Mandagsmorrablues

Kalenderen stadfester at vi skriver 11.11, og vekkerklokka ringer 05.15. Ved lyden av vekkerklokken min våkner katten som sover i sin lune krok rett utenfor soveromsvinduet opp til en ny dag, og majuer for at noen skal slippe henne inn til matskåla. Gradestokken viser noen blå grader. Det er høst i Østfold. Og en veldig tidlig mandag morgen.

Jeg drar meg selv ut av senga og på vei til badet slipper jeg inn katten og sjekker at hun har mat og vann. Morgenstellet starter forsiktig. Før jeg føler at øynene er våkne nok til å åpnes ordentlig hører jeg det knirker i trappa. Lyden av listende fottrinn. Det er knotten på 7,5 som mener at når noen andre i huset er våken så må det være morgenen. Der er guttungen og katten i skjønn harmoni. Mor som ikke på noen som helst måte omtaler seg selv som morgenfugl prøver å forklare at han bør legge seg igjen, han behøver ikke stå opp ennå. Men det er bortkastet argumentasjon. Han er lys våken, og holder konversasjonen gående selv om jeg forsvinner inn i dusjen.

Planen min for morgenen hadde i utgangspunktet ikke  plass for morgenprat på badet, jeg hadde sett for meg å forlate huset uten å snakke med noen. Men nå har jeg selskap i morgenstellet. Det er en koselig forandring. I dag skal jeg på Vitari Brukerforum. Vi skal ha møte med kundene våre. Og i den anledning bruker jeg nok litt lengre tid på hår og sminke enn på en vanlig kontordag. Jeg husker til og med på å gå ut og starte opp bilen noen minutter før jeg skal gå slik at isen blir lettere å skrape av rutene, og setet har rukket å få litt varme i seg før jeg skal kjøre de 10 minuttene det tar til togstasjonen.

I dag har jeg god tid. Selv om jeg har hatt selskap og ført en samtale med husets yngste beboer før klokken passerte 06.00 har jeg begynt å kjøre tidligere enn jeg trodde. Det vil si at jeg har god tid til å parkere, betale parkering og få refundert parkeringsutgiften hos Narvesen. I det jeg nærmer meg parkeringsplassen ved togstasjonen får jeg telefon fra min kollega som jeg skal ta toget sammen med. Han lurer på hvor man betaler for parkeringen. Det slår meg som et underlig spørsmål. Jeg spør hvor han står og før han får forklart seg ser jeg ham i det jeg kommer inn på parkeringsplassen. Så jeg sier at han står jo rett ved maskinen, men i det jeg skal si ordene oppdager jeg at betalingsautomaten er borte. Jeg går ut av bilen min og stopper ei som kommer gående over parkeringsplassen og spør om hun vet hvor man nå betaler. Hun sier at det ligger noen oblat i en postkasse på andre siden av parkeringsplassen, men man må sende en sms for å aktivere denne.

De minuttene jeg hadde på meg som hadde gitt meg ro fem minutter tidligere begynner å føles knappe. Vi går sammen opp til postkassa, tar opp en brosjyre og prøver å finne ut hvordan dette fungerer. Jeg prøver å sende en sms for å aktivere oblatet, men oppdager at dette kun gjelder for de som har en type periodebillett. Og jeg skal tur/retur i dag, så min referanse godtas ikke. Jeg spør kollegaen min om kanskje vi skulle parkert nede ved sporet, men han sier at der stod det skilt om «Oblatparkering». Og vi har jo nettopp funnet ut at vi ikke kunne bruke oblat. Så hva gjør vi. Det er nå to minutter til toget skal gå.

Jeg kjører bilen ned til stasjonsbygningen og skynder meg inn til Narvesen og spør hvor vi som bare skal på dagstur kan parkere, og hun sier at det er inn der vi trodde vi ikke kunne, nær sporene. Jeg kjører bilen inn, og ser at min kollega har parkert allerede. I det vi går mot den nye betalingsautomaten ser vi at denne parkeringsplassen nå er delt i to. Og den innerste delen tydeligvis skal benyttes av sånne som oss. Og vi har selvfølgelig ikke parkert innenfor den grensen. Altså må bilen flyttes en gang til. I det jeg parkerer bilen for fjerde gang på noen få minutter kjører toget ut fra stasjonen.

Min kollega og jeg går inn i stasjonsbygningen og kjøper oss en kopp kaffe. Det er jo ikke annet å gjøre enn å vente på neste tog. Og reklamen som påstår «Pendlere prioriteres» har virkelig rett. Det var ikke selvforklarende for en ikke-pendler å finne parkering i alle fall.