Å vinne en endringsmulighet

Give aways

Jeg er en håpløs deltaker på give aways på sosiale medier. Og etter at jeg vant en Fitbit Charge 2 følte jeg at det går jo an å vinne, så da har jeg meldt meg på både her og der. Kan være venner er lei av å bli tagget, men jeg prøver å ikke overlesse andre med min iver på give aways.

FruBevers hverdag

En dag i begynnelsen av måneden da jeg satt og scrollet gjennom feeden min på Facebook kommer jeg over dette innlegget til FruBevershverdag.

Jeg har lenge vært nysgjerrig på hva coaching er og hva det kan gjøre for meg, så da var jeg ikke sen om å legge igjen kommentar slik man skulle, og så var det bare å håpe på det beste. Med tanke på hva premien var tenkte jeg at det kom til å bli ufattelig mange deltakere, og at sjansen for å vinne var liten.

Så da jeg visste at trekningen hadde vært og jeg ikke hadde fått med meg noe varsel gikk jeg inn på hennes Facebook-side for å sjekke hvilken heldig person som hadde vunnet. Og det innlegget som lå der var en stor overraskelse og glede. For det var JEG som var den heldige vinneren. Hvorfor jeg ikke hadde fått det med meg, når jeg var tagget i innlegget vet jeg ikke. Men jeg kan love at jeg ikke drøyde med å sende henne den kontaktinformasjonen hun hadde etterspurt.

Så var det bare å vente på å bli kontaktet av Michael Stenhagen.

Telefonsamtalen

En dag jeg var innom for å hjelpe med å klippe håret til guttungen fikk jeg en telefon. 180-appen sa at nummeret hørte til Michael Stenhagen. Men da hadde det gått noen dager og ting skjer rundt meg, så det navnet var arkivert litt langt bak i systemet. Men det hørtes kjent ut. Så tross av min etter hvert gode evne til å filtrere ut ukjente nummer/personer svarte jeg på telefonen. Og godt var det! For når han begynte å snakke husket jeg med en gang hvor jeg hadde navnet hans fra.

Vi snakket litt og ble enige om å møtes i Oslo for å legge en plan for hvordan vi skulle gjøre dette. Jeg synes det er veldig mye lettere å forholde meg til personer etter å ha møtt dem ansikt til ansikt først. Så for meg er det mye bedre enn å ta alt på videomøter. Oppfølging er greit på video, for da vet jeg mer hvem jeg snakker med.

Inn til Oslo

Så i går dro jeg rett fra jobb til Oslo. Vi hadde vurdert å møtes kl. 14, men ble enige om 15. Noe jeg var veldig glad for da jeg kom til togstasjonen i går. For Halden stasjon var stengt pga flom. Så toget fra Sarpsborg ble ca en halv time forsinket. Jeg hadde planlagt å være i Oslo med toget som kommer inn ca 1345. Og det er jeg glad for. Ellers hadde jeg blitt stressa. Nå visste jeg at jeg hadde god tid, på tross av store forsinkelser.

Jeg satt på toget med strikketøy og lydbok. Egentlig hadde jeg tenkt å bruke turen inn til å skrive ned noen tanker om hva jeg ønsker å bli coachet i. For her er det bare å velge. Det er nemlig så mye jeg føler jeg kunne forbedret. Både mentalt, personlig og med tanke på blogg/Instagram og faktisk noen små drømmer jeg ikke er klar for å konkretisere.

Da jeg satt på toget bestemte jeg meg egentlig for at jeg ville høre med ham om han kunne hjelpe meg å finne ut om jeg kan klare å starte opp litt ordentlig produksjon/salg av klær/utstyr til whippet. Så derfor fikk jeg tid til lydbok og strikketøy. Veldig greit, i og med at jeg også var veldig spent på hvordan en coachingtime faktisk fungerer. Jeg regnet ikke med at det er helt som å gå i samtaleterapi, som jeg har prøvd noen ganger allerede.

Clarion The Hub

Vi hadde blitt enige om å møtes i lobbyen på Clarion The Hub. Selv om jeg hadde tatt meg noe å spise på Oslo S var jeg litt tidlig ute. Og i det jeg krysset gata fra Oslo S og over til hotellet begynte nervene å melde seg. Jeg måtte jobbe med meg selv på mange måter. For det første så er det mange kriker og kroker man kan gjemme seg bort i inne i lobbyområdet. For det andre hadde jeg bare sett bilde av Michael Stenhagen på Facebook og hans nettside, så jeg var ganske overbevist om at jeg ikke kom til å kjenne ham igjen. For det tredje kom den vanlige tanken om at jeg hadde bommet på tid og sted.

Jeg gikk en runde rundt for å se om jeg kunne se ham noe sted. På den runden måtte jeg stadig si til meg selv at det er ikke unormalt at folk leter etter andre på hotell og kaféer. Men jeg hørte ikke så godt etter på hva jeg sa. For jeg følte meg like rar. Jeg satt meg ned og ventet. Og så på folk som kom og folk som gikk. For jeg visste ikke om han ville være en som kom utenfra, eller om han bodde på hotellet. Nok en gyllen anledning for en stressa hjerne å finne på nye ting å plage meg med. At så nysgjerrig ut der jeg studerte alle som kom og gikk. At jeg ikke passet inn og at jeg burde ha fått mer detaljer om møtet.

Michael Stenhagen

Litt over 15 kom det en mann mot meg. Ikke hadde han hvit eller blå skjorte, og heller ikke dress, som jeg hadde sett for meg at en coach nok har. Men han kom i mer avslappede klær. Og bare det gjorde at jeg slappet mer av. I tillegg smilte han bredt og var generelt veldig imøtekommende og hyggelig.

Vi satt oss i en del av lobbyen jeg ikke hadde turt å stikke hodet inn i. Og begynte samtalen. Han brukte litt tid på å forklare hva han gjør, og hva transformativ coaching er. Mens han snakket gikk hjernen i 100. “Hvilke bøker vil han at jeg skal lese?” “Hva slags oppgaver vil jeg få?” “Kan han faktisk hjelpe meg?” Og veldig mange flere.

Han lurte på hva jeg ville ha hjelp med. Og jeg ramset opp. Utfordringer i privatlivet, problemer med å holde fokus på livsstilsendringen, gjøre noe mer seriøst ut av blogg/Instagram og hva med å prøve og lage en liten business av hobby. Han tenkte litt på det så sa han at om vi jobbet med det personlige så ville kanskje en del av det andre falle på plass av seg selv.

Transformativ coaching

Så sa han noe som for meg virker utrolig bra. Og før jeg sier hva han sa må jeg fortelle dere som ikke har kjent meg lenge at jeg er ikke på noe vis en akademiker, en som elsker å fordype meg i forskning og slikt. Jeg var aldri opptatt av å ha de høyeste karakterene på skolen. Så alt som minner om skolegang og utdanning tenner ikke en gnist i meg. Du kan heller si at jeg er en som lever med følelser. Jeg har mye følelser. Både de gode og de dårlige, de glade og de triste. At jeg ble kalt gråtekone som barn viser at den siden var ikke så undertrykket som barn. Som voksen er jeg “flinkere” til å ikke vise aller følelser, men det har kanskje gått litt i motsatt grøft til tider der.

Han sa at for ham så handlet det om kroppen fra halsen og ned. Først skulle man ha med seg hjertet og følelsene, og så kunne man koble inn hjernen. Og det høres lett ut, eller gjør det det? Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg synes det høres lett ut. Men jeg synes det høres riktig ut. Igjen må vi huske at jeg er en som er klar over at jeg har mye følelser, og jeg prøver å anerkjenne at de er der. Så om jeg kan klare å få en balanse på ting så jeg kan få roet ned en stressa hjerne og sikkert et stressa nervesystem hadde det vært fint. Om jeg kunne finne tilbake til den “rastløse Annika”, hun som gjerne gjorde noe hele tiden, og be sofasliter-Annika dra sin kos hadde jeg blitt utrolig takknemlig.

Drømmen

Jeg har vært i en del terapi hvor man bruker kognitiv behandling. Og det har hjulpet meg masse. Men fremdeles sliter jeg med ting. Angsten kommer, selv om jeg nå håndterer det bedre. Depresjonene er ikke så ofte, eller kraftige som før. Det som derimot ikke har endret seg nok til at jeg føler meg nær mål er min utmattelse. Det er så mye jeg har lyst til, men jeg er for sliten. En av grunnene er nok at tankene er i full rulle hele tiden. Alt fra vanlige fornuftige tanker til de typiske katastrofetankene. Og det gjør meg helt ør i hodet. Så om coaching kan gi meg mer ro, og at kroppen kan få mulighet til å helbrede seg selv, også på det mentale hadde det vært utrolig flott! Så på tross av at jeg omtaler meg som kronisk optimist kjenner jeg at jeg er litt skeptisk til at jeg kan finne svaret nå.

Oppsummering

Vi snakket i over 1,5 time. Det tok ikke så lang tid før jeg følte at vi var på nett. Og det er viktig når man skal jobbe med noen om forandringer. Hadde jeg for eksempel ikke vært på nett med PT Salvsesen hadde ikke han kunnet pushe meg til å bryte de grensene jeg gjorde sammen med ham. Vi snakket om det meste som vil være viktig i prosessen, og vi lo godt sammen flere ganger. Det hendte til og med at vi begge falt ut av samtalen. Men det gjorde ikke noe, for stemningen var så avslappet at jeg følte ikke at det måtte være helt perfekt. Men på den måten ble det ganske tett opp til perfekt likevel.

Blogglistenhits