20 år

I dag er det 20 år siden jeg kunne omtale meg selv som mamma! Første ungen er ikke lenger tenåring, og har flyttet til en annen landsdel for å ta utdannelsen sin.

Selv om vi brukte hele dagen i går i el-bil for å komme oss til Levanger, der hun har valgt å bosette seg er det verdt det for å feire henne.

 

Hun kom til verden i Trondheim. En stor nyfødt baby som ganske tidlig satt blikket rett i øynene dine og gransket deg. Noe hun fortsatte med langt opp i barneårene.

Nå har hun altså flyttet tilbake til Trøndelag. Og nå venter vi i spenning på om hun legger om til trøndersk.

Arv og miljø

«Arv og miljø» er et kjent begrep. Og vi har vel alle sett effekter av dette. Både på hvordan noen ting går i arv, og hvordan noen ting må være miljø. For eksempel måten to søsken går på, selv om en av dem er adoptert.

I forbindelse med at jeg nå har startet en endring i livsstil som innebærer regelmessig trening. Og en trening som gir resultater tenkte jeg å dele en liten opplevelse.

Min kjære sønn ble født tre år etter at pappa døde. Så han har aldri hatt mulighet til å bli påvirket av sin bestefar. Og siden min bestemor og bestefar (farfar og farmor) også er døde er historien her basert på min hukommelse. Så de i slekta som mener det er anderledes får ha overbærenhet med meg 😉

Bestemor fortalte meg så mange ganger om da pappa var liten, for han var så glad i å kose. Han kom til henne og minnet henne på det hvis hun ikke tok seg tid til å sette seg ned og ta ham på fanget. Da var beskjeden klar: «Mamma, vi har ikke kost i dag!». Denne egenskapen har min sønn arvet. Han er så glad i å sitte tett inntil, eller på fanget. Og hvis jeg slenger meg ned ved siden av ham når han har lagt seg, og vi ligger og snakker er det helt topp. Jeg har fortalt at han ligner på bestefar som han aldri har møtt. Da smiler han litt.

I går kom det en ny likhet opp. Han hadde overhørt meg skryte til dattera mi at jeg tok 50 kg i markløft. Så han lurte på hva som skjer med huden på overarmen når det blir mer muskler der. Vil huden slenge? Jeg sa jo at dersom jeg blir tynnere så vil det lett kunne bli ekstra løs hud. Men vi får se hva som skjer. Da fikk han et litt rart uttrykk i ansiktet, så kommer det fra ham: «Skal du bli skikkelig tynn, mamma?» Og jeg svarte at om jeg blir skikkelig tynn vet jeg ikke, men jeg vil jo bli tynnere. Det syntes han ikke jeg skulle. Og jeg skjønte ikke hvorfor. Så sier han: «Da blir du ikke like god å kose på». Og der kom likheten. Pappa kunne som liten ikke forstå at tynne damer kunne være mammaer, for bestemor var en trinn dame, og veldig god å kose på. Så han var helt på bølgelengde med sitt barnebarn. Mammaer skal være myke og gode å kose på.

Jeg snakket med ham om at jeg nok aldri vil bli et beinrangel, men normalvektig. Og at vår kjære Whippet er veldig tynn og han elsker å kose på henne.

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva «alle andre» orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Gode minner

I dag hadde pappa blitt 66 år. Og i anledning dagen og hans forkjærlighet for Wenche Myhre vil jeg dele sangen som har snurret i hodet mitt i dag.

I tillegg har jeg lyst til å dele noen av de minnene som får meg og mine til å smile litt når vi snakker om pappa.

Pappa var en mann som elsket 17. mai og 17. maitog. Han syntes det var stor stas å løpe fra sted til sted i Oslo for å se oss flere ganger der vi trasket avgårde.

Pappa var en bestefar som tøyset og tok barnebarna med på ting. Et av de klareste minnene et av mine barn har av ham er at han lekte spøkelse under et teppe og skulle fange dem. Og hun gjemte seg på fanget til mormor.

Han lot ungene tegne på stueveggen, i stua han holdt på å pusse opp.

Pappa var en person som brant sterkt for det han trodde på. Noe som også har ført til noen morsomme sitat. Ikke alle egner seg på trykk 🙂

Det første året jeg bodde i Trondheim, mitt første år etter videregående skole så var jeg hjemme en ferie. Vi skulle på biltur, og pappa, mamma og jeg byttet på å kjøre. Når pappa eller mamma kjørte satt jeg og strikket på en lue. Den hadde fletter og rett og vrang, ja, hele pakka. Så ble det min tur til å kjøre. Og min hjelpsomme far meddeler etter en stund at han nå har vært så snill og strikket noen runder for meg. Og han kunne bare strikke rettstrikk! For de av dere som kan litt om strikking, så kan dere nok forstå at jeg da ble noe frustrert, men så ble det også en morsom historie.

Jeg kan vel ikke huske at det var en tid da pappa ikke hadde minst en bil å mekke på. I mange år var det Land Rover, og han hadde en egen forkjærlighet for engelske biler. Og da Øystein Sunde kom med sangen «Engelsk bil» ble det en sang jeg alltid forbinder med pappa.

Og i dag hadde han altså blitt 66 år. Han ville hatt ett år igjen til pensjonsalder. Det har jeg tenkt litt på de siste dagene. At vi andre har blitt eldre, at mamma også har passert 60 er ikke rart, men at han ville vært så nær pensjonsalder er merkelig. Han stoppet jo der, som 53-åring.

Så nå som dagen nærmer seg slutt, kan jeg si at for meg har dagen i dag vært bra. Jeg har kost meg med minnene, selv om tårene har kommet en gang eller to. Heldigvis er sorgen ikke så tung lenger, og jeg har heldigvis mange gode minner jeg kan ta frem på en dag som dette.

Adventsblues

Det er én uke igjen av november. Dagene blir stadig kortere og kveldene intime og mørke. Det er tid for stearinlys og innekos. Og juleforberedelser. For det er ikke bare handelsstanden som starte julemaset i god tid før desember. Allerede nå florerer det av det man gjør i adventstiden, selv om det rent teknisk er nesten en uke igjen til 1. søndag i advent. For mange av oss starter ikke adventstiden før denne dagen, og det er også de som venter ennå lenger enn det før de setter igang. Adventstiden er ventetiden til jul. En ventetid som kan bli ganske slitsom.

hus-og-figurer-_547x

I mitt tilfelle blir dette en slitsom tid for jeg har ikke nødvendigvis overskudd til å sette igang med syv slag etter endt arbeidsdag. Eller i helga, for den bruker jeg til å hente meg inn etter en arbeidsuke. Så vinduene, som gikk glipp av vårrengjøringen i år, blir kanskje ikke vasket til jul heller. Andre deler av huset som også hadde hatt nytte av en rundvask blir utsatt til en annen gang. Og det er ikke uten følelse av nederlag jeg ser på bildene som florerer av julekaker som er ferdige allerede og julekalendere som er personlig laget, pakket pent inn i flott papir eller hjemmelaget kurver av forskjellig slag. I år får kun yngste i familien gavekalender, og det er ikke hjemmelaget som ligger i den. Det blir en legobygning delt opp i 24 deler. Og den pakkes ned i kalenderposer kjøpt inn i butikk, i en pakke med 24 poser og klistremerker, så slipper jeg å pakke inn alle småtingene selv. De to tenåringen får nøye seg med enkle ferdigkjøpte kalendere med sjokolade i. Jeg vet at jeg er heldig som har økonomi til å kjøpe denne type kalendere, men det er likevel en stemme i hodet som sier at jeg burde lagt mer flid i innpakningen også.

Bakergutten

Så når 1. søndag i advent kommer ønsker jeg å starte juledekorering av huset. Ungene koser seg med pynting og julemusikk. Vil jeg i år få opp julegardinene på kjøkkenet? Får jeg satt frem adventslysestaken? Men med en kropp og et hode som ikke alltid spiller på lag med meg så kan plutselig en dag rett og slett renne ut mellom fingrene på meg.

I fjor deaktiverte jeg min Facebook-konto i desember. Hver dag ble tidslinjen min fylt opp av bilder av flotte adventslys, alle gavene som var kjøpt inn og pent pakket inn, av julebakst og idyllisk julestemning. Mens jeg selv satt utslitt i en stol. Ungene fikk hengt opp litt pynt. Og storesøster fikk med lillebror på pepperkakebaking en dag mens jeg var på jobb, og det var fantastisk å komme hjem til det. Men likevel føler jeg at jeg skuffer ungene mine. At jeg er en mamma som ikke lager en riktig adventstid. En mamma som ikke klarer å sette huset i julestemning. Selv om jeg prøver å kompensere med kongerøkelse når julepynten ikke står på benker og henger i vinduene.

Og nå ligger denne tiden rett foran oss, og det er ikke uten litt angst jeg går den i møte. Og håper at ikke adventsgleden igjen blir byttet ut med adventsblues.

betlehemsstjernen

Redet tømmes

For en drøy uke siden tok jeg farvel med min eldste datter på skolen hvor hun skal tilbringe de neste tre årene av sitt liv. Hun er nå så voksen at et liv på internat blir hennes hverdag. Hun skal få gleden av å lære seg å balansere fritid og skolegang. Sosial moro og lekselesing. Dette er hennes utfordring i dagliglivet. Og jeg tror hun vil finne en god balansegang. Les videre

Gode hjelpere

I går startet jeg selv med kakebaking, og fikk mine to døtre til å skrive opp hva slags kaker de ønsker seg til festen. Det ga oss en liste på til sammen seks kaker. En skal bestilles, en ligger ferdig laget i fryseren, den jeg lagde i går er halvveis ferdig, bare pynting som gjenstår. Da er det tre kaker som gjenstår. En skal kjøpes og to skal lages. Les videre

Annika gjør ting hun ikke kan

I Syvendedags adventistsamfunnet, som vi tilhører, praktiserer vi voksendåp. Selv tok jeg dåp sommeren etter at jeg var ferdig med 7. klasse. Nå er jeg i den heldige situasjon at begge mine tenåringsdøtre har valgt å ta dåp. Så i vinter har jeg trofast kjørt dem til dåpsundervisning. Og om bare fem dager er deres store dag, og som mor er jeg festkomité, kokk og koordinator. Les videre

Beundringsverdig

Da jeg startet opp med denne bloggen var en av mine tanker at jeg ikke skulle bruke til å legge ut om alle plager jeg møter i hverdagen. Alle mennesker har jo dette, og noen mer enn andre. Og mange mer enn meg. Jeg har heller brukt bloggen til å skrive om ting som opptar meg. Noen ganger har det vært innlegg hvor jeg har luftet frustrasjon andre ganger har jeg tatt opp tanker og følelser rundt sorgen og savnet etter pappa. Dette har jeg gjort fordi jeg følte at dette var ting jeg trengte å få ut, og ting jeg tenkte at andre kunne orke å lese. Dagens innlegg blir litt på tvers av mine tanker rundt bloggen, men jeg håper du sitter igjen med tanken om hvor imponert jeg er over andre og ikke henger deg opp i min klage over meg selv.

Denne uken har jeg vært gressenke. Min kjære har hatt en velfortjent fjelltur sammen med mannen til min kusine. De har hatt noen fridager i Jotunheimen hvor de har kunnet nyte livet uten kone og barn, med fokus på fjellet og seg selv. Jeg unner min kjære dette av hele mitt hjerte, og tenkte at dette skulle gå som en drøm.

Det jeg ikke tok med i betraktningen var min evne til å få hodepine i alle tenkelige, og utenkelige situasjoner. Jeg har slitt med både migrene og spenningshodepine i flere år. Dette har ført til at jeg har gått sykmeldt en stund. Men i den siste tiden har endelig hodepinene sluppet litt taket. Det vil si, helt til jeg ble alenemor i en stakket uke. Det gikk under et døgn før hodet protesterte. Men jeg er så heldig at jeg har to store jenter som kan hjelpe meg med knotten på seks år hvis jeg blir for dårlig. Heldigvis klarte jeg å fungere helt fint frem til i går. Da slo migrenen meg så ut at jeg ikke maktet noen ting. Jeg lå med ørepropper og lukkede øyne i mange timer. Storesøstrene gjorde en utrolig bra jobb med lillebror, både med underholdning og legging. Mens jeg lå og ventet og håpet at migrenemedisinen skulle gjøre jobben sin kom jeg til å tenke på de som sliter med slike ting, men som er alene med barn hele tiden. For som regel er jeg så heldig at min mann er hjemme og kan avlaste. Men de som er alene har ikke den muligheten. Og man føler seg ganske hjelpesløs når hodet føler som det skal eksplodere bare man flytter litt på det og i tillegg har barn som trenger mat og hjelp til andre ting.

Jeg vet at det er mange aleneforeldre som sliter med kroniske sykdommer. Mange som har daglige problemer med seg selv, om det er fysisk eller psykisk. Mange av disse må kjempe seg gjennom problemene og utfordringene uten støtte. Kanskje de bor et sted uten et ordentlig nettverk av voksne rundt seg. Kanskje alle barna er små, eller det er andre problemer. Så i natt gikk mine tanker til alle disse som sliter på en eller annen måte med å få hverdagen til å fungere. Disse som har problemer eller plager som gjør hverdagen utrolig mye mer tung enn den behøver. Jeg tenker også at vi som ikke har disse utfordringene til daglig bør for det første være utrolig takknemlig og for det andre tilby å hjelpe der vi ser at det er behov for hjelp.