En ny retning

Det er tidlig i januar, året er 1989. Jeg går første året i ungdomsskolen. Vi bor på landet, en halv time utenfor Oslo. Et landsens sted, med skikkelige vintre. Det er ofte mye snø og kan godt bli mer enn -30 º C. Om dette var en slik vinterdag husker jeg ikke. For det er ikke temperatur eller snødybden den dagen som har festet seg i hukommelsen. Det er noe langt mer omveltende og utradisjonelt.

Mamma og pappa samlet oss tre barn i stua. Det var nok fyr i vedovnen og katta koste seg sikkert i den lune varmen. Igjen er dette antakelser, men det var ofte slik en vinterettermiddag kunne være i huset innerst langs grusveien. Grunnen til at vi var samlet var at de hadde noe viktig å fortelle oss.  Les videre