Tirsdagstanker om fremgang og endringer

Det er en ny dag med tidlig alarm på vekkerklokka. Det er ikke det beste jeg vet. Men i går hadde jeg vett til å legge meg slik at jeg får sovet nok. Det er jeg ellers ikke så flink til. Så nå står jeg på toget inn til Oslo. Og ja, jeg står. For det har kommet en del snø i Sarpsborg i natt, så det tok lengre tid å få bilen klar enn jeg hadde planlagt. Dermed var jeg akkurat for sen til toget, og tenkte derfor at det ville være lurt å kjøre til Råde og ta toget derfra. Men jeg kalkulerte ikke inn treg trafikk på E6. Så i det jeg parkerte på Råde kjørte toget derfra.

Jeg måtte vente en halv time på neste tog, og ut i fra antall passasjerer er det kanskje flere i samme båt.

Men det jeg hadde tenkt å skrive om I dag var ikke min hang til å snooze alarm min. Men heller hvordan jeg har det i dag, to dager etter første løpetrening.

For det er ganske facinerende hvordan formen og tankene er. Jeg har nemlig ikke vært veldig støl. Annet enn litt i hofte/lyske, og aller best så har knærne oppført seg eksemplarisk.

En annen ting jeg liker er at plutselig ikke lenger føler meg feit, eller som en hval på land. I tillegg går jeg nå opp rulletrappene på Nationaltheateret stasjon når jeg tar toget, og det uten å pese som om jeg har astma.

Jeg vet at dette ikke er resultat av en liten treningsøkt, men av det langsiktige arbeidet jeg har gjort det siste halve året. Og at jeg har kommet så langt på denne tiden er på grunn av PT Salvesen sin dytting, lokking, masing of ikke minst oppmuntring når jeg har lyst til å gi opp.

I dag skal jeg etter planen løpe litt igjen, og i dag blir nok det innendørs. Med mindre det er brøytet godt når jeg kommer hjem.

Dere får bære over med eventuelle autokorrektur ordendringer, og ha en flott dag!

Om å telle sine gleder

Akkurat nå står jeg midt i en av de travleste tidene på året når det er snakk om jobben. Jeg jobber som lønnsrådgiver og januar i seg selv er en travel måned, i tillegg har jeg sagt ja til et spennende oppdrag. Dette oppdraget krever flere dager i uka i Oslo. Noe som kan bli krevende når jeg har en guttunge som liker å snakke med mamma når hun er hjemme. Og hadde den travleste perioden med flest turer innover vart mer enn en drøy uke så hadde jeg ikke gjort det. Men vel vitende om at jeg får en veldig rolig periode om 10 dager gjør at dette går fint.

Det som faktisk er den største utfordringen er hverken familie stress eller energi, men å klare og leve etter de prinsipper som PT Salvesen så iherdig har jobbet med det siste halve året. Og når jeg i tillegg har gått bort og gjort noe tull med den ene skulderen så jeg har så vondt at jeg ikke sover ordentlig, da sliter jeg. For stress og smerter utløser tydelig et ønske om drittmat. Og en av mine utfordringer generelt er å planlegge måltidene dagen før. Så jeg jobber hardt med meg selv, og lykkes ikke alltid like bra. Heldigvis er det en flott salatbar hos den kunden jeg er hos, så frokost og lunsj har jeg god kontroll på. Og så feier jeg resten av dagen under teppet og lever i (u)lykkelig fornektelse.

I lys av dette begynte jeg i går å telle opp noen gleder ved livsstilsendringen. For det er der jeg må se når fristelsene blir for dominerende. Så da vil jeg dele noen gleder og utfordringer med dere.

Ikke fysisk målbare gleder:

  • Et jevnere humør
  • En trofast «heiagjeng»
  • Mer energi
  • Treningsglede
  • Jeg digger salatbarer.

Fysisk målbare gleder:

  • Jeg kan kjøpe klær i vanlige butikker/avdelinger.
  • Jeg bruker bare mitt sete på tog, buss og fly.
  • Jeg må lage nye hull i beltet.
  • Gulvet er nærmere enn det var.
  • Å knyte sko er ikke lenger en øvelse som øker puls og pustefrekvens.
  • Klærne må byttes ut, til mindre størrelser.
  • Buksene slites ikke så fort på innsiden av lårene.
  • Jeg kan kjenne at kroppen består av både muskler og knokler, og ikke bare «bløtvev».

Noen av mine utfordringer:

  • Jeg er dårlig på planlegging av neste dags mat.
  • Jeg er ikke glad i niste.
  • Det er ikke alltid så lett å finne en salatbar på farten.
  • Jeg er en emosjonsspiser. De fleste følelser trigger noen matrelaterte ønsker.
  • Gamle vaner er veldig vonde å endre.
  • Jeg er sliten av konstant å kjempe for å bli bedre. Om det er psykisk eller fysisk. Det tar ikke slutt.
  • Tanker og kommentarer om at det går jo nedover nå, men å holde vekta og nye vaner senere går ikke.

Alle listene kan sikkert utvides, men det er det jeg klarer å komme på her jeg sitter på toget til Oslo, tidligere enn hva jeg synes er komfortabelt.

Så jeg har litt blandede følelser før neste møte med PT Salvesen, for jeg vet at jeg kan bedre. Men jeg sliter med å gjennomføre. Jeg har trent ganske bra, men vært litt inaktiv de siste dager grunnnet smertene i make/skulderen/rygg. Så når jeg møter han neste gang og hvis han spør: «Vil du dette, eller vil du ikke?». Så er svaret: «Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til» (I alle fall ikke akkurat nå).

Er jeg vanskelig?

På forsommeren bestemte min kjære og jeg oss for å ta tak i en litt for avslappet livstil. For mange timer i uka tilbringes sittende. I alle fall for meg, som i tillegg til stillesittende hobbyer har stillesittende arbeid. Så vi meldte oss inn på treningsstudio som mange gjør. Han var veldig motivert, jeg var ikke fullt så motivert.

På grunn av mine flere titalls kilo overvekt trives jeg ikke helt å gå inn i et treningsstudio der de fleste ser ut som om de bor der. Så kommer jeg med min slitte joggebukse, for det var den jeg hadde som fremdeles går an å bevege seg i når man trener. Etterhvert ble jeg mer og mer motivert. Og ser at på dette treningsstudioet er vi flere som ikke bor der. Det er folk med alle mulige kroppsfasonger, og treningserfaring og behov. Så da fant jeg ut at jeg ville kjøpe meg noen treningsklær som ser litt freshere ut. Og da begynte jakten. For å gå inn i en sportsbutikk og se etter dametreningsklær som har mer enn én X før L er en gangske håpløs jakt. Om det er tights, topp eller trenings-bh så er det nesten umulig å finne. På de siste 5 årene har jeg funnet 2 topper, 1 bh og 1 joggebukse (den tidligere nevnte) i sportsbutikker. Og jeg har vært innom mange. Jeg har vært på Norwegian outlet og sett gjennom alle butikkene der, jeg har vært innom alle de forskjellige sportsbutikkjedene og jeg kommer ut like tomhendt.

Det eneste stedet jeg kanskje kan finne noe er i klesbutikker. Men de har ikke så stort utvalg i farger og fasonger. Og jeg skulle jo ønske at jeg kunne velge annet enn svarte klær. Personlig liker jeg for eksempel klærne til Kari Traa. Men der finner jeg heller ikke noe som passer en med store former.

Da jeg i tillegg i sommer skulle til Hemsedal med familien så tenkte jeg at kanskje jeg også burde skaffe meg en fritidsbukse. Så jeg ikke måtte gå med jeans på tur i fjellet. Men der kom problemet igjen. Det er i alle fall umulig å oppdrive i den type butikk der de med «normale» størrelser handler.

Så for meg blir dette et tankekors. De aller fleste overvektige mennesker vet at det er sunnere å bevege seg enn å sitte stille. Og anbefalingene som kommer fra forskjellig hold oppfordrer til aktivitet som skal øke pulsen, hvilket for meg betyr svette. Og i mitt hode er det da logisk at vi som absolutt skulle kommet oss ut av sofaen og inn på treningsstudio, eller ut i naturen vi burde også lett kunne kjøpe passende klær. At man ikke får tak i klær kan for noen være et av hinderne som gjør at man holder seg i sofaen.

Så jeg håper at noen skulle se at det er et marked for treningsklær som har flere X’er på størrelsen. Og at når man kommer inn i en butikk at det ikke blir flaut å spørre etter slikt. For det er ikke morsomt å måtte spørre om de har store nok klær. Jeg har opplevd det som litt krenkende når betjeningen ser på meg og svarer at det tror de nok ikke. Og så finner de frem et plagg som tydelig er for lite og spør om kanskje det passer.

Er du sjokkert?

De aller fleste av oss opplever minst en gang i livet å flytte. Sannsynligvis mer enn en gang. De fleste av oss flytter jo hjemmefra, så kanskje en gang eller fler i løpet av studietid og på et tidspunkt slår vi oss til ro. For meg tok det nesten 30 år før jeg slo meg skikkelig til ro. I løpet av de første 30 årene bodde jeg i hvert fall i 20 forskjellige hus. Noen kortvarig og andre lenger. Innen 2004 var det lengste jeg hadde bodd på ett sted under 6 år. Heldigvis gikk jeg de første åtte årene av skolen på samme skole, selv om det innebar ca tre mils pendling hver vei. Men det ga en stabil vennekrets og klassesituasjon.

Når man flytter til nytt sted, om det er kort avstand, eller lang avstand er det endringer. Når vi flytter hjemmefra får vi opplevelse av å måtte ta ansvar som voksne. Vi må finne ut av alt som våre foreldre har gjort og vi ikke har tenkt over er viktig.

Flytter vi fra landet til byen er det mange inntrykk og situasjoner vi må tilpasse oss. Og flytter vi motsatt vei er det nok av ting man kanskje savner i begynnelsen, for livssituasjonen på landet og i byen er så forskjellig.

Da jeg flyttet hjemmefra begynte prosessen på internatskole gjennom videregående skole. Så bar turen til Trondheim. Der bodde jeg i fire år. Der møtte jeg min mann og vi flyttet til Tromsø da eldstedattera vår var nesten ett år. Både da jeg kom til Trondheim og Tromsø opplevde jeg mange situasjoner hvor jeg ønsket jeg var tilbake i «gamlebyen» for der visste jeg hvilken  butikk som hadde det jeg lette etter, eller hvor det var koselig å møte venner på kafé.

Den største endringen jeg har gjort er å flytte fra et lite tettsted på landet til Lahore i Pakistan. Vi bodde riktig nok inne i millionbyen, men på en campus en og en halv mil utenfor. Vi bodde innenfor en høy mur, og hadde vakt ved porten slik at ikke uvedkommende skulle kunne komme inn. Vi var på den måten litt skjermet fra hvordan naboene våre bodde. Men vi måtte ut for å handle og slikt. For det var kun hus og pappas kontor på campus.

Denne flyttingen gjorde vi da jeg gikk i 8. klasse, i 1989. En måned på sommeren før vi dro var vi på et kursopphold hvor man skulle lære hvordan det var å flytte til en ny kultur. Det var mye snakk om kultursjokk og hvordan man best kunne tilpasse seg. Problemet for min del var at denne undervisningen mest var for de voksne. Vi barn hadde andre ting vi gjorde. Men det var ikke noen god forberedelse på at vi skulle flytte til noe helt annet enn det vi var vant til. Det eneste jeg fikk ut av dette oppholdet var at jeg hørte begrepet kultursjokk, og jeg lærte å telle til ti på spansk. For det var spansktalende unger der også.

Så med begrepet kultursjokk i bagasjen flyttet vi ned. Og kultursjokket kom sterkt og helt etter boka for de fleste av oss fem i familien. Dog i litt forskjellig tempo og styrke. Men det som er det mest fascinerende med alt er at det var først i vinter at de siste brikkene falt på plass for meg med tanke på mine følelser rundt oppholdet i Pakistan. Og det skjedde da jeg leste boka min svigerinne har skrevet, hvor hun beskriver prosessen som skjer for en som flytter fra et sted til et annet. Hun skriver om kultursjokk og integrasjonsprosessen. Hun flyttet for en del år siden til Belgia, og i de siste årene har hun brukt mye tid på å sette seg inn i det tekniske rundt kultursjokk og hvordan man kan integreres bedre. For det å flytte fra et land i Europa til et annet er ikke så lett som man kanskje tror.

Forrige uke ble denne boka «En hel verden forsvinner»  lansert på Boldbooks.no.  Da jeg leste boka kjente jeg meg godt igjen, og som sagt falt det noen brikker på plass. I tillegg er boka og historiene hun forteller skrevet på en humoristisk måte. Dette er en bok jeg mener at alle burde lese. I dagens samfunn er vi alle i kontakt med mennesker som er i en integreringsprosess. Du har kanskje en nabo, familier som har barn i samme barnehage, eller skole som dine barn, kanskje du har en kollega fra et annet land, eller kanskje du er frivillig som jobber med flyktniger eller innvandrere. Det som jeg kanskje liker aller best med boka er at den skildrer prosessen fra en norks persons opplevelse, i et europeisk land. Og man skulle ikke tro det er så vanskelig, men til tider er det det, av forskjellige grunner. Tenk bare da hvor mange flere situasjoner de som kommer fra helt andre kulturer og med null språkkunnskap opplever ting.

Dette er hva Boldbooks.no skriver om boka:

En annerledes historie om integrering.

Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.

Så løp og kjøp, og kos deg. Jeg trakk på smilebåndet så mange ganger. Og denne boka skal leses flere ganger.

 

 

Balsam for sjelen

I dag har jeg snakket i telefon og «kranglet» med programvare nesten hele arbeidsdagen. Programvare som ikke fungerer slik de skal er utrolig frustrerende. Når man har brukt tre arbeidsdager på et oppsett som egentlig skulle ta 3-4 timer har jeg lyst til å slå hodet i veggen og det går en del sinte tanker gjennom hodet mitt. Jeg blir rett og slett litt grinete.

Det sies at tålmodighet er en dyd, og jeg pleier å si at det er en dyd jeg ikke mestrer. Så jeg må si at i dag er jeg takknemlig for en tålmodig kunde, som har vært gjennom mange runder med prøving og feiling for å få ting til å fungere. Til slutt i dag, etter å ha gjort endringer vi hadde håpet å slippe fikk vi programvaren til å virke! Det var med glede vi ga oss etter det vi hadde bestemt at var dagens aller siste forsøk. Så med en plan om fullføre noen småting vi ikke rakk i dag på fredag fikk vi en fin slutt, eller rettere sagt pause på denne saken.

Men det er jo ikke bare en kunde, eller kollega som tar kontakt i løpet av en dag. Og det er jo koselig, det hadde jo vært fryktelig kjedelig og stusselig å sitte alene uten kontakt med andre dag ut og dag inn. Men da jeg kom hjem fra jobb følte jeg som at jeg hadde sittet i telefon nesten alle 7,5 timer på jobb. Det er selvfølgelig ikke helt sant. Etter å ha sjekket samtaleloggen på telefonen og litt rask matematikk viser det bare i underkant av 6 timer telefontid i dag. Og da teller jeg ikke alle telefoner jeg måtte avvise fordi jeg satt i andre samtaler. Jeg får vel nyte at så mange ville snakke med meg på en gang 🙂

Da jeg kom hjem var jeg ganske så tom i hodet, og tirsdager er den travleste dagen de første halvannen timer etter jobb. Da skal ungene på speider, så det er litt leksekontroll og ryggsekkpakking. Temperatursjekk utendørs, og en vurdering av hvor mye jeg tror temperaturen kommer til å falle de påfølgende to timer når ungene er utendørs for at jeg skal være sikker på at de er riktig kledd. Og med tanke på at jeg har en kontorjobb har jeg ikke selv vært i kontakt med vær og vind noe særlig innen dette tidspunkt.

Men så…… Eldstedattera har fått «lappen»! Så jeg slipper å kjøre til og fra speider. For hun er speiderleder for lillebrors gruppe. Jeg kan sette meg ned og strikke, slenge meg på sofaen eller hva annet jeg ønsker etter en lang dag på jobb. Så i dag var egentlig drømmen å slenge seg på sofaen, eller kanskje til og med i senga. Men så tenkte jeg på en artikkel min mann viste meg i går. En artikkel som forteller om at forskning viser at naturen slette bekymringer.

Konklusjonen er at selv korte turer i grønn natur faktisk forandrer hjernen – og har en målbar og positiv effekt på våre negative tanker.

Så med tanke på dette, og det at jeg i mars var tullete nok til å godta utfordringen om å tilbakelegge 10 mil i april tok jeg med meg bikkja, skrudde på Endomondo og la ut på tur. Vanligvis putter jeg høretelefonene rett i ørene og setter på musikk jeg trives med, men i dag bestemte jeg meg for å høre på naturen i stedet. Og det var herlig. Jeg ligger alt for langt bak planen for 10 mil i april, så jeg fant ut at for å ikke havne enda lenger bak så fikk jeg ta en lengre runde enn jeg pleier. Så jeg la ut med friskt mot på veier og stier jeg ikke har gått så mye på tidligere. Etter en time og et kvarter og 6,66 km var bikkja og jeg tilbake i stua. Nå ligger hun og nyter kvelden i sofaen og jeg har et hode som er mer opplagt enn om jeg hadde tilbrakt den samme tiden «på øret».

Daisy på tur på Hevingen

17. mai forberedelser

I år har jeg sjokkert meg selv. Vi skriver 15. mai og jeg har pusset sølv til bunaden til dattera mi, har strøket alle skjorter som skal i bruk, kjøpt ny tversoversløyfe til knotten og strømpebukser til husets unge frøkner. Av innkjøp gjenstår noen 17. Mai sløyfer og kanskje en fløyte eller noe sånt bråkete greier til knotten.

Det er ikke vanlig at jeg er så tidlig ute, så jeg kommer garantert til å glemme noe når dagen kommer på fredag. Men foreløpig nyter jeg at det ikke er stort stress igjen med tanke på ting som må ordnes i morgen.