Åpne øyne

Det er en stressa ettermiddag. Jeg haster på butikken for å rekke postkontoret før det stenger. Det er litt kø, jeg tar en kølapp og er i ferd med å planlegge resten av ettermiddagen mens jeg står der og venter. Det blir min tur, jeg går frem til disken og henter pakken jeg har kommet for. Så sier den postansatte til meg: “Skal du på festen i barnehagen etterpå?” Jeg blir helt satt ut, hvordan vet hun at jeg har et barn i barnehagen, og at det er sommerfest der i dag? Det viser seg at hun har ei datter i barnehagen sammen med min sønn, og de har gått på samme avdeling i flere år.

Tiden går og det blir sommer. Denne gangen er det en solfylt og varm sommer. Vi sitter mye i hagen og nyter det gode været. Biler kjører forbi, barn leker i gata og alt er ren sommeridyll. Så kommer noen gående forbi og min kjære hilser på disse. Og da må jo jeg også gjøre det. Når de har passert spør jeg hvordan han kjenner dem, og om de er nyinnflyttet i borettslaget. Det viser seg at de har bodd her lengre enn oss.

Dette er to av mange eksempler på hvordan jeg opplever hverdagen min. I mange år har jeg gått rundt med skylapper for øynene. Jeg har gått på barnehagefester, forestillinger i både barnehage og skole og vært på skolen på 17. mai feiring. Likevel er det som om jeg ikke har vært der. For jeg har gått inn i lokalene med høy puls og hjertet i halsen. Øynene har med flyktig blikk raskt saumfart rommet for å se om det er en ledig plass, og da helst nær noen jeg kjenner ordentlig. Finner jeg ikke det så ser jeg etter ledig plass et sted ingen andre er. Så fort jeg har funnet en stol går jeg dit, jeg ser meg ikke til høyre, eller venstre. Jeg stopper ikke for å snakke med noen på veien dit. Når jeg har kommet frem setter jeg meg ned og trekker et lettelsens sukk. Og føler jeg meg virkelig på topp kan det være jeg ser meg litt rundt, for å se om det kanskje er noen flere jeg burde hilst på, eller snakket med.

I tillegg har jeg i de siste årene hatt jobb som blant annet har innebåret kursholding. Og det ironiske i denne situasjonen er at inne i kursrommet er jeg trygg. Du kan putte 100 deltagere inn, og det går bra. Men så kommer det som er vanskelig. Og det er lunsjen. For en del av det å være kursholder er også å være sosial med kursdeltagerne under lunsjen. Men i det jeg tråkker inn i kantinen/restauranten så kommer skylappene på igjen. Jeg vet ikke hvor jeg skal se, og tør nesten ikke stå stille i de sekundene det tar meg å se etter bordet med mine kursdeltagere. Vel fremme ved bordet løsner det litt, og jeg kan igjen puste lettet ut.

I flere år har jeg gått rundt og visst at dette ikke er “helt meg”. For da jeg var yngre var dette aldri noe problem. Men en natt skjedde det som endret meg brått og brutalt. Det var den natta jeg fikk vite at pappa var borte. Det var som et gardin ble dratt for øynene mine. Jeg så uten å oppfatte. Jeg var tilstede uten å være bevisst tilstede. I mange år har jeg levd i en verden hvor jeg ikke har maktet å ta inn over meg alt som skjer. “Gardinet” som ble dratt for øynene mine fikk små glipper, jeg klarte å se litt. Men dersom det ble mye eller vanskelig dro jeg hardt for “gardinet” igjen.

Å bli så overveldet av egne tanker og følelser kan være ganske utmattende. Så jeg har bevisst unngått en del situasjoner og arrangementer som jeg før satt veldig stor pris på, for angsten det medbrakte har vært tyngre å bære enn tapet det var å ikke være tilstede.

I de siste to årene har jeg forsiktig testet ut nye situasjoner, noen helt frivillig, andre ikke fullt så frivillig. Og jeg ser at jeg takler noen av disse helt fint, mens en del andre fremdeles skaper stor aktivitet i tanker og følelser. Men jeg tror at dette er likevel gode erfaringer, og at stadig færre ting skal føles så skremmende at jeg lar være å gjøre dem.

Ironien i det hele er jo at jeg er en forholdsvis optimistisk og veldig sosial person som sliter med angst og depresjoner. Og med en ganske god evne til å “holde maska” har jeg i mange år klart å lure mange rundt meg. Det er kanskje ikke det smarteste jeg har gjort. Men angsten for å bli stemplet som svak og lat har vært så stor at jeg ikke har klart å vise denne siden av meg selv. Men nå føler jeg meg tryggere på min egenverdi på tross av mine problemer. Og jeg mener at samfunnet også må bli vant til at vi som har psykiske problemer ikke er noe svakere enn andre. Jeg vil kanskje si, tvert i mot. Mange av oss har kjempet en hard kamp for å være der vi er i dag.

Blogglistenhits