Sommertanker

Da står sommeren atter en gang for døren. Skolen er ferdig, jeg har startet 3 ukers ferie og temperaturen er på et behagelig nivå. Men hva bruker vi sommeren til? Jeg har sendt min eldste på tur til tanten med familie. De to andre er hjemme. En med skoleferie og en i barnehagen noen uker til. Så hva skal jeg ta meg til?

I år skal jeg være mye hjemme. Og jeg skal gjøre ting jeg ikke har hatt tid til i vår. Og noe av det består i å jobbe med meg selv. Jeg skal legge inn mer aktivitet i dagene. Dette har jeg tenkt på en stund. I går var jeg ute og kjøpte nye joggesko, for jeg skal ikke stoppes av vonde knær. Det vil kanskje kunne sees på som en del av krigen mot kroppen. Og det er det kanskje også. Men etter å ha lest bloggen til Heidi Helene Sveen så fikk jeg en tankevekker. For i snart 15 år har jeg kriget mot min egen kropp. Selv den gang kroppen var normalvektig og ellers ga meg lite ubehag var det ikke et fortrolig forhold til kroppen. I løpet av 15 år har det vært 3 svangerskap og andre situasjoner som har gjort at livet ikke alltid har gått lekende lett. Og i mangel av venner i nærheten ble mat en god venn og trøst. Når jeg ikke kunne gå på besøk til noen, for jeg kjente ingen jeg kunne snakke med i nærheten, så visste jeg veien til kiosken og matbutikken. De var alltid der. Og jeg kan ikke nekte for at det er en deilig følelse, det å putte den første sjokoladen i munnen. Og hadde man bare stoppet der… For følelsen blir bare dårlig. Det er dårlig samvittighet for at man har spist noe man ikke skulle, hodet fylles med alle mulige selvanklagelser. Kalkulatoren som sier at nå har jeg inntatt så mange kalorier, så nå burde jeg forbrenne alle de og litt til. Når man så ikke orker det, fordi man har klart å fortelle seg selv i løpet av mange liknende erfaringer at man er mislykket, og at hadde det vært litt tak i en så hadde man ikke hatt disse ekstra kiloene, da kommer den dårlige samvittigheten krypende. Nei, heller stormende og den bråker fælt og tar mye plass. Så mye plass at det eneste som kan få bort fokuset litt er kanskje en liten bit til med sjokolade, for denne dagens matinntak er uansett ødelagt.

Og der har vi den håpløse runddansen. Vi som er overvektige vet gjerne godt alle grunnene, vi vet også prinsippene for hvordan man kan bli kvitt disse kiloene. Men som Heidi Helene Sveen så vidt nevner i sitt innlegg så ligger det kanskje noe annet bak. For det er utrolig lett å plukke ut de menneskene i en gruppe som har mer vekt på kroppen enn de burde. Men hvis vi skulle plukke ut i den samme gruppen hvem som hadde hatt blindtarmsoperasjon så hadde det ikke vært like lett. For bak, eller under vekta ligger det et menneske. Og kanskje dette mennesket føler seg ekstra sårbar, fordi man gjerne må tåle at folk snakker om at du må trene og spise mindre og så videre. Noen ganger føles det som at alle tror at bare man skjerper seg så går kiloene enkelt og greit bort. Men, den gang ei. Det blir litt samme situasjon som noe jeg opplevde her forleden.

Jeg var med min eldste datter og hennes venner til VG lista i Oslo. Begrepet sild i tønne passer perfekt. Men de som kom etter oss forstod ikke dette. Noen meter foran meg var det et gjerde, og mellom gjerdet og folkene på innsiden av gjerdet var det ganske god plass. Dette av sikkerhetsmessige hensyn. Det kommer to tenåringsjenter bak meg og dytter og kjefter for at ingen fyller opp det store tomrommet. Det er flere som prøver å si noe. Men de hører ikke etter. Til slutt, etter å ha hørt på dem en lang stund så måtte jeg bare si. “Det er et gjerde der, vi kommer ikke forbi! Vi hadde ikke stått så trangt her hvis vi kunne stått så mye bedre der!”

Og likheten er den, at vi hadde ikke vært overvektige hvis det hadde vært en enkel løsning. Bare se på markedet. Det selges slankepiller, rensekurer, dietter, bøker, dvder og tv-serier. Og alle drømmer om en quick-fix. Men den er ikke tilgjengelig. Så da står man tilbake  med en person med ett veldig tydelig problem. Men det som ikke er like tydelig er om dette er et primærproblem eller et sekundærproblem.

Så til dere der ute som ser på oss overvektige med litt syrlig blikk og tenker “Gjør noe med det, da” ber jeg om at dere kan ha en viss forståelse for at man ikke nødvendigvis er mer lat, eller likegyldig til seg selv bare fordi man har noen ekstra kilo.

Det som kan gi litt trøst er når poden på 5 blåser ut magen for han vil ha sånn stor fin mage som mamma. Han sier det av kjærlighet, men jeg føler det vondt likevel.