Æresmarkering

Kl. 16.00 lokal tid, onsdag 25. juni møtte vi opp ved Ministry of Foreign Affairs i Monrovia for å være med på en seremoni hvor Presiden Ellen Johnson Sirleaf skulle dele ut ordener til forskjellige personer som har gjort en bemerkelsesverdig innsats for Liberia.

Når vi ankommer så viser vi frem invitasjonen og blir vist inn. Mamma får beskjed om hvor hun skal sitte, André og jeg får sitte i radene for familie til de som skal hedres. Emmanuel, Birgit og Geir Olav må sitte et annet sted. Hege sitter også der, men som fotograf sitter hun ikke så mye stille i slike sammenhenger så hun ser jeg frem og tilbake og hun ser ut til å kose seg.

Det tar ikke så lang tid så flytter de mamma ut til siden, vekk fra de radene hvor de som skal motta ordner sitter. Hun signaliserer til meg og jeg går bort til henne og hun sier: «Jeg er ikke med i programmet.». Jeg blir litt sjokkert. Og tankene begynner å svirre. For mamma og jeg har snakket om det så mange ganger, at tenk om det egentlig ikke er sånn at de mente at de ville gjøre dette. Og andre sånne «Tenk om…»-tanker. Det blir litt ventetid, men etter en stund kommer en av organisatorene til mamma og ber henne følge henne. I mellomtiden har det kommet en mann ved siden av André. Denne mannen er hvit. Og det er ikke så mange av oss i salen som er det, men ikke nok med at han er hvit, når han begynner å videofilme og kommentere filmingen hører vi at han er svensk. Da tar vi mot til oss og snakker med ham. Han er gift med ei som også skal få tildelt en orden. Tilfeldigvis havner hun rett der mamma sitter, så mamma benytter anledningen til å snakke med henne.

Når vi får programmet skjønner jeg hvorfor de ikke kunne finne mamma i programmet. For det er pappa som står i programmet. Det er 19 personer som skal motta en orden. Og jeg er ikke veldig oppdatert på ranger og slikt, men skjønner at det er noen som får slike bånd som går på skrå over kroppen og noen som får et bånd de knyter rundt halsen.

Så starter seremonien. Vi hører noen rare lyder bakerst i salen. Som om noen prøver å blåse i et stort horn, men ikke kan teknikken. Nesten litt som prompelyder. Og etter noen blås blir det litt mer klang i lyden. Men særlig melodiøs kan man vel ikke si at den er. Men dette er i alle fall et signal på at nå kommer Presidenten og hennes embetsmenn inn. Alle reiser seg og de går frem og setter seg på sine plasser.

Det hele starter ved at Storkansleren leser fra Ecclasiasticus 44: 1-4, 7-8, 15. Og så holdes det en bønn. Det fortelles at presidenten av Sierra Leone også skulle være der, men på grunn av tidsproblemer holder han på med et arrangement på sin ambassade, men kommer så snart han er ferdig.

Første til å bli hedret er ei gammel dame, og jeg tillater meg å kalle henne gammel når hun står oppgitt som 125 år gammel. Ordstyrer ber henne tre frem for å høre begrunnelsen for hvorfor hun er valgt. Dette er ei dame som ser ut som sine 125 år. Lita og sped, og bruker gåstol. Da ser presidenten på ordstyrer og sier at hun godt kan bli sittende. Det syntes jeg var en flott handling.

De fortsetter med opplesningene. Og for hver person som hedres går presidenten ned til plassen der personen er hentet frem for å overrekke ordenen. Og hver gang presidenten reiser seg så må alle i salen reise seg. Og ingen kan sitte igjen før hun har satt seg. Dette gjør hun etter hver overrekkelse. Så det blir en del opp og ned for noen og enhver. Kode ordet for at hun reiser seg er «Now, therefore». På det signalet snur hun stolen og reiser seg rolig opp av stolen. På et tidspunkt reagerer hun ikke når kodeordene kommer. Hun sitter bare der, nesten som hun dagdrømmer. Men når det har vært stille noen sekunder snur hun stolen og reiser seg. Så da gjør alle vi andre det også.

Etter at de fleste er hedret får vi lest opp noen andre vers fra Ecclasiasticus. Denne gangen kapittel 44, 9-14. Og ber de familien til Kaare Lund komme frem. I første omgang fikk vi beskjed om at det kun var mamma som skulle være der så jeg ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men de sier igjen at familien skal. Jeg reiser meg litt nølende og får bekreftende nikk fra Storkansleren som står og snakker. Jeg får med meg André og går frem til mamma. Så begynner han å lese opp bakgrunnen til pappa. Og midt i det han holder på å lese blir han avbrutt av en som sitter rett ved talerstolen. Det snodige hornet blåser og han introduserer presidenten av Sierra Leone. Alle reiser seg og snur seg for å se på følget. Og inn kommer en hvit mann. André hvisker til meg at han ikke visste at de hadde hvit president. Men denne mannen stopper med en gang og vi ser nøyere etter. Men det kommer ingen. Dermed får Storkansleren beskjed om å fortsette å lese. Det gjør han, inntil han blir stoppet på nytt. Presidenten av Sierra Leone presenteres en gang til, både med ord og med hornspill. Og denne gangen stemmer det. Når han har satt seg, og alle i salen har satt seg fortsetter Storkansleren å lese opp pappas bakgrunn. Dermed blir han stoppet en gang til. Vi får ikke høre hva som blir sagt, men han tar en pause før han starter på nytt fra der han var kommet. Det er en ganske lang bakgrunn som blir lest opp. Og han ser litt lei ut på slutten. Men endelig sier han «Now, Therefore» og Madame President kommer ned. Mens hun går ned leses det opp hva hun har gitt pappa. Storkansleren sier at presidenten tar ham opp i «Humane Order of African Redemption» og gir ham graden «Knight Grand Commander». Hun sier noen ord til mamma før hun overrekker ordenen til mamma. Deretter hilser hun på oss alle tre.

Når hun setter seg ned igjen tar hun et papir og begynner å lese. Det er ennå mer om pappa. Han er den eneste av personene som hun personlig leste noe om.

Vi sitter der mens seremonien fortsetter. Og plutselig hører jeg de si noe om at familien til Kaare Lund skal komme frem. Da skjønner jeg i alle fall ingen ting. Mamma reiser seg ikke, og de gjentar det. Jeg reiser meg halvveis opp av stolen og da vinker presidenten på meg, som for å si at jeg gjør det riktige. Jeg får med meg mamma bort til talerstolen og hvisker til en av de som står der om vi skal si noe. For jeg hadde ikke fått offisiell, eller forsåvidt uoffisiell beskjed om at vi skulle si noe. Mamma hadde bare spurt meg om jeg kunne snakke hvis noe måtte sies offentlig. Og det hadde jeg sagt ja til. Men å tale forran to presidenter i et land man ikke kjenner tradisjonene til er ikke helt det samme som å stå og holde kurs i noe jeg har holdt kurs i tidligere. Siden mamma hadde nevnt dette for meg tidligere så har jo noen ord snurret rundt i topplokket. Så selv om jeg ikke hadde noe skrevet ned så hadde hjernen litt på lager. Jeg klarte å starte på korrekt måte med å anerkjenne begge presidenter og andre embetsmenn. Og jeg takket for prisen og jeg fortalte også at vi som familie har stor medfølelse med alle i Liberia, for alle der har opplevd et tap av noen de er glade i. Og gjerne flere. Det ble ikke så mange ord. Men jeg følte at det var lurt å runde av mens leken var god.

Vi setter oss og hun svensk-liberiske damen går opp og holder takketale på vegne av alle de andre. Hun var nok forberedt. For hun hadde mye hun skulle ha sagt og hun hadde nok en agenda med det hun sa.

Når det var over var det ferdig. Og vi gikk ut i hallen og det var tid for litt mingling. Dette kommer jeg tilbake til siden.

Men vi hadde en flott kveld som ble avrundet på restaurant på stranden rett nedenfor hotellet.

Mitt personlige Ground Zero

Vi ankommer endelig Zwedru. Her skal vi treffe Superintendent av Grand Gedeh county, og bytte biler. Inne på superintendents kontor får vi et veldig hyggelig møte. Han beklager veldig at alt skjedde i hans område. Han forsikrer oss om at det nå er trygt. Vi uttrykker vår beklagelse for den krisen landet har opplevd og alle de personlige tragediene dette har medført.Så forteller han at han har vært i kontakt med sin mann i Toe Town, som er byen som ligger rett der pappa ble drept.

Når vi kommer til Toe Town møter vi en mann som forteller at han har ventet på oss siden morgenen. Det viser seg at dette er mannen vi skulle treffe, så vi kjører til hans kontor. Det ligger rett ved en Transitt flyktningeleir drevet av UNHCR. Han beklager også litt, men han er ikke like behagelig å være rundt som alle andre vi har hatt noe med å gjøre tidligere. Men han tar oss med ut av Toe Town, og vi kjører ut mot der de fant den utbrente bilen til pappa.

Underveis plukker vi med oss en gammel mann, en virkelig lokalkjent som blir med oss og viser oss helt dit de sier at bilen ble funnet. Igjen begynner denne embetsmannen og snakke. Han blir veldig opphisset. Inn i mellom snakker han om problemene i 1990 og av og til 1992. Når journalistene som er med kommenterer at dette skjedde i 2003 blir han veldig irritert.Han sier at det er jo det han har snakket om hele tiden. Men det tar ikke lang tid før han igjen nevner 90-tallet. Vi stiller noen spørsmål og Birgit har noen spørsmål. Han benytter anledningen til å kjefte litt mer og vi føler at situasjonen blir veldig slitsom og at det er i ferd med å ødelegge en av de tingene vi følte var hovedmål for reisen.

Vi forteller at vi vil legge ned noen steiner til minne om pappa. Mamma har plukket med noen steiner fra hagen sin, og jeg har kjøpt med hjerter fra hver av ungene. Men på grunn av den vanskelige situasjonen med denne mannen som ble stående å kjefte da han ble intervjuet av journalistene. Mamma la ned en sten. Så lurte Emmanuel på om vi ville komme tilbake senere. Og vi ønsket mest å bli ferdig med denne situasjonen mens vi var der, men vi ønsket ikke at denne mannen og journalistene fra Liberia skulle være der, så jeg forklarer til Emmanuel at vi ønsker å bli igjen og ta litt tid og legge ned stenene, men vi ønsker ikke å ha alle disse tilskuerne. Da ber Emmanuel en av sjåførene å frakte alle de lokale personene tilbake så kan vi ta den tiden til vår personlige markering.

Jeg setter meg på huk der hvor mamma la den første steinen og pakker ut det første hjertet jeg har med. Det er hjertet fra Trym. Når jeg tar det ut og holder det i hendene mine sender jeg noen tanker til pappa. Jeg pleier ikke å føle behov for å snakke med pappa, men jeg sendte noen tanker og sa at jeg synes det er så utrolig trist at Trym aldri ble kjent med ham. Og at han aldri fikk treffe Trym. Neste hjerte jeg pakker ut er fra Thea. Mine tanker går nå til hvor mye hun har savnet ham. Hvor vondt det har vært for henne at han ble borte. Så var det tur for hjertet for fra Ane. Mens jeg holder det i hendene mine tenker jeg at hun har en sorg om at hun gjerne skulle hatt mer tid med ham, for hun var så liten at minnene er ikke så mange. Og det er et savn for henne. Når jeg har lagt ned min egen stein kommer mamma og legger sin stein mellom hjertene til ungene. Tårene renner og smerten og savnet slår over meg igjen. Størst er sorgen over at en bestefar er borte. Jeg har selv hatt mange år sammen med pappa, og jeg skulle så gjerne ha sett at barna mine også kunne fått det. Det ble en veldig fin markering.

Litt rask informasjon fra turen

Søndag morgen kl. 06.40 tok vi av med fly til Brüssel fra Gardermoen. Derfra bar det videre til Monrovia. Reisefølget består av mamma (Christel), lillebror (André), Birgit (Leder for ADRA Norge), Geir Olav (Styreformann i ADRA Norge), Hege (Journalist fra Bistandsaktuelt) og meg selv. Vi ankommer Monrovia tidlig søndag kveld.

Mandag morgen reiser vi med fly med Zwedru som mål. Flyet mellomlander i Harper, og flyturen ender i en nødlanding i Greenville. Dette er langt fra Zwedru, men på grunn av et ganske tett program har vi ikke tid til å reise tilbake med flyet for å prøve igjen en annen dag så vi bestemmer oss for å kjøre videre.

Dette resulterer i at vi blir kjørende i bil i bushen hele tirsdag og halve onsdag. Og når jeg sier hele tirsdag så er det ganske korrekt. Vi begynte reisen rundt kl. 06.00, men siden alt tar veldig lang tid her så var det mye forsinkelser før vi virkelig kom i gang, og underveis likedan. Vi er innom flere steder og ender i en by som heter Saclepea rundt 22.00. Noen av oss sover i gjestehuset til UNHCR og andre i WFP (World food programe) sitt gjestehus.

Onsdag starter bilturen 05.30. Vi skal på en seremoni med Madame President kl. 16.00 så vi må være litt raske. Vi kjører ganske i ett hele dagen, og etter mye stress, ikke minst psykisk er vi på hotellet i Monrovia ca 14.40. Kl. 15.15 skal vi være klare til avreise til seremonien. Beskrivelsen av hvor herlig det er med innlagt vann, dusj og air condition krever kanskje ikke så mange ord hvis jeg sier at de siste tre dagene har vi vært i et varmt og fuktig klima. Det har ikke vært innlagt vann de stedene vi har sovet siden søndag kveld. Og med stadig påfyll av myggstift, litt svett hud og 2,5 dager på sandete vei så roper kroppen på dusj.

Dusjen blir heller enkel, for det er ikke store vannstrålen som kommer ut. Men det får skylt vekk sand og svette. Håret får også en god omgang, og jeg kan gå uten caps og føle at det er helt greit.

Nå er vi tilbake i Monrovia. Og hadde i ettermiddag en seremoni med presidenten hvor hun gjorde ære på 19 personer. Jeg kommer til å skrive mer detaljert om det siden. Men jeg kan nevne raskt at hun har tatt pappa inn i «The Humane Order of African Redemption» og gir ham graden «Knight Grand Commander». 

Jeg er veldig takknemlig for at vi har med Hege fra Bistandsaktuelt som ønsker å sette fokus på denne saken. Hun kommer til å legge ut litt på sidene til Bistandsaktuelt, så du kan lese mer der.

Mer detaljer på historiene kan komme etterhvert. Men jeg regner med at noen av dere har vært nysgjerrig på hvorfor jeg ikke har skrevet. Og det kom helt enkelt av at det ikke er så mye internett-tilgang i bushen i Liberia. Ganske god GSM-dekning, men dårlig Wifi.

Avreise

Klokka er nå ett på natten og om to timer er mamma og jeg på vei til Gardermoen for å møte resten av reisefølget før vi tar av til Monrovia. Mamma har sovet en stund nå, jeg ligger på sofaen hennes og tankekverna er i gang igjen.

Vi har sittet og sjekket alle papirer og lest gjennom alle mailene som har kommet de siste dagene for å være sikker på at alt er husket på. Og en av setningene som slår meg mens vi lesser disse mailene går omtrent slik: «Det presisere om og om igjen at familien er Madame Presidents gjester». Dette som nesten har føltes som en absurd drøm er i ferd med å bli virkelig.

Det er så mye spennende som er planlagt i løpet av neste uke at jeg får ikke satt ord på det. Men jeg kommer til å skrive hele veien. Noen dager er jeg nok uten nett, men det betyr ikke at jeg ikke forteller hva som skjer.

Når jeg nå ligger her på mammas sofa og det har gått over til å være 22. juli så er jeg egentlig glad denne dagen skal brukes til reise. Jeg kommer til å tenke masse på alt som skjer rundt i Norge denne dagen. Og jeg er litt vemodig for at jeg ikke kan være en del av det. Men som de sier: «Du kan ikke få både i pose og sekk.».

22. juli

Samme dag som store deler av den norske befolkning markerer årsdagen for terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya reiser mamma, broren min og jeg på tur for å være med på en annen markering. Det er ikke første gang denne markeringen finner sted, men det er første gang vi er med på den.

Liberia erklærte i 1847 den 26. juli som sin frigjøringsdag. Som de av dere som har lest i denne bloggen tidligere så vet dere at pappa ble drept i Liberia 28. februar 2003. I år er vi invitert av presidenten i Liberia til å være med på markeringen. Å ha avreise til en slik opplevelse på en så spesiell dato som 22. juli har blitt for oss nordmenn føles ganske spesielt. Jeg har i løpet av det siste året tenkt mye på konsekvensene av terrorhandlingen. Spesielt har mine tanker gått til ofrene og til familiene. Dette kommer nok av at jeg vet hvor grusomt det er å miste noen i en så brutalt meningsløs handling. Et tap som gjør så vondt og som kunne vært unngått. Jeg tenker på alle de som har brukt dette siste året til å klare å komme seg på fote igjen. Alle de personene som har overlevd denne handlingen og som nå sliter med ettervirkningene. Jeg har full forståelse for de som ikke føler at de har kontroll på livet, de som kanskje føler at dette har på en måte vært slutten på livet deres, selv om de fortsatt puster og hjertet slår. Å stå som en overlevende etter å ha opplevd terrorhandlingen har jeg heldigvis ingen personlig erfaring med. Men å stå som pårørende etter et meningsløst drap kjenner jeg dessverre alt for godt til.

Jeg vil derfor bare si at selv om mine ord stadig handler om Liberia for tiden går mine tanker mye til det som kommer til å hende i Norge samme dag som vi reiser. Stå sammen og ta vare på hverandre.

Hvordan ser vi hverandre i sorgen?

Den 26. februar 2010 skrev jeg noen ord om hvordan jeg hadde det i min sorgprosess. Dette har vært ord jeg har vært redd for å dele med andre. Ord som ikke er ment å henge ut noen enkeltpersoner. Men tanker og følelser jeg har hatt i min sorgprosess. Nå som det skjer så mye føler jeg meg klar til å dele det med dere. Og jeg håper at du kan lese det med lite kritiske øyne.

Ser du meg? Eller…

26feb10

Det er ganger i livet man ønsker å bli sett. Men det er også ganger man ønsker å være anonym.

Når man kommer fra et lite samfunn hvor de fleste vet hvem familien din er, og hva de har gjort så lenge du selv kan huske, så blir det av og til nok. Og dette er snakk om små forhold. Jeg vil ikke begynne å ta for meg, eller for den saks skyld tenke på hvordan store kjendiser har det. Men tilbake til mine opplevelser. Som sagt kommer jeg fra et lite samfunn. Pappa hadde en jobb som gjorde ham veldig synlig. Han var en engasjert person. Han var utadvendt og hadde gjerne gode råd å komme med til barn og ungdom på min alder. For det var jobben hans. Han jobbet med barn og ungdomsarbeidet i kirkesamfunnet vårt. Vi tilbrakte derfor en del tid på forskjellige samlinger. Det var speider- og tenåringsarrangementer. Etterhvert som jeg ble eldre ble det også ungdomsarrangementer. Og alltid var pappa og mamma der. For pappa var med å arrangere det hele. I over 9 år av min oppvekst hadde han dette arbeidet. Alle kjente pappa, og derfor var det mange som kjente meg. I alle fall trodde mange det.

Det følger så bortimot 15 år med arbeid i bistand, som strekker seg over hele landet. Og dermed blir hans krets av bekjente og venner større. Han blir en stadig mer offentlig person. Men for meg som er vokst opp med dette så ser jeg ikke noen forandring. Jeg er vant med at folk kjenner oss, at de ikke har sett meg siden jeg var “så” stor og så videre. Dette er en del av livet. Og jeg tenker faktisk ikke så mye over det.

Men en dag, mens pappa jobbet med sitt bistandsarbeid, noe som også førte ham ut av landet så skjedde det store. Det som fikk meg til å endre syn på saker og ting. En sen nattetime kommer mamma hjem til meg og forteller at pappa er savnet. Han er i Afrika for å følge opp hvordan pengene han samler inn blir brukt. Vi vet ikke mer. Bilen han kjørte er funnet, men ingen av de som var med han er funnet.

Det blir dager med fortvilelse. Dager hvor det er bilde av pappa på forsiden av tabloidavisene. Saken er i alle nyhetssendinger og det er helt uvirkelig. Nå er han ikke bare “lokalkjendis”. Det som hender spres ut til hele landet. Det er absurd å være “familien” som skal gi kommentarer til avisene. De som får spørsmål og hva vi tenker og hvordan vi planlegger å takle fremtiden.

Etter 5 dager i noe som man nesten kan betegne som et helvete får vi beskjeden om at han er funnet, død. Han er drept. Nye oppslag i media. Det blir lagt ut en minneprotokoll på internett. Det blir holdt minnestund i kirken og begravelsen planlegges. Alt skjer mens jeg fremdeles er i sjokk. Jeg får ikke med meg alt som skjer. Vi prøver å støtte mamma, og hverandre. Men sjokket, smertene og sorgen er så stor og så tung. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fungere igjen.

Men så kommer dagen for begravelsen, og nå melder en motstridende følelse i meg. Jeg ønsker å være anonym. Men jeg vil bli sett. Ordentlig sett, for den jeg er. Ikke bare for datteren til han som alle kjente. Det er flere hundre mennesker i begravelsen. Folk kom tidlig. For å sikre seg sitteplasser, tenker jeg. De kom så tidlig at da vi kom til kirken for å ta vårt siste farvel med pappa så satt det allerede folk der inne.

Det var da det begynte. Skylappene kom. Jeg klarte ikke å se på de som var der. Du kan vel egentlig si at da ønsket jeg dem dit pepperen gror. Vi hadde ikke hatt mulighet til å ha en personlig stund med båren etter at han kom til Norge. Jeg trengte tid til å fordøye at pappa lå der, at han aldri skulle komme tilbake. Og så satt det mennesker som jeg anser som fremmede, i alle fall i denne sammenheng, i kirken. Selvsagt var dette mennesker som jeg kjenner, mennesker som har hatt en del med pappa å gjøre, men de var ikke familien. I denne stunden var det vanskelig nok for meg å tenke på at slektninger skulle komme og gjøre stunden enda mer vanskelig. Jeg fikk panikk. Jeg tørte ikke gå fritt, jeg klarte ikke stå ved kisten og ta farvel, jeg fikk ikke holdt rundt mine brødre, eller mamma. Det ble for vanskelig å sørge så intenst med tilskuere.

Så jeg fant min plass på første benk. Og satt der. Jeg klarte ikke se bak for å se hvem som kom av slekt og venner. Jeg klarte knapt å snakke med de som kom frem til oss. Jeg har aldri noensinne følt meg så tom, og så full av følelser på en gang. Kroppen verket av sorg. Det var ikke en bit av kroppen som ikke var rammet. Hodet føltes lammet, magen var en stor knute og musklene utmattet.

Da vi kom ut og stod ved graven etter begravelsen, og det strømmet på med mennesker så var denne følelsen av å bli beglodd enda større. Vi skulle frem å legge blomster på kisten, og det var utrolig tungt. Å nærme seg pappa foran alle disse som også følte at han var litt deres.

Jeg følte meg fortapt. De menneskene som hadde betydd noe for meg også opp gjennom årene viste ikke noe mer medfølelse enn andre. Jeg skulle være der for mamma, og alle så henne. Men jeg stod der mer som en rekvisitt enn som en sørgende datter. Det er to personer av de mange hundre som så meg. Som kom direkte til meg for å kondolere. De viste at de så meg, at de ikke så bare datteren til avdøde.

I lang tid etter var det sånn at vår sorg var offentlig, alle steder hadde folk noe de ville si. Av og til ønsket jeg å være ett normalt menneske som gjorde normale ting. Det er slitsomt når alle vet hva som skjer. At man ikke kan få pause. Jeg trengte litt pusterom.

Gjennom det meste av min oppvekst var pappa “allemannseie”. Alle kjente han, og måten han var på gjorde at de også tenkte at han brydde seg. Noe han  også gjorde. De følte at når han snakket i en forsamling, så snakket han direkte til dem. Det var deres mann. Men nå var han altså borte. Og for første gang i mitt liv fikk jeg ett stort ønske om å ha han alene. Han var deres da han levde, nå vil jeg ha han for meg selv. Han var tross alt min pappa.  Mine tanker og følelser var turbulente. Jeg ønsket å få ha sorgen privat, ønsket at vi kunne få sørge som en vanlig familie. At ikke alle skulle se og vite, og ikke minst “kjempe” om hvem som sørget mest. For jeg er sikker på at min sorg var størst. Vel, ikke helt størst kanskje. jeg har jo familie som sørget også.

Så gikk tiden litt. Og alle mintes denne mannen som hadde gjort så mye for samfunnet. Han som alle kjente. Det ble nesten litt for mye av det gode. Men det var ingen som husket meg. Ikke en person i samfunnet, ikke en person som tok kontakt med meg for å høre hvordan jeg hadde det. Det var ingen ledere i kirken som tok kontakt. Eller andre som burde gjøre det. Jeg satt i sorgen, som var veldig offentlig, men fikk ikke noe personlig støtte. Alle sa at alle gjorde det. Men ingen kom. Mamma fikk mer, heldigvis. Men jeg falt igjennom. Det er vondt. Selv om det har gått mange år er det sårt. For jeg slet med disse følelsene om at jeg ikke ville at alle skulle se sorgen, og den følelsen av at noen måtte se meg. Det er en merkelig kombinasjon, syns du kanskje, men det var sånn det var.

Nå har det blitt viktig for meg å prøve og se andre som sørger. Mennesker fortjener å bli sett, på riktig måte, i sin sorg. De trenger den oppriktige medfølelsen som vi kan gi. Se den lille personen som står og sørger. Kanskje litt for seg selv, og litt stille. Gi en klem, vise at denne personen ikke er alene. At man oppriktig bryr seg. Det er viktig. Vi må tåle å gi såpass av oss selv. Men for all del. Dette vil jeg skal være en oppriktig handling, ikke noe som gjøres ut av nysgjerrighet, eller av ønske om å vise seg frem som en som sørger mer enn andre. Men ta vare på de rundt deg. Se menneskene, som individer. Ikke bare som en del av en gruppe. For det er sånn vi selv ønsker å bli sett.

Tre dager igjen

Tiden flyr, og nå er det bare tre dager igjen til avreise. De siste dagene har gått med til å skrive lister over hva jeg har pakket, hva jeg mangler og ting jeg må huske å sjekke. Litt etter litt har ting blitt strøket ut fra listene, av og til har det kommet nye ting inn i listene, men disse har også blitt strøket ut. Dette har medført flere runder i butikker for å få tak i alt. Jeg håper at dagens runde var den siste runden før jeg kan fylle kofferten og gjøre meg klar til avreise.

Samtidig med listeskriving har det vært en del klesvask. For ikke nok med at jeg selv reiser på søndag så reiser mine to døtre til Island på speiderleir, og mann og sønn tar seg en tur til svigerfar. Så alle må ha alle klærne sine reiseklare. Og da er jeg glad jeg har skrevet en liste for meg selv over hvilke klær jeg skal bruke. Da kan jeg sikre meg at disse klærne får prioritet i vaskekøen. Så til en forandring går klærne mine nå fra tørkestativ og innom strykebrettet før de ender opp pent brettet i kofferten.

Flere spør meg om jeg har reisefeber, og jeg har tenkt at det har jeg merkelig lite av. Helt til jeg i går natt kom til å tenke på at selv om den intense kriblingen jeg hadde i magen da jeg var liten og skulle ut og reise ikke er tilstede nå så presenterer kanskje reisefeberen seg mer i dag ved at jeg har mer tanker i hodet. Det føles til tider som at hjernen går på høygir. Spesielt når jeg skal sove. Da tenker jeg på alt jeg burde ha gjort, på tross av at jeg denne gangen bruker lister. Jeg tenker på at jentene også skal ut og reise, og selv om jeg ikke akkurat bekymrer meg for dem så er det ganske spesielt å sende ungene på tur til et land på en øy mens jeg selv befinner meg i Afrika. Tanken på at hvis noe skulle skje med noen av oss er stadig til stede i hodet mitt. Det vil være dager hvor jeg nok ikke er tilgjengelig i det hele tatt. Og tankene om hva som skjedde med pappa kommer skremmende nær. Jeg prøver å unngå disse katastrofetankene, men i og med at vi har denne skremmende erfaringen fra tidligere så klarer jeg ikke helt å dytte dem bort som unødige bekymringer. Alle «Hva hvis….» setningene snurrer i hodet hele tiden. Og jeg ønsker ikke å stresse hverken mann, barn eller andre med å mase om det. Selv om det kanskje hadde vært lurt å si noe til min kjære.

Dagen før avreise har vi 16 års bryllupsdag. Og dette er siste dagen før vi alle reiser på hver vår opplevelse. Og jeg har de siste dagene hatt for mye tanker rundt ordet «siste». Jeg kjenner at jeg kan være redd for at det virkelig blir siste dag. Men hvordan skal jeg kunne gjøre noe ut av denne dagen på en fin måte uten at de andre skal få de samme slitsomme tankene? Det er viktig for meg at når jentene drar på speiderleiren på Island at de gjør dette med så få bekymringer som mulig. At de kan reise med stor eventyrlyst og skikkelig reisefeber. Den opplevelsen barn har når de skal oppleve store spennende ting.

Så kanskje jeg får føye til et punkt til på lista mi: «Ikke bekymre meg for morgendagen!».

En hilsen til en tøff mann

Da jeg var tenåring hadde mamma og pappa noen venner hvor mannen fikk kreft. Som tenåring opplevde jeg dette som veldig ille og trist. For dette ekteparet var så hyggelige og de virket som de brydde seg om oss som var unge og det var veldig koselig. Jeg gikk stadig vekk og bekymret meg for om han kom til å dø. Det ville være så trist, tenk på hans unge kone og det at han var en så snill og hyggelig mann ville være så bortkastet. Han overvant den runden med kreft, og det var jeg veldig glad for.

Det som er trist er at denne mannen har slåss mot kreft flere ganger. Til tross for det har han sammen med sin kone kjempet og stått på. Og jeg beundrer deres mot og stå-på-vilje.

Nå kjemper han igjen. Og denne gangen deler han sin kamp med oss som er hans venner på Facebook. Han forteller om de utfordringer en kreftsyk opplever. Han deler også de andre plagene som han har. Han er åpen og forteller, han setter et ansikt på flere problemer som syke personer opplever. Og han gjør det med sånn medmenneskelighet og på en god måte. En måte som gjør at når jeg leser det han skriver så får jeg lyst til å gråte på vegne av ham og hans kone som begge må kjempe denne kampen. Og nå er denne kampen tung. Det er mange som støtter ham, og det er flott!

Jeg vil nå bruke anledningen til å si at han må stå på! Vi ber for dere begge og tanken går også til andre jeg kjenner med kreft, og til alle andre med kreft som sliter med de samme problemer og utfordringer som han beskriver.

Bjørn, du er en fantastisk person! Jeg er glad jeg ble kjent med deg som ungdom og tenker masse på deg og Marita!