Beundringsverdig

Da jeg startet opp med denne bloggen var en av mine tanker at jeg ikke skulle bruke til å legge ut om alle plager jeg møter i hverdagen. Alle mennesker har jo dette, og noen mer enn andre. Og mange mer enn meg. Jeg har heller brukt bloggen til å skrive om ting som opptar meg. Noen ganger har det vært innlegg hvor jeg har luftet frustrasjon andre ganger har jeg tatt opp tanker og følelser rundt sorgen og savnet etter pappa. Dette har jeg gjort fordi jeg følte at dette var ting jeg trengte å få ut, og ting jeg tenkte at andre kunne orke å lese. Dagens innlegg blir litt på tvers av mine tanker rundt bloggen, men jeg håper du sitter igjen med tanken om hvor imponert jeg er over andre og ikke henger deg opp i min klage over meg selv.

Denne uken har jeg vært gressenke. Min kjære har hatt en velfortjent fjelltur sammen med mannen til min kusine. De har hatt noen fridager i Jotunheimen hvor de har kunnet nyte livet uten kone og barn, med fokus på fjellet og seg selv. Jeg unner min kjære dette av hele mitt hjerte, og tenkte at dette skulle gå som en drøm.

Det jeg ikke tok med i betraktningen var min evne til å få hodepine i alle tenkelige, og utenkelige situasjoner. Jeg har slitt med både migrene og spenningshodepine i flere år. Dette har ført til at jeg har gått sykmeldt en stund. Men i den siste tiden har endelig hodepinene sluppet litt taket. Det vil si, helt til jeg ble alenemor i en stakket uke. Det gikk under et døgn før hodet protesterte. Men jeg er så heldig at jeg har to store jenter som kan hjelpe meg med knotten på seks år hvis jeg blir for dårlig. Heldigvis klarte jeg å fungere helt fint frem til i går. Da slo migrenen meg så ut at jeg ikke maktet noen ting. Jeg lå med ørepropper og lukkede øyne i mange timer. Storesøstrene gjorde en utrolig bra jobb med lillebror, både med underholdning og legging. Mens jeg lå og ventet og håpet at migrenemedisinen skulle gjøre jobben sin kom jeg til å tenke på de som sliter med slike ting, men som er alene med barn hele tiden. For som regel er jeg så heldig at min mann er hjemme og kan avlaste. Men de som er alene har ikke den muligheten. Og man føler seg ganske hjelpesløs når hodet føler som det skal eksplodere bare man flytter litt på det og i tillegg har barn som trenger mat og hjelp til andre ting.

Jeg vet at det er mange aleneforeldre som sliter med kroniske sykdommer. Mange som har daglige problemer med seg selv, om det er fysisk eller psykisk. Mange av disse må kjempe seg gjennom problemene og utfordringene uten støtte. Kanskje de bor et sted uten et ordentlig nettverk av voksne rundt seg. Kanskje alle barna er små, eller det er andre problemer. Så i natt gikk mine tanker til alle disse som sliter på en eller annen måte med å få hverdagen til å fungere. Disse som har problemer eller plager som gjør hverdagen utrolig mye mer tung enn den behøver. Jeg tenker også at vi som ikke har disse utfordringene til daglig bør for det første være utrolig takknemlig og for det andre tilby å hjelpe der vi ser at det er behov for hjelp.

Blogglistenhits