Minner

Da jeg var yngre pleide min venninne å si: «Fortell en historie fra Pakistan!». Jeg skulle fortelle henne historier om hvordan livet var der. Om vennene mine, og forklare den kulturelle forskjellen mellom Norge og Pakistan. Jeg var ingen stor historieforteller, men jeg prøvde å gjengi det jeg husket etter beste evne.

Jeg følte etter en stund at jeg hadde fortalt alt det var å si. Ett år i et annet land, og så dårlig hukommelse. Jeg følte nok at det var like mange hverdager der som det er her hjemme. Man holdt seg der man bodde og hadde en og annen opplevelse. Det var ikke sånn at vi gjorde nye spennende ting hver dag.

Det gikk noen år, og så ble minnene svakere. Det var vanskelig å huske spesielle hendelser. Når min venninne da sa: «Fortell en historie fra Pakistan!» Så var det ikke noen historie i hodet som var klar til å bli fortalt. Jeg husket så lite.

Her en dag så satt jeg på Facebook og leste så kom det inn en chattemelding fra en av mine pakistanske venner. Vi ble sittende å chatte litt. Og uten at vi snakket om tiden da jeg bodde i Pakistan, så begynte minnene å komme tilbake. Jeg husket detaljer jeg ikke har tenkt på på lenge. Samtidig satt jeg og så på bilder han og broren har lagt ut fra livet slik det er nå. Og ved synet av en stikkontakt fikk jeg en umiddelbar følelse av hvordan det var å bo i Pakistan. Jeg følte omtrent lukten av huset vi bodde i, lydene som omga oss og flere av minnene kom tilbake. Små ting. Tankene har kvernet siden den dagen. Jeg tenker på hvordan livet var, hva vi gjorde og hvem vi var sammen med. Ønsket om å reise tilbake for å gjenoppleve luktene, maten, menneskene og byen vi bodde i.

Det fascinerer meg hvordan kroppen og hjernen reagerer på inntrykk. Det kan som i mitt tilfelle være bildet av noe så enkelt som en stikkontakt. Andre ganger er det lukter eller lyder. Det viser at selv om vi tror alt er borte, så ligger det noe der fremdeles.