Ikke mobb!

“Mora di er svensk! Svensker er dumme!” Ordene gjaller i tankene hele dagen og hele natta. Den lille jenta hører dette stadig vekk fra andre barn på skolen. Og siden hun med sikkerhet vet at mammaen er fra Sverige, mesteparten av den familien bor der fremdeles, så er det så lett å tro at svenskene er så dumme som historiene man leser og hører sier. Og hvis svenskene er så dumme, da er jenta også dum! Helt enkelt! Når flesteparten av de andre barna på skolen sier at det er sånn, så må jo det være sannheten. Og når hun prøver å si fra til de voksne rundt henne så må hun bare skjerpe seg. De andre må bare erter. Litt må man tåle.

“Griner du nå igjen! Gråtekone!!” Når hverdagen blir tøff, og jenta ikke lenger har lyst til å tåle litt til, når det ikke er morsomt å høre at mamma er dum, for hun er svensk og når støtten man så sårt trenger ikke er der, da kommer disse ordene også. Da vet jenta det. Hun vet at hun er dum og en som ikke er så tøff som de andre. Hun er en svak person, en som ikke kan takle de vanligste tingene. I tillegg er det rett og slett flaut å ha en mamma som ikke er norsk. Spesielt flaut er det at hun kommer fra det landet hvor alle er dumme. Hverken jenta, eller de andre barna på skolen er skjermet for et flerkulturelt samfunn. For det er andre barn som går på skolen som kommer fra andre deler av verden. Barn som har sin opprinnelse i Asia og Afrika. De har en annen hudfarge, men de er i alle fall glupe. De er ikke dumme, sånn som henne.

Denne ertingen foregår på regelmessig basis. Vet ikke om det er så ille som at det er daglig. Men ofte nok, ofte nok til at det gjør denne lille jenta om til en mobber. Hun kopierer det de andre sier. Hun bruker det på flere områder. Og hun har lært hva som sårer mest, hvordan det skal sies og når det skal sies. Og ikke minst –  til hvem man skal si det. Hun gjør som de andre, hun mobber “den lille jenta”. Selvmobbing heter det. Og hvis man tror at mobbere kan være grusomme mot andre så kan man jo bare tenke seg hvor mye vondt en selvmobber kan gjøre. Dette er snakk om muligheten til å mobbe en person som man vet alle svakhetene til. En person du ikke har hemmeligheter for. Du mobber en person hvor du er spesialisten på hvordan ting skal sies for at det virkelig skal svi, og for at man skal tro at det er sannheten. Når en person har vært utsatt for mobbing fra andre tror jeg nok at den personen også er mer mottakelig for selvmobbing. Man er godt “dressert” til å tro på det som sies. Min yngste datter fortalte meg nettopp at de hadde hatt om hvordan man snakker til hverandre på skolen, og de lærte at for å balansere selvfølelsen etter en negativ kommentar må det fem positive kommentarer til! Tenk hvilken jobb som blir liggende igjen etter de som mobber andre. Klarer andre å veie opp for de kommentarene? Tror den som blir mobbet på de positive kommentarene like mye?

Det er mye fokus på å stoppe mobbing, og det er bra! Det gjør ingen noen godt at det mobbes. Men jeg tror at vi også må fokusere på selvmobbing. Vi må lære oss av med å mobbe oss selv, vi må lære de unge at de skal heller skamrose seg selv enn å mobbe seg selv.

Så vær litt tøff og våg å rose deg selv! Våg å skryte av det du kan og det du gjør!

  • For det er ingen der ute som er som du!
  • Den kombinasjonen som du er satt sammen av er unik!
  • Dine egenskaper og erfaringer er unik!
  • Du er verdifull!
  • Ingen kan erstatte deg!

Det var fem fra meg til deg, og jeg oppfordrer deg til å fylle på. Både til deg selv og til andre!

Vinterens skatter

Vi skriver mars og våren titter frem. Solen skinner og temperaturen sniker seg oppover gradestokken. Vårfølelsen forsterkes av hestehov som titter opp i grøftekanten og fuglene som synger tidligere og tidligere hver dag. 

Bilde

Jeg nyter vårens ankomst i fulle drag. Jeg har til og med lånt meg en hund av min bror slik at jeg må ut flere ganger om dagen. Med hunden i bånd, lydbok på øret og hundeposer godt plantet i lomma går jeg mine runder i området rundt her jeg bor. Noen dager får jeg noen koselige opplevelser jeg tar med meg gjennom dagen. Første gangen jeg virkelig bet meg merke i dette var da jeg så en grønnspett som hoppet fra tre til tre i en liten treklynge. En annen dag holdt jeg på å tråkke på en padde. Og det koseligste var nok da jeg oppdaget noen små forsiktige hestehov som stod å solte seg i morgensolen. 

Bilde

Men andre dager er det ikke like positive opplevelser som følger turene. For sammen med de flotte vårtegnene kommer andre ting til syne. Det som nok frustrerer meg mest er alle hundebøsjene som dukker opp, og de ligger ikke alltid i grøftekanten, men på gangstien. Nei, det frustrerer meg ikke mest. Det som topper listen, ikke bare over frustrasjon, men også listen for idioti. Det er de som er så flinke at de plukker opp etter hunden, for så å kaste posen i grøfta! For en hundebæsj som ligger i grøfta vil etter litt tid løses opp og forsvinne. Men en som er godt innpakket i en pose holder lenge. Og hvis den som lufter hunden gjerne vil at innholdet skal bevares over lengre tid, siden posen ikke tas med til en søppeldunk så foreslår jeg at de heller lager en samling nær sitt eget hus, og ikke der vi andre går med både hund og barn.

En annen ting er de som kaster røykpakker og sneiper på parkeringsplassen til barnehagen. Men det er en annen historie.

Musikk til så mangt

Da jeg gikk grunnskolen hadde jeg venninner som hadde plakater av Morten Harket og Patrick Swayze på veggene. A-ha var store, det var riktig å høre på dem. Men jeg var ikke helt der. Jeg satt heller hjemme med den gode gamle platespilleren og spilte “Frem fra glemselen”-plater. Noen av de triste tekstene fikk meg til å gråte, men jeg måtte bare høre på dem likevel. Og jeg tror nok at dette var tiden da det ble klart for meg at min type musikk har en forståelig tekst og en god melodi. 

Bilde

Året er 1991 og min kusines mann spiller Øystein Sunde for meg. Jeg blir fort revet med. Mannen har utrolig snert i både tekst og gitarspill. Jeg har fått meg en ny favorittartist. Jeg sluker det jeg kommer over av album. 

Mens jeg går på videregående oppdager jeg en artist som heter Ole Edvard Antonsen. Han spiller trompet, mitt instrument. Men han spiller ikke bare, Han leker med det. Tonene triller ut av hornet. Det høres ut som en lek. Selv om jeg av erfaring vet at dette krever både talent og mye øvelse. 

Bilde

Jeg oppdager også Gitarkammeratene i løpet av videregående. Og dermed også Jan Eggum og Halvdan Sivertsen som soloartister. Disse er med på å starte min CD samling. Kassettene er på vei ut, og inn kommer CD-er med herlig musikk. 

Året var 2001, Halvdan Sivertsen slapp sitt album “Tvil, håp og kjærlighet”. Til dette albumet hadde han laget en ny kjærlighetsvise. Omtrent som man kan si at det var Kjærlighetsvisa – 25 år senere. Han synger om å ville være sammen med den som har vært der gjennom livet, dele resten av livet med en som har samme erfaringer som en selv. Pappa var nok ikke den som engasjerte seg mest i hva som rørte seg i musikkverdenen, men akkurat denne sangen satt han pris på. Jeg husker at han kommenterte at det var fint at noen kunne sette ord på at det kan være bra å bli gamle sammen. 

Bilde

Så blir året 2002, pappas lillebror fyller 50. Og det er jo enda en av sangene på dette albumet.Sangen om broren som fyller 50. Jeg ertet mine tanter (de som var storesøstre) med at minstebroren fylte 50. For jeg koser meg stadig med de forskjellige albumene til Halvdan Sivertsen. De gir meg glede og kan være til ettertanke. Humor og alvor i skjønn forening.

Deretter kom det året hvor så mye endret seg, 2003. Pappa blir drept og livet snus opp ned. Ingen ting er som det skal. Tankene mine kretser i ville baner dag og natt. Jeg klarer ikke fokusere eller tenke klart. Mange netter får jeg ikke sove, jeg vil bare gråte. Så blir min første mp3-spiller en av mine mest trofaste følgesvenner. Jeg fyller den med musikk. Det er alle albumene jeg har med Halvdan Sivertsen, Josh Groban, Øystein Sunde, Ole Edvard Antonsen og diverse annen musikk. Jeg må ha noe som kan trekke fokuset bort fra tankene mine. Jeg må ha en pause i løpet av døgnet, orker ikke tenke og forholde meg til alle endringene. 

Alle nettene hvor jeg hørte flere av Halvdan Sivertsen sine album etter hverandre og gråt fordi savnet etter pappa var så enormt, er fremdeles klare i minnet. Mye annet fra det året er som i en tåke, men dette kommer til meg hver gang jeg hører på disse albumene. Jeg tenker på pappa, og særlig tenker jeg på de verdier han satt pris på. Gjennom alle sangene som spilte i ørene mine natt etter natt følte jeg en enorm trøst og godhet når jeg hører Halvdan Sivertsen synge.

Vi skriver nå 2012. Og de i løpet av de siste 9 årene har musikk vært mye terapi. Særlig mye brukt for å stoppe tankekverna. Dette har medført at disse artistene som har vært der, i diverse spillere gjennom denne tiden har fått en viktig plass i hjertet mitt. Jeg føler en oppriktig og sterk takknemlighet til både Halvdan Sivertsen og Ole Edvard Antonsen for at de har laget den musikken de har gjort. Musikk som har gitt meg mye glede og ro. Den har alltid vært der, om jeg har vært nedfor eller glad, sint eller rolig. Og den har gitt meg ro og styrke til å stå på gjennom de stormene livet har kastet på meg. Så jeg sitter igjen med en litt barnslig følelse av at disse artistene er mine. Den musikken de har skapt har vært som en nær venn for meg gjennom mange lange netter, og andre stunder. Og i tillegg så sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette er personer med stor godhet, omsorg og humor.

Jeg har i mange år tenkt at jeg skulle skrevet et brev til Halvdan Sivertsen for å gi uttrykk for min store takknemlighet for hva hans musikk har betydd for meg. Hvor stor trøst det var å ha musikken på øret når livet var i ferd med å bli for vanskelig. Men motet svikter. Så på vegne av alle oss som har hatt glede, trøst og støtte i musikk til alle artister der ute som leverer gode varer: Tusen takk!!

Gammelt og nytt

En engelsk tradisjon sier:

“Something old, something new, something borrowed, something blue”.

Dette er noe bruden trenger for at alt skal bli bra.

Disse ordene går igjen i hodet mitt her jeg sitter i sofaen med min bærbare datamaskin på fanget og googler etter “Gimpeteknikk”. Gimping er en metode som ikke er like utbredt som strikking eller hekling. Det innebærer en gimpegaffel og en heklenål.

Så her sitter jeg med:

“Something old” = Håndarbeid i gimpeteknikk
“Something new” = Bærbar datamaskin med gimpeinstruksjoner
“Something blue” = Garnet jeg gimper med.

Mangler bare “Something borrowed” og så kan man si at dette må jo føre med seg hell og lykke. Og siden garnet er en gave til meg så kan jeg gi videre resultatet. Dermed kan vi kanskje liste oss til å si at garnet er “Something borrowed”.

Uansett så elsker jeg dette, det å kunne kombinere moderne teknologi med gamle tradisjoner. Jeg liker å bruke tid til å lete opp gamle håndarbeidsteknikker via google. Jeg slipper å bruke mange timer på biblioteket med å lete etter bøker som bare har litt informasjon. Jeg kan få tak i informasjon på flere språk, noe som øker mine kilder. Og så kan jeg fordype meg i teknikker som for meg er nye, men som mine oldemødre kanskje holdt på med?

Jeg vil nok ikke kalle meg selv en ordentlig nerd. Men kanskje en håndarbeidsnerd? Hvem vet?