Jeg er (nesten) ikke sint, bare veldig, veldig skuffet

Da jeg var barn ble jeg oppdratt til å ta vare på tingene mine, og jeg skulle være forsiktig med andres ting. Denne lærdommen prøver jeg å videreformidle til mine barn. Men av og til så skjer ting vi ikke mener, eller ønsker skal skje. Vi kan hende ødelegger ting som ikke er våre. Og hvis dette skjer ved et uhell så er det dessverre sånt som kan skje. Men jeg har lært, og prøver å lære bort at man tar ansvar for det man har gjort. Man sier i fra og ber om forlatelse.

I går ettermiddag, første lørdag i oktober skjedde det ting som satt en reaksjon i meg. Det var greit nok vær, så mange barn og unge var ute. Og selvfølgelig var det katter ute. Vi bor i et boligområde med mange barnefamilier, og minst like mange dyrefamilier. Jeg hadde slappet av på sofaen, og hadde en ganske vanlig lørdags ettermiddag. Så ringte det på døren. Og min kjære gikk og åpnet. «Ywonne er kjørt på!» sier han til meg. Ywonne er en av to katter i huset. Jeg spretter opp av sofaen og tråkker opp i nærmeste skopar og går ut for å se hva som har skjedd. På veien, rett utenfor huset vårt står det to av nabomennene, og en nabodame. På veien ligger katten helt livløs. Jeg ser at hun har store hodeskader. Så det må ha vært et møte med en bil. Men det som mangler her er en bil, og en sjåfør.  «Lekekameraten» hennes sitter oppe ved nabohuset og ser på oss. Følger liksom med på hva som skjer. Han skjønner vel ikke hvorfor leken så brått tok slutt. Min søte lille katt er kjørt i hjel, og den personen som gjorde det brydde seg ikke med å stoppe for å se hvor store skader han/hun påførte dyret. For det kan ikke være mulig å ha påført så pass store skader og ikke merket det.

Stolt kattemor

Det flyr mange tanker og føleleser igjennom meg. Jeg blir så klart trist og lei meg. Men vil også skjerme katten så ikke de små skal se skadene hennes. Jeg er utrolig takknemlig for at nabomennene T og T har sagt fra og er der som støtte. Den eldste T hjelper meg å få flyttet henne opp fra veien og i en pose så jeg kan få tatt henne vekk. Vi henter en stor bøtte vann for å vaske asfalten. Men den sterkeste følelsen er kanskje frustrasjon, eller er det sinne? Jeg vet ikke. Men de tankene jeg har er at her har en person kjørt på en katt i et boligområde en lørdag ettermiddag. Det er så mange faktorer her som hver for seg er opprørende. Men hvis jeg ser på den første biten. Noen har kjørt på en katt. Jeg kan skjønne at man som sjåfør blir stresset, og redd. Men man går da ut for å se hvor store skader som har skjedd? Katten min var utstyrt med halsbånd med navnet hennes og mitt tlfnr. Så selv om det var en som ikke kjente katten så kunne personen fått tak i meg. Det neste som opprører meg er at dette skjedde i en gate i et lite boligområde. Dette er en gate som vi som bor her anser som ganske trygg. Ungene leker og sykler her alene fra de er 4-5 år. Hva om det hadde vært et barn, kanskje et av mine som hadde vært første person som fant henne i stedet for nabomannen? Jeg vil ikke tenke tanken! Jeg ba mine holde seg borte, for jeg vil at de husker katten slik som hun var.  En annen faktor som naboene snakket om da vi stod der rundt katten var farten på biltrafikken i området. Det er ikke fartsdempere her. Men ALLE vet at det er mange barn og katter som går rundt her. Barn kan plutselig komme ut fra en innkjørsel, eller gjennom en hekk. Man MÅ tilpasse tempoet!

Så jeg sitter nå med alle disse følelsene, og i tillegg skal jeg trøste mine små som alle reagerer på forskjellig vis. Mens jeg prøver å tenke at jeg er ikke sint. For alle kan komme ut for uhell. Men jeg er veldig skuffet over at sjåføren ikke stoppet og tok ansvar. Og dette er andre gang på to uker her på feltet at en katt er påkjørt og forlatt. Så en oppfordring til alle. Hvis uhellet er ute så vær tøff nok til å melde fra til noen.