Deilig er jorden!

I alt stress som både adventstid og min jobb, som har økt arbeidsmengde rundt årsslutt, medfører så finnes det momenter i denne tiden som gir bare glede. En av disse er de rundene jeg får være med i musikkgruppen i min lokale menighet. Vi øver inn sanger vi spiller til jul. For en uke siden hadde vi et adventsprogram hvor vi hadde fokus på sang og musikk fra flere forskjellige land. Det var solosang, duetter, barne- og voksenkor, klokkekor, fiolinspill, orgelmusikk og fellessang. Selv er jeg med i klokkekoret og i instrumentgruppen som spiller til allsangen. Jeg veksler på å spille trompet og flygelhorn.Flygelhorn og trompet

Det er dager i november og desember jeg tenker at i dag har jeg virkelig ikke lyst eller energi til å reise på øvelse. Men det ender som oftest med at jeg gjør det likevel. Og jeg har alltid glede av øvelsene. Jeg pleier å kalle oss for hobbymusikanter. Bortsett fra de som trakterer flygel og orgel. De øver og spiller på et litt mer avansert nivå enn oss andre. Det er pianisten som organiserer oss. En tålmodig og utrolig positiv og oppmuntrende person. Hun finner noter, fikser arrangement til sangene og øver med oss. Og hun har presentert arrangementet til “Deilig er jorden” som vi har spilt i kirken til jul flere år på rad nå. Og jeg må si at når jeg nå hører “Deilig er jorden” andre steder nå så savner jeg overstemmene våre. Jeg har gleden av å ha overstemme med trompeten på andre vers hos oss, og min kjære kusine spiller overstemmen på tverrfløyte på siste vers.

Jeg har flere ganger tenkt at noen burde ta det opp, så vi som spiller kan høre hvordan det faktisk høres ut, for trompeten er så dominerende i vår gruppe så jeg vet jo ikke hva andre hører. I dag la jeg mobilen i stolen min med igangsatt opptak da vi skulle avslutte gudstjenesten med denne sangen. Og det vil jeg dele med dere her.

Opptaket er ikke lydmessig den aller beste kvalitet da det er tatt opp med mobil, ganske nærme musikerne. Og husk at alle utenom organisten øver heller sporadisk, så vi er veldig stolt av at vi faktisk får til dette.

Og GOD JUL til deg!

Med krum rygg og hevet hode

Flere ganger i løpet av våre liv møter vi utfordringer. Noen forholdsvis lette, andre så tøffe at vi ikke vet hvordan vi skal håndtere disse. Og jeg har hatt mine erfaringer med både den ene og den andre typen.

I 2012 gikk jeg med viten og vilje en slik utfordring i møte. Det startet så vidt i slutten av 2011. Jeg jobbet på den tiden på Visma Kompetansesenter Lønn og HR. Der var jeg konsulent på lønns- og reiseregningssytem. Continue reading

Med tro på gode mennesker

Livet byr på både gode og “onde” dager, og vi kan dessverre ikke velge hvilke vi vil ha når. Så vi må lære å leve med den uforutsigbarheten. Men det er ikke bare dagene som varierer, det er også personene vi møter.

keep-calm

Jeg har heldigvis mest erfaring med gode mennesker. Og noen mennesker påvirker oss mye, uten at vi egentlig kjenner dem. Det er noen personer jeg møter som jeg vil driste meg til å si at jeg blir litt glad i, selv om jeg ikke kjenner dem. Personer som har en utstråling som faller rett i min smak. Personer som jeg gjerne vil ta med meg hjem i min vennekrets, selv om det nok ville bli sett på som ganske impulsivt, og kanskje litt flaut. Når jeg leser hva noen av disse personene skriver på sin blogg, Facebook side eller Twitter så tar jeg det til meg. Jeg kan bli glad, sint eller såret på samme måte som om de sa dette personlig til meg. Og at de når inn i mine følelser er vel et tegn på at jeg bryr meg hva de mener.

En av disse personene er ei jeg har vært så heldig å møte gjennom jobben. Hun har holdt kurs internt hos oss på jobben og foredrag for oss og våre kunder. Jeg, som ikke leser så mye nyheter lenger følger med når det linkes til artikler hun skriver for bl.a. Hegnar Kvinner. Og jeg følger også med på hennes blogg. Cecilie Thunem-Saanum er en sterk og selvstendig kvinne. Og jeg opplever at hun er en veloverveid person, en som tenker gjennom de fleste aspekter av livet, veier ting for og i mot og tar ikke viktige avgjørelser hastig. Så jeg ble oppriktig lei meg da jeg leser at hun opplever å bli hetset. Dessverre har vi lært at det er ikke bare hun som blir det, men mange. Se intervjuet hun gjør hos “God morgen, Norge”.

Denne saken har gnaget i tankene mine siden jeg fikk med meg den for ca en uke siden. Hvor smålige vi kan være mot hverandre. At vi ikke kan unne andre et annet liv enn vi selv har. Og så føler jeg det kanskje ekstra urettferdig når jeg har møtt personer som da blir hakket på. Så nå måtte jeg bare uttale min støtte. Den ble ikke like godt skrevet som den ville blitt dersom Cecilie Thunem-Saanum selv skulle gjort det, men jeg hopper i det og sender med dette likevel ut en ekstra ryggvirvel, dersom du skulle føle behov for en når det stormer rundt deg, Cecilie!

Mandagsmorrablues

Kalenderen stadfester at vi skriver 11.11, og vekkerklokka ringer 05.15. Ved lyden av vekkerklokken min våkner katten som sover i sin lune krok rett utenfor soveromsvinduet opp til en ny dag, og majuer for at noen skal slippe henne inn til matskåla. Gradestokken viser noen blå grader. Det er høst i Østfold. Og en veldig tidlig mandag morgen.

Jeg drar meg selv ut av senga og på vei til badet slipper jeg inn katten og sjekker at hun har mat og vann. Morgenstellet starter forsiktig. Før jeg føler at øynene er våkne nok til å åpnes ordentlig hører jeg det knirker i trappa. Lyden av listende fottrinn. Det er knotten på 7,5 som mener at når noen andre i huset er våken så må det være morgenen. Der er guttungen og katten i skjønn harmoni. Mor som ikke på noen som helst måte omtaler seg selv som morgenfugl prøver å forklare at han bør legge seg igjen, han behøver ikke stå opp ennå. Men det er bortkastet argumentasjon. Han er lys våken, og holder konversasjonen gående selv om jeg forsvinner inn i dusjen.

Planen min for morgenen hadde i utgangspunktet ikke  plass for morgenprat på badet, jeg hadde sett for meg å forlate huset uten å snakke med noen. Men nå har jeg selskap i morgenstellet. Det er en koselig forandring. I dag skal jeg på Vitari Brukerforum. Vi skal ha møte med kundene våre. Og i den anledning bruker jeg nok litt lengre tid på hår og sminke enn på en vanlig kontordag. Jeg husker til og med på å gå ut og starte opp bilen noen minutter før jeg skal gå slik at isen blir lettere å skrape av rutene, og setet har rukket å få litt varme i seg før jeg skal kjøre de 10 minuttene det tar til togstasjonen.

I dag har jeg god tid. Selv om jeg har hatt selskap og ført en samtale med husets yngste beboer før klokken passerte 06.00 har jeg begynt å kjøre tidligere enn jeg trodde. Det vil si at jeg har god tid til å parkere, betale parkering og få refundert parkeringsutgiften hos Narvesen. I det jeg nærmer meg parkeringsplassen ved togstasjonen får jeg telefon fra min kollega som jeg skal ta toget sammen med. Han lurer på hvor man betaler for parkeringen. Det slår meg som et underlig spørsmål. Jeg spør hvor han står og før han får forklart seg ser jeg ham i det jeg kommer inn på parkeringsplassen. Så jeg sier at han står jo rett ved maskinen, men i det jeg skal si ordene oppdager jeg at betalingsautomaten er borte. Jeg går ut av bilen min og stopper ei som kommer gående over parkeringsplassen og spør om hun vet hvor man nå betaler. Hun sier at det ligger noen oblat i en postkasse på andre siden av parkeringsplassen, men man må sende en sms for å aktivere denne.

De minuttene jeg hadde på meg som hadde gitt meg ro fem minutter tidligere begynner å føles knappe. Vi går sammen opp til postkassa, tar opp en brosjyre og prøver å finne ut hvordan dette fungerer. Jeg prøver å sende en sms for å aktivere oblatet, men oppdager at dette kun gjelder for de som har en type periodebillett. Og jeg skal tur/retur i dag, så min referanse godtas ikke. Jeg spør kollegaen min om kanskje vi skulle parkert nede ved sporet, men han sier at der stod det skilt om “Oblatparkering”. Og vi har jo nettopp funnet ut at vi ikke kunne bruke oblat. Så hva gjør vi. Det er nå to minutter til toget skal gå.

Jeg kjører bilen ned til stasjonsbygningen og skynder meg inn til Narvesen og spør hvor vi som bare skal på dagstur kan parkere, og hun sier at det er inn der vi trodde vi ikke kunne, nær sporene. Jeg kjører bilen inn, og ser at min kollega har parkert allerede. I det vi går mot den nye betalingsautomaten ser vi at denne parkeringsplassen nå er delt i to. Og den innerste delen tydeligvis skal benyttes av sånne som oss. Og vi har selvfølgelig ikke parkert innenfor den grensen. Altså må bilen flyttes en gang til. I det jeg parkerer bilen for fjerde gang på noen få minutter kjører toget ut fra stasjonen.

Min kollega og jeg går inn i stasjonsbygningen og kjøper oss en kopp kaffe. Det er jo ikke annet å gjøre enn å vente på neste tog. Og reklamen som påstår “Pendlere prioriteres” har virkelig rett. Det var ikke selvforklarende for en ikke-pendler å finne parkering i alle fall.

Et streif av håp

Omtrent to år før pappa ble drept var han på en reise sammen med en gjeng ungdommer, og noen litt mer voksne mennesker til Etiopia. De reiste ned blant annet for å hjelpe til med å bygge barnehjem. Dette prosjektet ble på mange måter et hjertebarn for pappa. Urettferdigheten som rammet barn var noe han gjerne jobbet for å endre. Et annet prosjekt han brant veldig for var et prosjekt som skulle hjelpe gatebarn i Peru. Med på turen til Etiopia var en filmfotograf. Sverre Årnes fulgte med på forberedelser, reisen og arbeidet i Etiopia. Nå, tolv år etter reisen har han delt en film fra dette med oss alle, på YouTube. Han har kalt filmen “Et streif av håp”.

For de av dere som leser her og som også var med å gi penger til Kåres minnefond den gang han døde, her kan dere se noe av det pengene gikk til.

Historien fortelles

Nå har vi vært hjemme fra Liberia i snart en måned. Inntrykkene har sunket litt inn og straks er hele familien i vanlige rutiner igjen. Men ikke helt, for i helga hadde jeg et møte i kirken jeg går i i Fredrikstad hvor jeg fortalte fra reisen og viste bilder.

I går kveld fikk jeg en telefon fra min fetter, som er pastor i menigheten i Bergen. Han hadde hørt at jeg hadde fortalt om turen og ville at jeg skulle gjøre det samme der. Jeg tenkte på det en stund, men fant ut at det er viktig å ha fokus på at den jobben som gjøres av ADRA er viktig, selv om den har kostet vår familie en ektemann, pappa, svigerfar og bestefar. Han ville nok selv sagt at det bør rettes fokus mot det som fremdeles skjer. Og med den bestemmelsen i sjel og sinn takket jeg også ja til å besøke menigheten i Strømmen. Den menigheten vi hørte til da jeg vokste opp.

Det blir spennende å reise for å fortelle denne personlige opplevelsen.

Æresmarkering

Kl. 16.00 lokal tid, onsdag 25. juni møtte vi opp ved Ministry of Foreign Affairs i Monrovia for å være med på en seremoni hvor Presiden Ellen Johnson Sirleaf skulle dele ut ordener til forskjellige personer som har gjort en bemerkelsesverdig innsats for Liberia.

Når vi ankommer så viser vi frem invitasjonen og blir vist inn. Mamma får beskjed om hvor hun skal sitte, André og jeg får sitte i radene for familie til de som skal hedres. Emmanuel, Birgit og Geir Olav må sitte et annet sted. Hege sitter også der, men som fotograf sitter hun ikke så mye stille i slike sammenhenger så hun ser jeg frem og tilbake og hun ser ut til å kose seg.

Det tar ikke så lang tid så flytter de mamma ut til siden, vekk fra de radene hvor de som skal motta ordner sitter. Hun signaliserer til meg og jeg går bort til henne og hun sier: “Jeg er ikke med i programmet.”. Jeg blir litt sjokkert. Og tankene begynner å svirre. For mamma og jeg har snakket om det så mange ganger, at tenk om det egentlig ikke er sånn at de mente at de ville gjøre dette. Og andre sånne “Tenk om…”-tanker. Det blir litt ventetid, men etter en stund kommer en av organisatorene til mamma og ber henne følge henne. I mellomtiden har det kommet en mann ved siden av André. Denne mannen er hvit. Og det er ikke så mange av oss i salen som er det, men ikke nok med at han er hvit, når han begynner å videofilme og kommentere filmingen hører vi at han er svensk. Da tar vi mot til oss og snakker med ham. Han er gift med ei som også skal få tildelt en orden. Tilfeldigvis havner hun rett der mamma sitter, så mamma benytter anledningen til å snakke med henne.

Når vi får programmet skjønner jeg hvorfor de ikke kunne finne mamma i programmet. For det er pappa som står i programmet. Det er 19 personer som skal motta en orden. Og jeg er ikke veldig oppdatert på ranger og slikt, men skjønner at det er noen som får slike bånd som går på skrå over kroppen og noen som får et bånd de knyter rundt halsen.

Så starter seremonien. Vi hører noen rare lyder bakerst i salen. Som om noen prøver å blåse i et stort horn, men ikke kan teknikken. Nesten litt som prompelyder. Og etter noen blås blir det litt mer klang i lyden. Men særlig melodiøs kan man vel ikke si at den er. Men dette er i alle fall et signal på at nå kommer Presidenten og hennes embetsmenn inn. Alle reiser seg og de går frem og setter seg på sine plasser.

Det hele starter ved at Storkansleren leser fra Ecclasiasticus 44: 1-4, 7-8, 15. Og så holdes det en bønn. Det fortelles at presidenten av Sierra Leone også skulle være der, men på grunn av tidsproblemer holder han på med et arrangement på sin ambassade, men kommer så snart han er ferdig.

Første til å bli hedret er ei gammel dame, og jeg tillater meg å kalle henne gammel når hun står oppgitt som 125 år gammel. Ordstyrer ber henne tre frem for å høre begrunnelsen for hvorfor hun er valgt. Dette er ei dame som ser ut som sine 125 år. Lita og sped, og bruker gåstol. Da ser presidenten på ordstyrer og sier at hun godt kan bli sittende. Det syntes jeg var en flott handling.

De fortsetter med opplesningene. Og for hver person som hedres går presidenten ned til plassen der personen er hentet frem for å overrekke ordenen. Og hver gang presidenten reiser seg så må alle i salen reise seg. Og ingen kan sitte igjen før hun har satt seg. Dette gjør hun etter hver overrekkelse. Så det blir en del opp og ned for noen og enhver. Kode ordet for at hun reiser seg er “Now, therefore”. På det signalet snur hun stolen og reiser seg rolig opp av stolen. På et tidspunkt reagerer hun ikke når kodeordene kommer. Hun sitter bare der, nesten som hun dagdrømmer. Men når det har vært stille noen sekunder snur hun stolen og reiser seg. Så da gjør alle vi andre det også.

Etter at de fleste er hedret får vi lest opp noen andre vers fra Ecclasiasticus. Denne gangen kapittel 44, 9-14. Og ber de familien til Kaare Lund komme frem. I første omgang fikk vi beskjed om at det kun var mamma som skulle være der så jeg ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men de sier igjen at familien skal. Jeg reiser meg litt nølende og får bekreftende nikk fra Storkansleren som står og snakker. Jeg får med meg André og går frem til mamma. Så begynner han å lese opp bakgrunnen til pappa. Og midt i det han holder på å lese blir han avbrutt av en som sitter rett ved talerstolen. Det snodige hornet blåser og han introduserer presidenten av Sierra Leone. Alle reiser seg og snur seg for å se på følget. Og inn kommer en hvit mann. André hvisker til meg at han ikke visste at de hadde hvit president. Men denne mannen stopper med en gang og vi ser nøyere etter. Men det kommer ingen. Dermed får Storkansleren beskjed om å fortsette å lese. Det gjør han, inntil han blir stoppet på nytt. Presidenten av Sierra Leone presenteres en gang til, både med ord og med hornspill. Og denne gangen stemmer det. Når han har satt seg, og alle i salen har satt seg fortsetter Storkansleren å lese opp pappas bakgrunn. Dermed blir han stoppet en gang til. Vi får ikke høre hva som blir sagt, men han tar en pause før han starter på nytt fra der han var kommet. Det er en ganske lang bakgrunn som blir lest opp. Og han ser litt lei ut på slutten. Men endelig sier han “Now, Therefore” og Madame President kommer ned. Mens hun går ned leses det opp hva hun har gitt pappa. Storkansleren sier at presidenten tar ham opp i “Humane Order of African Redemption” og gir ham graden “Knight Grand Commander”. Hun sier noen ord til mamma før hun overrekker ordenen til mamma. Deretter hilser hun på oss alle tre.

Når hun setter seg ned igjen tar hun et papir og begynner å lese. Det er ennå mer om pappa. Han er den eneste av personene som hun personlig leste noe om.

Vi sitter der mens seremonien fortsetter. Og plutselig hører jeg de si noe om at familien til Kaare Lund skal komme frem. Da skjønner jeg i alle fall ingen ting. Mamma reiser seg ikke, og de gjentar det. Jeg reiser meg halvveis opp av stolen og da vinker presidenten på meg, som for å si at jeg gjør det riktige. Jeg får med meg mamma bort til talerstolen og hvisker til en av de som står der om vi skal si noe. For jeg hadde ikke fått offisiell, eller forsåvidt uoffisiell beskjed om at vi skulle si noe. Mamma hadde bare spurt meg om jeg kunne snakke hvis noe måtte sies offentlig. Og det hadde jeg sagt ja til. Men å tale forran to presidenter i et land man ikke kjenner tradisjonene til er ikke helt det samme som å stå og holde kurs i noe jeg har holdt kurs i tidligere. Siden mamma hadde nevnt dette for meg tidligere så har jo noen ord snurret rundt i topplokket. Så selv om jeg ikke hadde noe skrevet ned så hadde hjernen litt på lager. Jeg klarte å starte på korrekt måte med å anerkjenne begge presidenter og andre embetsmenn. Og jeg takket for prisen og jeg fortalte også at vi som familie har stor medfølelse med alle i Liberia, for alle der har opplevd et tap av noen de er glade i. Og gjerne flere. Det ble ikke så mange ord. Men jeg følte at det var lurt å runde av mens leken var god.

Vi setter oss og hun svensk-liberiske damen går opp og holder takketale på vegne av alle de andre. Hun var nok forberedt. For hun hadde mye hun skulle ha sagt og hun hadde nok en agenda med det hun sa.

Når det var over var det ferdig. Og vi gikk ut i hallen og det var tid for litt mingling. Dette kommer jeg tilbake til siden.

Men vi hadde en flott kveld som ble avrundet på restaurant på stranden rett nedenfor hotellet.

Engelsk blogg

Siden mange av pappas venner og bekjente ikke kan norsk har jeg bestemt meg for å skrive innleggene mine om reisen til Liberia også på engelsk. Jeg har opprettet en egen blogg for dette. Så hvis du kjenner noen som kunne ha glede av den så del gjerne linken.

Barn av regnbuen

I dag har mange mennesker i Norge stått sammen og sunget “Barn av regnbuen”. Det har vært en landsomfattende aksjon. I Oslo var det 40.000. Jeg var i Sarpsborg, der var det ikke så mange, men det var et fint arrangement. Lokalradioen Radio Prime hadde tatt initiativ til å gjennomføre dette. De delte ut sangteksten og fikk Kai Robert, en lokal artist til å lede sangen. Etter sangen ble det sagt noen ord. Det var veldig fine ord, taleren snakket om at vi må stå sammen, støtte hverandre og gi hverandre kjærlighet.

sam_0944

Jeg sitter nå og følger med på sending fra Youngstorget i Oslo, Eskil Pedersen har nettopp delt sine tanker med oss. Han kommer med samme oppfordring.

Mine tanker går nå til alle som er personlig berørt av tragedien.