Hva skjer med kroppen?

Jeg har mange ganger de siste ti årene sagt at det var først da pappa døde at jeg virkelig forstod begrepet «psykosomatisk». Jeg hadde hørt mye om det før, og hadde en viss forståelse for at sjel og kropp hører sammen. Men hvor komplisert og intrikat dette virkelig er slo meg ikke før jeg en dag for 10 år siden ikke lenger klarte dagligdagse oppgaver som å skru av lokk på syltetøyglassene eller åpne brusflasker. Les videre

3 kvinner

Det er ikke til å ta feil av. Spenningen som starter i magen, og sprer seg ut i kroppen. Den får alle nerver i kroppen til å stå i stram «Giv akt». Nå skjer det. Igjen. For det er ikke første gangen kroppen signaliserer at noe er i ferd med å skje. Men forskjellen denne gangen er at kroppen svarer på en annen måte enn tidligere. Les videre

En vandring mot meg selv

Jeg har tidligere skrevet om det å finne ut hvem jeg er. Og selv om jeg den gangen nok forstod at dette kan være en lang prosess så skjønte jeg nok ikke hvor lang, og kronglete den kan være. Jeg visste heller ikke hva jeg kom til å finne. Og kanskje er det bra. For jeg sitter her, etter mange runder med meg selv og er ikke sikker på at det var denne personen jeg ville finne.

I løpet av prosessen har jeg lest mange selvhjelpbøker av forskjellig slag og med forskjellig vinkling på hvordan man best kan leve i harmoni med seg selv, og verden omkring oss. Det har hjulpet meg til å sette ord på ting som alltid har ligget i underbevisstheten, men det har nå også fått frem en del karaktertrekk som jeg ikke liker.

De siste månedene har jeg opplevd at jeg takler ting på en helt annen måte enn jeg har gjort de siste årene. Jeg tar meg selv i å være mer kritisk til alt og alle. Det er i seg selv ikke nødvendigvis en totalt dårlig egenskap. Men når jeg tidligere har vært litt preget av Polyannas «Være-glad-leken» blir det en stor kontrast. Jeg jobber bevisst for at jeg ikke skal engasjere meg i personer som kun gir negative «vibber» tilbake. Jeg har ikke noe i mot å strekke meg for de som viser takknemlighet og vennlighet tilbake. Men mennesker som kun fokuserer på seg og sitt det takler jeg dårlig. Og det jeg har oppdaget er at nå sier jeg oftere i fra til disse personene, heller enn å bare late som ingenting. For dette er ting som suger energien ut av meg. Når noen mennesker er mest opptatt av at de skal ha førsteplassen på alt her i livet, og dermed ofte mister grepet over det som er virkelig viktig da blir jeg provosert. Og i løpet av det siste året har jeg hatt flere forholdsvis store situasjoner hvor personer har oppført seg mot andre (ikke meg) på måter som provoserer meg kraftig. Det er snakk om intoleranse og negativitet i situasjoner hvor det ikke hører hjemme. Og jeg kjenner at dette får det til å koke i meg. Jeg får lyst til å hyle og skrike til dem at de må få nesa ut av navlen sin og se, virkelig se, den personen de sårer, eller kanskje til og med krenker. Men det som for meg har vært mest sjokkerende for meg er hvor lenge den negative følelsen jeg får i meg sitter igjen. Selv om jeg tror jeg har fått sagt i fra, så sitter den der. Ikke bar sitter den der, den gnager seg fast sånn at neste gang jeg møter en tilsvarende situasjon så fester de negative tankene mine seg til de gamle som om det er snakk om borrelås.

For meg er det nemlig noen verdier som ikke kan måles i penger. Det er omtenksomhet, medmenneskelighet, vennlighet, hjelpsomhet og toleranse. Det er mange andre «het-er» jeg kunne tatt med, men det som for meg er viktigst er nok toleranse og omtenksomhet. For det er veldig sjelden vi tar skade av å hjelpe et annet menneske. Kan hende vi ikke blir sett på som den kuleste, eller den tøffeste i nærheten. Men jeg vil påstå at å gjøre noe for andre gir god følelse, som i alle fall for meg er viktig for å hente inn energi og livslyst.

Derfor blir jeg frustrert og irritert når jeg til tider føler at mitt humør og mine tanker er fylt med negativitet og bitterhet. Jeg har vært «talsmann» for at bitterhet ikke løser noen problemer. Og likevel sitter jeg med en stor sur bitterhet midt i magen. En bitterhet som sluker mye av mine daglige tanker. Min indre dialog går omtrent som følger: «Litt bitter må jeg ha lov til å være.» Eller: «Det tok så mange år før jeg følte bitterhet overfor dette, at det er helt naturlig at det kommer.» Gjør dette bitterheten mildere? Nei. Og på tross av at jeg prøver å argumentere for at dette er noe jeg må glemme, så er det en del av meg som bare vil proklamere til hele verden hvorfor jeg er bitter. Jeg vil at alle skal høre hvor urettferdig jeg opplevde ting. Vil det fjerne bitterheten? Neppe.

Så da sitter jeg her. Med alle sidene fra selvhjelpbøkene bak meg, min kristne oppdragelse godt implementert i hverdagen og ønske om å være «snill pike» godt stemplet i panna totalt forvirret over at min prosess med å «finne meg sjæl» har foreløpig resultert i at den jeg har funnet for tiden er ei negativ, stressa og bitter dame i slutten av 30-årene.

Så dersom noen har tips til hvordan jeg får bitterheten til å roe seg tar jeg i mot tips, da helst fra noen som faktisk har prøvd det. For denne bitterheten sitter hardt, og den er veldig emosjonelt betinget.