Historien fortelles

Nå har vi vært hjemme fra Liberia i snart en måned. Inntrykkene har sunket litt inn og straks er hele familien i vanlige rutiner igjen. Men ikke helt, for i helga hadde jeg et møte i kirken jeg går i i Fredrikstad hvor jeg fortalte fra reisen og viste bilder.

I går kveld fikk jeg en telefon fra min fetter, som er pastor i menigheten i Bergen. Han hadde hørt at jeg hadde fortalt om turen og ville at jeg skulle gjøre det samme der. Jeg tenkte på det en stund, men fant ut at det er viktig å ha fokus på at den jobben som gjøres av ADRA er viktig, selv om den har kostet vår familie en ektemann, pappa, svigerfar og bestefar. Han ville nok selv sagt at det bør rettes fokus mot det som fremdeles skjer. Og med den bestemmelsen i sjel og sinn takket jeg også ja til å besøke menigheten i Strømmen. Den menigheten vi hørte til da jeg vokste opp.

Det blir spennende å reise for å fortelle denne personlige opplevelsen.

Advent Radio 93.7

Det er torsdag kveld. Klokken nærmer seg åtte. Vi fraktes fra hotellet til Adventistenes radiostasjon i Monrovia. Tidligere i uken har jeg sagt ja til å være med Emmanuel når han holder sitt program. Han vil gjerne at noen av gjestene skal være der. Mamma og brodern er ikke så gira på å være med. Men med 6 års erfaring fra radioarbeid da jeg var yngre så syns jeg ikke dette er skremmende. Og som alt annet her nede er de fleste med på alt som skal skje. Så det kom en bil for å plukke oss opp på hotellet. Men når vi tok en opptelling viser det seg at det er mamma, André, Geir Olav, Ken, Hege og jeg som skal være med til radiostasjonen. I kveld kom det bare en bil. Vanligvis er det to. Så Ken sier at noen kan jo sitte i bagasjerommet. Dette liker ikke sjåføren helt. Han sier: «Dere er ikke tegneseriefigurer!» Det blir mye latter og vi klarere etterhvert å overtale sjåføren til å la André og Ken sitte i bagasjerommet. Og selv om Ken sikkert er 30 år eldre enn André så er han nok like oppspilt over muligheten til å sitte i bagasjerommet. Han sitter i alle fall godt nok til at han sovner på den korte kjøreturen.

Når vi ankommer radiostasjonen er det en som holder på å avslutte sendingen sin. Han snakker fort og spiller livlig musikk. Jeg ser på han og tenker at jeg har begitt meg ut på noe jeg ikke burde, for jeg forstår ikke ett ord av hva han sier. Det er ikke alltid like greit å skjønne hva libererne sier selv om de snakker engelsk, og Emmanuel har sagt at det er åpent for innringere under sendingen. Og at de kanskje kommer til å stille meg spørsmål. Dermed får jeg litt panikk for at jeg har sagt at jeg skal være med på et program hvor jeg ikke kommer til å skjønne noe av det som skal sies. Det er ikke bra radio hvis gjesten ikke kan forstå noen ting.

Da jeg jobbet i radio i Norge hadde vi noe vi kalte en kjøreplan. Vi planla hva slags musikk vi skulle ha, vi forberedte gjester på hva man skulle snakke om og hadde gjerne litt tid sammen hvor vi snakket om sendingen før vi startet. Dette er nok ikke vanlig for Emmanuel. Kan være at han stort sett holder sendingene alene, og da trenger man ikke diskutere planen med noen.

Når mannen med sending før oss setter på siste sang gjør man klar til bytte. Mamma, Geir Olav, Ken og jeg blir satt inn i studio. Mamma har poengtert at hun kommer ikke til å si noen ting. Geir Olav og Ken skal heller ikke på lufta. Men Emmanuel sier at de kan sitte der inne for å være støtte for meg. Og han deler ut hodetelefoner slik at vi kan høre alt som sendes. Han selv sitter i studioet ved siden av, på den andre siden av glasset og han styrer teknikk og telefon samtidig som han snakker. I tillegg har han i dag besøk av André, Hege, sjåføren vår og sine to søte små barn.

Klokken når 20.00. Sendingen begynner. Og mannen som sitter midt i mot meg starter sendingen. I det han begynner å snakke detter haka mi ned på brystkassa. Denne mannen som i løpet av de siste dagene har løpt rundt med iPaden under den ene armen og mobiltelefonen godt forankret i den andre hånda, mannen som har ringt rundt for å organisere det ene eller det andre blir som en annen person i det han trekker pusten for å introdusere sendingen. Fra å være en «vanlig» lederskikkelse til å forvandles til en unik radiostemme. Han snakker med en ny giv i stemmen. Mannen som nå sitter og snakker på andre siden av glasset minner mer om en ivrig og intens predikant enn den organisatoren vi har sett tidligere i uken.

Programmet kalles «The Evidence» – «Beviset». Og dagens tema er å bekjempe kjempene i ditt liv. Bare dette, å vite temaet for sendingen hadde han ikke klart å formidle. Så jeg vet ikke hva han forventer at jeg skal snakke om. Så begynner han å snakke om at vi har kommet til Liberia for å se hvor pappa døde, og han spør hvordan det har vært for meg å oppleve det at pappa ble drept i et land langt borte og hvordan jeg har kommet meg videre. Jeg blir rett og slett satt helt ut. Her sitter jeg i en liten radiostasjon i Monrovia og snakker på lufta for et område som dekker mange hundre tusen mennesker. Mennesker som har opplevd mangfoldige år med krig og vanskeligheter, og så vil Emmanuel at jeg skal fortelle om hvor vanskelig det har vært for meg at pappa døde. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Kan jeg fortelle at livet falt sammen? Er det rettferdig for dem? Jeg svarer litt unnvikende. Men tydeligvis er jeg på det sporet han vil ha meg inn på så han fortsetter å grave i svarene. Han vil at jeg skal fortelle at det har vært vanskelig, at selv for meg som kommer fra et sted der ting fungerer bedre så er en slik opplevelse vanskelig å fordøye. Vi blir sittende å småsnakke litt om dette. Så setter han på en sang. Jeg puster lettet ut. Første runde gikk brukbart. Geir Olav sitter i kroken sin og ler litt. Han lurer på om jeg visste noe om sendingen på forhånd. Og jeg må jo med hånden på hjerte si at det gjorde jeg ikke.

Jeg har tatt med en cd med sangen som Karen Olsen lagde til pappas minnestund. Dette er sangen Emmanuel spiller som første sang i sendingen. Han setter den på, og inn i mellom senker han volumet på sangen og forteller om telefonnummerene hvis lytterne vil ringe inn, eller sende sms med kommentarer eller spørsmål. Det går ikke så lang tid før ei dame ringer inn. Hun forteller at hun bodde i en av leirene pappa jobbet med. Hun hadde truffet pappa. Og hun sier at han var en hyggelig mann. Jeg sitter ganske sjokkert og hører på samtalen mellom henne og Emmanuel. Uheldigvis blir samtalen brutt. Så vi får ikke vite så mye mer om henne, men den opplevelsen av å sitte i en liten radiostasjon i et land langt hjemmefra og en tilfeldig innringer forteller at hun traff pappa langt ute i landsbygda i Liberia er helt uvirkelig. Sangen fortsetter litt til etter denne samtalen. Når Emmanuel tar opp tråden snakker han litt om ADRA sitt arbeide i Liberia, og det er jo ikke så rart, for han er leder for ADRA Liberia, ved siden av meg sitter Ken Flemmer, Vice President av ADRA International og Geir Olav Lisle, styreleder i ADRA Norge. Mens han snakker om ADRA tenker jeg at dette blir ikke lett for meg å snakke om. Her er jeg på virkelig tynn is. Men så plutselig hører jeg at han stiller et spørsmål til Geir Olav. Og deretter til Ken. Disse to som skulle få sitte der for å være mine støtter ble plutselig veldig involvert i sendingen. Nå er heldigvis begge disse mennene dyktige til å snakke for seg, og de er nok ikke så skvetne heller. Så en stund er fokuset over på dem, og jeg kan puste litt. Det har snart gått halve sendetiden og jeg skjønner at dette kommer til å gå bra.

Etter at det har vært en del ADRA prat kommer han tilbake til mine opplevelser, det ringer inn to personer til. Også disse to har personlig referanse til familien vår. En av dem traff vi nok under turen tidligere i uken, og han andre er sønnen til en av de som ble drept sammen med pappa. Det er heldigvis Emmanuel som står for snakkingen med innrigerne. De snakket tydelig nok til at jeg forstod dem. Men det å snakke engelsk på direkten og samtidig skal føle at det du sier er forholdsvis fornuftig er ikke helt uten anstrengelse.

Sendingen avsluttes med at Emmanuel forteller om hva planen for neste uke er. Og vi takker for oss. Å få være del i en sending hvor han som styrte sendingen ikke tenkte at det er greit å snakke litt om hvordan vi pleier å gjøre ting er ganske spennende og unik. Og jeg tar med meg lærdommen at hvis jeg noensinne skal på lufta igjen hjemme så skal alle gjester informeres om hva planen og hensikten med sendingen er.