3 kvinner

Det er ikke til å ta feil av. Spenningen som starter i magen, og sprer seg ut i kroppen. Den får alle nerver i kroppen til å stå i stram “Giv akt”. Nå skjer det. Igjen. For det er ikke første gangen kroppen signaliserer at noe er i ferd med å skje. Men forskjellen denne gangen er at kroppen svarer på en annen måte enn tidligere.

I morgen er årets mørkeste dag. Og for å si det sånn, så er det ikke snakk om soltimer og slikt det er snakk om. Nei, det er dagen som for meg og mine nære er blitt en merkedag i negativ forstand. I morgen, da er det 10 år siden pappa døde. Og den som sa at tiden leger alle sår, ja, han skulle jeg gjerne hatt noen lange diskusjoner med.

Ofte så skjer det en oppsummering når det er markeringer. Men jeg kommer ikke til å bruke dette til en lang oppsummering av ti års sorg og savn. Men noen små bemerkninger fra dagen i dag. Jeg hadde planlagt å legge ut et blogginnlegg den 28. februar. Nå ser det ut til at dette innlegget rekker pressen før midnatt, så da blir det datert 27. februar. Og det er fint. For i dag har jeg hatt noen opplevelser litt utenom det vanlige.

I år, som tidligere har jeg gruet meg veldig til morgendagen. Til og med såpass mye at jeg allerede fra tidlig i dag ikke kunne tenke på det uten at tårene presset seg frem. Jeg satt på jobben og prøvde å holde fokus på rett sted, men tankene mine er til tider veldig ivrige på vandring, så det falt stadig innom mental forberedelse på morgendagen. I løpet av formiddagen fikk jeg noen meldinger fra en tidligere kollega som lurte på hvordan ting stod til. Hun vet at februar er en tøff måned og ville bare høre. Jeg fortalte om hvordan jeg hadde det. Om tårene som presser i øyekroken og klumpen som vokser i halsen. Så spør hun om de i min nye jobb vet om det. Jeg svarer at de vet at pappa er død, men de vet ikke noe om datoer og slikt. Så sier hun at jeg må kunne ta hensyn til mine følelser rundt denne dagen og gjøre den til en litt annen dag. Inspirert av dette skriver jeg en mail til min nye teamleder, forteller henne om hvilken dag som ligger foran meg og at jeg ikke har så lyst til å sitte på kontoret i morgen med alle følelsene som jeg vet ligger tykt utenpå meg da. Og ber om jeg kan ta hjemmekontor, og om noen eventuelt kan avlaste meg hvis ting blir for komplisert. I morgen skulle jeg ha hatt supportvakt, og dermed hatt mye kundekontakt og det er ikke like lett alltid når man ikke har det så bra. Jeg får en lang og hyggelig mail tilbake fra min teamleder som har full forståelse for problemet, og hun tilbyr seg å ta supportvakten slik at jeg kan tilpasse arbeidet hvordan ting blir. Så sier hun “Jeg skulle så gjerne ha gitt deg noen trøstende ord, men blitt litt ordfattig her nå.” Og: “Håper du også klarer å huske de gode minnene”. Og det er vel nettopp det som er trøstende ord! For selv om savnet kommer tydeligere frem når jeg tenker på de gode minnene, så er det utrolig fint å ha mange gode minner.

Så i kveld fikk jeg en telefon fra ei venninne som jeg har hatt alt for lite kontakt med i løpet av de siste årene. Og vi fikk en times samtale om diverse ting, og det gikk fra snakk om barn til samtale rundt noen av innleggene mine her tidligere. Det ble en veldig hyggelig samtale. Det som jeg nok setter mest pris på med denne venninnen er at selv om vi er jevngamle har vi stadig vært på forskjellige plan i livet, siden jeg giftet meg og fikk barn tidlig, og hun valgte utdanning og arbeid først. Men nå, 13 – 14 år etter at vi virkelig ble kjent sitter vi inne med mange erfaringer som gjør at vi lett kan relatere til det den andre snakker om, eller opplever. Vi har vært gjennom tunge tider, og vi har hatt gode tider. Og den gode følelsen det er å snakke med en som skjønner de nyansene jeg prøver å forklare er flott. En som kan forstå at man kan være “drittlei” ting, uten at det betyr at de tingene ikke er en del av det du likevel syns er viktig i livet.

Så med disse tre kvinnene som ga meg tre forskjellige støttende handlinger i dag ser jeg frem mot morgendagen med visshet om at selv om dagen blir full av savn og det felles mange tårer, så betyr ikke det at livet ellers ikke er bra.

Blogglistenhits