22. juli

Samme dag som store deler av den norske befolkning markerer årsdagen for terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya reiser mamma, broren min og jeg på tur for å være med på en annen markering. Det er ikke første gang denne markeringen finner sted, men det er første gang vi er med på den.

Liberia erklærte i 1847 den 26. juli som sin frigjøringsdag. Som de av dere som har lest i denne bloggen tidligere så vet dere at pappa ble drept i Liberia 28. februar 2003. I år er vi invitert av presidenten i Liberia til å være med på markeringen. Å ha avreise til en slik opplevelse på en så spesiell dato som 22. juli har blitt for oss nordmenn føles ganske spesielt. Jeg har i løpet av det siste året tenkt mye på konsekvensene av terrorhandlingen. Spesielt har mine tanker gått til ofrene og til familiene. Dette kommer nok av at jeg vet hvor grusomt det er å miste noen i en så brutalt meningsløs handling. Et tap som gjør så vondt og som kunne vært unngått. Jeg tenker på alle de som har brukt dette siste året til å klare å komme seg på fote igjen. Alle de personene som har overlevd denne handlingen og som nå sliter med ettervirkningene. Jeg har full forståelse for de som ikke føler at de har kontroll på livet, de som kanskje føler at dette har på en måte vært slutten på livet deres, selv om de fortsatt puster og hjertet slår. Å stå som en overlevende etter å ha opplevd terrorhandlingen har jeg heldigvis ingen personlig erfaring med. Men å stå som pårørende etter et meningsløst drap kjenner jeg dessverre alt for godt til.

Jeg vil derfor bare si at selv om mine ord stadig handler om Liberia for tiden går mine tanker mye til det som kommer til å hende i Norge samme dag som vi reiser. Stå sammen og ta vare på hverandre.

Blogglistenhits