skal melde seg inn på treningssenter ved siden av jobben sin. Hun vil komme i form. Ikke bare for å bli smalere, men også for å orke mer. Slik at når kl. blir 19.30 så synker hun ikke så tungt sammen. Hun vil leve ett litt mer aktivt liv. Men etter 10-12 år med inaktivitet og tunghet i kroppen tar dette litt tid. Men motivasjonen er der, og den stiger. Så nå ønsker familien, og kanskje særlig far at mor skal bli en mor med ett normalt energinivå.

Angst

Angst er et ord som brukes både i dagligtale og i fagspråk i psykiatrien. Man har angst for å gjøre ting, man er redd for forskjellige ting og situasjoner.

Angst var i mange år ett begrep for meg i dagligtalen. Jeg fikk “angst” for ting. Så en dag slo det til for alvor. Jeg hadde en jobb der mine overordnede ikke kunne personalpolitikk. Jeg fikk stor, vond klump i magen hver gang de snakket til meg. Hver gang jeg skulle på jobb grudde jeg meg mer og mer for hver dag. Da jeg hadde jobbet der i fire uker klarte jeg ikke mer. Jeg begynte å kaldsvette og skjelve når jeg på kvelden tenkte at i morgen må jeg på jobb. Så morgenen etter gikk jeg ikke på jobb, jeg gikk til legen. Og da fant vi ut at jeg hadde hatt ett angstanfall. Jeg ble sykemeldt og fikk beskjed fra legen at jeg ikke skulle stresse med ting, jeg skulle heller bruke tid til å finne ut av ting. Etter en liten stund fikk jeg også angstmedisiner. Og etter som denne ble riktig dosert fikk jeg opp øynene for tanker jeg har hatt hele livet.

Redselen for at døra hjemme ikke var låst om natta, enda vi bodde på landet og ingen ville funnet på å komme til oss. Frykten for å gjøre noe galt sånn at jeg skulle få kjeft var alltid dominerende i oppveksten. Ikke det at det var annet enn vanlig irettesettelse, men den strenge stemmen var skremmende nok. Og siden, da vi bodde i Pakistan, frykten for fremmede mennesker som skulle ta og føle på “hvite” mennesker. Og etter mye tankearbeid fant jeg ut at mitt første ordentlige angstanfall hadde jeg nok i Pakistan.

Men angsten har vært mest dominerende som en stadig gnagende følelse inne i meg. Den har ligget der og lurt så lenge jeg kan huske, akkurat som dårlig samvittighet. Men jeg kunne ikke huske å ha gjort noe som skulle gi meg dårlig samvittighet. Etter en stund på medisiner så forsvant noe av denne følelsen. Jeg oppdager stadig vekk ting jeg var redd for tidligere, som jeg ikke er redd for lenger. Ett eksempel er å kjøre i tunneller. Jeg har alltid vært redd for å kjøre i tunneller. Det er ikke sånn at jeg ikke har klart å gjøre det. Men har jeg sluppet unna så har jeg vært fornøyd. Jeg trodde alltid at jeg kom til å miste fokus og kjøre inn i fjellveggen. Så pinsa i fjor var vi på vei til Bergen, og da tenkte jeg: Hvor er de trange og svingete tunnellene blitt av? Jeg kjørte gjennom Aurdalstunnellen uten å ha vondt i magen i det hele tatt, og da jeg gjorde det forrige gang trodde jeg at jeg kom til å få fjellet i hodet. Da jeg kom hjem etter den turen fikk jeg en skikkelig a-ha opplevelse. Jeg hadde fått litt kontroll på angsten. Jeg vet egentlig ikke om det er jeg som har fått kontroll, eller om det er medisinene. For nå har jeg “angst” for å slutte på medisiner, for at jeg ikke skal takle livet like godt uten dem som jeg gjør med.

Den siste store opplevelsen var i sommer, da fikk mine døtre meg med til Tusenfryd. Jeg har aldri likt å ta karuseller eller berg og dalbaner. Men som “god mor” måtte jeg bli med en tur i Loopen. Jeg grudde meg fælt. Men jeg fant ut at jeg syntes faktisk at det var gøy. Og jeg fikk mot til å prøve en til. Også der følte jeg at det var mer morsomt enn skummelt.

Angsten er kanskje ikke borte fra meg, men jeg har den for tiden under kontroll. Den har gått fra å være totalt lammende til nå å være en vag ting i bakhodet. Jeg unner alle med liknende problemer å få oppleve det samme. Angst har ikke vært mitt hovedproblem. Det har bare vært en sidelidelse, hvis man kan kalle det det. Men det har vært tydelig nok til at jeg har fått litt erfaring med det.

Friidrett

Jeg skal ikke si noe om VM i friidrett, men om barnas glede over fysisk aktivitet.

Min yngste datter har drevet med friidrett i ca ett år. Så da det startet opp igjen i høst lurte storesøster på om hun fikk begynne også. Og jeg er veldig glad for at hun også ville begynne med idrett  nå, for hun har anlegg til å bli avhengig av skjermer av forskjellig type. Så etter første trening var hun helt klar på at dette ville hun fortsette med.

Uka etter var det skolestevne i byen. Det vil si at alle skolene var invitert til stadion for at alle elever i 5. – 7. trinn skulle få muligheten til å prøve noen forskjellige grener innen friidrett, og da måtte vi selvfølgelig vi stille opp. Begge jentene var ivrige etter å få “konkurrert” litt etter sommeren. De satt igang med 60 m, kulestøt og lengdehopp. Det gikk stort sett greit, helt til storesøster snublet under 60 m, som de løp på grusbane. Men hun hadde så vidt truffet bakken før hun var oppe igjen. Hun løp videre med godt mot. Det ble litt halt løping på slutten. Og det må jeg si at jeg ikke syntes var så rart, for hun hadde skrubbsår på nesten hele leggen, og på albuen. Men hun var ved godt mot. Hun kan omtrent ikke vente til neste trening med å komme ordentlig igang. Hun ønsker til og med å trene litt på egenhånd. Og jeg er veldig imponert over stuegrisen min som har forandret litt tankegang.

Så i går var vi på idrettstevne igjen. Da var det bare lillesøster som konkurrerte. Hun skulle hoppe høyde, støte kule og løpe 60 m. Høydehopp var første øvelse og da fikk hun brannsår på skuldra av tjukkasen. Ellers var hun fornøyd med dagen.

Så konklusjonen i familien er at friidrett er gøy, men noen skader må man regne med.

Liten jentes store tap

I løpet av livet opplever vi tap av forskjellig art. Det kan være en leke, et husdyr, en venn eller noen i familien.

Da min datter var rundt tre år mistet hun bamsen sin. En bamse hun hadde fått av sin tante og onkel da hun fylte ett år. Bamsen fikk navnet “onkel Bård-bamsen”, enda det ikke var onkel Bård som hadde kjøpt den til henne.  Denne bamsen “bodde” i armkroken hennes hele dagen. Så en dag ble den borte på lekeplassen. Hun hadde lagt den fra seg da hun skulle huske og så ble den glemt. Da hun kom tilbake for å hente den da hun kom på at bamsen var borte så var den ikke lenger på lekeplassen. Dette førte til mange tårer, og vanskelig å sove for henne i ganske mange netter. Bamsen var to år gammel, så det ville ikke bli lett å erstatte den. For jeg visste ikke hvor den var kjøpt, da den var en gave til henne. Så da måtte jeg ut og lete i butikker etter en erstatter. Jeg lette og undersøkte for å se om jeg kunne finne en som var mest mulig lik den hun hadde mistet. Til slutt fant jeg en som jeg syntes liknet, den hadde omtrent samme farge og fasong. Jeg kjøpte den og tok den med hjem. Det var ikke umiddelbar glede, for dette var jo ikke den riktige bamsen. I hennes unge uskyld var hun sikker på at mamma ville klare å kjøpe en helt lik bamse. Da hun etterhvert innså at den gamle bamsen nok var borte for alltid klarte den nye å krype inn i armkroken og hjerterota til lille frøkna. Han fikk til og med det samme navnet som den gamle. Men i en periode het den “Nye onkel Bård-bamsen”.

I dag, syv år etter heter bamsen “onkel Bård-bamsen” og er med i senga hver natt. Skal hun noe sted må bamsen være med, ellers blir det litt trist. Og hvis den er savnet blir det mye styr. Men selv i dag, hvis vi kjører forbi lekeplassen, eller man kommer inn på hvordan det var den gangen så snakker hun om “gamle onkel Bård-bamsen”, og håper i sitt indre at den på mirakuløst vis skal ligge på lekeplassen og vente på henne.

Hverdagsliv igjen

Da var ferien for denne sommeren over. Man kan vel egentlig si at sommeren nesten er over også. Partyteltet ble pakket bort på søndag, for da blåste det så mye så vi var redd for at duken skulle revne. Høstvindene og regnet har vært her en stund. I går begynte arbeidsdagene mine og barna begynte på skole og i ny avdeling i barnehagen. Fritidsaktivitetene er i gang. Det er trening i dag, idrettstevne i morgen. Kvelden i går ble brukt til å legge bokbind på 15 skolebøker. Men jeg klager ikke. Det er koselig å ha ferie, men vi nyter hverdagene også. Jeg satt på jobb i går og gledet meg til å komme hjem for å få referat fra 1. dag i 5. klasse for minste jenta. Hun har mye  nytt i år. Det var også endringer for hun som begynte i 7. klasse. Men ikke så mange. Det er likevel gøy å høre hennes tanker også. Så var det lillebror, han begynte i ny avdeling.  Han har visst blitt stor. Og han måtte fortelle at “jeg gråt for pappa”. Det er hans måte å fortelle at han gråt da pappaen gikk fra ham i barnehagen.

Jeg ønsker hverdagen velkommen.

Bistand

Nå er valgkampen i gang, og en av sakene de forskjellige partiene er opptatt av er hvor mye av statsbudsjettet skal vi bruke på bistand. Jeg er ikke så opptatt av kroner og ører i denne saken. Men jeg er veldig opptatt av hvem som får pengene.

I alle årene i oppveksten, fra jeg var ca. 6 år, har jeg vært med å samle inn penger til bistandsarbeid. Dette har vært med på å bevistgjøre mine tanker rundt dette. For jeg er oppvokst med at man skal hjelpe andre som trenger det mer enn oss. Nå skal det sies at jeg er ikke den som sier til ungene: “Spis opp maten, for det barn i Afrika som sulter!” Jeg er mer opptatt av å lære ungene at man behøver ikke bruke alle penger man har på seg selv. Man kan dele litt.

Da jeg gikk i 8. klasse reiste familien til Pakistan for at pappa kunne jobbe med bistandsarbeid, på mottakersiden. Han jobbet med å formidle penger fra den vestlige verden til prosjekter som trengte det. Vi som familie var med rundt og opplevde noen av de tingene han jobbet med. Vi var med til en landsby som hadde opplevd en flom som ødela alle bygninger, hvor pengene pappa var med å disponerte gjorde det mulig for dem å bygge opp landsbyen. De fikk penger som ga dem mulighet til å lage mursteiner, slik at de ikke behøvde å bygge opp hus av leire og kumøkk. Da var det større sjanse for at husene skulle tåle en ny oversvømmelse eller flom. Pappa jobbet også med noe de kalte mor/barn-prosjekt, som gikk ut på å få landsbykvinner til å amme barna sine i stedet for å bruke morsmelkerstatning. For det reduserer spedbarnsdødeligheten, og i tillegg er det gratis. Vi var også på steder hvor det ble bygd opp tannklinikker, skoler og andre nødvendige institusjoner. Det er sterke opplevelser å se barn med klumpføtter og hareskår som får hjelp som de ikke ville fått hvis det ikke var for bistandspenger.

Etter at vi kom tilbake til Norge så fikk pappa etter noen år tilbud om å jobbe i samme organisasjon som han hadde jobbet for i Pakistan. Denne gangen skulle han sitte på den siden som skaffer pengene. Dette ville han være med på. Organisasjonen han jobbet for heter ADRA Norge, den gangen var han eneste ansatte i Norge. På verdensbasis er denne organisasjonen ganske stor, men ikke her hjemme. Han jobbet side om side med store organisasjoner som Røde Kors, Care Norge og andre. Alle disse har som ønske og mål og hjelpe flest mulig mennesker. Det at pappa jobbet i bistands-Norge i ca 10 år har gjort meg ganske bevisst på saken. Han forklarte oss blant annet om noe som kalles Innsamlingskontrollen. Det er ett organ som godkjenner forskjellige innsamlinger, slik at man skal unngå useriøse aktører. Så jeg er veldig kritisk når jeg møter folk med bøsser på butikker. Jeg spør konsekvent om de er godkjent, og gir ikke hvis de ikke er det. Der må jeg nok innrømme at jeg ikke vil at mine penger eventuelt skal støtte kriminelle virksomheter. Pappa satt i ADRA med ett budsjett til prosjekter som var utrolig stort for en “enmannsbedrift”. ADRA Norge støtte prosjekter som å hjelpe gatebarna i Peru, de lærte opp kvinner i den Dominikanske Republikk til å hjelpe hverandre med fødsler, det var prosjekt i Sudan hvor de hjalp til med brønnboring slik at de innfødte kunne klare å dyrke sin egen mat og ett prosjekt han var opptatt av var å hjelpe flyktninger i Liberia. Dette skulle vise seg å være av livsviktig karakter. Han ble skutt, og døde der da han siste gangen dro ned. Så viktig syntes han det var, at han reiste til ett land hvor det hadde herjet borgerkrig i mange år. Men han så at flere og flere organisasjoner trakk seg ut av landet når det var ett stort behov for å ha dem der. Så derfor fortsatte han.

Med de opplevelsene jeg har så ser jeg på det som veldig viktig å hjelpe. Men jeg mener det er viktig å tenke på hvordan man hjelper. Jeg har mine hjertesaker, som alle andre. Her hjemme støtter jeg Frelsesarmeen med penger, og jeg gir alle avlagte klær til dem. Når jeg skal gi hjelp til u-land så gjør jeg det gjennom ADRA. For ADRA er en organisasjon som bruker lite penger på administrasjon. Lederne sitter ikke med veldig høye lønninger, de har ikke store reklamekampanjer og de har ett stort nettverk som gjør at de ikke trenger å gå gjennom diverse myndigheter sine kanaler. Så for hver krone jeg gir er det ikke så stor prosentandel som forsvinner. ADRA har også den filosofien at man skal gi hjelp til selvhjelp. De ønsker å få mennesker i stand til å forsørge seg selv. Og det er virkelig da hjelpen har nytte. For da kan man på sikt flytte midlene man har til rådighet til andre områder.

Så hvis du som leser dette opplever å få besøk på døren i høst av noen som er ute og samler inn penger til Hjelpeaksjonen, så vit at dette er ADRA Norge sin innsamlingsaksjon. De er godkjent av innsamlingskontrollen og de pengene kommer frem der de trengs.

Jeg håper også at du vil være litt bevist på dette når du stemmer ved Stortingsvalget. Ta det med i vurderingen, hvor mye trenger vi, og hvor mye trenger andre.

Skrivekløe

Da jeg første gang lusket meg inn i blogg-verdenen opplevde jeg det som litt rart. Hva skulle jeg skrive om? Ville noen orke å lese det jeg skrev? Men nå… jeg har hatt blogg under en uke, og jeg kjenner formelig kløen i fingrene, og hjernen jobber på høygir. Dette kan jeg skrive om, dette burde andre høre om og så videre. Jeg har tidligere hatt en rastløshet i meg slik at jeg ikke rekker å skrive alle tankene ned til noe som er fornuftig for andre å lese. Men jeg føler at det har blitt bedre. Og ut i fra lengden på tidligere innlegg så får jeg i alle fall skrevet ned “noen” ord 😀

Så da får dere som stikker innom her av og til bære over med at jeg er “pratesjuk” her inne som ute i den virkelige verdenen. Og fordelen her er at jeg får føre en monolog 😉

Katt

En gang var det ei lita jente som så opp på sine foreldre og sa: “Jeg kan ikke leve uten katt!” Det har blitt mye sagt rundt denne uttalelsen, men det lå nok noe i den. Denne jenta fikk stort sett vokse opp med en, eller flere katter i huset. Så det var ikke noe problem med å leve da. Men så ble det sånn at familien hennes skulle flytte til utlandet. Og da måtte familiens kattekonge flytte til naboen. For han kunne ikke bli med på flyttelasset. Det var trist for jenta. Hun savnet katten, men hun visste i alle fall hvor den var. Så hun benyttet sjansen til å besøke katten når hun hadde mulighet. Og katten la seg i fanget hennes, som om den kjente henne, selv etter flere år.

Jenta ble større, for det pleier man å bli. Det var på tide å flytte hjemmefra. Hun skulle studere. Da var det ikke snakk om å skaffe seg katt. Så hun fikk stadig spørsmål fra slekt og venner om hvordan hun kunne leve, uten katt. Og da fikk hun forklart at det var ikke som det burde være.

Etter noen år hjemmefra traff jenta en gutt. Og selv om han ikke hadde katt, ble hun glad i ham likevel. Som det kan gå, så ble dette unge paret gift. Og da brudgommens søster fikk høre at bruden ikke kunne leve uten katt så hun en utvei på ett eget problem. Hun hadde nemlig fått en katt, men den måtte hun gi bort. For det var ting som gjorde at det passet ikke for henne å ha katt. Bruden ble lykkelig og brudgommen syntes det var greit, men brudgommens far (og parets kommende husvert) sa: “Nei”. Det skulle ikke noen katt inn i den leiligheten. Så da ble bruden litt lei seg. Men siden hun var nyforelsket i sin mann så gikk dette greit likevel.

Tiden gikk, paret ble opptatt av barn, jobb og studier. Så det var ikke mye diskusjon om katt. Det skal også nevnes at brudgommen kunne godt leve uten katt. Etter noen år så begynte bruden å snakke om at hun ville ha katt igjen. Men dette var nå blitt “ikke aktuelt” for mannen. Kona (som man nå kan kalle henne), følte at det var litt trist at andre fikk ha katt, men ikke hun. Men hun hadde nå levd i mange år uten katt, så hun visste at det var mulig å leve uten.

Så en dag, eller skal vi være ærlige å si en natt, kjørte kona en slektning hjem fra et vennetreff, og der var det ett kull med nydelige kattunger. Hun så på dem, og hun koste med dem og hun kjente hvordan den følelsen av å ikke kunne leve uten katt blomstret opp igjen. Det var en kattunge hun falt spesielt for. Matmoren sa at det var den styggeste. For mønsteret på katten var ikke symmetrisk. Men det gjorde ikke noe for kona. Hun tok ett bilde av katten, sendte dette på MMS til mannen og sa at hun tok med kattungen hjem. Men det skulle hun visst ikke! Han sa nei, og ble nesten litt irritert, for det var ganske sent på kveld. Hun dro hjem, uten katt, men med flere bilder og en vilje til å snakke med mannen for å få denne katten.

Hun kom hjem, og dagen etter prøvde hun å snakke med mannen. Men han var standhaftig, han skulle ikke ha katt! Og siden kona mente at man skal ikke ha husdyr med mindre begge parter er enige så ga hun seg. Etter en liten stund begynte mannen å snakke om at han ville ha en vedovn inn i huset. Og kona syntes det hørtes ut som en glimrende ide. Det er jo deilig å sitte foran ovnen om vinteren når det er kaldt. Så de snakket om dette. De begynte å planlegge litt hvordan dette skulle gjøres, og som alt annet praktisk måtte man snakke om oppbevaring av veden. For de bodde i et hus uten kjeller eller annen plass til å stable veden. Så konklusjonen var at den måtte stables langs veggen på boden. Rundt sånne vedstabler blir det ikke så kaldt når vinteren slår til. Åpningen mellom vegg og vedstabel er ett fint sted for mus å varme seg. Så da sa kona: “Hvis vi skal ha vedovn, og veden skal stables ute må vi ha en katt til å fange musene.” Dette fikk mannen til å tenke. Kona minte ham på katten hun hadde sett. Den var fremdeles ikke gitt bort. Det hadde hun sjekket. Og mannen ga seg. Kona ble overlykkelig og begynte planleggingen. Hun måtte kjøpe utstyr. En katt må jo ha seng, do, leker og mat. Det var også annet utstyr som måtte handles inn. Og kona følte det nesten som da hun handlet utstyr til ventende babyer. Til og med konas mor syntes det var spennende med en katt som skulle komme i hus. Selv om hun ikke hadde så mye til overs for katter.

Så kom dagen hvor katten skulle hentes. Det var en septemberdag i 2007. Kona hadde vært på helgetur og hadde bur med seg i bilen som hun kunne ha katten i. Kona og hennes kusine kjørte til kattens familie. De snakket med matmor og matfar, og etter en liten stund la de katten i buret sammen med ett teppe fra kattesenga hennes. Og de satt seg inn i bilen for å kjøre hjem til konas hjem. Katten pep litt, som alle kattunger gjør når de må reise fra familien. Men etterhvert så sovnet hun og lå stille til de kom hjem til det som skulle bli kattens nye hjem. Katten fikk navnet Minnie. Det var kona som bestemte det, for det var i grunnen hennes katt. Det var klart. Hun skulle ha ansvar for mat og stell av katten.

De koste seg, katten og kona. Men så vokste katten opp. Og da hun ble eldre så man vilken nydelig katt dette var. Men det var et skår i gleden katten var ikke så glad i kos. Den ble en egen katt. Kunne godt ligge på fanget, av og til. Og definitivt bare når hun bestemte. Kona kunne ikke ta katten i sitt fang og kose med henne. Da spratt hun ned. Dette ble tydeligere og tydeligere jo eldre katten ble. Det hadde ikke kommet noen vedovn i huset. Men katten ble en god jeger. (Noe kona hadde trodd hun ikke ville bli, for hun ble sterilisert som liten. Og kona trodde det hadde stoppet jaktinstinktet.) Det lå stadig mus utenfor døra, som en gave til familien. Og en dag så familien at katten hadde klart å fange en fugl også. Og det ble ikke helt uvanlig det heller. Så de hadde fått en katt som var utmerket jeger, men ikke noe kosete. Dette syntes kona var litt kjedelig. For når hun endelig hadde fått en katt i hus så hadde hun drømt om en katt som kunne ligge på fanget når hun satt i godstolen. Og en katt som ville ligge sammen med henne på sofaen. Men sånn ble det altså ikke.

Av og til sa kona til mannen at hun ville ha en katt til, for hun ønsket så en katt som ville kose. Men mannen syntes det holdt med en katt. Han hadde ikke noen stor erfaring med katter, så han tenkte kanskje ikke over at katter var forskjellige. Litt over ett år etter at katten kom i hus fant mannen ut at han ville ha en hobby. Og til hans svogeres store glede ville han prøve å ha akvarium. Han fikk låne ett og gikk i gang med å fylle opp, han leste masse på internett og i bøker om fiskehold. Og ett akvarium ble til to, som igjen ble til tre. Og kona, som ikke hadde noe forhold til fiskene tenkte at det var koselig at han hadde fått seg en hobby, selv om det tok ganske mye tid. Hun sa litt oppgitt ja til alle gode idéer han hadde om ting han trengte til akvariene. Så da han hadde holdt på med dette en stund så sa kona at hun ønsket seg en katt til. En som ville bli en kosekatt. Mannen var fremdeles skeptisk. Men etter litt argumentasjon og overtalelse syntes han det var greit med en katt til. Denne gangen ville kona ha en rasekatt. For det sies at det er lettere å få en katt som liker kos når du kjøper en rasekatt. Så undersøkelsene startet. Hun leste om katteraser og hun fant noen hun likte. Hun leste mer om disse og noen ble raskt utelukket av den ene eller andre grunnen. Det som var viktig var at rasen godt kunne trives med katter som allerede bodde i huset og at den ikke var redd for barn. For de hadde tre herlige unger som også bodde i huset. Også ville kona ha en katterase som ikke var så utbredt. For det er jo gøy å ha en litt anderledes katt også. Etter masse undersøkelser, mailer frem og tilbake fra forskjellige oppdrettere av forskjellige raser så falt valget på Russian Blue. Og siden dette var en rase hun kun hadde lest om så ville hun se en katt før hun bestemte seg helt sikkert.

En dag, da familien var på ferie bestemte hun seg for at nå var tiden inne til å se på katt. Og da ville hun se en voksen katt, for alle kattunger er jo søte. Men hun ville se hva hun ville ende opp med. Hun tok kontakt med noen som bodde i nærheten som hadde Russian Blue katt og avtalte ett møte for å hilse på katten. Og katten, som var voksen var like nydelig som den var på bilder. Og da var saken klar. En russer skulle det bli. Men siden dette er katter som koster litt så måtte hun vente med å kjøpe til hun hadde fått spart opp penger. Så da slo hun seg til ro med at det ble nok katt i løpet av vinteren. Nå var det ikke likt henne å være så tålmodig, men for en katt…

Så dro hun til familien som var på ferie. De koste seg hos mannens familie. Katten lå alltid i hodet til kona. En dag, da hun leste mailen sin, mens hun var på ferie fikk hun seg en overraskelse. For der lå det en mail fra ei som heter Eva. Eva hadde to kattunger, dette visste kona fra før, men hun trodde disse var solgt, og Eva lurte på om ikke kona var interessert. Og kona sa som saken var at hun hadde ikke spart opp pengene ennå til å kjøpe seg en katt. Etter litt rådslaging sa Eva at siden kona ville drive oppdrett så kunne de ordne en avtale der det ikke ble betalt noen penger for katten, men Eva skulle ha rett til å ha første kull med kattunger. Etter det ble katten konas. Kona syntes dette hørtes for godt ut til å være sant. Men sa gladelig ja til avtalen. Så da familien var hjemme etter ferien dro familien på tur for å se på kattungen. Det var en nydelig og aktiv kattunge. Hele familien, bortsett fra lillesøster ble helt forelsket. Lillesøster var litt redd for at kattene skulle klore. Hun hadde litt dårlig erfaring fra da Minnie var liten. Så ble de enige om at katten skulle hentes neste uke.

Uken etter dro mann og kone, uten barn for å hente kattungen. De snakket lenge med Eva om alt som har med katter å gjøre, og om masse annet. Etter noen timer fant de ut at de måtte dra hjem. Så da fikk denne kattungen, som het Ywonne turen i samme bur som Minnie hadde brukt for nesten to år siden. Den fikk også med seg ett teppe fra senga, for det er litt skummelt for disse små å flytte til nytt hus med så anderledes lukter. Ywonne var akkurat som Minnie, pep en stund i bilen, men så sovnet hun. Da de kom hjem brukte kona lang tid på å bli kjent med Ywonne helt alene først. Så kom de andre også inn i rommet, og etterhvert fikk Ywonne undersøke resten av huset.

Nå har det gått en uke og katten har blitt venn med hele familien. Til og med Lillebror som var så skummel før, for han gjør så mange brå bevegelser er ikke farlig lenger. Og den nye katten ligger stadig på fanget, eller brystkassa. Hun vil bli kost på hele tiden. Og er flink til å gi beskjed om det. Så nå håper bare kona at katten vil fortsette sånn når hun blir voksen også.

Snipp, Snapp, Snute, nå fortsetter eventyret ute.
Ywonne

Geocaching

I dag har jeg for første gang prøvd geocaching. For flere måneder siden hørte jeg fra min kusine om dette. Og det virket som en hyggelig aktivitet. For de av dere som ikke har hørt om geocaching fra før så kan jeg forklare at det er som orientering, med bruk av gps (og bil). Man logger seg for eksempel inn på Geocaching.com og der kan man finne “cacher” i nærheten. Man kan visst også velge å finne “cacher” langs reiserute eller liknende.

Jeg fant i dag ut at da min kjære skulle se to fotballkamper på rad at NÅ var tiden inne til å sette seg litt inn i dette. Så da var det bare å logge seg inn på siden på nettet og finne noen “cacher” i nærheten. Jeg la opp til 8-10 mål. Og så tenkte jeg at vi får ta så mange som vi orker, og klarer.  Så puttet jeg alle tre barna inn i bilen. De to yngste var kledd etter regnværet som var utenfor. Men den eldste er ikke like flink til å høre på gode råd, så der manglet både støvler og regnjakke… Så med bilen utstyrt med vår venn TomTom så bar det avgårde til første mål. Jeg hadde hørt at det skulle være en serie med mål som tar for seg severdigheter/minnesmerker i området. Med tanke på at vi bor i riktig område i Østfold så er det både helleristninger og gravsteder og liknende å velge mellom. Jeg stilte bare GPS’en inn på første koordinater og satte i gang. Det ble litt rot i begynnelsen, jeg stolte litt for mye på GPS’en, så det ble noen stikkveier som jeg ikke trengte å kjøre på. Men til slutt så jeg at vi var på riktig vei. Nå skal vi ha i tanke at dette var første turen hvor TomTomen skulle klare å finne til ett punkt som ikke lå langs en vei, så jeg var nok ikke helt sikker på hvordan dette ville fungere. Da vi nærmet oss målet så jeg at vi kom til ett gårdstun. Og jeg vet at jeg ikke ville satt stor pris på om fremmede drev og kjørte gjennom tunet mitt til stadighet, så jeg er litt reservert for å gjøre sånt. Så da TomTomen sa at jeg måtte dit, så stoppet jeg. For det så ikke ut som et vanlig tun hvor veien går videre på andre siden. Jeg snudde bilen, og fant et passende sted å parkere langs veien. Da var jeg på riktig linje, så det var bare å finne den østgående linjen, slik at jeg fant koordinatet, og dermed “cachen”.

Jeg fikk ungene ut av bilen. Mobil, GPS, papir, penn og regnjakke og satt i vei med godt mot. Rett inn i skogen. Det var ikke noen sti der, så det var tydelig at det var ingen vanlig vei å komme seg inn til dette stedet. Men vi var litt gira alle fire, så vi gikk på gjennom høyt gress, masse våte grener og falne trær. Etter ett fall så oppdaget jeg at jeg hadde gjort tabben å glemme å putte buksa til lillebror opp i støvlene hans, så han var våt til knærne. Vi gikk fremover for å finne riktig koordinat. Men den flotte TomTomen, som får oss til ukjente adresser, var ikke like nyttig når man gikk med den i hånda. Den slet med å gi oss korrekte data ved små forandringer. Jeg tror man må bevege seg mange hundre meter før den slår til. Og det er litt upassende i den situasjonen vi befant oss i. Men etter noen runder frem og tilbake på dette punktet så fant jeg ut at det gikk en traktorvei som førte fra gården vi hadde snudd ved, og inn i skogen. Vi fulgte denne innover i skogen, og plutselig så vi noen store steiner som stod i sirkel. Dette stedet kalles Gunnarstorp (ett minnesmerke over liv og død). Vi visste at “cachen” skulle ligge under en stor stein. Og det er nok av store steiner der, skal jeg si deg. Vi leita rundt i lang tid. Men jeg begynte å bli motløs, lillebror kom med utallige argumenter på at vi måtte gå, så jeg fant ut at jeg måtte bruke ett hjelpemiddel: Ring en venn. Jeg ringte min kusine som har drevet med dette lengre enn meg, og som jeg håpet hadde vært her før. Hun hadde det! Og det var jeg glad for. Hun ga meg noen gode hint, og da fant dattera mi “cachen” under en stein. Den lå i plastpose, så hun var sikker på at dette ikke kunne være en “cach”. Men husk igjen, dette var vår første “cache”. Der lå det en del ting. For i Geocaching så skal man ved visse “cacher” bytte ting. Lillebror plukket ut en ting, en USB-kabel (!) og storesøster puttet opp i ett pynteskjell. Vi signerte loggen og puttet hele “cachen” tilbake der vi fant den.

Så var det bare å tusle tilbake til bilen. Denne gangen gikk vi ned til traktorveien og fulgte den tilbake til bilen. Da vi kom inn i bilen måtte lillebror ta av seg buksa, for han var blitt våt til langt opp på lårene, og de andre to kledde også litt av seg, for å tørke seg litt. Vi kjørte videre til andre “cacher”. Disse går jeg ikke like i detalj på, for det var ikke mye som skjedde. Men jeg kan avslutte med å si at vi var på seks steder, og fant fire “cacher”. Det går rykter om at den ene vi ikke fant er borte, så jeg er ikke helt håpløs til å lete.

Det kommer nok flere rapporter fra våre turer etterhvert som vi opplever spennende ting.

Ny blogger

Da har jeg kastet meg i gang med blogging igjen. Jeg har tenkt på dette flere ganger, og det er stadig flere rundt meg som gjør dette her. Så etter samtale med min svigerinne i dag har jeg endelig kommet i gang. Hun ga meg også idéer om hva man kan skrive om. Jeg har aldri vært noe dyktig skribent, men tanker og meninger har jeg jo, så da får dere heller leve med at jeg ikke er den dyktigste forfatteren som blogger.

Så velkommen til bloggen min. Håper dere får glede av å lese om det jeg skriver. Jeg kommer nok til å skrive litt om katter, barn og andre ting som opptar meg.