Åh, glade adventstid!

For snart et år siden la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg skrev litt om mine utfordringer ang min psykiske helse. Dette kom fordi jeg føler at de av oss som kan orke det bør stå opp og tørre si hvordan det kan være. Og jeg sier “kan være” bevisst, fordi vi opplever ikke ting på samme måte. Jeg forteller også oftere nå til folk jeg snakker med at jeg til tider sliter med depresjoner. For jeg vet at de aller fleste mennesker har perioder hvor de sliter. Å ha kroniske depresjoner er litt tyngre enn å ha en dårlig dag. For meg kan det bety å ha mange måneder, og i de verste tilfellene flere år med depresjoner. Sist jeg snakket med legen min om dette spurte hun hvor lenge en depresjon kan vare, måtte jeg si at det varierer litt. Men at de kan ta år, i alle fall før jeg føler meg oftere ikke deprimert enn jeg føler meg deprimert.

Beslutningen om å skrive om dette her i bloggen var litt vanskelig. Det å stå frem som en person med psykiatriske sykdommer i legejournalen var skummelt. For på tross av at vi lever i et opplyst samfunn ser vi fremdeles at dersom noen står frem med denne typen problemer blir de stemplet. Man tar en “Bondevik”, som et eksempel. Og når jeg hadde gått delvis sykemeldt så lenge at jeg endte opp på arbeidsavklaringspenger så kom usikkerheten rundt hvordan arbeidsgiver ville håndtere situasjonen. Jeg var dermed ekstra usikker på hvordan kolleger og overordnede ville se på meg etter at jeg satt ord på dette så offentlig. Men å dele dette på bloggen var liksom en myk start for det var bare de som gidder lese bloggen som fikk det med seg.

Så i vår ble jeg spurt om jeg kunne holde en gudstjeneste i kirken jeg går i. Og i lys av innlegget tenkte jeg at her får jeg ta opp tråden. Denne gangen blir det litt mer åpent, for på en gudstjeneste snakker man til alle som er i salen, uavhengig om de egentlig vil høre det eller ikke. Ledergruppen tok kontakt med meg på sensommeren for å høre om jeg trengte hjelp til å komme med tema til hva gudstjenesten skulle handle om. Da svarte jeg at jeg hadde tema, hvis de kunne gå med på det. Jeg ville snakke om hvordan det kan være når man som kristen har psykiske problemer. De likte idéen, så da fortsatte jeg planleggingen.

Nå er det godt og vel en måned siden jeg stod ved talerstolen i Fredrikstad adventistkirke og snakket om mitt liv som kristen med kroniske depresjoner. Om utfordringer med utgangspunkt i krav jeg stiller til meg selv, om udokumenterte forventninger jeg tror andre har til meg og om ting vi som kristne sier som kan ødelegge for en “sart” sjel. Jeg var nok redd for å tråkke noen på tærne når jeg dro frem noe av det som blir sagt. Men jeg syns at vi må få frem også i vårt kristne miljø at det kan være mennesker i vår forsamling som sliter med psykiske problemer. Noen av oss er litt mer uheldige enn andre, for vi har kroniske problemer. Det betyr ikke at vi er udugelige, men vi er sårbare på en annen måte enn mange andre.

Jeg har gått i samtaleterapi hvor terapeuten på begynnelsen av samtalen ikke helt kunne forstå hvorfor jeg var henvist til dem. Men etter kartlegging var konklusjonen alvorlig depresjon. Så jeg kan være flink til å skjule mine utfordringer. Jeg vet at det ikke alltid er det beste, men det har vært sånn jeg har håndtert livet siden tenårene.

God jul

Og nå starter adventstiden. Mine julegardiner ligger fremdeles på boden, adventslysene er jeg ikke helt sikker på hvor er, samtidig som Facebook og Instagram flyter over av bilder av adventsforberedelser. I fjor deaktiverte jeg min Facebook-konto i desember for min utilstrekkelighet ble trykket opp i ansiktet mitt hver gang jeg logget på. Og det var bare nedbrytende. Tunge og negative tanker dominerte tankene mine. Jeg har vurdert om jeg skal droppe ut av de sosiale medier i år også, men klarer ikke bestemme meg.

Blogglistenhits