Julekvelden på kjerringa

I fjor var planene klare. Jeg skrev lister, og la planer. Denne gangen skulle jeg og ungene få kjøpt inn gaver til alle som man lyst å gi gaver til. Det ble satt av tid til å gå i butikker, penger ble fordelt mellom barna og mor var med som organisator. Gavene ble kjøpt inn og navn ble strøket av listene. Noen navn ble lagt til etterhvert, for det er ikke alt som kommer med på første forsøk. Så handlingen fortsatte. Når det gjelder julegaver, så er det sånn at noen av disse skal sendes. Og det er allmenn kjent. Det annonseres tydelig med sendefrister for at gavene skal nå frem før julaften. Så vi kan ikke si at vi ikke blir informert om dette, for det blir vi virkelig.

Så da planen min sviktet i desember så kan jeg ikke skylde på andre enn meg selv. Gavene ble handlet inn, de ble pakket inn og lagt i poser sortert på hvor de skulle. Turen bar til postkontoret og noen av pakkene ble sendt med en gang. Andre skulle vi ha en ekstra gave til så disse skulle vente til en annen dag. Og plutselig så skjedde det i år også. Postkontorenes stengetid kom som julekvelden på kjerringa. Nå var det for sent. Jula var her, og man fikk slå seg til ro med at pakkene måtte vente til romjula før de fikk se innsiden av en postbil.

Da julaften var et tilbakelagt stadie og gavene var pakket ut, og hadde fått seg nye plasser i huset så ble andre ting prioritert. Det var ikke lenger fokus på gaver. Nå så man frem mot det nye året. Hvilke muligheter det hadde. Man ladet batteriene, som det heter.

På nyåret skulle ting atter en gang settes litt i system. Kaoset som herjet i visse kroker i huset skulle sorteres. Det lå bæreposer med forskjellig innhold som ikke var søppel som måtte gås gjennom. I en pose lå det julegaver fra barna til bestemor, en annen hadde masse smågaver som skulle vært til tremenninger på familiefest og atter andre var til en «gammel-tante». Så noen poser som måtte bort. Smågavene ble fordelt på husets egne barn. Og gavene til bestemor ble sendt i tide til morsdagen, så hun fikk i alle fall julegavene til en merkedag.

Nå står en annen høytid for døren, påsken. Og fremdeles ligger det pakker av ukurant størrelse og fasong hjemme som burde vært postet. Blir de liggende lenger nå så er de jo klare for jula 2010. Og det er i alle fall ikke planen. Så før alt kommer som påskeaften på kjerringa må jeg nok ta meg en tur på postkontoret i morgen og sende de siste gavene avgårde, med ett pent skrevet påskekort og en god forklaring om hvordan julaften (og påskeaften) kom som julekvelden på kjerringa.

Litteratur

Flere av mine venner er veldig opptatt av bøker. De kan masse om forskjellige forfattere og sjangere. De er dyktige til  å ordlegge seg både skriftlig og muntlig. Jeg er veldig imponert over alt disse personene kan, og hvor engasjerte de kan være i forhold til litteratur. Selv anser jeg meg selv som en litt over gjennomsnittet lesehest. Jeg var ikke den som satt med nesen i en bok fra jeg lærte å lese. Men etter som jeg vokste opp fant jeg noen bøker som jeg ble fascinert av. Litt før tenårene satt inn oppdaget jeg to jenter. «Anne fra Bjørkely» og «Polyanna». Da våknet min interesse for bøker. Jeg leste alt om disse, flere ganger. Så gikk jeg over til serien «Historien om…». Og fordypet meg i menneskers liv på ett nivå som jeg kunne forstå.

Det ble flere bøker, «De tre musketerer», «Greven av Monte Cristo» og andre bøker med litt tyngre innhold enn barnebøkene. Og en verden åpnet seg. Det ble flere bøker. Etterhvert hadde jeg alltid en bok, eller to jeg leste på. Men det var ikke nødvendigvis sånn at jeg brukte hvert ledige sekund til å lese.

Da jeg flyttet for meg selv så økte nok lesingen en del. Jeg bodde alene, og hadde ikke tv. Så kveldene ble tilbrakt med radio og bøker. Jeg hadde ennå ikke lært meg helt hvordan det var greiest å navigere meg gjennom hyllene på biblioteket nå som jeg var over i «voksenverdenen». Heldigvis hadde jeg familie som kunne tipse meg om bøker og forfattere. Og det ble mange gode bøker. Medlemskap i bokklubber gjorde også sitt til at det kom nye forfattere inn i mitt liv. Jeg fikk noen favoritter. Og nå var lånekortet på biblioteket i hyppig bruk. Jeg leste etterhvert det meste av forskjellige forfattere og fant mine sjangere. Krim og annen spenning ligger nok på topp av mine favorittbøker. Selv om en god bok med humor ikke er så dumt, det heller.

Nylig var vi på ferie hos min svigerinne med familie i Belgia. Hun er en mer informert og ivrig lesehest (på flere språk). Jeg hadde med meg en bok, men den ble jeg ferdig med før ferien var over. Så hun anbefalte noen av sine bøker. Det var spesielt to svenske forfattere hun dro frem. Camilla Läckberg og Johan Theorin. Jeg leste boka hun hadde av Camilla Läckberg. Den var så engasjerende at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg benyttet hvert ledige øyeblikk til å lese. Når jeg hadde hatt tid, men ikke hadde boka med meg, så ble jeg nesten litt rastløs. Jeg slukte boka på få dager, og ble ferdig før jeg dro hjem. To dager etter at vi kom hjem bar turen til biblioteket, for nå ville jeg lese videre på historien av Camilla Läckberg. Men så viste det seg at hun er en av de mest leste krimforfatterne for tiden. Og dette hadde selvfølgelig ikke jeg fått med meg. Jeg leser ikke noen anmeldelser av bøker, og min vennekrets er ikke de som leser for mye. Så jeg fikk meg en liten aha-opplevelse. Her kom jeg hjem fra utlandet hvor jeg hadde fått anbefalt en bok. Så jeg trodde at dette var en litt ukjent forfatter. Men som i ettertid viser seg at ligger med to bøker på 10 på topp lista i en av våre bokhandlerkjeder.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at jeg ikke skulle kjøpe bøkene, men låne dem på biblioteket. Men der er det så lang ventetid så jeg gikk i butikken for å kjøpe neste bok. Der stod det noen av bøkene, og siden disse bøkene er oversatt til norsk i tilfeldig rekkefølge er det ikke alltid så lett å finne ut hvilken bok som er når i serien. I alle fall ikke for damen i den bokhandelen hvor jeg gikk. For hun mente at hun fant bok nr 2. Jeg kjøpte boka, og gledet meg til å dra hjem og lese. Men før jeg begynte så sjekket jeg på nettsiden til Camilla Läckberg fant jeg ut hvilken rekkefølge bøkene er skrevet i. Damen i butikken mente vel egentlig at det var det samme hvilken rekkefølge man leste disse bøkene. Men der er jeg uenig. Selv om det er nye mysterier så er det jo en historie ved siden av. En historie om livene til de personene man følger gjennom bøkene. Og det ødelegger lesegleden for meg hvis man ikke får den historien kronologisk.

Så nå bærer det nok avgårde til en annen bokhandel hvor de har alle bøkene og forhåpentligvis kunnskap om hva som er først og sist i en serie.

Fremmedspråk

Etter en uke i et land hvor de to språkene som blir brukt er totalt uforståelige for meg så har man kanskje fått noen nye tanker. Vi ankom Belgia, og det som møtte oss er plakater og skilt på Fransk og Nederlandsk. Det er noen få ord på de Nederlandske plakatene jeg kan gjette meg til hva er. Men det som er på fransk er totalt uforståelig. Det er en smule eksotisk. Å være et sted hvor man ikke skjønner noe.

Etter en tur ut i byen og til kaféer så merker man at man kan jo ingenting. På egenhånd ville jeg kanskje klart å bestilt en kopp kaffe. Men ellers er jeg ganske blank. Etter å ha tilbrakt tid alene i dette fremmede stedet, med de fremmede språkene en stund, så erstattes følelsen av at det er eksotisk med tanken om hvor deilig det ville vært hvis man skjønte noe. Det påvirker alle sanser, føler jeg. Stedsansen for eksempel, det er ikke så lett å navigere seg rundt ett sted hvor man ikke skjønner språket. I utgangspunktet skulle dette ikke ha noe å si, men det føles sånn. Alt lukter og smaker annerledes når det står på ett annet språk. Jeg vet at mye av dette er mentalt, men det er likevel med på å sette ting i perspektiv. Smak, lukter og synsinntrykk er spennende i andre land. Men jeg får også tilbake tankene om hvordan det er å bo i ett land hvor ingen ting er sånn som man er vant med det.

For jeg er bare på besøk. Men for alle de som har bosatt seg i ett land med annet språk, annen kultur og kanskje andre religioner så er det mye å bli vant med. Det er deilig når man kan komme til ett sted hvor man ikke trenger å tenke for å finne ut hvordan man skal få sagt det man mener. Et sted hvor man vet hvilken butikk man kan få ting man skal ha i. Og alle disse små tingene som fyller hverdagen vår.

Mine tanker går til alle de som bor i et «fremmed» miljø. I Norge eller i utlandet. Det er mye å lære seg av skikker og språk. Og til oss andre så må vi være flinke til å vise toleranse for de som ikke er så innarbeidet i rutiner og språk som oss selv.