Trygghet i hverdagen

Da pappa ble drept i 2003 så var han ikke alene. Han reiste sammen med to lokale menn. Den ene jobbet for ADRA Liberia og den andre var sjåfør på turen. Disse to mennene ble også drept. Her i Norge har det ikke vært snakket noe særlig om det. Og det er kanskje naturlig, de hadde ikke noen direkte tilknytning til vårt land.

Det som knytter min familie sammen med familiene til de to andre mennene er at vi har alle mistet en som står oss nær. Det er mange andre i Liberia som har mistet noen. Men det som er forskjellig er at for de damene som ble enker, og de hadde barn å forsørge også, så finnes det ikke noe sosialt støttesystem der nede på samme måte som her. I Norge får enker/enkemenn etterlattpensjon. Sitter du i tillegg igjen med barn under 18 år får du ekstra barnetrygd. Og dette er bare grunnstønader. Hvis alt går galt og man ikke klarer seg på dette så har vi mulighet til å få hjelp på “sosialen”. Dette er gjerne ikke en løsning man lett bruker, men vi vet at vi har et sikkerhetsnett hvis ting virkelig går galt.

Følelsen av å ikke ha penger til å forsørge barna sine er en tanke jeg ikke kan forestille meg. Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i et land hvor dette sjelden er virkeligheten. Så selv om mange klager over at vi betaler mye i skatt kan vi også være glad for at vi har et system som skal hjelpe også de som ikke har like gode muligheter og ressurser som andre.

Dobbel- og trippelsjekking

Dagene går, og det skjer kanskje ikke så mye akkurat nå for tiden, men med bakgrunn i vår erfaring fra pappas reise så er en av de tingene vi holder på med å sjekke om reiseforsikringen dekker reise til Liberia. Det er jo ikke lenger krigssone, men ting var ikke like enkelt da det skulle ordnes ting etter at pappa ble drept.

Så jeg har ringt mitt forsikringsselskap to ganger, og fått beskjed om at alt er i orden. Men siden både mamma og broren min har fått beskjed om at det ikke er så enkelt hos deres forsikringsselskap så har jeg nå sendt en mail for å ha et skriftlig svar. Og konklusjonen er at jeg har det beste forsikringsselskapet! Og det er bra.

Da vet jeg at hvis noe skulle skje så har jeg en god forsikring, og det er en god trygghet å ha med seg.

Business or pleasure

Nå har tiden tiden kommet for å komme igang med papirmølla før reisen. Passet og reiseforsikringen er kontrollert, og i orden. Så da er neste skritt å få sendt dette til ambassaden i Tyskland slik at vi kan få visum. Og en visumsøknad er i og for seg en grei sak å fylle ut. Navn, fødselsdato, fødested, nasjonalitet og andre helt enkle spørsmål.

Men så kom jeg til feltet “Purpose of visit”. Hva skal jeg gjøre i Liberia? Vi hører jo alltid i amerikanske filmer: “Business or pleasure?” Hvilken kategori havner vår reise inn under? Og her kommer min til tider livlige fantasi og galgenhumor frem for fullt. Det mest korrekte er vel å si at jeg skal feriere, men jeg føler ærlig talt ikke at dette kommer til å bli noen vanlig ferie. Kan jeg skrive at jeg skal besøke landet der min pappa ble drept? Men det er bare en liten rute å fylle inn i så jeg får ikke plass til å skrive det.  Får vel holde meg til “Ferie”. Selv om jeg nok kommer til å være så følelsesmessig utladd etter denne reisen som jeg ikke har vært av noen annen feriereise. Jeg kjenner bare nå av å prøve å manne meg opp til at dette skal skje så blir det mange tanker. Men jeg har brukt vinteren på å lære meg å ikke ta sorgene og bekymringene på forskudd, og til å prøve å se ting på flere måter. Så jeg står mye bedre rustet til denne reisen i år, enn jeg ville vært noe annet år. Og det er betryggende.

Så må jeg bare vente på mail med resten av informasjonen i forhold til det som skal på visumsøknaden så kan jeg få sendt det til Tyskland slik at det er tilbake i god tid før reisen. Kopier av reiseforsikringen og vaksinasjonsattesten er lagt klart sammen med visumsøknaden som er delvis utfylt.

Vaksinasjon

Da er de virkelige forberedelsene til reisen i gang. I dag var jeg på vaksinasjonskontoret og sørget for korrekt vaksinasjon. Så da satser jeg på at jeg unngår alvorlige sykdommer. Så da er det neste på lista å kjøpe myggspray som er effektivt slik at vi ikke ender opp med Denguefeber eller Malaria.

Jeg merker også at nå som dette er virkelig og jeg har en konkret dato å forholde meg til så kommer det mer tanker. Vil jeg reise ut der pappa ble drept? I så fall, hvordan vil jeg takle det? Hvor sterkt vil det være bare det å komme til Liberia? Hvordan blir det hvis vi får møte familien til en av de andre som ble drept sammen med pappa? Og andre tanker. Jeg er utrolig glad for at jeg tar denne turen sammen med mamma og broren min. Da har vi mulighet til å fordøye noen av inntrykkene underveis. Og ikke minst noen å snakke med når vi kommer hjem og vi skal fordøye alt vi har opplevd. For jeg er ganske sikker på at det blir så mange inntrykk at vi ikke klarer å ta innover oss alt i løpet av den uka vi er der.

Mitt livs neste store reise

Etter noen uker i spenning så begynner ting å skje. I desember fikk mamma og jeg en muntlig invitasjon fra Presidenten i Liberia,  Ellen Johnson-Sirleaf om å komme til Liberia i sommer for å markere frigjøringsdagen deres. De ønsker å vie oppmerksomhet til personer som har kjempet for freden, og for de som jobbet for ofrene etter borgerkrigen. Presidenten mener at den jobben pappa gjorde, og det at han endte med å miste livet mens han jobbet for å hjelpe sivile i Liberia under borgerkrigen er stort nok til at hun ønsker å hedre pappas minne i år, på frigjøringsdagen.

Så nå er billettene bestilt, mamma, lillebroren min og jeg reiser nedover for å være med på markeringen. Reisefeberen kommer nok ganske sikkert til å sette inn for fullt etterhvert. Men akkurat nå er det for mange andre tanker som spinner i hodet.