Du ser meg ikke

Jeg går forbi deg hver dag. Ofte flere ganger i løpet av en dag. Men jeg ser sjelden på deg. Du kan ikke se meg. Jeg haster forbi med blikket senket. Vet ikke hva som skjer dersom jeg ser rett på deg. Har jeg noe å si til deg? Var det noe du ville sagt til meg? Noen dager kaster jeg et hastig blikk på deg når jeg går forbi. Men jeg stopper sjelden opp. Jeg ser på alle andre rundt deg. Det er så mye mindre komplisert.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne ta meg tid til å se på deg, at jeg kunne ha mulighet til å snakke med deg. Høre hvordan dagen din har vært, og hva du vil gjøre i sommer. Det er så alt for lenge siden vi hadde mulighet til å sette oss ned å snakke sammen. Den gode dype samtalen. Eller den mindre seriøse. Til og med en diskusjon, krangel eller hva som helst, bare jeg hadde mulighet til å være sammen med deg.

Det er vanskelig å stoppe opp og ta tid til å se på deg. På bildet der du sitter med jentene på fanget og smiler. Disse to jentene som du kjente som småbarn, som nå er store og på vei ut i voksenlivet. Jeg skulle gitt hva som helst for at du kunne være her og oppleve dette med oss.

Jeg blir helt satt ut av at selv etter 14 år så er noen ting så vonde å håndtere at jeg heller unngår dem. Og jeg skulle så gjerne kunne snakket med deg om hvordan man bør takle sånne ting. Men du er ikke her. Og jeg må finne svarene på andre måter.

Savner deg, pappa!