Savn

Savnet

I begynnelsen
så altoppslukende
en tung tåke
som fyller hver tomme krok

Etterhvert
letter tåka
den blir erstattet av
knivstikk
i hjertet
i magen
i fingrene

du mister pusten
du vet ikke
om du klarer
en dag til

Ettersom
knivene stikker
blir bladene sløvere
stikkene er
ikke så vonde
ikke så dype
ikke så mange

Du føler
at dette gikk
jo bra
tross alt

Men så
kommer stikkene
tilbake

små skarpe stikk
som fra en pil
kommer de
uten forvarsel
rammer de deg

når du
ikke har mer
krefter

Da skjønner du
at savnet er
ikke borte
det blir aldri
borte

Det stikker
kanskje ikke
så ofte som før

Likevel
stikker de dypt
og det gjør vondt

Vil dette aldri ta slutt? Pappa?

Svineinfluensa

Dette er et tema som det skrives opp og ned om i alle medier for tiden. Og det er kanskje forståelig, for det er jo en tøff sykdom for de som har andre problemer i tillegg. Men for oss andre er ikke denne sykdommen mer avskrekkende enn en vanlig influensa. Ikke at det er noe å kimse av, men den kommer jo ganske regelmessig til dette landet, og det skrives ikke så mye om den før den kommer.

I forrige uke kom verken, frysningene og hodepinen. Jeg ble litt satt ut. Så jeg dro til legen, for jeg var såpass dårlig at jeg følte at jeg trengte å få hvilt litt, og pga nylig migrene og dermed bruk av egenmelding så måtte det en sykemelding til. Jeg skulle nå bare innom for å få den sykemeldingen og så hjem og sove av meg denne verken. Det ble endelig min tur til å møte legen. Og dommen var klar Svineinfluensa… Jeg kunne nesten ikke skjønne at jeg hadde ordentlig influensa engang. Følte meg ikke så syk. Men det kommer jo kanskje gradvis. Med sykemelding i hånden og kroppen pakket inn i fleecejakke og vinterjakke kom jeg meg hjem. Der krasjlandet jeg i senga og sov til ungene kom hjem fra skolen, snakket så vidt med dem, og hørte at mann og lillegutt kom hjem etter endt arbeidsdag. Kroppen fortsatte å verke, men det kom ikke noen særlig feber. Jeg sov hele den dagen, prøvde å stå opp litt på kvelden, men da sov jeg bare videre i godstolen på stua. så da var det like lurt å legge seg i senga igjen. Dagen etter sov jeg hele dagen. De gangene jeg var oppe og gikk føltes det som om jeg gikk litt ved siden av meg selv. Den tredje dagen kom jeg litt til meg selv. Klarte å være oppe litt. I begynnelsen trodde jeg nesten at jeg var frisk. Men det gikk fort over. Kroppen begynte å verke igjen og ønsket om å få sove økte. Så da var det bare å finne senga igjen.

Det gikk en liten uke. Nå føler jeg at jeg er bedre. For meg var ikke dette en skremmende sykdom. Jeg har vært igjennom verre saker. Men jeg vet også at jeg var ikke hardt rammet. Og jeg har full medfølelse med de som blir hardt rammet. For selv med ett lett angrep var jeg helt utslått i flere dager. Så når man er i risikogruppen så er det bare å passe seg. Og vi andre må passe på vi også. For jeg syns vi har ett ansvar i forhold til disse andre. Jeg kjenner selv personer som ville bli veldig syke av bare en sånn lett runde som jeg hadde. Og det er ikke bra. Så til oss som tåler denne sykdommen så er vel oppfordringen å tenke på de som ikke tåler den. Passe på hygienen og vurdere vaksine. For det er ikke alltid bare oss selv vi må ta hensyn til.