En ny retning

Det er tidlig i januar, året er 1989. Jeg går første året i ungdomsskolen. Vi bor på landet, en halv time utenfor Oslo. Et landsens sted, med skikkelige vintre. Det er ofte mye snø og kan godt bli mer enn -30 º C. Om dette var en slik vinterdag husker jeg ikke. For det er ikke temperatur eller snødybden den dagen som har festet seg i hukommelsen. Det er noe langt mer omveltende og utradisjonelt.

Mamma og pappa samlet oss tre barn i stua. Det var nok fyr i vedovnen og katta koste seg sikkert i den lune varmen. Igjen er dette antakelser, men det var ofte slik en vinterettermiddag kunne være i huset innerst langs grusveien. Grunnen til at vi var samlet var at de hadde noe viktig å fortelle oss.  Continue reading

Åpne øyne

Det er en stressa ettermiddag. Jeg haster på butikken for å rekke postkontoret før det stenger. Det er litt kø, jeg tar en kølapp og er i ferd med å planlegge resten av ettermiddagen mens jeg står der og venter. Det blir min tur, jeg går frem til disken og henter pakken jeg har kommet for. Så sier den postansatte til meg: “Skal du på festen i barnehagen etterpå?” Jeg blir helt satt ut, hvordan vet hun at jeg har et barn i barnehagen, og at det er sommerfest der i dag? Det viser seg at hun har ei datter i barnehagen sammen med min sønn, og de har gått på samme avdeling i flere år. Continue reading