En dom ankes

I dag er det mye omtale av anken til den tidligere ordføreren i Vågå, Rune Øygard. Og at hans dom ble skjerpet av Høyesterett. Dette er en domsavsigelse som jeg er enig i. Men det er ikke denne ankesaken som har hatt mitt fokus i dag. Du må lete mye lengre nede på nyhetssidene for å finne den.

Den ankesaken som har opptatt mine tanker og som jeg har ventet på i noen dager er ikke like profilert i norske medier. Men det gjelder en mann som har ødelagt tusenvis av mennesker. Innbyggere i flere land har slitt under hans regime. Det er tidligere president i Liberia, Charles Taylor jeg tenker på.

Aftenposten.no skriver i dag:

Charles Taylor er kjent som en av Afrikas mest blodige krigsherrer, og er den første statsleder som er dømt for krigsforbrytelser etter Nürnberg-rettsakene etter 2. verdenskrig.

 

Han ble valt til president i Liberia i 1997,men etter seks år som president ble han tvunget til eksil i Nigeria. Han ble arrestert i mars 2006, og etterpå utlevert til spesialdomstolen i Haag.

 

Et viktig punkt i tiltalen var at Taylor forsynte de brutale opprørerne i Revolutionary United Front (RUF) i Sierra Leone med våpen. Opprørsgruppen ble beryktedt for å hugge av hendene til sivile under borgerkrigen.

Domstolen konkluderte med at Taylor kjente til overgrepene mot sivilbefolkningen, og dermed har straffeansvar.

Det siste avsnittet her treffer noen av følelsene i meg. Dette er mannen som satt som president i Liberia da pappa, som nøytral bistandsarbeider, ble skutt og drept da han var der for å følge opp et prosjekt for å hjelpe sivilbefolkningen.

Charles Taylor sitt regime gjorde omtrent en hel generasjon til soldater. Soldater som i stedet for lønn fikk narkotika og maskingevær. Soldater som i prinsippet kunne gjøre hva de ville, så lenge det var til fordel for Charles Taylor. Unge mennesker som nok handlet mer av frykt for hva som skjedde dersom de ikke gjorde som presidenten sa, enn på grunn av en politisk overbevisning.

På de 10,5 årene siden pappa ble drept har jeg aldri følt noe behov for å vite hvem som trakk i avtrekkeren på geværet som drepte pappa. For jeg har alltid visst hvem som forsynte denne personen med våpenet. Det er i mitt hode Charles Taylor som er mannen som er ansvarlig for pappas død. Og at han nå mest sannsynlig kommer til å dø av alderdom i fengsel føles godt, hvis jeg har lov til å si det.