Hvem bor hos deg?

“Det bor en smurf i oss alle”, sang Geir Børresen da jeg var liten. Min datter hadde en mann inne i seg som het Leif, han bestemte når kroppen skulle bevege seg. Det hadde hun lært på barne-tv. Men hvem bor i deg?

Jeg har jobbet de siste årene med å tenke over hvem, eller hva som bor inne i meg. Hvem er jeg? Det store essensielle spørsmålet som mange stiller seg i løpet av livet. Det er ikke sånn at jeg har gått gjennom en livskrise hvor jeg har hatt problemer med å definere meg selv. Men jeg har jobbet med, og jobber forsåvidt videre med å få kontakt med hvordan jeg er inne i meg.

For å trekke en sammenligning mot den sosiale digitale verdenen så har jeg nok fått en del profiler i løpet av årene. Jeg har vel hatt en hjemmeprofil, en jobbprofil, en menighetsprofil og så videre for alle ting jeg har vært med på. Vi tar på oss en maske, eller holdning som passer inn der vi er. Og av og til kan dette gå på akkord med hvordan vi er som privatpersoner. Vi strekker oss kanskje litt lenger enn vi føler oss komfortable med, vi “går den ekstra mila”, og dette gjør vi mange ganger i løpet av et liv. Jeg tenker at dette kan være med på å begrave den vi egentlig er. Vi blir vant til å være den vi forestiller. Det er lettere enn å vise frem hvem vi er. Hvis vi gjør det blir vi sårbare. Og i dagens samfunn oppfattes sårbarhet ofte som svakhet. Du skal være tøff for å være sårbar.

Porselensdokke

Jeg har funnet ut at inne i meg bor det en porselensdukke. De av dere som har møtt meg ser en fysisk stor person med en svær kjeft. Jeg er raskt ute med kommentarer, jeg er utadvent og livlig. Jeg engasjerer meg i ting. Og dette er min offentlige profil. Min mer private profil er kanskje ikke så tøff som utseendet og oppførsel kan gi uttrykk for. Men den delen har jeg brukt mesteparten av mitt voksne liv på å dytte vekk. Det har vært en slitsom del av meg. Den delen som har mye følelser. Den delen som vil være engasjert i alt, men ikke har overskudd. Den delen som gråter, av glede og sorg. Den ga meg så pass mye ubehag som barn at den ble snakket vekk med tøffe kommentarer jo eldre jeg ble.

Men nå er altså prosessen i gang. Jeg graver frem porselensdukka. Men det er en jobb som må gjøres med omhu. Jeg må ta forsiktig i den, ellers er jeg redd for at den går i stykker. Og det er så tungt å sette den sammen igjen. Og man kan lett miste biter, og da blir den ikke hel igjen etterpå. Det er til tider en vanskelig prosess. For jeg må øve meg på å gi plass til denne “nye” delen. Men sakte og sikkert kommer den litt lengre frem. Jeg vil ikke si at den er like godt gjemt. Men ikke bare det. Det er nesten som at i prosessen med å slippe denne delen frem igjen så blir også dukka mer robust. Jeg har kanskje undervurdert styrken i den. Da dukka var gjemt dypt inne i meg, og det kun var jeg som visste at den var der virket den så skjør. Det var omtrent som at hvis noen bare pustet på den så ville den knuse. Men nå som den blir tatt frem, den blir hensyntatt så styrkes den. Den tåler mer. Og det jeg erfarer er at det er ikke nødvendig å skilte med at porselensdukka er tatt frem for at jeg skal ta hensyn til den. Men bare det å vite hva som skal til for at den skal kunne være en aktiv del av meg er bra. Jeg tar mer hensyn til den, eller riktigere sagt meg. For den er jo meg. Men jeg har brukt den som et bilde, for meg selv slik at jeg kan si at den delen av meg trenger at jeg prioriterer på denne måten. Og ved å ha satt ett bilde på denne delen av meg selv så har jeg lettere kunne snakke med andre om det. Jeg har kunnet si at nå viker kjeften litt plassen for dukka, hvis man kan si det sånn. Selv om jeg bruker ordet “Nei” oftere, for det er viktig at jeg ikke tar meg vann over hodet. Og som jeg skrev så er jeg en person som liker å være engasjert, en person som bryr meg om andre. Det er mange ting som er viktig for meg. Men jeg må øve meg på å prioritere. Jeg kan ikke være engasjert i alt hele tiden. Og dette er kanskje det jeg skal fokusere mest på i året som kommer. Det å plukke ut det aller viktigste.

Julebesøk

En tradisjon som i alle fall i Norge er vel utbredt er en tur til kirkegården på julaften. For oss som har mistet noen kjære er det en hyggelig tradisjon å besøke graven og kanskje tenne et lys. Slik at når julekvelden kommer så skinner det mange lys hos alle de som har fått besøk. Dette besøket har ikke noe å si for den avdøde. Den personen vet jo ikke at vi er der, men det har noe å si for oss.

Julen er en høytid som gjør at vi tenker på vår familie og våre venner. Vi bruker tid til å finne gaver til de vi har kjær. Men noen av våre kjære er ikke lenger blant oss, og da blir besøket ved graven vår måte å gi oppmerksom het til denne, eller disse personene. Men jeg vil poengtere at det er ikke alltid at vi må gå til graven for å minnes eller vie oppmerksomhet til minnet av de vi savner. Vi er skrudd sammen forskjellig, og det går i perioder.

Elsket og savnet

Etter at pappa døde var det å besøke graven viktig. Jeg trengte kanskje en slags bekreftelse på at dette ufattelige faktisk hadde skjedd, jeg er ikke sikker. Jeg er ikke en person som får meg til å snakke til pappa. Selv om jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne si ting, fortelle om hvor ufattelig vanskelig det har vært å akseptere at han ikke er her lenger. Å ta turen for å fortelle om fremganger barna gjør, eller lufte bekymringer som jeg gjorde da han levde. Det har vært så mange tanker som har kretset i hodet mitt når jeg har stått ved graven. Men for meg har ikke graven vært stedet hvor sorgen har fått et ansikt. Men likevel gir det en ro å ha vært der. Jentene mine har pyntet steiner som de har lagt ved siden av støtten, de har kjøpt andre ting for at vi andre skal se at de husker bestefar. Og for dem er det viktig å sjekke at dette er på plass når vi er der. Og steinene ligger der, selv om det etterhvert har vært noen år. Mamma og andre som steller graven sørger for at de ligger trygt.

Det har ikke vært hvert år jeg har vært ved graven på julaften. Men i år var vi der sammen med mamma. Dette var en opplevelse litt annerledes enn tidligere. Mine jenter vokser til. De har vært igjennom forskjellige faser i sorgen og savnet av bestefar. Og det er lenge siden vi har vært på graven hele familien samlet. Og jeg la merke til at denne gangen satt besøket i gang tanker og følelser i dem som de ikke er vant med. Nå har den siste måneden vært spesiell med mye oppmerksomhet rundt pappas død. Så både historien rundt forsvinningen og minner og tanker rundt både sorgen og savnet har blitt forfrisket. Og dette er tanker som jeg, og sikkert også jentene mine har lært oss å leve med uten at det skal ta for mye plass i hverdagen, for jeg vil sitere min eldste datter når hun sa at å snakke mye om det “Gjør så vondt inni her” (og pekte på brystet sitt). Av og til har det vært lettere å finne noe annet å fokusere på.

Men den siste tiden har igjen fått meg til å tenke på hvor viktig det er å holde liv i historiene om pappa. Jeg har en sønn som aldri har truffet bestefar. Han har en savn etter å ha kjent bestefar, etter å ha hørt ham snakke og sett ham i live. Han sier av og til at jeg vet ikke hvordan han så ut, eller hvordan han snakket. Selv om han har sett mange bilder. Så turer til graven, gjennomgang av gamle fotoalbum og det å snakke om de gode historiene er viktig. Ikke bare for å lære gutten om bestefar, men for å holde minnene i live i både meg og jentene mine.

Så selv om dette ikke er det morsomste julebesøket vi tar i år, så er det kanskje det mest meningsfylte.

Jul

Dette er tidspunktet for innspurten av julestria. Men kan man få julestri uten julefølelse? I år sliter flere i familien med å få julefølelsen på plass før julaften. Vi prøver med julemusikk, vi tenner adventslys og brenner røkelse. Men selv 14-åringen er helt ute av seg. Kommer julefølelsen før julaften? Kommer den når vi får opp juletreet?

I år blir nok julen tung for mange familier i dette landet. Utøyatragedien har satt spor i oss alle. Personlig kjente jeg ingen som var der. Men jeg har kjent på det å feire jul uten en kjær. Den første julen er på samme måte som andre merkedager vonde. Mange tanker kommer, savnet er ekstra sterkt. Vi ønsker at den som ikke er her burde få være med på opplevelsen.

Min sorg og mitt savn er ikke lenger så akutt vondt. Men jeg husker hvordan det var, hvordan en hver merkedag var vond og ga mange tanker. Særlig tunge tanker. Og minnene var nesten for vonde å ta inn over seg. I år kan jeg se tilbake på min siste jul sammen med pappa med glede. Det var ikke bare det at pappa fremdeles var i live, men vi var mange samlet. Lillebroren min var hjemme, bestemor kom på besøk og min svoger kom og var sammen med oss. Så i huset til mamma og pappa bodde vi alle sammen. Det var sosialt, og det var en jul fylt av glede og kjærlighet. Vi koste oss på tvers av generasjoner og familiegrenser.

Julen etter det var mer spesiell. Vi skulle feire uten pappa. En mann som elsket høytider og festdager. Men vi fokuserte på at dette skulle bli en jul som ungene kunne kose seg med. En jul som ikke skulle være så annerledes i innhold, selv om vi manglet en person. Jeg tror at for hver av oss som var sammen den kvelden var det et savn. Men vi klarte likevel å ha en koselig julaften. En julaften med begeistring for gavene vi fikk, en julaften hvor fokuset etterhvert kom over på barna, som det stort sett gjør når det er jul.

I år feirer vi jul for 9. gang uten pappa. Vi har som en familie her i huset blitt vant til at dagene går uten at han får være med. Tankene går ofte til ham, og ønsket om at han kunne oppleve ting sammen med oss blir ikke svakere. Så i år går tankene mine til alle familiene som sitter og skal feire sin første jul med for få familiemedlemmer. Tankene går til alle foreldre som har ett, eller flere barn for lite hjemme til jul. Jeg vet at sorg er vondt, men sorgen over å miste et barn kjenner jeg ikke til. Men jeg tenker at den må være en helt egen følelse. Sorg og tap føles forskjellig om det er en bestefar eller bestemor som går bort etter mange år på denne jord. De har kanskje vært syke. Og som vi forklarte våre barn da deres oldeforeldre døde, etter at pappa døde: “Det er deres tur.”. På et punkt er det sånn, men for alle de som ble rammet på Utøya var det ikke deres tur. Uansett om de var unge politikere, eller voksne rundt dem som sørget for at dagene gikk greit på leiren.

Så jeg ønsker alle etterlatte etter Utøyatragedien en rolig og god jul.

Pappa og meg

Jeg har brukt de siste dagene på å prøve å forstå hva som skjedde da det eksploderte rundt mitt blogginnlegg. At et blogginnlegg som har direkte tilknytning til en fredsprisvinner får noen hit er jo kanskje forståelig. Men for meg handlet dette innlegget minst like mye om min pappa. Og det er jo denne kombinasjonen som har gjort dette innlegget så kjent. Jeg har tidligere skrevet ting som har med pappa og savnet og sorgen å gjøre. For det er et stort savn. Det er en sorg og et sjokk som har krevd mye bearbeidelse. Så tror jeg at nå er ting under kontroll, og så kommer det påminnelser slik som det vi fikk forrige uke og så kjenner jeg at følelsene er nok ikke borte, alt er ikke ferdig behandlet. Som en jeg snakket med for en måneds tid siden sa. Sorgen burde nå vært mer helet. Men når jeg snakket med han, første gang jeg skulle fortelle han om hva som skjedde med pappa, så kom tårene i øynene og klumpen i halsen. Og det føles veldig forrædersk. For inne i mitt  hodet så tenker jeg at når jeg kan snakke med familie og venner om dette uten å gråte så er alt bra. Men så viser det seg at det ligger der inne. Ganske dypt begravet, som en ekkel ting jeg ikke vil ta tak i. Det er vondt, og slitsomt å gjøre noe med det. Og så tenker jeg at det er snart 9 år siden. “Get over it!”. Men det er vel ikke så enkelt. For nå er det i alle fall sånn for meg at for å komme over det må jeg jobbe meg gjennom det. Og dette har vært en tung masse. En masse det omtrent ikke har vært mulig å jobbe seg gjennom.

Men nå føler jeg at dette som har skjedd med oppmerksomheten rundt blogginnlegget har gitt meg mulighet til å fortelle historien. Jeg kan fortelle verden hvordan det er å miste en pappa. Det er ikke i denne sammenheng snakk om å miste en bistandsarbeider, eller en kollega. Nei, det er snakk om å miste en av klippene i livet, en av to som har gitt meg livet og som har fulgt meg opp gjennom alle mine gleder og sorger som barn og til voksen. En person som etterhvert som han ble eldre og jeg ble voksen nok kom mer på samme bølgelengde på det meste i livet enn vi tidligere hadde vært. Jeg har utrolig mange gode minner fra de siste årene. Minner om ting han gjorde og sa som viste hvor mye han elsket oss barn og barnebarna han fikk. Jeg opplevde å se at min pappa endret fokus på hva som er viktig i livet. Han kunne si at han satt mer pris på det vi kaller “Myke verdier”. Fra å være oppgitt at jeg som liten ofte begynte å gråte for ting, til at han syns jeg var heldig som klarte å gråte over ting som voksen. Han lot barna mine gjøre ting vi ikke fikk lov til. På en måte som besteforeldre kan gjøre. Det kan godt være litt andre regler sammen med besteforeldre enn hjemme i huset. Og han fikk til en fin balanse der.

Som avslutning vil jeg bare vise til et innlegg jeg skrev om Savn for en stund siden.

Alternative julegaver

De siste årene har alternative julegaver vært veldig i vinden. Vi har hatt mulighet til å kjøpe geiter og høner og bøfler og hva det skulle være. Heldigvis fikk vi ikke dyrene til oss, men det ble delt ut til en familie som kunne bruke dyret for å bli mer selvstendige og ikke være så avhengige av hjelp for å få mat i hverdagen. Når man i tillegg hører i media at ca halvparten av landets befolkning avskyr julehandel så er dette et marked hvor det fremdeles er mye potensiale i.

For vi tvinger oss ut for å prøve og finne på noe som barn, foreldre, besteforeldre, andre slektninger og venner ønsker seg til jul. Og som min bror sier: Når man må bruke masse tid for å finne ut hva man ønsker seg, så har man nok av ting. Og det er sant. Det er vel flertallet i Norge som har alt de virkelig trenger. Vi har husly, klær og mat så det holder til vanlig forbruk. Jeg vet at det finnes mennesker, familier som lever under fattigdomsgrensen og på andre måter nok sliter. Men akkurat i dag fokuserer jeg litt på oss andre. Oss som har viktige ting, men som kanskje ønsker oss en litt bedre versjon av det vi har.

I min familie har vi stort sett sluttet å gi gaver til de voksne. For vi har alt vi trenger, og vi kjøper stort sett alt vi ønsker oss. Så jeg har de siste årene heller kjøpt julegavene hos ADRA. For de av dere som har fulgt litt med i bloggen min, særlig de siste dagene så vil dere har hørt navnet ADRA noen ganger. Og jeg kommer til å fortsette å si det. Det var her pappa jobbet. I en organisasjon hvor penger som blir samlet inn faktisk går direkte ut til de som trenger det. Til de prosjektene som blir beskrevet. Dette er en organisasjon som har vært en del av livet mitt siden jeg var liten. Hver høst har vi det som kalles Hjelpeaksjon. Dette er en bøsseinnsamlingsaksjon. Som speider gikk jeg sammen med de andre fra dør til dør og samlet inn. Etter at jeg fikk barn som kunne gå rundt så har jeg vært ledsager når de har

gått fra dør til dør. Og så kom endelig ADRA også med muligheten for å kjøpe en mulighet, som de kaller det selv. Vi kan gi pengene til ADRA, sende et flott kort til den personen vi ellers ville gitt gave med en tilsvarende verdi. En sånn gave utgjør en spesifikk fordel i livet til noen som ikke har så mange  goder og dermed kjenner forskjellen veldig tydelig.

Ei venninne fortalt at hennes datter på 14 ville bruke de pengene hun ellers skulle bruke på venner til jul skulle nå gå til gaver som Freslsesarmeen kan gi til ungdommer som er vanskeligere stilt. Dette er et fantastisk tiltak.

Så sitter du der og gruer til å gå ut å handle, for det er vanskelig å finne på noe eller fordi du ikke liker å stå i kø. Du kan i ro og mak fra din godstol bestille gavene fra ADRA. Og det som er ennå bedre er at de er ikke så tungrodde. De sender ut gavekortene fort. Og hvis du kjøper/støtter for mer enn 1000 kan du skrive av på skatten.

Nye tanker om litt av hvert

Da jeg satt på jobb i dag fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer fra Trondheimsområdet. Jeg fikk ikke tatt telefonen siden jeg satt i en annen telefon. Og jeg fikk ikke noe treff da jeg søkte opp dette telefonnummeret, så jeg avskrev det som en telefonselger eller liknende. Men etter 5 minutter ringte telefonen på nytt. “Ja, det er Annika”, svarer jeg som alltid. Litt reservert for jeg er ikke i humør til å snakke med en telefonselger i dag. Personen i andre enden av telefonlinjen spør om det er den Annika som har blogget om pappaen sin og fredsprisen. Dermed får jeg et sterkt sug i magen. Noen har lest bloggen min, og de ringer meg. Han presenterer seg og forteller at han ringer fra radioprogrammet Norgesglasset på NRK P1, og han lurer på om jeg er villig til å fortelle om historien bak blogginnlegget i programmet hans. Jeg er stolt av historien til pappa så jeg sier ja uten å ha behov for å tenke på det. Dagen i dag er travel, så vi avtaler at vi tar intervjuet på ettermiddagen også kan han finne tid for å sende det siden.

Norgesglasset er P1s fargerike hverdagsmagasin, med stemmer fra hele Norge til hele Norge! Få både litt og smile av, og litt å tenke på, sammen med programledere Pål Plassen og May Reppen- Gjelseth! Norgesglasset i P1 sendes hverdager fra 13.05 til 15.00, og er et av Norges største og mest populære radioprogram!

Jeg møter opp hos NRK Østfold i Gamlebyen i Fredrikstad for intervju. Jeg blir vist inn i et studio av en hyggelig mann ved navn Thomas. Han finner headset til meg og viser meg hvor jeg skal sitte. Han er med når produsenten fra Tyholt tar kontakt for å sjekke linjer og lyd. Så forsvinner han. Jeg sitter igjen alene i radiostudiet. Meg, en miksepult, noen mikrofoner og et headset som forsterket alle lyder i rommet til høye skarpe lyder. Pulsen går fort. Sommerfuglene er i full fart i magen, og jeg føler meg nesten litt andpusten. Hver gang jeg puster hører jeg det som et kjempepes i headsettet. Så plutselig kommer det en mannestemme inn i headsettet. Han presenterer seg som Pål og lurer på om jeg er klar til å begynne. Dermed slår alt i hele kroppen kolbøtte. De som kjenner meg vet at jeg er ikke så redd for å snakke foran mange mennesker. Jeg har snakket mye i nærradio tidligere, men nå hadde ikke jeg styrespakene, de lå i Trondheim hos Pål og hans team. Ja, jeg er klar. Så vi starter. Han presenterer meg og jeg forteller litt mer om historien som er fortalt i Tidens gang. Vi har en veldig hyggelig prat, og det hele gikk ganske greit, om jeg skal si det selv.

Når vi er ferdige så stiller jeg han det store spørsmålet som har kvernet i hodet mitt siden han ringte på formiddagen. “Hvordan i all verden har de fått vite om min blogg?” Jeg er en passe lite aktiv hverdagsblogger. Jeg har to – tre som følger de gangene jeg skriver noe. Riktignok har jeg sett at mange har delt linken min på Facebook. Men det er da måte på hvor langt dette kan spre seg. Men det viser seg at dette har spredd seg til en kollega av ham som igjen tipset han. Så jungeltelegrafen på internett har vært overmåte effektiv. Mitt innlegg som er skrevet litt som terapi for meg selv, og for informasjon til de som kjente pappa har spredd seg ut over min forstand. Aldri i verden om jeg hadde trodd at noe jeg skriver noen gang ville bli lest av så mange.

 

Min pappa

Jeg sitter i undring, med en liten klump i halsen. Og det er på grunn av dere som har lest mitt innlegg om Tidens gang, og alle de ordene som har kommet her. Jeg skriver bloggen min for å ha et sted å lufte tanker. Dette blogginnlegget tok for seg noe mer enn bare frustrasjon over bilister som ikke tar hensyn. Dette innlegget handlet for meg mest om pappa.

Pappa, Kåre Lund, var en stor offentlig profil i vårt kirkesamfunn, og en representant for ADRA i bistands-Norge. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk på min alder, vel det er vel egentlig ikke aldersbestemt, si at de følte at han dem. Og hva er vel ikke viktigere for oss mennesker enn å bli sett. En person som engasjerer seg i andre mennesker er en person som blir husket. Men, ved siden av å være en offentlig person var han også pappa, ektemann, svigerfar og bestefar. Og som datter har det vært spesielt å ha et så stort offentlig tap.

Når vi mister noen som er oss kjære så gjør det ufattelig vondt. Det har ingen betydning om det kommer brått, eller om man har sett at dette kommer. Det kan jeg ikke forestille meg. Jeg har ingen erfaring med å ha tid til å forberede meg på hva som kommer, bortsett fra når mine besteforeldre har gått bort. Men pappa, en tante og en onkel har blitt revet bort uten noe forvarsel. Og dette er vondt. Så selv om jeg skriver om mitt tap av pappa så er dette med viten om at alle andre som mister sine nære har et like stort savn og tap. Mine tanker går ofte ut til andre med sorg. For når man har følt på sorgen vet man hvor vondt og tungt det kan være.

Nå er det sånn at pappa var også en privatperson. Han var min pappa. Han var en jeg kunne snakke med om livets gleder og bekymringer. Han var en veldig engasjert bestefar. Som datter var det en stor glede å se hvordan han koste seg med barnebarna, og hvor glade de var i å være sammen med han og mamma. Min eldste datter hadde også samme tanke som jeg har av og til. “Han er MIN bestefar!” Hun så hvor gøy andre barn syntes det var med han. Han var en person som brydde seg om barn, i familien, på leir og særlig når det kom til hjelpearbeid. Han brant for prosjekter hvor man kunne hjelpe barn til et bedre liv som voksne.

Så til alle dere som leser, og har lest mitt tidligere innlegg så må jeg si “Tusen takk for så mange varmende ord!”. Jeg takker også dere som har linket til mitt innlegg. Jeg syns det er fint at det kan spres at pappa var med på å starte endringer i Liberia. Særlig hyggelig er det at det er for meg ukjente personer som gripes av historien. For det gir meg en bekreftelse på at det er ikke bare jeg som syns pappa gjorde noe viktig. For som datter kan man bli litt subjektiv.

Tidens gang

Denne delen av min historie startet en sen natt i mars 2003. Hele familien min var i seng og sov da plutselig mamma og en av mine kusiner står inne på stua vår. Jeg går ut og møter mamma som er helt ute av seg. Jeg spør om det har skjedd noe, men mamma klarer ikke svare. Så jeg spør igjen. For det er ingen normal årsak til at mamma og min kusine skulle komme i mitt hus midt på natten. Min kusine sier heller ikke noe. Så jeg spør: “Har det skjedd noe med pappa?” Mamma blir om mulig enda mer ute av seg. “Hva har skjedd? Er pappa død? Hva skjer?” Mine spørsmål renner ut av meg, men mamma klarer ikke snakke. Da blir det klart i mitt hode, at noe har skjedd med pappa. Han må være død siden mamma ikke klarer å si noen ting. Men da bryter min kusine inn.

pappa

Pappa var på reise i jobben. Han var i Liberia for å hjelpe flyktninger i det borgerkrigrammede landet. Han og to lokale medarbeidere var på vei til en flyktingleir for å kontrollere arbeidet som ble utført der. De kjørte ut på fredag. Mandag kveld får vi beskjed om at bilen de kjørte er funnet utbrent langs veien. Men ingen av de som kjørte i bilen er i nærheten. Og de har ikke kommet frem til flyktningleiren. De er heller ikke å finne i Monrovia. Det sendes en melding til Norge, til Syvendedags Adventistsamfunnet. Denne formidles videre til mamma. Men meldingen gir ikke noe svar. Den skaper bare flere spørsmål. Beskjeden lyder omtrent som dette: “ADRA sin bil er funnet utbrent på vei til Toe Town. Ingen personer er funnet”. Så da er det bare fantasien som setter grenser for å spekulere i hva som har skjedd.

Beskjeden slår meg i magen. Jeg får omtrent ikke puste. Er pappa død? Hvem har gjort dette mot dem? Jeg gråter, mamma gråter. Magen har slått knute på seg. Mamma drar videre, jeg har to brødre som også må få beskjed. Jeg blir sittende igjen alene. Angsten er altomfattende. Jeg klarer ikke tenke, jeg vil gråte, men er også lammet. Den natten får jeg ikke sovet. Dette er første av mange netter hvor søvnen er ødelagt.

Ingen vet hva som har skjedd med pappa, det vil si, ingen som vil si noe. Dagene går, mandag blir tirsdag, som blir onsdag og dette går videre til fredag. Disse dagene brukes til å forestille seg hva som har skjedd. Internasjonale rykter går. Noen har sett en hvit mann på vei til Elfenbenskysten, andre har sett dem i en flyktningleir, andre i jungelen. Fredag kveld kommer telefonen. De har funnet en hvit og to afrikanere. De ligger drept ved siden av veien.

En uke etter er kisten tilbake i landet. En ny uke går, og så er begravelsen ferdig. Så da er hverdagen tilbake. Det er i alle fall det mange tror. På kalenderen er det mange hverdager, i tankene våre er det ikke så mye hverdagslig, ei heller noe vanlig. Det første året er i dag en stor tåke. Viktige ting som skjedde husker jeg. Men andre ting er borte. Etter som tiden har gått blir også hukommelsen bedre. Og noen av minnene fra den uken i mars blir mildere. Det stikker ikke så hardt i magen og ut i armene.

7. oktober 2011 annonseres årets Nobels fredsprisvinnere. Jeg følger ikke så nøye med. Men min mann gjør. Han forteller meg at Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee, begge fra Liberia har vunnet. Selv om jeg ikke har fulgt nøye med i media de siste årene vet jeg at ting i Liberia har blitt mye bedre. Borgerkrigen er over. Ellen Johnson Sirleaf har fått demokratiet frem. De har nå demokratiske valg. Leymah Gbowee hadde jeg ikke hørt om tidligere. Men hennes historie er mektig. Hun er en ung kvinne som har stått på for å kjempe for kvinners sak i borgerkrigen. Hun ville ha slutt på voldtekter og mishandlinger av kvinner. En verdig vinner.

Så skjedde det utrolige. Mamma ble invitert til å møte President Ellen Johnson Sirleaf sammen med hjelpeorganisasjonen pappa jobbet for, ADRA. Møtet skulle ta plass på Grand Hotell. Dette setter igang tanker og følelser i henne. Så jeg tilbyr meg å være dagens sjåfør. Vi møter opp på Grand Hotell og der får jeg også bli med inn på møtet.

Vi sitter der, sikkerhetsfolkene har kontrollert rommet, ambassadøren, Høyesterettsjustitiarius og presidentens assistent er sammen med oss. Vi venter på Nobelprisvinnerne. De kommer inn, alle reiser seg. Når de har satt seg ned så setter vi oss også. ADRAs leder fra Liberia ønsker oss velkommen, og takker presidenten for at vi fikk komme. Så er det presidentens tur til å si noe. Hun beklager på vegne av sitt land den sorgen vi har hatt. Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle.

Leymah Gbowee forteller en mektig historie. En historie ingen i Norge har hørt før. En historie som setter følelser i sving i både mamma og meg. Hun forteller at den dagen pappa ble drept møttes de på et Check point på veien. Hun var på vei tilbake til Monrovia og pappa var på vei ut fra Monrovia til Toe Town. De snakker der mens bilene sjekkes. Så får hun kjøre videre. Deretter får hun beskjed om at alle i bilen til pappa er savnet, bilen er funnet øde og utbrent langs landeveien. Det går noen dager før man får vite at alle 3 i bilen er drept. Tre menn som jobbet for at flyktninger og andre som var påvirket av borgerkrigen skulle få det bedre er tatt av dage, hensynsløst.

Dette blir en avgjørende faktor i hennes liv. Hun sier opp sin jobb for å kunne engasjere seg på heltid for kvinners kamp for frihet og fred. Hun mobiliserer mange kvinner med seg. De gjør fredlige demonstrasjoner for å få fokus på kvinners rettigheter. En hendelse som har påvirket og endret min families liv har også endret hennes. Denne endringen er årsak til at hun i år ble en av vinnerne av Nobels fredspris. Både hun og president Ellen Johnson Sirleaf forteller at det er ikke bare de to som fortjener denne prisen. Men alle mennesker som har vært med på å bidra til endringer i samfunnet i Liberia. Der i blant pappa. Den jobben han gjorde for ADRA i Liberia blir sett på som viktig. Han gjorde en innsats i et land så fylt av hat og krig at til og med personer fra Liberia ikke ville oppholde seg der. De som var ressurssterke kunne oppholde seg i andre land, men ADRA og pappa valgte å bli. De valgte å kjempe for den vanlige mannen i gata. De ville hjelpe alle de som ikke kunne hjelpe seg selv.

Så fredsprisvinnerne, to utrolige kvinner som gjør mye stort i sitt land husker min pappa. De husker en mann som ga sitt engasjement, og liv for at deres landsmenn skulle få det bedre. For dem var han en hjelpearbeider, for oss var han pappa, ektemann og bestefar. Men at han var villig til å fortsette sitt hjelpearbeid og engasjement for de sivile i Liberia har gjort at han huskes av disse som har kjempet for freden der nede. De ønsker å hedre hans minne sammen med andre som har gjort en innsats for fred og frigjøring. Jobben hans, og hans innsats har vært viktig. Det gjorde en forskjell.

Dette gjør ikke tapet mindre vondt, men det skaper en større stolthet for den jobben han gjorde.

Mørkets monstre

Mørket har kommet. Dette fører til at mørkets monstre sniker seg frem. De skyr ingen ting når det er mørkt. Nå er de herrer over veien. Du legger ikke merke til dem med en gang, selv om de kommer rett mot deg. Du skjønner det ikke med en gang. De ser helt vanlige ut. Når de kommer nærmere så ser du forskjellen. På avstand kan du ikke si at dette er et monster. Det finnes to typer monstre. Den ene er flerøyd, den andre typen er enøyd.

På dagen tenker vi ikke på dem som monstre. De er oppleves som nyttegjenstander. Noen er nye og glinsende andre er gamle og blasse. Blir de gamle nok blir de omtalt som veteraner. Som regel har nok veteranene blitt for gamle til å være flerøyd monstre, men muligheten for en veteran til å bli enøyd monster er tilstede. Men de aller nyeste har ofte et stort behov for å vise frem det flerøyde monsteret i seg.

Jeg kjenner at jeg ikke blir redd for disse monstrene, men heller irritert. Jeg har vært ute på kursreise. Denne gangen kjørte jeg fra jobb til hotellet i går ettermiddag, og hjem i dag ettermiddag. Og som du kanskje har skjønt er mine monstre biler. Biler som kjører rundt med tåkelys når det ikke er en skydott i nærheten, og biler som ikke setter inn ny pære når det er en som går. Det som uansett provoserer meg mest er de sjåførene som skal være så tøffe at de kjører med tåkelys og nærlys på en gang.

Når man kjører på norske riksveier en mørk vinterkveld har lys veldig mye å si. Min bil har helt greie lys. Jeg ser veldig godt når jeg kjører alene på veien. Men av og til kommer det jo biler i mot. Og så lenge bilen som kommer i mot er langt borte og fremdeles benytter langlys er ikke noe problem. Men når de kommer så nærme at det er på tide å blende ned til nærlys så blir det veldig forstyrrende når biler som er store og har lysene litt høyt oppe i tillegg bruke tåkelys blir det en veldig stor lyskilde som kommer mot deg. Det gjør det vanskelig å konsentrere seg og å se hvordan veien bukter seg foran meg.

Tar med et klipp fra Statens vegvesen sine internettside og lar det være det siste jeg sier i dag.

Tåkelys
Det er ikke tillatt å ha flere enn 2 tåkelys.
Det er ikke tillatt å bruke tåkelys i kombinasjon med nærlys.
Det er tillatt å bruke tåkelys som kjørelys i stedet for nærlys på dagtid.
Det er i utgangspunktet ikke tillatt å bruke tåkelys i kombinasjon med fjernlys. Unntaket er kurvekjøring i lav hastighet (10-20 km/t).