Adventsblues

Det er én uke igjen av november. Dagene blir stadig kortere og kveldene intime og mørke. Det er tid for stearinlys og innekos. Og juleforberedelser. For det er ikke bare handelsstanden som starte julemaset i god tid før desember. Allerede nå florerer det av det man gjør i adventstiden, selv om det rent teknisk er nesten en uke igjen til 1. søndag i advent. For mange av oss starter ikke adventstiden før denne dagen, og det er også de som venter ennå lenger enn det før de setter igang. Adventstiden er ventetiden til jul. En ventetid som kan bli ganske slitsom.

hus-og-figurer-_547x

I mitt tilfelle blir dette en slitsom tid for jeg har ikke nødvendigvis overskudd til å sette igang med syv slag etter endt arbeidsdag. Eller i helga, for den bruker jeg til å hente meg inn etter en arbeidsuke. Så vinduene, som gikk glipp av vårrengjøringen i år, blir kanskje ikke vasket til jul heller. Andre deler av huset som også hadde hatt nytte av en rundvask blir utsatt til en annen gang. Og det er ikke uten følelse av nederlag jeg ser på bildene som florerer av julekaker som er ferdige allerede og julekalendere som er personlig laget, pakket pent inn i flott papir eller hjemmelaget kurver av forskjellig slag. I år får kun yngste i familien gavekalender, og det er ikke hjemmelaget som ligger i den. Det blir en legobygning delt opp i 24 deler. Og den pakkes ned i kalenderposer kjøpt inn i butikk, i en pakke med 24 poser og klistremerker, så slipper jeg å pakke inn alle småtingene selv. De to tenåringen får nøye seg med enkle ferdigkjøpte kalendere med sjokolade i. Jeg vet at jeg er heldig som har økonomi til å kjøpe denne type kalendere, men det er likevel en stemme i hodet som sier at jeg burde lagt mer flid i innpakningen også.

Bakergutten

Så når 1. søndag i advent kommer ønsker jeg å starte juledekorering av huset. Ungene koser seg med pynting og julemusikk. Vil jeg i år få opp julegardinene på kjøkkenet? Får jeg satt frem adventslysestaken? Men med en kropp og et hode som ikke alltid spiller på lag med meg så kan plutselig en dag rett og slett renne ut mellom fingrene på meg.

I fjor deaktiverte jeg min Facebook-konto i desember. Hver dag ble tidslinjen min fylt opp av bilder av flotte adventslys, alle gavene som var kjøpt inn og pent pakket inn, av julebakst og idyllisk julestemning. Mens jeg selv satt utslitt i en stol. Ungene fikk hengt opp litt pynt. Og storesøster fikk med lillebror på pepperkakebaking en dag mens jeg var på jobb, og det var fantastisk å komme hjem til det. Men likevel føler jeg at jeg skuffer ungene mine. At jeg er en mamma som ikke lager en riktig adventstid. En mamma som ikke klarer å sette huset i julestemning. Selv om jeg prøver å kompensere med kongerøkelse når julepynten ikke står på benker og henger i vinduene.

Og nå ligger denne tiden rett foran oss, og det er ikke uten litt angst jeg går den i møte. Og håper at ikke adventsgleden igjen blir byttet ut med adventsblues.

betlehemsstjernen

Med tro på gode mennesker

Livet byr på både gode og “onde” dager, og vi kan dessverre ikke velge hvilke vi vil ha når. Så vi må lære å leve med den uforutsigbarheten. Men det er ikke bare dagene som varierer, det er også personene vi møter.

keep-calm

Jeg har heldigvis mest erfaring med gode mennesker. Og noen mennesker påvirker oss mye, uten at vi egentlig kjenner dem. Det er noen personer jeg møter som jeg vil driste meg til å si at jeg blir litt glad i, selv om jeg ikke kjenner dem. Personer som har en utstråling som faller rett i min smak. Personer som jeg gjerne vil ta med meg hjem i min vennekrets, selv om det nok ville bli sett på som ganske impulsivt, og kanskje litt flaut. Når jeg leser hva noen av disse personene skriver på sin blogg, Facebook side eller Twitter så tar jeg det til meg. Jeg kan bli glad, sint eller såret på samme måte som om de sa dette personlig til meg. Og at de når inn i mine følelser er vel et tegn på at jeg bryr meg hva de mener.

En av disse personene er ei jeg har vært så heldig å møte gjennom jobben. Hun har holdt kurs internt hos oss på jobben og foredrag for oss og våre kunder. Jeg, som ikke leser så mye nyheter lenger følger med når det linkes til artikler hun skriver for bl.a. Hegnar Kvinner. Og jeg følger også med på hennes blogg. Cecilie Thunem-Saanum er en sterk og selvstendig kvinne. Og jeg opplever at hun er en veloverveid person, en som tenker gjennom de fleste aspekter av livet, veier ting for og i mot og tar ikke viktige avgjørelser hastig. Så jeg ble oppriktig lei meg da jeg leser at hun opplever å bli hetset. Dessverre har vi lært at det er ikke bare hun som blir det, men mange. Se intervjuet hun gjør hos “God morgen, Norge”.

Denne saken har gnaget i tankene mine siden jeg fikk med meg den for ca en uke siden. Hvor smålige vi kan være mot hverandre. At vi ikke kan unne andre et annet liv enn vi selv har. Og så føler jeg det kanskje ekstra urettferdig når jeg har møtt personer som da blir hakket på. Så nå måtte jeg bare uttale min støtte. Den ble ikke like godt skrevet som den ville blitt dersom Cecilie Thunem-Saanum selv skulle gjort det, men jeg hopper i det og sender med dette likevel ut en ekstra ryggvirvel, dersom du skulle føle behov for en når det stormer rundt deg, Cecilie!