Half-and-half, surf-and-turf eller noe annet

For et døgn siden parkerte vi heldigvis bilen helt oppe ved hytta (til Vitari) på Lykkja. Turen i seg selv var veldig rolig. Med el-bil ble det to rene ladestopp, og så en kombinert med matinnkjøp nede på Ulsåk før vi skulle opp alle bakkene til Lykkja. På et tidspunkt mellom Gulsvik og Ulsåk fikk jeg litt rekkeviddeangst, for bakkene opp fra Gol krevde sitt av et enkelt Leaf-batteri. Men vi ankom Ulsåk med hele 4 % strøm igjen. Og etter en rolig runde på butikken var det over 80 % på batteriet da vi kom ut igjen.

Opp bakkene til Lykkja gikk det helt fint, ikke skremmende veigrep eller batteriforbruk. Vi hadde også kommet så pass tidlig i gang at det kun så vidt var begynt å skumre da vi så avkjørselen til hytta. Og eldstedattera og jeg snakket om hvor deilig det var å komme frem før det ble mørkt. Nå gjenstod bare den siste lille bakken opp til vår hytte. Det er kanskje 100-150 meter opp til vår hytte. Jeg kjørte inn med godt mot. Og merket at det var litt glatt, men det hadde jeg regnet med. Så begynte vi skikkelig å spinne. Det blinket som et juletre i dashbordet av alle mulige varselslys. Så jeg hugg inn bremsen, for jeg skjønte raskt at jeg kom ikke til å komme opp. Og akkurat da ønsket jeg meg piggdekk, eller kjettinger. Det ønsket kom til å forsterke seg i løpet av den neste halve timen. For jeg måtte jo få bilen ned bakken igjen. Om ikke annet så for å finne et bra sted å parkere den. Så jeg løsnet forsiktig på bremsen og lot bilen rulle sakte bakover. Jeg merket at å navigere på snøveier, i skumring, med høy puls, ryggende på en automatgiret bil var ikke det jeg føler meg mest komfortabel med. Og når bilen plutselig begynte å skli og skrense nedover bakken, baklengs satt panikken ganske løst. All teori om at man ikke skal ratte for mye, eller tråkke bremsen helt inn føltes helt feil. Jeg fikk heldigvis stoppet bilen før den stod helt på tvers av veien. Og det uten at noen barn, eller mor, tok til tårene. Så rettet jeg bilen forsiktig opp og slapp veldig forsiktig på bremsen igjen. Noen småglipp kom det fremdeles, på tross av at bilen beveget seg så sakte at det meste som lever kan klare å bevege seg raskere enn vi kjørte.

Vel nede igjen bestemte jeg meg for å prøve igjen. Jeg hadde nå følt litt på hvordan veien opp var, og sa til ungene at dersom jeg ikke kom helt opp til hytta vår skulle jeg parkere foran hytta nedenfor, så kunne vi bære med oss ting de meterne. Vi endte opp ved den hytta. For jeg merket at veigrepet var dårlig da jeg kom opp til den. Så for å redusere stress på både sjåfør og passasjerer parkerte jeg bilen og vi gikk opp til hytta.

Bikkja var spesielt glad for å komme seg ut for å løpe litt. Og var klar for å gå inn i nabohytta. Hun var ikke helt enig i at vi skulle gå opp bakken. Men da vi andre begynte å gå kom hun løpende etter. Det var ikke så lett for en som går på fire å holde seg på beina hele tiden heller. Så både to- og firbeinte beveget seg forsiktig langs den glatte vegen. Her er det nemlig snakk om tettpakket snø som har opplevd litt mildvær, for så å fryse på igjen. Og så et lite melisstrø på toppen. Så glatt og fint, med andre ord.

Ungene og bikkja gikk inn i hytta, og jeg gikk tilbake til bilen for å bære opp bagasje. Én erfaring jeg gjorde meg er at joggesko er ikke nødvendigvis de skoene med best grep på glatt føre. Men jeg kom meg opp og ned flere ganger uten å falle. Etter å ha tømt ut de tyngste tingene fant jeg ut at jeg ville prøve en gang til for å se om jeg kunne få bilen helt opp. Jeg hadde allerede snakket med min kjære som kom litt senere med bensinbilen, og vi var enige om at dersom jeg ikke kom meg opp så skulle han se om han kunne få tak i kjetting eller liknende så vi kunne få kjørt helt opp.

Jeg bestemte meg for å strø litt før siste forsøk. Jeg begynte med å strø foran hyttedøra og på parkeringsplassen der. Så strødde jeg en sti foran meg, slik at jeg kunne gå på strødd vei hele tiden. Jeg holdt på helt til jeg hadde fått lagt grus helt ned til der jeg spant og skrenset på første forsøk. Så gikk jeg ned til bilen, rygget forsiktig bakover. Og der i bakken glapp jeg virkelig taket, bilen bare skled bakover og svingte fra side til side. Mot alt jeg har lært så hogg jeg bremsen inn helt til bunn. Heldigvis stoppet bilen før den kjørte i grøfta. Men det var ikke langt unna at den stod helt på tvers av veien. Jeg var veldig glad for at ungene ikke satt i bilen akkurat da. For jeg var sikker på at jeg kom til å skli helt ned bakken og over veien og ned i grøfta. Jeg ba en bønn om at jeg måtte komme trygt ned til veien igjen og gjerne helt opp til hytta også. Jeg kom trygt ned til veien, hvor jeg pustet lettet ut. Og så var det bare å rygge langt nok tilbake til at jeg ville få god nok fart til å komme meg opp. Igjen sendte jeg en bønn oppover og trakk pusten dypt før jeg med fast grep om rattet tråkket bestemt på gasspedalen og satt fart opp bakken hvor jeg siktet på de deler av veien som ikke var kjørt ekstra glatte. Og i det jeg var i ferd med å miste veigrepet kunne jeg svinge inn til høyre og ned til hytta. Da skal jeg love deg at det var ei som var fornøyd.

I løpet av hele hendelsen var jeg flere ganger takknemlig for at jeg har trent litt siden sist vi var her. Da var vi her på sommeren og det var ikke noe problemer med føret. Bakken som jeg nevnte er ikke veldig lang, men den er litt bratt. Og i går da jeg gikk opp og ned denne for å bære bagasje merket jeg igjen at kroppen ikke blir så fort sliten. Jeg fikk ikke melkesyre i beina, og jeg ble ikke spesielt andpusten. For jeg har vært litt spent på hvordan jeg ville håndtere denne bakken nå. Tidligere har det nemlig vært en bøyg med tanke på å gå tur. Fordi jeg visste at når jeg kom tilbake måtte jeg opp denne bakken. Og da ble beina gjerne gele og pusten brukte lang tid på å bli normal igjen.

I kveld har jeg gått denne bakken opp og ned to ganger. Jeg og yngstedattera skulle lufte bikkja. Men dattera mi var så uheldig å falle på isen, så hun måtte følges opp igjen. Og bikkja var ikke ferdig med sitt ærend, så da måtte jeg ned igjen. Da vi kom til bunnen av bakken gjorde bikkja sitt og vi snudde for å gå hjem igjen. Det ble da andre turen oppover på få minutter. Men selv om jeg gikk litt ekstra på den siste turen kjente jeg ikke antydning til melkesyre i beina og pusten var ikke spesielt anstrengt. Og innen jeg hadde fått av jakke og sko var pusten helt normal.

Når det kommer til mat er strategien i jula litt så som så. Er det matplanen til PT Salvesen, eller er det «vanlig» mat? Foreløpig har jeg prøvd å holde meg mest til matplanen. Men ikke like slavisk som hjemme. Så det blir kanskje litt half-and-half. Så må jeg kanskje heller hive meg med ungene i lek i snøen, eller gå en skikkelig tur med bikkja i dagslyset. Jeg har også med meg treningsstrikker, så jeg kan godt få gjort en liten treningsøkt.

Uansett, så skal jeg kose meg med måte i jula, men kose meg, det skal jeg!

En (kj)ærlig julehilsen

Da er den tiden på året her hvor vi sender hverandre ønsker om god jul og godt nytt år. Det kommer på Facebook, Messenger, mail og av til og med i postkassen en sjelden gang. Og her kommer det en hilsen fra meg og mine også.

Kjærlig hilsen oss!

I løpet av det siste året har eldstedattera flyttet fra Halden til Levanger, hvor hun studerer til barneskolelærer på Nord Universitet. Med tanke på at hun er født i trønderhovedstaden er jo hun på en måte tilbake til røttene sine. Hun syns det er en koselig by, og trives med å bo nærmere bestefar og onkel. Det har også vært stas å være i praksis og få jobbe med elever.

Datter nummer to er avgangselev på Tyrifjord videregående skole, og med det kommer våren med en spennende russetid. Hun koser seg på internatet og har et rikt sosialt liv der. Det er nesten så hun ikke har tid til å komme hjem.

Lillebror går i 6. klasse på barneskolen. Han har prøvd seg på kodeklubb, og litt koding hjemme. Ellers går dagene hans med til lekser og kontakt med venner.

Min kjære jobber fremdeles i barnehage i Moss. Han byttet avdeling etter sommeren, så nå som han er på stor avdeling er det ikke så mye bleieskift og barna er mer selvstendige.

Jeg selv jobber også på samme sted som tidligere. Det er en spennende jobb, det kommer ny programvare med jevne mellomrom som jeg får gleden av å sette meg inn i. Og jeg har veldig hyggelige kolleger. Jeg koser meg med håndarbeid på kveldene, og rett som det er stikker jeg innom treningssenteret.

Bikkja og katten har det som de pleier. Får de mat, vann og kos er det stort sett fornøyde.

Og med dette vil vi ønske dere en riktig God jul og et Godt nytt år!

Nei, det er vel ikke helt sånn hverdagen er, jeg prøver på nytt.

Ærlig hilsen oss!

Så er det den tiden på året hvor jeg sender ut julehilsen, vel å si at det er den tid på året er vel å dra sannheten litt langt. Den tid i tiåret er kanskje mer korrekt. Jeg husker sist vi prøvde å ta bilder til julekort. Det er vel sikkert fem år siden, men de ble ikke brukt en gang. Så det sier litt om hvor mye julekort jeg har send i det siste. Men i år tenkte jeg at jeg skulle lage en koselig julehilsen og fortelle glanshistorien i familien Haugviks liv. Så jeg spurte om ikke alle kunne ta en selfie med julefilter, så kunne vi lage en julecollage av det. Vi bor jo så langt fra hverandre nå. Men det var utrolig dårlig respons på det ønsket, så det ble en selfie av meg og han som fremdeles hører litt på mammaen sin.

Familieoppsummering

Eldstedattera, som flyttet til Halden for ett år siden, har erfart at etter å leve som tilkallingsvikar kan det være fint med en utdannelse og fast jobb. Hun har jobbet som vikar på grunnskole, SFO og barnehage. Dette har hjulpet henne til å se at å jobbe med barn er gøy. Hun har vært speiderleder i noen år, men nå har hun gjort dette mer og syns det ser spennende ut. Så i august flyttet hun til Levanger. Flyttelasset kjørte mor opp sammen med henne. Og hun lovet at hun ikke skulle flytte igjen på fem år. For en lærerutdanning i dag er femårig. Når det hadde gått noen måneder så kom alvoret over henne med at det er en ganske lang utdannelse. Og mye teori. Det er kanskje ikke helt det hun har lyst til. Så nå har hun bestemt seg for et års permisjon mens hun flytter hjem til mormor for å jobbe og tenke litt. 

I den sammenheng får mormoren god anledning til å lære om miljøvern og resirkulering. For det er noe hun brenner for. Så mye at jeg får nesten dårlig samvittighet hvis jeg gjør noe som ikke er helt innenfor hennes idealer. Men så for å være litt gjennomført, så fikk ikke hun adventskalender av oss, slik som småsøsknene. Jeg ga heller penger til WWF og den jobben de gjør for tigere.

Minstedattera, som går i tredje på videregående er også preget av at voksenlivet trykker seg innpå. Med avsluttende eksamener i alle fag og valg for videre studier. Til tider kan det bli litt folksomt å bo på internat og da er det greit å kunne ta en telefon til mamma og lette på trykket. Hun er i full gang med julens russeknuter og har alltid noen ting hun styrer med. Det som kanskje stresser henne mest er hva hun skal gjøre til høsten. For hun har noen krav til hvordan ting skal bli. Hvilke venner som skal hvor, hvordan meninghetslivet er i byen, hvor kjæresten skal og så kommer med hvem og hvordan hun skal bo. Så de siste månedene har det vekslet mellom Bergen, Trondheim, Bergen, hvor som helst, men IKKE Oslo.

Hun synger i skolekor og Sananina, samt er med i forskjellige allsanggrupper på skolen. Og hun er nok skremmende lik sin mor på noen områder, så ønsket om å være med på det meste er fremtredende. Men i tillegg har hun et større krav til seg selv når det gjelder karakterer. Så hun skal rekke alt hun ønsker sosialt samtidig som hun skal gjøre det bra på skolen. Det kan være slitsomt. Så hun ser nok frem til juleferie.

Lillebror er for tiden nesten som et enebarn å regne. Med bare ham som barn som bor fast hjemme blir det sånn. Han er flink på skolen, men som mange barn i hans alder ikke like glad i å gjøre lekser hver dag. Han er veldig pratesyk og elsker å tulle, noe som medfører litt hastsverk ut av døra om morgenen. Men han pleier å rekke skolebussen. Skulle han ikke gjøre det er som regel mor hjemme til han har gått så hun kan stoppe innom skolen med ham på vei ut.

På ettermiddagene går det alt for mye tid bort til pc-spill. En av hans bestevenner flyttet i sommer til Svalbard, så nå er det nesten daglig kontakt via Skype og spillsamfunn. De er ofte flere venner som spiller, kjefter, roper og ler så det til tider går litt rundt i hodet på både mor og far.

Min kjære jobber fremdeles i Trollskogen naturbarnehage. Han er veldig glad for at han jobber i en barnehage hvor de er så mye ute. Det som kanskje til tider kan være slitsomt er å jobbe på en kvinnedominert arbeidsplass. Og det kan sikkert være litt slitsomt. Vi kvinner er jo ikke akkurat kjent for å være de enkleste å være rundt. Noe med humørsvingninger og skravling og slikt. Men sånn er det bare 😉

På fritiden tilbringer han også alt for mye tid foran pc’en. Men han multitasker litt mer enn sønnen. Han kan gjerne se på fotballkamp (en eller to), en stream fra en som spiller og så kanskje til og med spille litt selv. Jeg blir sliten i hodet av bare å tenke på så mange detaljer på en gang. Det er jo som å se fire filmer på en gang.

Så var det meg. Jeg har i løpet av det siste året vært nødt til å trappe ned jobbing til 40%. Dette håper jeg skal fungere, slik at jeg kommer meg gjennom en vinter uten for lange og tunge nedturer. For i de periodene spiser jeg alt for mye drittmat. Og det har jo i løpet av litt tid medført 40+ kg de siste tyve år. Noe som jeg i år har begynt å kjempe mot. Jeg har skrevet masse om det her på bloggen. Og det har skjedd en endring. Men ikke noe så revolusjonerende at huset i dag er nyvasket og julepyntet. De syv slag er ikke bakt, og julekort er det snart 10 år siden jeg sendte ut sist. Huset mitt ser ut som et litt typisk hus hvor mor ikke makter å gjøre det husarbeidet hun burde og far heller ikke gjør det mor burde. Og i dette huset skal jeg nå være vertinne frem til 5. januar. Sosialt sett er det veldig koselig. Men min vertinnesans sliter veldig.

Julegavene er snart ferdig handlet. Det er en eller to som gjenstår. Og det samme gjelder julematen. Planen om å ha laget en ukesmeny forsvant sammen med det lille overskuddet jeg hadde samlet. Så da blir det litt mer jobb for å koordinere mat til én vegetarianer (gjerne veganer), én med melkeallergi, én litt kresen og så de andre som spiser stort sett hva som helst. Og til nyttår kan vi slenge på én med cøliaki. I fjor hadde jeg faktisk en oversikt over hva vi skulle ha, og jeg lagde noe på forhånd. Men der er jeg ikke i år. Heldigvis er butikkene åpne noen dager til. Men i morgen drar vi på hytta (til jobben), så det føles som om julaften er her nå. Og godt er det, for her er energien totalt utbrukt. Jeg ble til og med sendt hjem fra treningen i dag, for PT Salvesen mente at jeg ikke var brukandes til noe 🙂

Jeg skjønner godt hvorfor det heter «som julekvelden på kjerringa»!

To ble til tre

Bloggen min de siste månedene har bestått hovedsakelig av hvordan jeg jobber med min livsstilsendring. Bakgrunnen for det har vært at etter tre svangerskap og langvarige depresjoner har kroppen ikke fått den pleie den trenger. Bekkenløsning og kroniske smerter har vært medvirkende, i alle fall i perioder, til at det å komme i gang med trening har virket håpløst. Jeg har flere ganger tatt tak i matinntaket, men sjelden samtidig som jeg kjører kroppen fysisk i gang også. Men nå er jeg faktisk ordentlig i gang!

Så etter mangfoldige timer med PT Salvesen, er jeg litt hekta på det å bli pisket til å yte litt mer enn jeg tror er mulig. Det gjør at jeg yter litt ekstra når jeg trener selv. Og det er jo flott. Jeg har prøvd å komme med noen innspill til min kjære når vi trener, på hvordan jeg blir bedt om å trene sånn at han kan prøve det selv. Men jeg har ikke samme myndighet som en PT. Så i går når jeg hadde time inviterte jeg min kjære med på timen. En dobbeløkt. Nå var det hans tur til å kjenne hva PT Salvesen forventer på trening.

Jeg var forsinket til treningen, det vil si at jeg rakk ikke varme opp, for jeg kom akkurat kl. 17. Min kjære som hadde kjørt selv var godt i gang med oppvarming da jeg kom inn. Så PT Salvesen kom etter at jeg hadde gått bare to minutter i trappemaskinen, jeg var ikke blitt skikkelig anpusten og mør i lårene ennå engang.

Før vi startet forklarte min kjære at han sliter med en skade i kneet, og at han burde sikkert gå til legen med det. Og det er jo greit for PT Salvesen å vite hva han skal ta hensyn til, i tillegg til mine skavanker.

Vi begynte med vekselsvis markløft og planken. Den som stod i planken skulle holde den like lenge som den som løftet vekter. Og allerede her så jeg hva jeg har lært av å trene. Det jeg opplevde som lette oppvarmingsvekter (30 kg) ble min kjære litt satt ut av. Han syntes allerede det var tungt. Her så PT Salvesen selvsagt mulighet til å kommentere på at kjerringa synes det er lett, nå må du jobbe. Jeg må ærlig innrømme at å fokusere på planken var litt vanskelig når jeg hadde mer lyst til å se på ansiktsuttrykket til han som strevde med vekta.

Når det ble min tur igjen la vi på mer vekt, og nå kjente jeg også at det begynte å bli noe man må jobbe litt mer med. Min kjære fant frem vektløftningsbeltet når det ble hans tur, og så løftet, puste og peste han. Og han erfarte vel at når han ikke tror han klarer mer så kan man hente ut mer styrke. For han klarte en siste runde med mer vekter før vi gikk videre.

Så var det over til smith-maskin for knebøy og den andre skulle trene armer med frivekter. Allerede nå var min kjære ganske sliten. Han er ikke vant til å kjøre på i så tett tempo. Det er mye pauser mellom settene når han trener selv. Og det til tross for at jeg syntes det ble lange pauser, siden PT Salvesen hadde to å passe på. Og ikke bare det, to med forskjellig erfaring på å ta i mot instrukser på hva man skal gjøre. Jeg har funnet ut at første gang PT Salvesen sier at du klarer flere, så gjør man som regel det. Og når han spør om det er lett så er det kanskje det, for han forventer ikke 15 repetisjoner på øvelsene nødvendigvis. Så jeg fikk beskjed om å gjøre den ene eller andre øvelsen vi har gjort flere ganger mens han hjalp min kjære. Den reduserte oppmerksomheten til PT Salvesen gjorde at jeg ikke klarte å tyne meg selv like hardt som etter en vanlig økt med ham, så i tillegg til lengre og oftere pauser så ble intensiteten på treningen noe lavere. Vi kjørte bulgarske utfall, og min kjære fikk beskjed om å holde en kettle bell mens han jobbet. Men han slet sånn med balansen at han måtte sette den fra seg. Og det var akkurat som å se meg selv gjøre det første gang. Vingling og klaging på at dette får jeg ikke til. Jeg bokset mens han gjorde det. Da det ble tid for bytte fikk jeg beskjed om at jeg måtte holde vekter i hendene siden jeg hadde gjort dette før. Og det er sant at jeg har gjort det før, men ikke med noen form for eleganse. Balansen min har vært omtrent totalt fraværende. Jeg har vaiet og slitt med å komme meg opp igjen når jeg først kom meg ned. Men i går, da gikk det som det skal. Jeg har fremdeles en del å gå på med tanke på hvor dypt jeg klarer å komme. Men jeg klarte å ta åtte repetisjoner på hvert ben. Første gang jeg gjorde denne øvelsen klarte jeg tre.

På dette tidspunktet mente min kjære at han ikke hadde noe mer å gi. Han klaget på melkesyre i beina og endte på gulvet og var nok ganske sikker på at han ikke ville klare å komme seg opp igjen. Så det måtte litt overtalelse til for at han skulle krabbe seg opp og komme til siste øvelse, hip extension. Da var det beina opp på en benk med 90 graders vinkel i knær og hofter og så var det bare å sette i gang med å løfte rompa opp fra gulvet til overkroppen var i en rett linje. Dette har jeg gjort flere ganger før, så jeg vet at her må jeg passe på ryggen, ellers slår svaien inn og det stikker til med smerter. Jeg gjorde rolige øvelser så lenge som vi fikk beskjed, mens jeg så og hørte på min kjære som nå virkelig trodde han skulle dø. Ansiktsfargen var mer hvit enn vanlig og han var virkelig helt kjørt. Så jeg tror han var veldig glad for at dette ble siste øvelse.

Da vi pakket sammen for å gå hjem så sier jeg at kanskje vi skulle kjøre sammen hjem, for jeg var ikke helt sikker på om han var klar nok i hodet til å følge med i trafikken på daværende tidspunkt. Og han syntes det var en god idé. Vi stoppet på butikken på vei hjem, og jeg fikk gleden av å gå inn alene.

Da vi kom hjem stupte han ned på sofaen, så sliten at han ikke var klar for mat eller bevegelse. Litt vann var alt han maktet til å begynne med. Og jeg spurte om han skjønte hvorfor jeg inn i mellom slokner på sofaen når jeg har trent? Han sa at det hadde han alltid skjønt, men jeg tror at han fikk en helt annen forståelse for det etter å ha tømt kroppen så hardt for energi.

Resten av kvelden var det lite aktivitet på ham. Det er ikke helt uvanlig, for kveldene tilbringes ofte foran pc’en. Men denne kvelden hørte jeg stadig vekk sukking og stønning. Og jeg må nok innrømme at jeg humret litt i skjegget der jeg satt. Når han var innom stua så sa jeg at han kunne bare glede seg til onsdag. For DA kommer han virkelig til å kjenne det i beina.

Det jeg fikk med meg fra denne litt rolige treningen er at jeg har sannelig kommet et stykke på vei. Jeg mestrer så mye mer nå enn tidligere. Nå kan jeg gå med utfall uten å vaie som et tre i orkan, og jeg klarer å stoppe hvis jeg kjenner vondter som ikke skal være der under trening. I tillegg så er kanskje den viktigste kunnskapen jeg har fått med meg, det at jeg kan mer enn jeg tror. Jeg er faktisk ganske sterk og jeg har gjort en god jobb så langt.

20 år

I dag er det 20 år siden jeg kunne omtale meg selv som mamma! Første ungen er ikke lenger tenåring, og har flyttet til en annen landsdel for å ta utdannelsen sin.

Selv om vi brukte hele dagen i går i el-bil for å komme oss til Levanger, der hun har valgt å bosette seg er det verdt det for å feire henne.

 

Hun kom til verden i Trondheim. En stor nyfødt baby som ganske tidlig satt blikket rett i øynene dine og gransket deg. Noe hun fortsatte med langt opp i barneårene.

Nå har hun altså flyttet tilbake til Trøndelag. Og nå venter vi i spenning på om hun legger om til trøndersk.

Arv og miljø

«Arv og miljø» er et kjent begrep. Og vi har vel alle sett effekter av dette. Både på hvordan noen ting går i arv, og hvordan noen ting må være miljø. For eksempel måten to søsken går på, selv om en av dem er adoptert.

I forbindelse med at jeg nå har startet en endring i livsstil som innebærer regelmessig trening. Og en trening som gir resultater tenkte jeg å dele en liten opplevelse.

Min kjære sønn ble født tre år etter at pappa døde. Så han har aldri hatt mulighet til å bli påvirket av sin bestefar. Og siden min bestemor og bestefar (farfar og farmor) også er døde er historien her basert på min hukommelse. Så de i slekta som mener det er anderledes får ha overbærenhet med meg 😉

Bestemor fortalte meg så mange ganger om da pappa var liten, for han var så glad i å kose. Han kom til henne og minnet henne på det hvis hun ikke tok seg tid til å sette seg ned og ta ham på fanget. Da var beskjeden klar: «Mamma, vi har ikke kost i dag!». Denne egenskapen har min sønn arvet. Han er så glad i å sitte tett inntil, eller på fanget. Og hvis jeg slenger meg ned ved siden av ham når han har lagt seg, og vi ligger og snakker er det helt topp. Jeg har fortalt at han ligner på bestefar som han aldri har møtt. Da smiler han litt.

I går kom det en ny likhet opp. Han hadde overhørt meg skryte til dattera mi at jeg tok 50 kg i markløft. Så han lurte på hva som skjer med huden på overarmen når det blir mer muskler der. Vil huden slenge? Jeg sa jo at dersom jeg blir tynnere så vil det lett kunne bli ekstra løs hud. Men vi får se hva som skjer. Da fikk han et litt rart uttrykk i ansiktet, så kommer det fra ham: «Skal du bli skikkelig tynn, mamma?» Og jeg svarte at om jeg blir skikkelig tynn vet jeg ikke, men jeg vil jo bli tynnere. Det syntes han ikke jeg skulle. Og jeg skjønte ikke hvorfor. Så sier han: «Da blir du ikke like god å kose på». Og der kom likheten. Pappa kunne som liten ikke forstå at tynne damer kunne være mammaer, for bestemor var en trinn dame, og veldig god å kose på. Så han var helt på bølgelengde med sitt barnebarn. Mammaer skal være myke og gode å kose på.

Jeg snakket med ham om at jeg nok aldri vil bli et beinrangel, men normalvektig. Og at vår kjære Whippet er veldig tynn og han elsker å kose på henne.

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva «alle andre» orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Gode minner

I dag hadde pappa blitt 66 år. Og i anledning dagen og hans forkjærlighet for Wenche Myhre vil jeg dele sangen som har snurret i hodet mitt i dag.

I tillegg har jeg lyst til å dele noen av de minnene som får meg og mine til å smile litt når vi snakker om pappa.

Pappa var en mann som elsket 17. mai og 17. maitog. Han syntes det var stor stas å løpe fra sted til sted i Oslo for å se oss flere ganger der vi trasket avgårde.

Pappa var en bestefar som tøyset og tok barnebarna med på ting. Et av de klareste minnene et av mine barn har av ham er at han lekte spøkelse under et teppe og skulle fange dem. Og hun gjemte seg på fanget til mormor.

Han lot ungene tegne på stueveggen, i stua han holdt på å pusse opp.

Pappa var en person som brant sterkt for det han trodde på. Noe som også har ført til noen morsomme sitat. Ikke alle egner seg på trykk 🙂

Det første året jeg bodde i Trondheim, mitt første år etter videregående skole så var jeg hjemme en ferie. Vi skulle på biltur, og pappa, mamma og jeg byttet på å kjøre. Når pappa eller mamma kjørte satt jeg og strikket på en lue. Den hadde fletter og rett og vrang, ja, hele pakka. Så ble det min tur til å kjøre. Og min hjelpsomme far meddeler etter en stund at han nå har vært så snill og strikket noen runder for meg. Og han kunne bare strikke rettstrikk! For de av dere som kan litt om strikking, så kan dere nok forstå at jeg da ble noe frustrert, men så ble det også en morsom historie.

Jeg kan vel ikke huske at det var en tid da pappa ikke hadde minst en bil å mekke på. I mange år var det Land Rover, og han hadde en egen forkjærlighet for engelske biler. Og da Øystein Sunde kom med sangen «Engelsk bil» ble det en sang jeg alltid forbinder med pappa.

Og i dag hadde han altså blitt 66 år. Han ville hatt ett år igjen til pensjonsalder. Det har jeg tenkt litt på de siste dagene. At vi andre har blitt eldre, at mamma også har passert 60 er ikke rart, men at han ville vært så nær pensjonsalder er merkelig. Han stoppet jo der, som 53-åring.

Så nå som dagen nærmer seg slutt, kan jeg si at for meg har dagen i dag vært bra. Jeg har kost meg med minnene, selv om tårene har kommet en gang eller to. Heldigvis er sorgen ikke så tung lenger, og jeg har heldigvis mange gode minner jeg kan ta frem på en dag som dette.

Adventsblues

Det er én uke igjen av november. Dagene blir stadig kortere og kveldene intime og mørke. Det er tid for stearinlys og innekos. Og juleforberedelser. For det er ikke bare handelsstanden som starte julemaset i god tid før desember. Allerede nå florerer det av det man gjør i adventstiden, selv om det rent teknisk er nesten en uke igjen til 1. søndag i advent. For mange av oss starter ikke adventstiden før denne dagen, og det er også de som venter ennå lenger enn det før de setter igang. Adventstiden er ventetiden til jul. En ventetid som kan bli ganske slitsom.

hus-og-figurer-_547x

I mitt tilfelle blir dette en slitsom tid for jeg har ikke nødvendigvis overskudd til å sette igang med syv slag etter endt arbeidsdag. Eller i helga, for den bruker jeg til å hente meg inn etter en arbeidsuke. Så vinduene, som gikk glipp av vårrengjøringen i år, blir kanskje ikke vasket til jul heller. Andre deler av huset som også hadde hatt nytte av en rundvask blir utsatt til en annen gang. Og det er ikke uten følelse av nederlag jeg ser på bildene som florerer av julekaker som er ferdige allerede og julekalendere som er personlig laget, pakket pent inn i flott papir eller hjemmelaget kurver av forskjellig slag. I år får kun yngste i familien gavekalender, og det er ikke hjemmelaget som ligger i den. Det blir en legobygning delt opp i 24 deler. Og den pakkes ned i kalenderposer kjøpt inn i butikk, i en pakke med 24 poser og klistremerker, så slipper jeg å pakke inn alle småtingene selv. De to tenåringen får nøye seg med enkle ferdigkjøpte kalendere med sjokolade i. Jeg vet at jeg er heldig som har økonomi til å kjøpe denne type kalendere, men det er likevel en stemme i hodet som sier at jeg burde lagt mer flid i innpakningen også.

Bakergutten

Så når 1. søndag i advent kommer ønsker jeg å starte juledekorering av huset. Ungene koser seg med pynting og julemusikk. Vil jeg i år få opp julegardinene på kjøkkenet? Får jeg satt frem adventslysestaken? Men med en kropp og et hode som ikke alltid spiller på lag med meg så kan plutselig en dag rett og slett renne ut mellom fingrene på meg.

I fjor deaktiverte jeg min Facebook-konto i desember. Hver dag ble tidslinjen min fylt opp av bilder av flotte adventslys, alle gavene som var kjøpt inn og pent pakket inn, av julebakst og idyllisk julestemning. Mens jeg selv satt utslitt i en stol. Ungene fikk hengt opp litt pynt. Og storesøster fikk med lillebror på pepperkakebaking en dag mens jeg var på jobb, og det var fantastisk å komme hjem til det. Men likevel føler jeg at jeg skuffer ungene mine. At jeg er en mamma som ikke lager en riktig adventstid. En mamma som ikke klarer å sette huset i julestemning. Selv om jeg prøver å kompensere med kongerøkelse når julepynten ikke står på benker og henger i vinduene.

Og nå ligger denne tiden rett foran oss, og det er ikke uten litt angst jeg går den i møte. Og håper at ikke adventsgleden igjen blir byttet ut med adventsblues.

betlehemsstjernen

Redet tømmes

For en drøy uke siden tok jeg farvel med min eldste datter på skolen hvor hun skal tilbringe de neste tre årene av sitt liv. Hun er nå så voksen at et liv på internat blir hennes hverdag. Hun skal få gleden av å lære seg å balansere fritid og skolegang. Sosial moro og lekselesing. Dette er hennes utfordring i dagliglivet. Og jeg tror hun vil finne en god balansegang. Les videre

Gode hjelpere

I går startet jeg selv med kakebaking, og fikk mine to døtre til å skrive opp hva slags kaker de ønsker seg til festen. Det ga oss en liste på til sammen seks kaker. En skal bestilles, en ligger ferdig laget i fryseren, den jeg lagde i går er halvveis ferdig, bare pynting som gjenstår. Da er det tre kaker som gjenstår. En skal kjøpes og to skal lages. Les videre