Samhold

Det har gått ett og et halvt døgn siden marerittet i Oslo startet. Det utenkelige har skjedd. Lille Norge har fått en tragedie kastet på seg. Vi er mange som har sagt at det kommer ikke til Norge, vi er trygge. Jeg personlig har brukt disse ordene for å berolig mine barn når det har skjedd grusomme ting i andre land. Bombeangrep i London og Madrid var så langt borte, og så utenkelig at det kunne komme hit.

Så skjer det. En mann ville ta et oppgjør med samfunnet alene. Da jeg kom hjem fra jobb til nyheten om bombing i Oslo trodde jeg ikke mine egne øyne og ører. Gater og steder jeg har vandret flere ganger i Oslo er rasert. Usikkerheten raser i hele landet. Hvem vil gjøre dette mot oss? Mange i dette landet linket dette til ekstreme muslimer. Det var først spekulert i om dette hadde noe med Muhammed karikaturene. Personer av arabisk/asiatisk utseende ble hetset på gaten. De ble møtt som om de var den som hadde gjort dette. Det tar ikke så veldig lang tid før det blir kjent at mannen på Utøya er av nordisk opprinnelse. Hva var grunnen? Vi spør hverandre. Dette vet vi ikke ennå.

Så kommer beskjeden om at det skytes på Utøya. Der AUF er samlet for sitt årlige sommerstevne. Her ligger fremtidens politikere tett i tett i telt. De koser seg på en fredfull og isolert øy i Tyrifjorden. De har sikkert fått høre om bombeangrepet i Oslo, og de møter en politimann som skal informere og forklare. I stedet møter de mannen bak ugjerningene. Han har nå mulighet til å eliminere store deler av fremtiden Ap.

Ungdommer har i ettertid fortalt om hva de følte, hva de opplevde. De har vært igjennom den verste tragedien som har skjedd i verden. Mannen som pekte på dem med skytevåpen er den personen som noensinne har drept flest mennesker alene. Venner er drept, de er hardt skadet eller savnet. Så er det de som slipper unna uten sår på kroppen. Men de sitter med store sår i sjelen. Dette er en opplevelse som de aller fleste av oss ikke kan sette oss inn i. De har det nok like vanskelig som de som er fysisk såret. De har et stort traume de må leve med resten av livet. Dette er vanskeligere å ta bort enn et sår på kroppen.

La oss alle tenke på, be for og hjelpe de som trenger det. Vi oppdager kanskje at vi kjenner noen som kjenner noen som har vært utsatt for disse angrepene. La oss støtte hverandre. Ugjerningsmannen har tilstått hendelsene. Men foreløpig vet vi ikke hva motivet hans var.

En annen ting jeg vil si er at vi må ikke miste troen på mennesker av denne grunn. At en person kan gjøre så store ødeleggelser skal ikke stoppe oss i å tro på at vi mennesker vil hverandre det beste. Vi må fortsette å være gode mot hverandre, vi må ha tro på hverandre.

Dingser

For en stund siden gikk det en reklame på tv om ei lita jente som skriver stil om fremtiden. Fremtiden hennes er vår nåtid. Og hun blir sendt til psykolog for alt hun fantaserer om.

Personlig er jeg veldig glad i, og interessert i alle slags dingser. Elektroniske dingser er intet unntak. Heller kanskje regelen. Det er ikke alltid jeg er den første til å prøve nye ting, men jeg er alltid nysgjerrig. Leser mye på internett om tings funksjoner og bruksområder. Her i huset er det nå flere laptoper enn familiemedlemmer, det gjelder også alle slags typer mp3-spillere. Det er touch-telefoner og smart-telefoner og flatskjerm tv. For mange er dette helt naturlig. Men jeg er ikke yngre enn at jeg husker den gang pappa hadde en mobiltelefon som var så liten at han kun trengte en skulderveske for å bære den med seg! Det var jo stor utvikling! Eller den gang det ble spådd at mobiltelefoner kom til å kun koste en krone. Den skulle bli allemannseie. Og den gang internett også ble noe for hvermannsen. På skolen skulle vi lære «Touch-metoden». Og i motsetning til min storebror fikk jeg gjøre dette på en datamaskin i stedet for på en skrivemaskin med klistremerker på tastaturet sånn at du ikke kunne se hvilke bokstaver som skjulte seg under tastene.

Alt dette gir oss nye behov. Det er utrolig hva man «trenger». En mp3-spiller som man har plass til hele sitt cd-arkiv. Det er for tungvint å bytte musikk på den. Vi vil bare fylle på når vi får ny musikk. En datamaskin som er litt raskere. Det går for tregt, vi har ikke tålmodighet til å vente de sekundene det tar å åpne ett program, eller en nettside. Hva med en brus-maskin, eller espresso-maskin. Dette er ting som det nå reklameres ganske heftig for. Alle trenger en sånn.

Men hva gjør dette med oss? En ting jeg selv har vært frustrert over er dagens tilgang til internett. De aller fleste jeg kjenner har trådløst nettverk i huset. Vi trenger kanskje en kode for å bruke det, men så er tilgangen der. Vi kan surfe i sofaen, ved kjøkkenbordet, på do eller i senga. Tenk om det skjer noe ute i verden og det tar noen timer før vi får vite det! Dette kan vi ikke ha noe av. Noen må sjekke forskjellige ting stadig vekk. Det er forskjellig fra person til person. Noen bare på Facebook, andre kan ikke vente til i morgen med å se hva slags vær det blir. Andre igjen er mer opptatt av nyheter. Og jeg er ikke helt borte jeg heller. Har jeg fått en meningsfull mail mellom all spam-mailene? Har noen lest bloggen? Og sånn kan jeg fortsette. Jeg har tenkt på dette noen ganger. For jeg er veldig klar på når jeg syns andre bør legge vekk sin mobil, iPod, iPhone, datamaskin og så videre. Det er når jeg føler at jeg ikke får kontakt lenger. Men hva med barna? Særlig de små som ikke helt skjønner hvorfor mamma, eller pappa må stirre inn i den lille, eller store skjermen hele tiden?

Det har lenge vært fokus på barns tv og databruk. De blir for stillesittende, vi må aktivisere dem. Men da er det om å gjøre at vi som foreldre går foran med et godt eksempel. Når vi slenger oss ned på sofaen, eller i godstolen så burde vi kanskje ta med oss en barnebok og invitere et lite småtroll opp på fanget for en lesestund. Eller ta noen minutter for å høre hva som har skjedd i denne personens verden i dag. Og når barna blir eldre så trenger de virkelig kommunikasjon. Vi kan ikke føre den gode samtalen med tenåringen på Facebook, eller andre nettsamfunn. Vi må ta faktisk tid, og gi dem personlig oppmerksomhet.

En annen ting som det har blitt fokusert på i det siste er surfing i sengen, etter leggetid. Hva gjør det for parfoholdet? Det er ikke alle som setter pris på å legge seg sammen med vg.no, eller liknende. Tenk på hvor koselig, og nyttig, det kan være å bruke den halvtimen på en fin prat. Du kan sikkert lære noe nytt om partneren din som er mye viktigere i hverdagen enn hva som ligger på nettet som ble oppdatert den siste halve timen.

På NRK sine nettsider ligger det en artikkel om dette. Og den traff meg midt i hjertet. Alle voksne bør lese denne og ta den inn over seg. La oss ikke glemme barna og deres tilstedeværelse. Vi får ikke kjøpt tillit og kjærlighet gjennom dingser. Den må vi bruke tid på. Vi må investere tid og oppmerksomhet i barna våre. Da øker vi mulighetene for at de får et bedre liv. Det er vårt ansvar som foreldre.

Ordets makt

I sommer har familien som vanlig vært en tur til svigerfamilien. Og det er veldig koselig. En ting som da hører med er at skrivekløa kommer. Det er nok mest på grunn av min svigerinne og hennes kusiner som er veldig dyktige skribenter. Dette har gjort meg mer bevisst ordets makt. Personlig skriver jeg stort sett om dagligdagse ting, så bloggen min havner i en annen kategori enn de andre sin. Men det gjør ikke noe. Jeg skriver denne bloggen kun for å ha et sted å lufte tankene. Og det fungerer bra for meg. Vi har alle forskjellige ønsker med våre skrevne ord.

Men det var ikke egentlig blogger dette innlegget skulle handle om. Nei, heller mer i retning av makten noen ord i seg selv har. Som trebarnsmor så har språkutvikling vært noe som jeg har fulgt med på i snart 14 år. Eller kanskje egentlig mer korrekt å si 13 år, for det første leveåret sa hun ikke stort. Uansett, utviklingen har vært der fra første dag.

Det er forsket mye i hvilke ord barn sier først. Og et av de ordene som kommer først, sammen med «mamma» og «pappa» er «nei». Det kommer nok av at i løpet av en dag så vil en liten nysgjerrig knott prøve seg bortpå mange ting som den ikke får lov til. Og da er det ordet «nei», kanskje etterfulgt av en streng mine og klar pekefinger fra oss voksne. Dermed får det ordet makt. Vi endrer tydelig kroppspråk sammen med det ordet. Så etterhvert trenger vi kanskje bare bruke kroppsspråket for at meningen skal komme frem.

For oss som har barn er det veldig stas når de lærer å si «mamma», eller «pappa». Vi har fått en stor rolle i dette barnets liv. Vi skal nå lede barnet inn i verden med alt det som kommer da. I og med at jeg fikk barn som ganske ung så har jeg nå vært mamma mesteparten av mitt voksne liv. Og det er herlig! Vi har tre barn, på tre forskjellige stadier i utviklingen og dette medfører endringer. En markant endring jeg så var at språket til vår eldste endret seg ganske drastisk da hun begynte i ungdomsskolen. Plutselig var alt sarkastisk, og vi var håpløse som ikke skjønte det. Skulle vi ukritisk tatt alt hun sa sarkastisk ville vi nok fått mer pepper, for da hadde det kanskje blitt noen vonde misforståelser. Men jeg skjønner at jeg er i ferd med å bli skikkelig voksen. I den andre enden har vi lillegutt som ikke har fått alle bokstavene helt på plass. Sk – ks, hva er forskjellen, og er det noe å bry seg med? Så for tiden er jeg sett fra et barns synsvinkel fremdeles den utrolige mammaen, det beste i verden. Mens for den eldste er jeg snart kun verdt et håpløst øyekast og noen rare viftinger med hendene mens det litt sarkastisk kommer «Søtt!» ut av hennes munn.

Så det kjære ordet «Mamma» er så innarbeidet i min hverdag at det har mistet den blanke polishen, som nye spennende ting har. Og det har heller blitt noe som har vokst seg sterkt. I flere år var jeg bare mamma. Men så en høstdag for snart 6 år siden ble det en endring i det. For jeg ble «tante»! Og det er jo så flott! Det eneste dumme er at vi ikke bor i samme land, så det å besøke hverandre blir litt tungvindt. Men, jeg er like fult tante! Og jeg koser meg masse med min niese og nevø. Jeg kjenner at når det er mulighet for å møtes så må jeg skjerpe meg, for jeg kunne kjøpt all verdens ting til disse. Leker, klær, bøker og filmer. You name it, og jeg vil glede dem med det. Og det som er så flott er at de trenger jo ikke gjøre annet enn å gi tante en klem eller sitte litt ekstra på fanget så har jeg fått igjen i mangfold!

Her om dagen skulle jeg ligge hos min niese på snart tre år til hun sovnet. Og hun lå så søtt med sin koseklut, totten i munnen og det lille hodet med det krusete håret på puta. Øynene lukket og små suttelyder fra totten. Så plutselig spretter hun til og susser meg masse i ansiktet. Hun slenger bena rundt overkroppen min og jubler av fryd. Denne frøkna bruker et veldig tydelig kroppspråk, og har et så herlig smil at jeg smelter helt når hun smiler og øynene glitrer. Jeg prøver å være bestemt og sier at hun skal ligge på puta, lukke øynene og slappe av. Men hun bare gliser og hiver seg rundt halsen min. Hva kan en stakkars tante gjøre? Jeg gikk ut, for jeg hadde lovet hennes bror at jeg skulle snakke med han også før han sovnet. Og der er det en annen opplevelse. Vi er alle på besøk hos min svigerfar, og der er det store rom med store vinduer. Og det blir ikke mørkt på disse rommene i de lyse sommernettene. Og min lille nevø vil gjerne ha det mørkt. Så jeg har funnet min metode, og han liker den. Jeg sitter ved siden av han, og snakker rolig. Ber han lukke øynene og se at da blir det svart, mørkt og man kan sove. Selv om han ikke hiver seg om halsen på meg når han ikke får sove, så får jeg en bekreftelse på at «tante» er en god ting å være når han vil at jeg skal komme og snakke til han når han skal sove.

Så min konklusjon er at det er fantastisk å være mamma, og like fantastisk å være tante. Det er to ord som for meg er sterke, i den forstand at de uttrykker godhet, trygghet og kjærlighet. Og dette er ting jeg ønsker at alle barn skal kunne forbinde med disse ordene.

Kattunger

Det var midt i desember og spenningen var stor. Nye verdensborgere var ventet. Og for meg var dette ekstra spesielt, for for aller første gang i vår familie var det ikke jeg som skulle nedkomme med disse. Men jeg trippet rundt og prøvde å følge med på tegnene. Er det i gang? Begynner det å gjøre vondt? Når var egentlig termin igjen? Disse spørsmålene var det umulig å få besvart, da den vordende moder ikke snakker et språk jeg forstår. Det var nemlig min kjære katt som ventet kattunger. Og for første gang i min tid som voksen katteeier skulle jeg få være med på en kattefødsel.

Åtte uker tidligere hadde Ywonne (som katten heter) vært på besøk hos en frier i Sverige. De hadde først ikke vært noe særlig interessert i hverandre, så vi var litt skeptiske. Etter en ukes tid trodde de som var i samme hus som dem at “ting” nok hadde skjedd og Ywonne kom hjem. Og det var da ventingen og spenningen startet. Vi skulle se etter tegn på om hun var drektig eller ikke. Man kan ikke akkurat spørre katten om den er kvalm eller trøtt eller andre tegn på drektighet. Det var først etter en liten stund at vi kunne se at pattene var blitt større og ganske rosa. Dette skulle være første tegn på at ting var som det skulle. Ukene gikk og magen vokste. Mot slutten kunne vi observere livet i magen når hun lå på siden. Hele magen bølget. Og spenningen nå bestod i å gjette hvor mange som var der inne. Vi hadde ikke hatt noen ultralydundersøkelse eller annet besøk hos veterinæren så vi hadde ikke noe grunnlag å gjette på. Moren til Ywonne har hatt kull med alt fra en til fem kattunger. Så ikke noe standard der heller.

Den 15. desember så jeg at hun ble litt rastløs. Hun ga også etter hvert tegn til rier med jevne mellomrom. Jeg hadde laget en fødekasse av en gammel banankasse. Den var fylt med et deilig fleeceteppe (donert av min yngste jente) og på toppen et gammelt dynetrekk som bare kunne kastes når den hadde gjort sin nytte i forhold til fødselen. I løpet av ettermiddagen tok jeg med meg Ywonne inn på badet hvor denne kassen stod. Jeg la henne opp i og strøk på henne. Masserte ryggen hennes litt og snakket rolig til henne. Hun lå der en stund. Men så ble hun rastløs. Det er ikke hele huset vårt som er like bra for katter å føde på så jeg prøvde å holde henne inne på badet. Jeg var sammen med henne og snakket med henne. Hun gikk litt rundt og slo seg til rette i en kleshaug ved siden av vaskemaskinen. Og det var greit for meg. Hun skulle få føde der hvis hun ville. Jeg tok bare å klippet det gamle dynetrekket i to og la en del over kleshaugen så skulle hun få gå mellom disse plassene.

Å sitte passiv ved siden av noen som føder føltes veldig lite nyttig. Jeg har kun vært i posisjonen til den fødende tidligere, og har aldri opplevd hva det vil si å være tilskuer, eller medhjelper. I tillegg kunne ikke denne fødende gi uttrykk for hvordan det gikk, om hun hadde veldig vondt eller om hun hadde noen ønsker. Jeg måtte prøve å tolke alt ut i fra de signalene hun ga. Og det var første gang for henne også. En ung og uerfaren katt sammen med sin uerfarne matmor. Dette var paret som skulle jobbe sammen utover kvelden. Men nå holder jeg på å glemme min gode hjelper. Hun må vel egentlig kalles den ferskeste av oss alle. I en alder av 11,5 år og uten noen erfaring i forhold til svangerskap annet enn at hun har sett mamma være gravid var hun som en klippe. Hun var så omtenksom og kjærlig, og ikke minst rolig denne kvelden. Hun koste med katten og hun satt bare og fulgte med når katten ville være i fred.

Tidspunktet for fødselen nærmet seg. Vi så at katten jobbet mer intenst. Hun gjorde seg klar til å føde. Oppe i fødekasse satt det en liten grå katt meget konsentrert om sin oppgave, og rundt satt det nysgjerrige mennesker. Hva skjer, og hvordan skulle dette gå? Katten krummet ryggen, klar til dyst og vi fulgte spent med. Vi hadde jo ingen anelse om hvor lang tid det kunne ta, eller hva som er normalt, og hva man burde bekymre seg for. Endelig så vi kattungen. Den lå i sin lille sekk som de skal. Akkurat dette ble nok litt forvirrende for Ywonne. For hun reiste seg opp for å gå litt rundt. Så satt hun seg ned på rumpa, eller skal vi si kattungen. Jeg la henne litt over på siden slik at det skulle være mulig for kattungen å komme ut på neste press. Og ut kom den.

Da fikk vi se hva instinktene kan gjøre med et dyr. De har ikke gått på alskens svangerskapskurs, eller lest bøker/forum om hva som skal skje. Men like rolig som en hardbarket viking tok Ywonne kontroll på situasjonen. Hun vasket kattungen og stelte den som om hun hadde lang erfaring med dette fra før. Og når den var stelt kom det sannelig en til. Denne gangen gikk det lettere. Hun vasket og stelte nr. to også. Hun slo seg til ro med sine to små, og lot de få tilgang til melk. Jeg prøvde å kjenne om jeg kunne kjenne en kattunge til inn i magen. Men det var ikke godt for meg å si. Igjen, jeg hadde aldri gjort dette før. Så etter å ha forsikret meg om at mor og kattunger hadde det bra gikk jeg ut på stua for å se litt på tv. De andre i huset hadde lagt seg og roen hadde endelig senket seg. Plutselig hører jeg et smerteskrik fra badet. Jeg spretter opp fra stolen og skynder meg inn på badet. Og der er kattunge nr. tre i ferd med å komme til verden. Nå går alt som på skinner. Ywonne vet hva hun skal gjøre. Steller og dier. Med tanke på at det var en ganske lang pause mellom nr. to og tre ville jeg ikke gå og legge meg før jeg var helt overbevist om at nå var det slutt.

Men nå var hun ferdig. Tre friske og fine kattunger var resultatet. De tok til seg næring som de skulle og Ywonne var en rolig og flink førstegangsmor. Alt dette ga oss som katteeiere en herlig opplevelse. Vi fikk se en vellykket og grei kattefødsel. Og man vet jo at det ikke alltid er tilfellet så derfor er kanskje glede og lettelsen ekstra stor når alt gikk så bra.

Amigurumi

I håndarbeid som i alt annet er det trender. En av dagens trender er arigurumi. Disse små figurene som strikkes eller hekles i alle slags varianter. Det har vært fokus på disse en god stund allerede, men jeg har vært litt avventende i forhold til å prøve det ut selv. Dette er ikke helt likt meg, for jeg er ellers en nysgjerrig håndarbeidsdame. Elsker å prøve ut nye metoder. Men før jeg fikk øynene opp for dette hadde andre i min omgangskrets allerede kommet godt i gang, og  var blitt utrolig dyktig på dette,  så jeg tenkte at jeg skulle fortsette å lage det jeg allerede er god til og så kunne andre lage arigurumifigurer.

Til jul ønsket min eldste datter seg oppstartspakke på arigurumi, og jeg gledet meg til å hjelpe henne i gang. Men må nok innrømme at jeg var litt skeptisk. For hun har ikke heklet så mye, og jeg trodde nok at dette ble for vanskelig for henne. Pakken ligger fremdeles uåpnet på hennes rom. Men nå hadde min nysgjerrighet fått litt mer mat og jeg funderte stadig på om jeg skulle ta et søk på Google etter oppskrifter. Dette ble atter en gang utsatt. Jeg så for meg at det måtte spesialkompetanse til for å lage disse herlige små figurene.

Men så en dag var jeg på harrytur til Nordby. Der ligger det en butikk som jeg må prøve å styre unna. Panduro… Alt hva den kan tilby av kreative forslag og idéer. Der, i inngangspartiet var det en utstilling av amigurumifigurer. Og et lite oppskriftshefte stod der tilgjengelig. Jeg tok meg til å lese litt i heftet. Og det ble værende i hånden min. Jeg gikk litt rundt i butikken for å se på garnene som stod i oppskriften. Så tok jeg mot til meg og spurte damen i butikken hva slags garn man burde bruke. Og til min store glede sa hun at jeg kunne bruke all slags bomullsgarn. Det viktige var bare å ha pinner/kroker som passet til garnet. Er det noe jeg har så er det en hel del restegarn, da også mye bomull. Så jeg kjøpte mønsteret og begynte å glede meg til å lage mitt første verk. For tiden holdt jeg også på med et korststingsbilde av en katt. Dette sys på et ganske fint aida så rutene er ganske små. I tillegg så har jeg litt problemer med skjelving i hendene så det ble veldig slitsomt å sy. Da fant jeg ut at nå hadAmigurumide jeg mulighet til å prøve meg på min første amigurumi. Jeg satt meg ned med garn og oppskrift. Det var mye lettere enn jeg hadde forestilt meg. Ikke vet jeg hva jeg har tenkt, men det er bare vanlige heklemasker og de kan jeg jo sikkert alle sammen. Det eneste som er annerledes er at omgangene er veldig korte, så det er litt annerledes å holde i arbeidet mens det står på, og så må jeg fylle figurene med fyllvatt før jeg er ferdig med hver del. Men dette er jo veldig små forskjeller som ikke er noe problem å venne seg til.

Så jeg heklet min første dukke. Jeg kan ikke bare lage mange ting uten en plan for mottaker. Så siden dette skulle bli en dukke så fant jeg ut at hva er vel bedre enn å kunne gi den til min lille niese som skulle komme på besøk. Dukken ble ferdig, og jeg begynte å planlegge hva jeg skulle gjøre neste gang. Så nå heiv jeg meg inn på Google og søkte på oppskrifter. Og det er jo et hav av muligheter. Mitt neste prosjekt bestemte jeg meg for at skulle være noe til min nevø. Han må jo få han og, ikke bare lillesøster. Gutten elsker dinosaurer, så en oppskrift på dette ble funnet og printet ut. Og her kom min hekleerfaring meg til gode. For oppskriften har konsekvent feilbetegnelse på maskene. For de som skjønner hekleoppskrifter kan jeg si at den sier jeg skal hekle staver når det er fastmasker som skal brukes. Jeg prøvde en omgang med staver, men skjønte umiddelbart at dette er feil. Så nå ignoreres masketypen og jeg teller antall og omganger. En liten dinosaur vokser frem fra heklekroken. Og i veska ligger det mønster til en Luigi og Hello Kitty. Og sommerens aktiviteter er sikret!

Håndarbeid

Av en eller annen merkelig grunn har jeg ennå ikke delt med dere en av mine store interesser. Det har vært noen innlegg om å ha katt, for det er en stor interesse jeg har. Men jeg har en annen stor interesse som er lettere å ta med seg, og som nok har større nedslagsfelt enn kattehold. Jeg elsker håndarbeid. Jeg kan fremdeles huske den dagen da min mor skulle lære meg å strikke. Det begynner vel å bli 30 år siden. Vi satt på stua, hun i en vanlig stol, og jeg satt på en liten rød hjemmelaget barnestol. Hva vi prøvde å lage husker jeg ikke, men den følelsen av å bli stor som kom med det å skulle lage noe selv sitter fremdeles i meg.

Det skulle vel gå nesten 10 år før jeg strikket noe som kunne brukes. Det var i formingstimen på skolen i 7. klasse. En lue med egenkomponert mønster. Den ble varm, og personlig. I mellomtiden på skolen hadde vi laget forskjellige ting, en pute sydd med diamantsting (korssting ble liksom for enkelt) også denne med selvlaget mønster. Vi sydde forkle og lagde noen lapper i lappeteknikk (Log cabin) som læreren skulle montere til et veggteppe. Av dette så var det nok puta som jeg syntes var morsomst.

Det første prosjektet jeg kan huske at jeg startet hjemme var et korsstingsbilde til min barndomsvenninne. Jeg var veldig stolt over å ha sydd dette. Da var jeg 15 år. Etter det var det tilbake til null produksjon. Helt til jeg begynte på videregående. Da gikk jeg på internatskole og hadde mange ettermiddager, kvelder og helger til disposisjon til å være sammen med gode venner. Ei av mine nye venninner på skolen introduserte meg for hekling. Dette hadde jeg aldri prøvd i løpet av barne- eller ungdomsskolen. Hun lærte meg å hekle blonder, og derfra gikk jeg over til å hekle små brikker. Etterhvert prøvde jeg meg på litt større brikker og duker. Jeg ble mer fortrolig med hekling enn med strikking og nå våknet liksom noe til liv inne i meg. I min fars familie er det mange kreative mennesker. Mine tanter strikker som om de skulle ha innbakt en strikkemaskin eller to. Deres kusiner vever og strikker og gjør forskjellige andre ting. I min generasjon er det også andre som strikker, hekler vever og syr. Øystein Aasan er nok et navn som i visse kretser er i ferd med å bygge seg opp. Og jeg er stolt over at dette er min slektning som jeg har hatt mye moro med opp gjennom årene.. Dette er jeg ganske så stolt av. Men det ga meg også litt av et prestasjonspress. Jeg har, som du har lest til nå, ikke hatt en veldig produktiv barndom eller ungdom. Stort sett det som ble forventet av meg på skolen.

Så flyttet jeg for meg selv. I en liten leilighet i en fremmed by. Ikke kjente jeg mange heller, så ettermiddagene var ganske ofte alene i leiligheten. Radioen og bøker var alltid tilgjengelige. Så tenkte jeg at kanskje jeg kan hekle noe, eller strikke? Jeg heklet en løper til mamma til jul. Og med den kom vissheten om at jeg kan lese oppskrifter for hekling. En dag gikk jeg på en butikk og der solgte de en ferdig pakke med garn og oppskrift til en genser. Da tenkte jeg at når jeg har klart å hekle bør jeg kunne klare å strikke også. Så jeg kjøpte pakken med stor optimisme. Mine strikkeferdigheter fikk seg en prøve, men genseren ble ferdig. Det var ikke en veldig flott strikket genser, det bulte litt ved fargeskifte og den ble nok litt liten. Jeg hadde ennå ikke blitt trygg på strikkefasthet og min egen evne til å strikke med flere farger. Men jeg var veldig fornøyd med å ha gjennomført.

Duk til mamma

Siden ble det mange prosjekter av både strikking og hekling. Noen mer vellykket enn andre. Men tingene ble bedre og bedre laget. Jeg lærte mine begrensninger og hva jeg var god på og hva jeg ble desillusjonert av. Nå kunne jeg faktisk produsere både klær, duker og gardiner.

Etter som strikking og hekling ble litt hverdagslig fant jeg ut at jeg ville prøve nye ting. Så jeg har med jevne mellomrom prøvd forskjellige teknikker. Det har blitt en del hardangersøm og broderier. Men eventyrlysten ga seg ikke. Og min eventyrlyst går ikke ut på å reise til nye himmelstrøk, eller klatre opp på forskjellige høydetopper. Nei, den består i å prøve nye håndarbeidsteknikker. Jeg har vært innom flere forskjellige, ikke alle har gitt noe gode resultater. Men det har vært mye glede i å se om jeg får til nye ting.

Teknikker jeg har prøvd er gimping, hakking, kunststrikk, toving, perlebroderi og smykkelaging.

Gave til svigermor

Jeg vender stadig tilbake til strikking og hekling. Det blir bytting av teknikker ut fra humør og behov. Men nysgjerrigheten er ikke borte. Jeg må stadig passe meg for å gå inn i butikker som Panduro, for jeg får stadig lyst til å prøve noe nytt. Det eneste som foreløpig ikke har slått ordentlig rot i meg er sying med symaskin. Det overlater jeg til min mor.

Nå som hemmeligheten er ute så kommer det nok flere poster om emnet.