Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva “alle andre” orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Gode minner

I dag hadde pappa blitt 66 år. Og i anledning dagen og hans forkjærlighet for Wenche Myhre vil jeg dele sangen som har snurret i hodet mitt i dag.

I tillegg har jeg lyst til å dele noen av de minnene som får meg og mine til å smile litt når vi snakker om pappa.

Pappa var en mann som elsket 17. mai og 17. maitog. Han syntes det var stor stas å løpe fra sted til sted i Oslo for å se oss flere ganger der vi trasket avgårde.

Pappa var en bestefar som tøyset og tok barnebarna med på ting. Et av de klareste minnene et av mine barn har av ham er at han lekte spøkelse under et teppe og skulle fange dem. Og hun gjemte seg på fanget til mormor.

Han lot ungene tegne på stueveggen, i stua han holdt på å pusse opp.

Pappa var en person som brant sterkt for det han trodde på. Noe som også har ført til noen morsomme sitat. Ikke alle egner seg på trykk :)

Det første året jeg bodde i Trondheim, mitt første år etter videregående skole så var jeg hjemme en ferie. Vi skulle på biltur, og pappa, mamma og jeg byttet på å kjøre. Når pappa eller mamma kjørte satt jeg og strikket på en lue. Den hadde fletter og rett og vrang, ja, hele pakka. Så ble det min tur til å kjøre. Og min hjelpsomme far meddeler etter en stund at han nå har vært så snill og strikket noen runder for meg. Og han kunne bare strikke rettstrikk! For de av dere som kan litt om strikking, så kan dere nok forstå at jeg da ble noe frustrert, men så ble det også en morsom historie.

Jeg kan vel ikke huske at det var en tid da pappa ikke hadde minst en bil å mekke på. I mange år var det Land Rover, og han hadde en egen forkjærlighet for engelske biler. Og da Øystein Sunde kom med sangen “Engelsk bil” ble det en sang jeg alltid forbinder med pappa.

Og i dag hadde han altså blitt 66 år. Han ville hatt ett år igjen til pensjonsalder. Det har jeg tenkt litt på de siste dagene. At vi andre har blitt eldre, at mamma også har passert 60 er ikke rart, men at han ville vært så nær pensjonsalder er merkelig. Han stoppet jo der, som 53-åring.

Så nå som dagen nærmer seg slutt, kan jeg si at for meg har dagen i dag vært bra. Jeg har kost meg med minnene, selv om tårene har kommet en gang eller to. Heldigvis er sorgen ikke så tung lenger, og jeg har heldigvis mange gode minner jeg kan ta frem på en dag som dette.

Adventsblues

Det er én uke igjen av november. Dagene blir stadig kortere og kveldene intime og mørke. Det er tid for stearinlys og innekos. Og juleforberedelser. For det er ikke bare handelsstanden som starte julemaset i god tid før desember. Allerede nå florerer det av det man gjør i adventstiden, selv om det rent teknisk er nesten en uke igjen til 1. søndag i advent. For mange av oss starter ikke adventstiden før denne dagen, og det er også de som venter ennå lenger enn det før de setter igang. Adventstiden er ventetiden til jul. En ventetid som kan bli ganske slitsom.

hus-og-figurer-_547x

I mitt tilfelle blir dette en slitsom tid for jeg har ikke nødvendigvis overskudd til å sette igang med syv slag etter endt arbeidsdag. Eller i helga, for den bruker jeg til å hente meg inn etter en arbeidsuke. Så vinduene, som gikk glipp av vårrengjøringen i år, blir kanskje ikke vasket til jul heller. Andre deler av huset som også hadde hatt nytte av en rundvask blir utsatt til en annen gang. Og det er ikke uten følelse av nederlag jeg ser på bildene som florerer av julekaker som er ferdige allerede og julekalendere som er personlig laget, pakket pent inn i flott papir eller hjemmelaget kurver av forskjellig slag. I år får kun yngste i familien gavekalender, og det er ikke hjemmelaget som ligger i den. Det blir en legobygning delt opp i 24 deler. Og den pakkes ned i kalenderposer kjøpt inn i butikk, i en pakke med 24 poser og klistremerker, så slipper jeg å pakke inn alle småtingene selv. De to tenåringen får nøye seg med enkle ferdigkjøpte kalendere med sjokolade i. Jeg vet at jeg er heldig som har økonomi til å kjøpe denne type kalendere, men det er likevel en stemme i hodet som sier at jeg burde lagt mer flid i innpakningen også.

Bakergutten

Så når 1. søndag i advent kommer ønsker jeg å starte juledekorering av huset. Ungene koser seg med pynting og julemusikk. Vil jeg i år få opp julegardinene på kjøkkenet? Får jeg satt frem adventslysestaken? Men med en kropp og et hode som ikke alltid spiller på lag med meg så kan plutselig en dag rett og slett renne ut mellom fingrene på meg.

I fjor deaktiverte jeg min Facebook-konto i desember. Hver dag ble tidslinjen min fylt opp av bilder av flotte adventslys, alle gavene som var kjøpt inn og pent pakket inn, av julebakst og idyllisk julestemning. Mens jeg selv satt utslitt i en stol. Ungene fikk hengt opp litt pynt. Og storesøster fikk med lillebror på pepperkakebaking en dag mens jeg var på jobb, og det var fantastisk å komme hjem til det. Men likevel føler jeg at jeg skuffer ungene mine. At jeg er en mamma som ikke lager en riktig adventstid. En mamma som ikke klarer å sette huset i julestemning. Selv om jeg prøver å kompensere med kongerøkelse når julepynten ikke står på benker og henger i vinduene.

Og nå ligger denne tiden rett foran oss, og det er ikke uten litt angst jeg går den i møte. Og håper at ikke adventsgleden igjen blir byttet ut med adventsblues.

betlehemsstjernen

Redet tømmes

For en drøy uke siden tok jeg farvel med min eldste datter på skolen hvor hun skal tilbringe de neste tre årene av sitt liv. Hun er nå så voksen at et liv på internat blir hennes hverdag. Hun skal få gleden av å lære seg å balansere fritid og skolegang. Sosial moro og lekselesing. Dette er hennes utfordring i dagliglivet. Og jeg tror hun vil finne en god balansegang. Continue reading

Gode hjelpere

I går startet jeg selv med kakebaking, og fikk mine to døtre til å skrive opp hva slags kaker de ønsker seg til festen. Det ga oss en liste på til sammen seks kaker. En skal bestilles, en ligger ferdig laget i fryseren, den jeg lagde i går er halvveis ferdig, bare pynting som gjenstår. Da er det tre kaker som gjenstår. En skal kjøpes og to skal lages. Continue reading

Annika gjør ting hun ikke kan

I Syvendedags adventistsamfunnet, som vi tilhører, praktiserer vi voksendåp. Selv tok jeg dåp sommeren etter at jeg var ferdig med 7. klasse. Nå er jeg i den heldige situasjon at begge mine tenåringsdøtre har valgt å ta dåp. Så i vinter har jeg trofast kjørt dem til dåpsundervisning. Og om bare fem dager er deres store dag, og som mor er jeg festkomité, kokk og koordinator. Continue reading

Beundringsverdig

Da jeg startet opp med denne bloggen var en av mine tanker at jeg ikke skulle bruke til å legge ut om alle plager jeg møter i hverdagen. Alle mennesker har jo dette, og noen mer enn andre. Og mange mer enn meg. Jeg har heller brukt bloggen til å skrive om ting som opptar meg. Noen ganger har det vært innlegg hvor jeg har luftet frustrasjon andre ganger har jeg tatt opp tanker og følelser rundt sorgen og savnet etter pappa. Dette har jeg gjort fordi jeg følte at dette var ting jeg trengte å få ut, og ting jeg tenkte at andre kunne orke å lese. Dagens innlegg blir litt på tvers av mine tanker rundt bloggen, men jeg håper du sitter igjen med tanken om hvor imponert jeg er over andre og ikke henger deg opp i min klage over meg selv.

Denne uken har jeg vært gressenke. Min kjære har hatt en velfortjent fjelltur sammen med mannen til min kusine. De har hatt noen fridager i Jotunheimen hvor de har kunnet nyte livet uten kone og barn, med fokus på fjellet og seg selv. Jeg unner min kjære dette av hele mitt hjerte, og tenkte at dette skulle gå som en drøm.

Det jeg ikke tok med i betraktningen var min evne til å få hodepine i alle tenkelige, og utenkelige situasjoner. Jeg har slitt med både migrene og spenningshodepine i flere år. Dette har ført til at jeg har gått sykmeldt en stund. Men i den siste tiden har endelig hodepinene sluppet litt taket. Det vil si, helt til jeg ble alenemor i en stakket uke. Det gikk under et døgn før hodet protesterte. Men jeg er så heldig at jeg har to store jenter som kan hjelpe meg med knotten på seks år hvis jeg blir for dårlig. Heldigvis klarte jeg å fungere helt fint frem til i går. Da slo migrenen meg så ut at jeg ikke maktet noen ting. Jeg lå med ørepropper og lukkede øyne i mange timer. Storesøstrene gjorde en utrolig bra jobb med lillebror, både med underholdning og legging. Mens jeg lå og ventet og håpet at migrenemedisinen skulle gjøre jobben sin kom jeg til å tenke på de som sliter med slike ting, men som er alene med barn hele tiden. For som regel er jeg så heldig at min mann er hjemme og kan avlaste. Men de som er alene har ikke den muligheten. Og man føler seg ganske hjelpesløs når hodet føler som det skal eksplodere bare man flytter litt på det og i tillegg har barn som trenger mat og hjelp til andre ting.

Jeg vet at det er mange aleneforeldre som sliter med kroniske sykdommer. Mange som har daglige problemer med seg selv, om det er fysisk eller psykisk. Mange av disse må kjempe seg gjennom problemene og utfordringene uten støtte. Kanskje de bor et sted uten et ordentlig nettverk av voksne rundt seg. Kanskje alle barna er små, eller det er andre problemer. Så i natt gikk mine tanker til alle disse som sliter på en eller annen måte med å få hverdagen til å fungere. Disse som har problemer eller plager som gjør hverdagen utrolig mye mer tung enn den behøver. Jeg tenker også at vi som ikke har disse utfordringene til daglig bør for det første være utrolig takknemlig og for det andre tilby å hjelpe der vi ser at det er behov for hjelp.

Trygg trafikk

“Se til venstre, se til høyre og se til venstre en gang til.”

Dette lærte vi som små da vi var i ferd med å skulle bli selvstendige myke trafikanter. Dette er god lærdom som jeg har tatt med videre til mine barn.

“Stå stille på fortauet til bilene stopper for deg.”

Dette lærer jeg mine barn. Jeg er så heldig å ha tre barn, hvor av to er tenåringer og en liten attpåklatt som skal begynne på skolen til høsten. Jeg har prøvd å lære alle tre respekt for biler og andre trafikanter. Om de kjører på fire hjul eller to. For barna er så små, og det skal ikke så mye til før de blir skadet. Heldigvis har jeg ikke hatt behov for å fortelle skrekkhistorier, de har skjønt at det kan skje stor skade hvis de blir påkjørt.

Når jeg går med gutten til barnehagen så må vi krysse en vei. Vi bor i et rolig nabolag med kun trafikk til hus. Det er ikke mange hundre meter fra huset vårt til barnehagen. Når vi kommer ut på gangstien ser vi barnehagen. Men det som er litt dumt er at den ene veien som leder inn i dette krysset ikke har hverken fortau, eller gangsti. Og det er en del skolebarn som må gå denne veien for å komme til skolebussen. Derfor kryr det til tider av barn som går midt i veien, som krysser veien og som svinser på veien. Når jeg nå prøver å lære min lille gutt som snart skal ut på denne skoleveien alene at han må se seg godt for før han krysser denne veien så må jeg være konsekvent. Og det har gitt resultater. Uansett om han sykler, går eller løper så stopper han ved veikrysset og venter på meg. Så spør jeg ham om det er klart og han sjekker. Først forsiktig, så trår han et skritt ut i veien for virkelig å forsikre seg om at det ikke kommer noen biler ned bakken. Men så møter vi dagens første utfordring. For vi kan se helt bort til neste veikryss. Det veikrysset som de aller fleste må kjøre i for å levere barna i barnehagen. Og gutten min har lært at man skal ikke krysse veien når det kjører biler mot oss. Og alle som skal levere i barnehagen kjører mot oss. Så jeg forklarer at biler som er så langt borte, ca 100 meter, de har god tid til å se oss så de stopper hvis de kommer til oss. Så nå har han begynt å skjønne når det er greit å krysse veien selv om det kommer biler på veien.

Så her om dagen var vi inne i byen. Han hadde vært på besøkdag på skolen og var veldig glad, han hoppet og spratt. Løp omkring og var veldig fornøyd. Her var han også flink til å stoppe ved fotgjengerovergangene. Han stod stille og ventet til jeg fikk tatt ham igjen. Når jeg så at det var klart ville jeg gå, men han nektet. Jeg skjønte ikke hva han mente. For jeg så ikke noen problemer. Bilene og bussene som kom mot oss de bremset tydelig ned. Men de stoppet ikke.  Han stod å så på disse bilene som forsiktig gled mot fotgjengerfeltet og ventet på at de skulle stoppe. Men bilistene var mer opptatt av å ha jevn flyt i bilen enn å stoppe for oss myke trafikanter. Så atter en gang måtte jeg forklare unntak i forhold til at man kan krysse veien når bilene kjører veldig sakte. Men han var ikke sikker, for hva om han falt når han gikk over veien? Da kunne jo bilene kjøre på ham. Jeg måtte prøve å forklare at når de kjørte så sakte så klarte de stoppe med en gang hvis noe sånt skulle hende.

Disse opplevelsene har satt igang tankene i meg. Ikke bare som mor, men også som bilist. Om 4 måneder kommer det opp store oransje bannere og skilt som minner oss på at det kommer nye 6-åringer ut i trafikken. Vi må huske på at disse barna ikke er vant til å ferdes på den nye skoleveien. Det står politikontroller rundt omkring og sjekker at fartsgrensen overholdes i områdene rundt skolene. Men jeg tenker ikke bare på det, jeg tenker også på det jeg lærte da jeg tok sertifikatet. At man skal kjøre forsiktig når det er barn nær veien, at man ikke skal tute på et barn, for man vet ikke hvordan det vil reagere. Barn har ikke med seg den erfaringen med trafikk som vi voksne har. De får noen enkle regler fra oss voksne om å se seg for, om å ikke leke i veien og andre ting som skal gjøre det trygt å være ute. Men de vet ikke om alle muligheter og varianter av trafikkhendelser. De kan ikke alle unntakene som vi voksne har brukt livet på å lære oss.

Så sitter jeg igjen med en tanke. Vi som voksne må gå foran som gode eksempler. Det gjelder alt fra å krysse gata når det er rød mann til å være bilisten som stopper for barn som skal over veien. For det koster oss så lite å trykke bremsepedalen helt inn slik at barnet er trygg på at nå kan jeg gå, ingen bil kjører på meg her heller. Da kan det bli en trafikkopplevelse som føles trygg også får de små myke trafikantene.

Julebesøk

En tradisjon som i alle fall i Norge er vel utbredt er en tur til kirkegården på julaften. For oss som har mistet noen kjære er det en hyggelig tradisjon å besøke graven og kanskje tenne et lys. Slik at når julekvelden kommer så skinner det mange lys hos alle de som har fått besøk. Dette besøket har ikke noe å si for den avdøde. Den personen vet jo ikke at vi er der, men det har noe å si for oss.

Julen er en høytid som gjør at vi tenker på vår familie og våre venner. Vi bruker tid til å finne gaver til de vi har kjær. Men noen av våre kjære er ikke lenger blant oss, og da blir besøket ved graven vår måte å gi oppmerksom het til denne, eller disse personene. Men jeg vil poengtere at det er ikke alltid at vi må gå til graven for å minnes eller vie oppmerksomhet til minnet av de vi savner. Vi er skrudd sammen forskjellig, og det går i perioder.

Elsket og savnet

Etter at pappa døde var det å besøke graven viktig. Jeg trengte kanskje en slags bekreftelse på at dette ufattelige faktisk hadde skjedd, jeg er ikke sikker. Jeg er ikke en person som får meg til å snakke til pappa. Selv om jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne si ting, fortelle om hvor ufattelig vanskelig det har vært å akseptere at han ikke er her lenger. Å ta turen for å fortelle om fremganger barna gjør, eller lufte bekymringer som jeg gjorde da han levde. Det har vært så mange tanker som har kretset i hodet mitt når jeg har stått ved graven. Men for meg har ikke graven vært stedet hvor sorgen har fått et ansikt. Men likevel gir det en ro å ha vært der. Jentene mine har pyntet steiner som de har lagt ved siden av støtten, de har kjøpt andre ting for at vi andre skal se at de husker bestefar. Og for dem er det viktig å sjekke at dette er på plass når vi er der. Og steinene ligger der, selv om det etterhvert har vært noen år. Mamma og andre som steller graven sørger for at de ligger trygt.

Det har ikke vært hvert år jeg har vært ved graven på julaften. Men i år var vi der sammen med mamma. Dette var en opplevelse litt annerledes enn tidligere. Mine jenter vokser til. De har vært igjennom forskjellige faser i sorgen og savnet av bestefar. Og det er lenge siden vi har vært på graven hele familien samlet. Og jeg la merke til at denne gangen satt besøket i gang tanker og følelser i dem som de ikke er vant med. Nå har den siste måneden vært spesiell med mye oppmerksomhet rundt pappas død. Så både historien rundt forsvinningen og minner og tanker rundt både sorgen og savnet har blitt forfrisket. Og dette er tanker som jeg, og sikkert også jentene mine har lært oss å leve med uten at det skal ta for mye plass i hverdagen, for jeg vil sitere min eldste datter når hun sa at å snakke mye om det “Gjør så vondt inni her” (og pekte på brystet sitt). Av og til har det vært lettere å finne noe annet å fokusere på.

Men den siste tiden har igjen fått meg til å tenke på hvor viktig det er å holde liv i historiene om pappa. Jeg har en sønn som aldri har truffet bestefar. Han har en savn etter å ha kjent bestefar, etter å ha hørt ham snakke og sett ham i live. Han sier av og til at jeg vet ikke hvordan han så ut, eller hvordan han snakket. Selv om han har sett mange bilder. Så turer til graven, gjennomgang av gamle fotoalbum og det å snakke om de gode historiene er viktig. Ikke bare for å lære gutten om bestefar, men for å holde minnene i live i både meg og jentene mine.

Så selv om dette ikke er det morsomste julebesøket vi tar i år, så er det kanskje det mest meningsfylte.