Barn av regnbuen

I dag har mange mennesker i Norge stått sammen og sunget «Barn av regnbuen». Det har vært en landsomfattende aksjon. I Oslo var det 40.000. Jeg var i Sarpsborg, der var det ikke så mange, men det var et fint arrangement. Lokalradioen Radio Prime hadde tatt initiativ til å gjennomføre dette. De delte ut sangteksten og fikk Kai Robert, en lokal artist til å lede sangen. Etter sangen ble det sagt noen ord. Det var veldig fine ord, taleren snakket om at vi må stå sammen, støtte hverandre og gi hverandre kjærlighet.

sam_0944

Jeg sitter nå og følger med på sending fra Youngstorget i Oslo, Eskil Pedersen har nettopp delt sine tanker med oss. Han kommer med samme oppfordring.

Mine tanker går nå til alle som er personlig berørt av tragedien.

Nei takk, har jeg sagt!

Jeg ser dem stå der i det jeg går ut av butikken. To unge menn med sitt lille bord med reklame for produktet. Jeg ser også mennesker som sniker seg unna, og jeg tenker at det skal jeg også gjøre. Men så med ett er det som alle andre kunder i hele senteret er borte, og det ligger et åpent felt mellom meg og den ene unge mannen. Han sikter seg inn, jeg ser vekk, prøver å snike meg unna, men er ikke rask nok. «Tar du omega-3?» Og som en forholdsvis normalt opplyst person er det nesten litt flaut å si at det gjør jeg periodevis. «Ja,» lyver jeg. For det er noen uker siden jeg gikk tom og jeg har ikke kjøpt inn noe nytt. Og da håper jeg litt fåfengt at jeg skal få slippe unna. For jeg er jo flink pike, men der tok jeg skammelig feil. «Hvem sin omega-3 tar du?» Han er pågående. Og jeg svarer kort og prøver å bruke hele mitt non-verbale språk til å signalisere at jeg ikke er interessert i å snakke med ham. Men denne mannen har lært å overse slike signaler. Han står med to bokser med «Utrolig-bra-omega-3-med-masse-antioksidanter-i-tillegg» i hånden og dytter de på meg. Jeg blir så paff at jeg tar i mot, for disse skal jeg få helt gratis, det er ingen forpliktelser. Det er til og med halv pris av vanlig pris, som i tillegg er lavere enn konkurenten sin vanlige pris. «Og sa jeg at det var mye bra antioksidanter i dem?» 14 dagers angrerett er det jo også, så jeg skal bare ta med meg boksene hjem og så kan jeg angre når jeg kommer hjem. Jeg sier tydelig i fra at jeg skal ikke ha med meg hjem noen omega-3 piller i dag. Da blir han tverr. Vil jeg ikke forbedre helsa? Det er jo halv pris? «Det er 14 dagers angrerett», poengterer han igjen. At jeg, nå med veldig klar tale og uten mulighet til å misforstå, sier at jeg skal IKKE ha noe overhøres glatt. Han kverner bare videre på at det er billigere enn konkurrenten og halv pris nå de førstse to månedene. Det kan virke som han tror jeg kommer til å avgå en vond og smertefull død hvis jeg ikke tar med meg hans produkter med en gang. Jeg sier at det ikke passer seg, at det er uaktuellt og alle andre ord jeg kan finne på for at han skal skjønne at jeg mener «Nei!», for han forstod tydeligvis ikke det ordet. Ingen ting biter på denne mannen. Jeg prøver å putte boksene tilbake i hans hender, men de er på magisk vis totalt opptatt med andre ting. Jeg sier: «Jeg skal ikke ha med meg noe i dag, jeg skal ikke kjøpe noe i dag. Så enten tar du boksene tilbake, eller så legger jeg de på bordet ditt.» «Men vil du ikke ha bedre helse? Det er bare 68,- mnd nå de første tre månedene.» han gir seg ikke. Jeg sier nei, og atter nei. Og han overhører like elegant. Samtalen ender til slutt ganske brått når jeg har fått nok og avbryter ham i det han sier og legger boksene på bordet og går. Jeg forlater stedet ganske irritert på at denne fremmede personen ikke hadde noe vilje til å høre på meg, samtidig som jeg er veldig fornøyd for at jeg stod på mine krav, og nektet, selv om han ikke ville høre etter.

TMI!

«Se, han er tjukk!» Gutten peker på en som kommer på bussen. Moren blir brydd. Hun visker noe i øret til gutten, sannsynligvis noen ord om at det ikke er pent å peke, eller å snakke om andre på den måten. Så lenge jeg kan huske er dette situasjoner som har skjedd med jevne mellomrom. Det er en stadig opplæring av barn i forhold til hvordan man oppfører seg blant andre.

«Neste gang dreper jeg han!» og «Da tok du vel abort?» er andre setninger jeg har hørt på bussen i det siste. Dette har kommet fra unge mennesker dypt engasjert i sine private samtaler høylydt på bussen. Det typiske ved disse samtalene er at vi hører bare den ene delen av samtalen, for den foregår via mobiltelefon. Det kan virke som om det mangler en begrensning i forhold til hva man kan snakke om i et offentlig rom. Selv om vi som var medpassasjerer på bussen ikke hørte begge deler av samtalen så fikk vi innblikk i mye personlige og private detaljer. Jeg har selv barn som er tenåringer, de har vokst opp med mobiltelefon siden de var små, de er vant til at alle skal være tilgjengelige hele tiden. Men jeg satt igjen med en tanke etter en av mine siste bussreiser: Har jeg lært ungene mine nok om offentlig og privat sfære? Vet mine barn hvordan de skal oppføre seg når noen ringer og vil snakke med dem om private ting når de selv er ute i et offentlig rom?

Og nå er det en gang sånn at det er ikke bare unge mennesker som tvinger andre inn i private opplevelser i offentlige situasjoner. Det er også voksne som gjør dette, men jeg tror at vi ser et generasjonsskifte her. Jeg er født midt på 70-tallet, og mobiltelefoner ble ikke allemannseie før etter at jeg var ferdig med videregående skole. Jeg er vokst opp i en periode hvor man snakket i telefonen hjemme, og med venner når man var sammen. Det er klart det var personer som den gangen også la ut om alt for mye private ting ute blant andre, men jeg føler at det blir stadig mer av det.

Det er mye fokus på at vi må lære barna våre å ikke gi ut for mye informasjon på internett, og det er veldig bra. Men jeg tror også vi må lære ungene våre å holde de private samtalene til det de er, private. Og de foretar vi ikke høylydt på en buss, i et tog eller på en kafe. På den måten kan vi unngå å gjøre andre flaue over å måtte være tilhørere til private samtaler.

Og husk det er lov å si TMI (Too much information)!

Trygg trafikk

«Se til venstre, se til høyre og se til venstre en gang til.»

Dette lærte vi som små da vi var i ferd med å skulle bli selvstendige myke trafikanter. Dette er god lærdom som jeg har tatt med videre til mine barn.

«Stå stille på fortauet til bilene stopper for deg.»

Dette lærer jeg mine barn. Jeg er så heldig å ha tre barn, hvor av to er tenåringer og en liten attpåklatt som skal begynne på skolen til høsten. Jeg har prøvd å lære alle tre respekt for biler og andre trafikanter. Om de kjører på fire hjul eller to. For barna er så små, og det skal ikke så mye til før de blir skadet. Heldigvis har jeg ikke hatt behov for å fortelle skrekkhistorier, de har skjønt at det kan skje stor skade hvis de blir påkjørt.

Når jeg går med gutten til barnehagen så må vi krysse en vei. Vi bor i et rolig nabolag med kun trafikk til hus. Det er ikke mange hundre meter fra huset vårt til barnehagen. Når vi kommer ut på gangstien ser vi barnehagen. Men det som er litt dumt er at den ene veien som leder inn i dette krysset ikke har hverken fortau, eller gangsti. Og det er en del skolebarn som må gå denne veien for å komme til skolebussen. Derfor kryr det til tider av barn som går midt i veien, som krysser veien og som svinser på veien. Når jeg nå prøver å lære min lille gutt som snart skal ut på denne skoleveien alene at han må se seg godt for før han krysser denne veien så må jeg være konsekvent. Og det har gitt resultater. Uansett om han sykler, går eller løper så stopper han ved veikrysset og venter på meg. Så spør jeg ham om det er klart og han sjekker. Først forsiktig, så trår han et skritt ut i veien for virkelig å forsikre seg om at det ikke kommer noen biler ned bakken. Men så møter vi dagens første utfordring. For vi kan se helt bort til neste veikryss. Det veikrysset som de aller fleste må kjøre i for å levere barna i barnehagen. Og gutten min har lært at man skal ikke krysse veien når det kjører biler mot oss. Og alle som skal levere i barnehagen kjører mot oss. Så jeg forklarer at biler som er så langt borte, ca 100 meter, de har god tid til å se oss så de stopper hvis de kommer til oss. Så nå har han begynt å skjønne når det er greit å krysse veien selv om det kommer biler på veien.

Så her om dagen var vi inne i byen. Han hadde vært på besøkdag på skolen og var veldig glad, han hoppet og spratt. Løp omkring og var veldig fornøyd. Her var han også flink til å stoppe ved fotgjengerovergangene. Han stod stille og ventet til jeg fikk tatt ham igjen. Når jeg så at det var klart ville jeg gå, men han nektet. Jeg skjønte ikke hva han mente. For jeg så ikke noen problemer. Bilene og bussene som kom mot oss de bremset tydelig ned. Men de stoppet ikke.  Han stod å så på disse bilene som forsiktig gled mot fotgjengerfeltet og ventet på at de skulle stoppe. Men bilistene var mer opptatt av å ha jevn flyt i bilen enn å stoppe for oss myke trafikanter. Så atter en gang måtte jeg forklare unntak i forhold til at man kan krysse veien når bilene kjører veldig sakte. Men han var ikke sikker, for hva om han falt når han gikk over veien? Da kunne jo bilene kjøre på ham. Jeg måtte prøve å forklare at når de kjørte så sakte så klarte de stoppe med en gang hvis noe sånt skulle hende.

Disse opplevelsene har satt igang tankene i meg. Ikke bare som mor, men også som bilist. Om 4 måneder kommer det opp store oransje bannere og skilt som minner oss på at det kommer nye 6-åringer ut i trafikken. Vi må huske på at disse barna ikke er vant til å ferdes på den nye skoleveien. Det står politikontroller rundt omkring og sjekker at fartsgrensen overholdes i områdene rundt skolene. Men jeg tenker ikke bare på det, jeg tenker også på det jeg lærte da jeg tok sertifikatet. At man skal kjøre forsiktig når det er barn nær veien, at man ikke skal tute på et barn, for man vet ikke hvordan det vil reagere. Barn har ikke med seg den erfaringen med trafikk som vi voksne har. De får noen enkle regler fra oss voksne om å se seg for, om å ikke leke i veien og andre ting som skal gjøre det trygt å være ute. Men de vet ikke om alle muligheter og varianter av trafikkhendelser. De kan ikke alle unntakene som vi voksne har brukt livet på å lære oss.

Så sitter jeg igjen med en tanke. Vi som voksne må gå foran som gode eksempler. Det gjelder alt fra å krysse gata når det er rød mann til å være bilisten som stopper for barn som skal over veien. For det koster oss så lite å trykke bremsepedalen helt inn slik at barnet er trygg på at nå kan jeg gå, ingen bil kjører på meg her heller. Da kan det bli en trafikkopplevelse som føles trygg også får de små myke trafikantene.