Ned i vekt med medisiner

Dette innlegget har jeg tenkt på en stund, og jeg har vurdert om jeg skulle vente med å skrive det til jeg nærmer meg sluttmålet mitt. Men etter nøye vurdering har jeg lyst til å skrive litt om det nå. For det er noe jeg tenker på, og jeg vet at noen andre har tanker og meninger rundt temaet også.

Med bakgrunn i mine runder med angst og dype depresjoner har jeg også hatt noen runder med diverse medisiner, i tillegg til terapi. Og grunnen til at jeg vi si noe om dette er at det ofte føles som at vi som velger å bruke medisiner for psykiske sykdommer blir sett litt skrått på. For det er ganske ofte jeg hører folk snakke om at de har det ene eller andre psykiske problemet, men de skal IKKE bruke medisiner. De skal håndtere det på andre måter, gjerne med forskjellige former for terapi. Og ikke misforstå meg, jeg synes det er flott om man kan klare å håndtere sykdommen sin uten medisiner. Men for noen av oss så er ikke terapi alene nok. Og når vi i utgangspunktet kan føle at vi blir stemplet på grunn av sykdommene våre er det ikke så lett å takle det når man føler at det er feil å bruke antidepressiva. Jeg liker ikke å kalle det lykkepiller, for det fungerer ikke sånn. Man blir ikke lykkelig av å ta disse medisinene. Men det kan bli lettere å håndtere sykdommen, så man klarer å jobbe seg gjennom de vanskelige tidene. Og gjennom mange år med behandling, hos psykiater, så har jeg prøvd forskjellige medisiner. For det er ikke alle som har hatt god effekt, noen har nesten bare hatt bivirkninger. Så jeg har forståelse for noe skepsis for medisinene. En av bivirkningene som jeg har slitt med er vektoppgang. Den ene medisinen jeg gikk på gjorde at jeg la på meg åtte kilo på to måneder. Det er rett og slett vanvittig kjedelig.

Nå har jeg veldig god erfaring med kognitiv terapi. For jeg er en grubler, og katastrofetenker. Så det å sortere tanker er utrolig nyttig for meg. Men hvis jeg er for langt nede klarer jeg ikke ta tak i prosessen, så for meg har det vært avgjørende med medisin som støtte. Jeg har brukt stemningstabiliserende medisiner i 12 år. Og nå har jeg gått fast på antidepressiva i ett år. I fjor hadde jeg noen timer på DPS, det var omtrent samtidig med at jeg gikk på Kurs i depresjonsmestring. Så samtidig med at jeg sorterte tanker begynte jeg på antidepressiva igjen. Jeg var da på det stadiet at jeg blåste i om jeg fikk bivirkninger som vektøkning, for jeg måtte komme meg ut av mørket som begynte å ta over.

I løpet av vinteren og våren, med litt testing på dose fant vi en løsning som fungerte. Jeg fikk et lysere syn på livet, og jeg fikk i tillegg knekk på ganske store PMS svingninger. Noe jeg tror resten av husstanden satt pris på. På denne tiden var jeg på det tyngste jeg noensinne har vært. Og det kom av at jeg hadde gitt opp å få kontroll på matinntak, trening og vektkontroll.

Men som du vet, hvis du har fulgt bloggen min, eller snakket med meg i løpet av det siste halve året så hadde jeg plutselig en dag meldt meg inn på treningssenter. Og ikke lenge etter begynte jeg med PT-timer. Jeg hadde kanskje noen tanker om at jeg kunne vel egentlig ikke håpe på noen endring i vekta siden jeg går på medisiner. Nå har ikke den stemningstabiliserende medisinen vektøkning som bivirkning, men det har antidepressivaen. Det faktum at jeg har klart å gå ned i vekt før når jeg har gått på den samme medisinen hadde jeg ikke fokus på.

Men nå sitter jeg her, ca 20 kg lettere enn for et halv år siden. Med de samme dosene og medisinene, vel det er ikke helt sant. For jeg har kuttet ut de daglige dosene med smertestillende. Og det er en seier! På sikt kan jeg redusere dosen på antidepressivaen også, men ikke så lenge det er vinter. Men jeg har fått det til. Jeg har klart å ha en god vektnedgang, selv om jeg medisineres for min angst og depresjoner. Og jeg kommer meg raskt opp igjen om jeg får en liten knekk, enten psykisk eller stressmessig. For uten den medisinske støtten hadde jeg ikke klart det like godt.

At jeg i tillegg har kommet godt i gang med en sunnere livsstil hjelper godt på. Jeg ser nemlig at jeg er ikke så lenge nede i dypet av gangen. Det går gjerne over på under en uke. Og alle mennesker har svingninger, så jeg tror kanskje jeg nå er innenfor normalen. Og jeg håndterer stress og slitenhet fra stress mye bedre. En dag eller to med rolige aktiviteter og jeg føler at jeg ikke lenger er overveldet av alt som skjer. Jeg klarer å legge ting fra meg.

Når jeg ser tilbake på dette siste året, og den utviklingen som har skjedd er jeg ganske fascinert. For jeg har jo lest og hørt om effektene av trening. Men aldri før gjennomført en så systematisk endring av treningsvaner. Og egentlig ikke av kostholdsendringer. Så den følelsen jeg nå sitter med hvor jeg har lyst til å trene, lyst til å bevege meg og klarer å presse meg når jeg er i gang er ganske fantastisk. Så da jeg i dag tidlig hadde en løpetrening, og jeg skulle løpe 90 sekunder sammenhengende (jeg vet at det ikke er lenge, men det føltes myyye lengre enn 60 sekunder som jeg løp i forrige uke) så visste jeg at jeg ville klare å løpe også de siste 15 sekundene selv om pusten var litt kjørt. Og når jeg hadde gått den tiden jeg skulle gå mellom hver løpeøkt var jeg klar for nye 90 sekunder.

Så nå sitter jeg her i sofaen, og kjenner at kroppen fungerer! For ett år siden ville jeg sagt at denne kroppen er ikke verdt mye. Den er verre enn kroppen til en 80-åring. Tung, stiv, vond og lite samarbeidsvillig. Men her jeg sitter i dag føles den ikke lenger tung, vond eller lite samarbeidsvillig ut. Stivheten derimot, der er det litt å jobbe med, men der hadde jeg en morsom erfaring i dag. Jeg skulle ta på strømpebukser, og før har det vært en øvelse som frembrakte svette og pesing. For når jeg hadde fått det ene benet pent og (nesten) elegant inn i strømpebuksa var det en kamp å få løftet det andre benet høyt nok til å treffe åpningen på strømpebuksa. For jeg klarte verken å bøye meg langt nok ned eller å løfte benet opp til at dette gikk helt glatt. Det var ikke lett selv om jeg satt ned. Men i dag da jeg stod på badet og hadde fått første ben inn i strømpebuksa og løftet det andre benet oppdaget jeg plutselig at jeg fikk på meg strømpebuksa uten hjertebank og svette. En herlig følelse!

Jeg vil bare avslutte med å si, at jeg håper vi alle kan være forståelsesfulle for hvordan vi velger å håndtere vår sykdom. For vi er de eneste som kan kjenne hva som fungerer. Kanskje tar det tid å finne riktig løsning. Men vi må ha forståelse for at noen prøver andre ting enn vi selv foretrekker.

Og så en liten ting til. Jeg digger alle små seire jeg har i hverdagen! Du syns kanskje ikke det er stort å ta på seg en strømpebukse, men for meg var det en milepæl jeg ikke visste at jeg skulle ønske jeg kunne nå.

Variasjon

Det siste døgnet har jeg tenkt mye på variasjoner. Og da på variasjoner på mange forskjellige plan. I alt fra sittestilling, håndarbeidsteknikker, mat til trening. En annen ting som varierer en del er troen på meg selv. Jeg skrev litt om det i går. Og jeg har fått utrolige gode tilbakemeldinger. Det var utrolig koselig og ga meg litt styrke. I tillegg hadde jeg en god chat med PT Salvesen, og det hjelper når hodet skal skrus tilbake på plass! Han sier ting som de er. Både det som er godt å høre og det som stikker litt, fordi jeg helst vil legge det i skuffen merket «Fornektelser».

Så etter å ha fortært de bollene som «tilfeldigvis» ble med fra Deli de Luca på Oslo S på vei hjem har det ikke vært feil mat inn i kroppen. Ønsket om sjokolade og annet snop er tydelig til stede. Men jeg bestemte meg for at nå er det nok. Nå må jeg stoppe før det tar helt av. Og siden jeg har en rolig dag i dag, med kun to timers jobbing har det vært lettere å tilpasse meg når jeg skal spise og roe ned stressnivået. Med den nye salatbaren på vår lokale Rema-butikken så var det lett å lage en god lunsj. Det ble faktisk nok til to måltider, og da jeg skulle betale salaten var det ikke veldig aktuelt å legge sjokolade på handlebåndet ved siden av salaten.

Med flere måltider og muligheter til å stoppe i butikken og kjøpe feil mat, er jeg veldig fornøyd med at jeg har klart å stå i mot så langt. Jeg tenker at nå er resten av dagen ikke like utfordrende. Så mangler det bare litt fysisk aktivitet. Med stigende suksesskurve er målet å gå en litt lengre tur med bikkja i kveld. Jeg skal ikke på treningssenteret i dag, for jeg har vært hos min andre torturist (også kalt naprapat). Der har øvre del av rygg og nakken fått seg en runde med knekking og så litt triggerpunktmassasje. Det er ikke noe deilig! Men når kroppen blir litt mer samarbeidsvillig etter torturen er det kanskje verdt det. Hun sa også at hun synes ryggen min er mer symmetrisk. Før jeg begynte å trene var det ikke sånn. Da var det forskjell på høyre og venstre side. Det er det flere fysioterapeuter som har bemerket.

Det er nok en sammenheng mellom at musklene nå ser mer jevne ut og det faktum at jeg har fått bedre balanse. For det skjedde plutselig, i alle fall opplevde jeg det sånn. Jeg har nemlig vaiet som en seilbåt på bølger når jeg har tatt utfall av alle slag, både gående, vanlige og de med det bakerste beinet på benk. Men så en dag fungerte det bare. Det var morsomt.

Så nå skal jeg fortsette med å ta det med ro, og ikke provosere skulder og rygg. Og se frem til en luftetur med bikkja i snøen, med mindre den regner bort før jeg kommer meg ut. Og vil avslutte med å takke dere alle som leser og gir meg boost til å fortsette!

Har det en hensikt?

Da jeg startet denne bloggen i 2009 var det etter en sommer i Trondheim sammen med min svigerinne. Hun hadde begynt å blogge etter å ha blitt mast på av sin kusine. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle blogge om. Og hadde ikke lest mange blogger heller, så hvordan det kunne være lurt å gjøre det var utenfor mitt kunnskapsområde. Men jeg ga etter for presset og opprettet da bloggen min. Og den gang, som nå slet jeg med å navngi bloggen og innleggene mine. Men synes det nå er lettere å skrive nå enn jeg gjorde i begynnelsen.

Etter at jeg begynte med regelmessig trening sammen med PT Salvesen har lesertallene på bloggen økt litt, og holder seg forholdsvis stabile. Det er morsomt. Men jeg skriver mest av alt for meg selv, for hvis du går tilbake noen år og ser hva jeg skrev om da vil du se at jeg har brukt bloggen mye til å skrive om sorg og tap etter at pappa døde. Det hadde allerede gått 6 år fra han døde da jeg begynte med bloggingen, men sorgen var fremdeles veldig sår. Og det var godt å sette ord på det. Kanskje særlig fordi vi den gangen ikke trengte å fortelle noen om hva som hadde skjedd, siden det var så stor mediadekning på hendelsen.

En annen ting jeg har brukt bloggen til er å snakke litt om psykisk helse. Da jeg for snart tre år siden skrev et innlegg om hvordan det står til med min psykiske helse var det med hjertet i halsen at jeg trykket på «Publiser». Hvordan ville dette påvirke livet mitt? Ville min arbeidsgiver mislike det? Hva med mine kolleger, ville de se ned på meg og tro at jeg ikke kunne brukes til noe lenger? Og mine venner i menigheten, hvordan ville de reagere? Og ikke minst, alle andre rundt meg? Ville alle disse menneskene nå mene at på grunn av mine psykiske utfordringer ville de se annerledes på meg? Jeg var redd for å miste den respekten jeg hadde i de forskjellige situasjoner jeg befant meg i.

For dere som ikke kjenner meg personlig er jeg tilsynelatende en veldig utadvendt, sosial og blid dame. Jeg ler ofte og høyt, og vil gjerne være med på det som skjer. Du kan kanskje si at jeg er motstykket til det du ser for deg når du hører om personer som sliter med langvarig depresjon og angst. For vi har liksom ikke lov til å smile, le eller være sosiale. Men du ser dette fordi jeg ikke viser meg ute hvis angsten er for intens, eller depresjonen er for tung. Og de gangene jeg må er jeg innmari god til å ta på smile-og-le-ansiktet. For jeg har en sterk pliktfølelse, jeg MÅ stille opp når ungene gjør noe på skole og barnehage. Så får jeg heller være i helspenn mens det foregår.

Responsen etter at jeg turte å stå frem med mine problemer var overveldende. Jeg fikk støttende ord så mange steder. Mange var overrasket over at jeg slet med slikt. Det kan jeg forstå, og det var nettopp det som var grunnen til at jeg bestemte meg for å skrive om det. For å sette litt fokus på at det er ikke alltid så lett å vite hva som skjer inne i folk. Jeg har fått beskjed før at jeg ikke kunne vite hva det ville si å være deprimert, for jeg sa at ved en depresjon så kan man ta på seg smile-ansiktet og gå ut. Jeg har også sittet i samtale med personer som skulle hjelpe meg å håndtere depresjonen som ikke helt forstod hva jeg gjorde der, inntil de tok kartleggingstest. Der scorer jeg i de mørkeste periodene i den mest alvorlige kategorien, selv om jeg kan ha en helt normal samtale med humor og smil.

Jeg er så heldig å ha en fantastisk arbeidsgiver, og kolleger. Det viser seg at å jobbe fullt ikke passer for meg. Jeg går skikkelig i kjelleren etter ca et halvt år i 100%. Så de siste årene har jeg jobbet i diverse brøker for å finne den riktige arbeidsbelastningen for meg. Og det er en slitsom prosess. For jeg vet jo ikke om jeg har for stor arbeidsbelastning før det stopper. Og da tar det litt tid å komme seg opp til normalen. I tillegg er vinteren ofte tyngre enn sommeren, men det gjelder for de aller fleste. Så jeg bør komme meg gjennom en vinter også for å se hvordan det fungerer da. Og min arbeidsgiver er utrolig fleksibel. De er helt inneforstått med at det er jeg i samarbeid med fastlege og spesialister som må finne ut dette. Det er ikke så mye de kan gjøre, annet enn å tilpasse så ikke angsten trigges. For det er i forbindelse med jobb at angsten er verst. Depresjonen er mer utpreget hjemme. Og jeg har fått lov til å gjøre ting litt utenom det vanlige på jobb. Jeg har stor selvbestemmelsesrett. Både når det gjelder når jeg skal jobbe og hvilke oppgaver jeg kan ta på meg. Når jeg har det tungt er det fint å kunne filtrere bort oppdrag jeg vet kommer til å kjøre meg i grøfta, og heller ta noe som jeg vet jeg mestrer. Og nettopp der er både arbeidsgiver og mine kolleger fine. De gir meg tilbakemeldinger på at de trenger min kompetanse. Selv om de ikke har full tilgang til den. Og jeg kan fortelle at det å vite at man har en faglig verdi når man føler seg ubrukelig er helt fantastisk. Det gjør at når jeg går hjem fra jobb etter å ha slept meg til jobb så føler jeg meg bedre. Jeg har gjort noe fornuftig, og jeg har kanskje hjulpet noen med ting jeg kan, som de ikke kan like godt. Og jeg klarer å se det.

Så det jeg egentlig ville si med dette innlegget er at selv om jeg i dag kanskje ser ut som jeg er tøff fordi jeg klarer å surre meg regelmessig på trening, så er jeg ikke alltid tøff. Det vil si, jeg er faktisk ganske tøff som står igjennom vedvarende depresjoner, og ikke minst det å kjempe seg opp til normalt stemingsleie er en ufattelig tung prosess. Selv om jeg har begynt å trene og det har endret mye i livet, har jeg fremdeles tunge dager. Og det har jeg nevnt i noen innlegg. Jeg har grått på kontoret til PT Salvesen, ikke fordi han er for hard i treningen, men fordi han gidder å høre på meg når livet er tungt. Jeg har kommet på trening og sagt at vi snakker ikke om hvordan jeg har det, for jeg orker ikke gråte i dag.

Nå er jeg spent på hvilke langtidseffekt min livsstilsendring vil ha på psyken. I tillegg til at jeg tror at jeg kan ha funnet balansen mellom jobb og livet utenfor. Så om jeg kunne klare å gå frem til sommeren uten en skikkelig depresjon så er jeg strålende fornøyd. For jeg er ikke deprimert akkurat nå. Jeg har bare vanlige svingninger som alle dere andre også har. Men jeg er kanskje mer obs på om disse nedover svingningene blir vedvarende, for da må jeg sette inn tiltak.

Til sist vil jeg si: Tusen takk for at du gadd å lese dette innlegget, det er i ferd med å nærme seg 1300 ord. Og så jeg som ikke klarte å skrive langsvarsoppgaver da jeg studerte. Det har tydeligvis gått over 😉

Fake news, eller ekte sannheter

Vi har alle sammen meninger rundt hva som er sannheter i vårt liv, og kanskje i samfunnet generelt. Som kristen viser Bibelen meg sannheten om Gud, som mor har jeg andre sannheter jeg bygger min barneoppdragelse rundt og som med menneske er det igjen et annet sett med sannheter. Disse sannhetene bør jo samsvare ganske godt med hverandre, ellers vil jeg slite litt med å vite hvilken sannhet som er korrekt og hva som er en falsk sannhet.

Nå er jeg satt sammen på en måte som gjør at jeg har en tendens til å gruble. Jeg funderer til tider litt for mye på alt jeg burde og skulle ha gjort. Og da gjerne målt opp mot mine sannheter. Jeg sier «mine sannheter», for det er ikke alltid sånn at de sannhetene jeg har i mitt liv, for meg selv er samme sannhet som jeg mener er rett for en annen. Eller en sannhet som er utprøvd og bevist sann. Nei, det er et sett med sannheter som bare er fundamentert i mitt hode. Og noen ganger så hjelper det å si denne sannheten høyt, eller nå skrive den ned så andre kan lese den for å se om den holder vann. Så jeg skal gi dere noen sannheter jeg har hatt og kanskje fremdeles har når det gjelder min livsstilsendring.

Kroppen min tåler ikke å trene ordentlig styrketrening

Ok, så er det nå en gang sånn at jeg fikk diagnose fibromyalgi for 12-13 år siden. De første årene vill jeg ikke godta den, men nå har jeg akseptert at den er der. Men med fibro så får noen vondt av å trene. Og det har jeg også fått. jeg har fått influensafølelse i kroppen, jeg har vært totalt utmattet i flere døgn etter en treningsøkt. Så da trodde jeg at jeg ikke kunne tåle styrketrening, så jeg holdt meg til rolig trening.

Sannheten er at det var en bøyg, et lite hinder jeg måtte komme over. De første gangene jeg trente med PT Salvesen var jeg utmattet, fysisk og psykisk og jeg fikk smerter i kroppen. Men jeg var bestemt på å teste det ut. Jeg hadde tross alt kjøpt en pakke med timer, og de måtte brukes. Og det jeg opplevde var at for hver time jeg hadde ble disse ettereffektene stadig svakere, og nå når jeg trener jevnlig er de nesten ikke der. Det var «bare» for meg å stå i det de ukene det var slitsomt, og det var ikke så mange uker.

Jeg klarer ikke presse meg selv til langsiktige resultater

Å stå løpet helt ut når det kommer til livsstilsendring har jeg aldri klart før. Som ung var jeg tynn, og normalt sprek. Jeg har aldri drevet med idrett, så det har ikke vært noe savn etter som jeg ble eldre. Men jeg har alltid vært glad i å gå turer og har likt å føle meg sterk. Om det kommer av at jeg har vokst opp med to brødre, vet jeg ikke. Men jeg har aldri før trent mot et mål. Jeg har gått på diverse slankeopplegg, både alene og i grupper, men ikke funnet den langsiktige inspirasjonen der. Og jeg har heller ikke klart å sette meg mål som at nå skal jeg gå ned i vekt sånn at jeg for eksempel kan løpe halvmaraton eller sykle Grenserittet.

Nå er vel sannheten at jeg klarer ikke å presse meg selv helt alene. Men med gode støttespillere går det lettere. Jeg blir kanskje litt slitsom for familien å være sammen med når jeg stadig skryter av ting jeg får til på trening, men det er en del av min motivasjon for å se at jeg kan klarer å gjøre endringer og dermed presse meg videre litt til.

Jeg har ikke noe konkurranseinstinkt

På skolen hadde jeg to klassekamerater som alltid konkurrerte om å få best karakter. Jeg hadde det på ingen måte sånn. Jeg konkurrerte ikke med meg selv en gang. Så jeg trodde i mange år at jeg ikke har noe konkurranseinstinkt. Det var først da jeg begynte i min forrige jobb, hos Visma Software AS at jeg oppdaget at det bodde et ganske utpreget konkurranseinstinkt i meg. For vi ble målt på forskjellige kriterier, og jeg ville være best. Jeg ville selge flest avtaler, få best resultat på evalueringer og levere de beste kundeopplevelsene. Og nå begynte jeg å konkurrere mot meg selv også.

Det kommer litt frem i hodet mitt når det gjelder bloggen også. Får jeg noen flere lesere denne gangen enn forrige gang? Jeg ligger for eksempel på plass 44 under kategorien «Personlig» på Blogglisten.no i dag. VIl jeg være der i morgen også, eller detter jeg ned? Hvis jeg detter ned blir det fort en dom i hodet mitt på at jeg skriver om kjedelige ting, eller at jeg skriver dårlig. Men det burde ikke bety noe, for jeg skriver mest av alt for meg selv. For dette er et sted jeg lufter tanker, og så er det fint om det kan gi noe til noen av dere som leser.

Ønsket om å bli best henger fortsatt i. Og jeg tar det med meg på trening. Jeg vil klare litt tyngre vekter, eller flere repetisjoner enn forrige gang. Eller klare mer enn de andre i familien som trener. Dette gir jo resultater!

Jeg må levere topp score, alltid

Å bli evaluert og ikke nå opp til topp score er det samme som å gjøre en dårlig jobb. Er det beste på skalaen 6, eller 10 så er ikke 5 eller 9 bra nok. Da har jeg ikke gjort jobben min. Klarer jeg ikke å svare på spørsmål jeg får, da kan jeg ikke nok. Er det noe jeg ikke klarer å lære meg, da er jeg dum. Ja, du ser kanskje mønsteret. Det går rykter om at jeg setter litt høye krav til meg selv. For jeg mener jo at andre ikke behøver å måle seg selv på den måten.

Jeg jobber med å akseptere at om jeg ikke får topp score så betyr ikke det at jeg har gjort en dårlig jobb. Og når det kommer til trening jobber jeg med å akseptere at av og til sier kroppen stopp, selv om hodet mener det motsatte. Det jobber jeg med hver gang. For som dere som har lest litt vet så er ikke ryggen min like glad i alle øvelser, og jeg har en tendens til å tenke at jeg bør jo klare noen repetisjoner til, det gjør ikke så vondt. Så glemmer jeg at det straffer seg også i etterkant. Og jeg har skjønt at PT Salvesen foretrekker at jeg ikke ødelegger ryggen fremfor at jeg tar flere repetisjoner.

Det har ikke noe å si om jeg gjør endringer, det forandrer ikke noe

Når man, som jeg, har levd flere år som overvektig enn normalvektig så gjør det noe med troen på at man kan gjøre en endring. Og dersom man gjør den endringen, at det vil ha noen effekt på noen ting og er endringen faktisk til det bedre?

Jeg har det siste halve året gjort en del endringer. Jeg er mer i aktivitet, jeg spiser sunnere og jeg prøver å prioritere mer fornuftig. Og det har forandret noe.

  • Jeg er i ferd med å komme opp i samme gangtempo som jeg hadde da jeg var ung, og ikke hadde bil så jeg gikk alle veier.
  • Jeg har mer overskudd enn på lang tid, dette varierer litt, men totalen er bedre.
  • Jeg håndterer stress bedre, for når jeg trener så må jeg glemme alt annet og bare jobbe på. Så da får hjernen fri. Det er musklene som gjør jobben.
  • Når jeg er flink til å følge matplanen er godtesuget nesten borte og jeg får lyst til å spise sunnere.
  • Magefettet må være redusert, for magen er betraktelig mindre. Og DET er bra for he. lsa.

Det er sikkert flere ting jeg kan nevne her, men noe er sagt tidligere så jeg stopper med dette for i kveld. Og som du ser og som jeg må se og huske er at det skjer noe når jeg gjør noe med livsstilen min.

Det har ikke noe å si for andre hvordan jeg lever

Det er i alle fall ikke sant. Jeg har mann, barn og en hund som alle merker endringer i hverdagen på at jeg har tatt noen tak i livet mitt. Det går fra å kunne være en mamma som kan hjelpe til med litt fysisk tunge oppgaver til en matmor som gidder å gå litt lengre turer enn bare rundt borettslaget. Og hele husholdningen tjener på de dagene jeg har overskudd til å gjøre litt ekstra. Kanskje det blir rydding i gammelt rot, vasket noe klær eller bare ryddet ordentlig på kjøkkenet. Uansett så gjør det en forskjell for de nærmeste at jeg har gjort noe med eget liv. Så må jeg passe på at jeg ikke bruker opp det overskuddet jeg får, slik at jeg kjører meg selv i grøfta igjen. For der har jeg vært for mange ganger allerede.

Konklusjon

Ta en titt på dine sannheter. Er det hold i dem? Mine sannheter har kanskje til tider vært mer fake news enn sannheter. Jeg har lært meg å argumentere på egne sannheter. Og det har vært nyttig. Jeg gikk på KID-kurs (Kurs i depresjonsmestring) i fjor vinter, og da fikk jeg repetisjon i dette. Og det har vært viktig for meg, og hjulpet meg til å endre mange av de deprimerte tankene og de sannheten depresjonen skapte (eller som skapte depresjoner). Det er gull verdt!

Tro eller tvil

Det er alt for lenge siden jeg har skrevet her. Det er flere grunner til det. Og det har ikke noe med dere som leser å gjøre. Men det har med alle tankene som fyller hodet mitt å gjøre.

De av dere som kjenner meg godt, eller har lest mye her på bloggen vet kanskje at jeg sliter litt psykisk til tider. Et av kjennetegnene når det er i anmars er et tankekjør uten like. Jeg grubler over alt og ingenting. Mister ofte troen på at jeg har noen nytteverdi, og ser ikke helt at hvorfor andre skal gidde å bry seg om meg.

I det siste har tankekjøret gått mer på at jeg ikke har evne til å gjennomføre ting, eller utholdenheten til å stå i «jobben» til målstreken. Det er ikke snakk om mitt arbeid i Vitari, men andre prosjekt jeg har gående. Alt fra å fullføre håndarbeid til min livsstilsendring som jeg startet i sommer. Når det gjelder håndarbeid blir det kanskje litt synd på de som drømmer om hjemmelaget til jul, eventuelt noen veldig sene kvelder på meg i midten av desember.

Men når det kommer til å ha tro på at jeg kan klare å stå i prosessen som en livsstilsendring er, så sliter jeg. For noen uker siden nådde vekta mi et platå. Den vekta jeg står på nå har jeg vært nede på flere ganger, men så har det stoppet. Og helt logisk vet jeg at vektnedgang også innebærer stagnasjon inn i mellom. Dette innebærer platåer, gjerne når du kommer til en vekt hvor du har vært lenge før. Kroppen kjenner seg igjen og vil ikke rikke seg mer.

Det er jo da det gjelder å ha troen, troen på at fundamentet i platået vil svikte og vekta skal fortsette å synke. Den troen er ikke så sterk hos meg for tiden. Jeg har heller en sterk tvil på at jeg har evnen til å gjennomføre dette.

I går hadde jeg PT-time igjen. Og det er nok viktig når jeg er så tvilende til egne evner. Jeg snakket med ham om problemet, for jeg har vært veldig sløv i forhold til mat i nesten en uke. Og en tur på vekta hjemme ga tydelig svar på hvilken effekt det har. Og jeg var ikke helt klar for å stå til rette for mine svakheter. Men jeg fortalte resultatet jeg hadde sett hjemme. Så snakket vi litt om at jeg tror at jeg ikke klarer å komme videre. Og han svarer at det skjønner han jo, for det gjør jeg ikke. Jeg har ikke styrke til det. I og med at samtalen foregikk mens jeg gikk i trappemaskinen fikk han et stygt blikk og et liksomslag i hodet. Så lo han godt. Da jeg gikk av trappemaskinen spurte han om jeg ikke hadde tvil i kirka. Jeg sa at det hendte det, men at jeg opplever at det er rom for tvil i min gudstro. Og at det ikke gir så negative effekter.

Vi fortsatte treningsøkta. Og jeg fikk kjørt meg. For siden det hadde vært litt høyt inntak av karbohydrater de foregående dagene mente han at jeg hadde masse energilager i musklene mine. Og det kan hende det, men han hjalp meg sannelig å tømme dem.

På vei hjem fra trening tenkte jeg masse over dette med tvilen rundt egne evner. Og andre problemer som skaper tankekaos i hverdagen. Jeg hadde lyst til å sette meg ned å gråte, men gjorde ikke det. Det var papirarbeid som ventet på meg hjemme. Så etter å ha latt musklene finne seg selv igjen satt jeg meg ned med det.

I dag er musklene støle, og det føles godt. For da vet jeg at jeg har gitt mye på treningen i går. Hodet er like kaos! Jeg vet hva jeg må gjøre for at ting skal fungere, men jeg sliter med å finne viljen til å gjennomføre. Kanskje kommer det av tvilen jeg sitter inne med, kanskje kommer det av at jeg blir mer sårbar når mørket kommer. Jeg vet ikke. Men så langt i dag har jeg vært ganske «flink».

Heldigvis har jeg tre treningsøkter med PT Salvesen i løpet av neste uke. Og da vet jeg at jeg er litt mer nøye, for jeg liker at jeg får ros når jeg går ned i vekt, selv om det ikke er mye. Og han heier på meg. Det vet jeg. For han gir støtte når jeg er ordentlig nede, sparker når jeg trenger det og jubler når det går bra.

Så de siste dagene har jeg utvidet forståelsen av begrepet PT. I tillegg til personlig trener og personlig torturist kommer nå personlig terapeut. De må tåle litt av hvert disse PT’ene.

Du ser meg ikke

Jeg går forbi deg hver dag. Ofte flere ganger i løpet av en dag. Men jeg ser sjelden på deg. Du kan ikke se meg. Jeg haster forbi med blikket senket. Vet ikke hva som skjer dersom jeg ser rett på deg. Har jeg noe å si til deg? Var det noe du ville sagt til meg? Noen dager kaster jeg et hastig blikk på deg når jeg går forbi. Men jeg stopper sjelden opp. Jeg ser på alle andre rundt deg. Det er så mye mindre komplisert.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne ta meg tid til å se på deg, at jeg kunne ha mulighet til å snakke med deg. Høre hvordan dagen din har vært, og hva du vil gjøre i sommer. Det er så alt for lenge siden vi hadde mulighet til å sette oss ned å snakke sammen. Den gode dype samtalen. Eller den mindre seriøse. Til og med en diskusjon, krangel eller hva som helst, bare jeg hadde mulighet til å være sammen med deg.

Det er vanskelig å stoppe opp og ta tid til å se på deg. På bildet der du sitter med jentene på fanget og smiler. Disse to jentene som du kjente som småbarn, som nå er store og på vei ut i voksenlivet. Jeg skulle gitt hva som helst for at du kunne være her og oppleve dette med oss.

Jeg blir helt satt ut av at selv etter 14 år så er noen ting så vonde å håndtere at jeg heller unngår dem. Og jeg skulle så gjerne kunne snakket med deg om hvordan man bør takle sånne ting. Men du er ikke her. Og jeg må finne svarene på andre måter.

Savner deg, pappa!

Pappa og Terje Vigen

I dag ville pappa blitt 67 år. Kanskje pensjonist? Det er så rart å tenke på ham som så gammel. At mamma, tanter, onkler,søsken,mann,barn og meg selv blir eldre er ikke like rart.

I mange år grudde jeg meg til 1. februar. Tankene mine de siste dagene i januar ble mer og mer opptatt av hvordan det skulle bli i år. Ville dagen føles mørk og tung, ville sorgen føles like skarp og overskyggende. Eller ville dagen ikke skape noen slike tanker, og hvis det skjedde, hva betød det?

Men i fjor og i år har jeg ikke hatt den samme opplevelsen knyttet til denne dagen. I år har jeg gått og tenkt på at jeg skulle skrive et innlegg i dag. Et nytt innlegg hvor jeg kan fortelle litt om pappa. For det gjør godt å kunne tenke på minnene jeg har om ham uten at sorgen skal gjøre det vondt og vanskelig. I fjor delte jeg noen sanger jeg forbinder med pappa. I år tenkte jeg å holde meg i den kunstneriske verden, men denne gangen ikke relatert til musikk.

Da jeg var barn spilte jeg ofte av pappas Frem fra glemselen LP-plater. Og særlig de tragiske historiene elsket jeg. Jeg kunne sitte på stua og høre på «I en sal på hospitalet» flere ganger mens jeg gråt mine modige tårer. Jeg har nok hatt en dragning mot disse litt dramatiske tekstene, for da jeg ble litt eldre oppdaget jeg at pappa også kunne diktet om Terje Vigen utenatt. Dette er et dikt med over 40 vers, og ut i fra det jeg kan huske kunne han alle. Jeg pleide å spørre om han kunne resitere det når vi var ute på biltur, noe vi var stadig vekk. Og vi hadde også ofte lange nok turer til at han fint kunne rekke det. Men selv om det ikke var mange ganger han tok hele diktet så tenker jeg på ham hver gang jeg hører om Terje Vigen.

Å høre pappa med sin «blaude» sørlandske dialekt resitere dette har satt sine spor på en slik måte at å høre en helt ordinær østlending prøve seg er ikke helt det samme. En norsklærer jeg hadde sa hun gjerne skulle hørt ham resitere teksten. For det er noe med å høre historien om sørlendingen Terje Vigen fortalt av en sørlending.

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; —
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt; —
helst mod uroligt vejr, —
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

For resten av teksten kan du lese her.

Jeg tor kanskjem jeg i dag skal feire pappa på et vis han helt sikkert ville vært med på, nemlig å ta en tur på konditori og kose meg med en skillingsbolle eller et godt kakestykke.

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva «alle andre» orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Hvor dypt stikker det?

For to uker siden kom jeg over denne artikkelen skrevet av Hanne Sigbjørnsen, også kjent som Tegnehanne, hvor hun tar et oppgjør med hvordan vi i bruker ganske tøffe diagnoser som en dagligdags måte å beskrive en følelse.

Det har gått inflasjon i de to mest utbredte diagnosene. Ordene «angst» og «depresjon» er navnet på sykdommer som bokstavelig talt ødelegger liv, men de blir helst brukt til å forklare dagligdagse nedturer vi alle opplever.

– Hanne Sigbjørnsen

Da jeg leste artikkelen ble jeg på en måte rørt. Her skriver ei som selv ikke har hatt psykiske problemer at vi må slutte å bruke disse ordene som faktisk også er Les videre

Kveldsrydding

Jeg har lest litt om hvordan bygge en bra blogg, og et av punktene der er at man bør ha et tema for bloggen sin. Og det er vel ikke akkurat noe jeg kan vise til. Men det har vært mange tanker og opplevelser i forbindelse med pappas død og ting utløst av dette. En annen ting jeg også har prøvd meg på er å sette ord på noen av de utfordringer jeg sliter med i mitt hverdagsliv. Og dette innlegget kommer i lys av dette siste.

Jeg har i flere dager, vel egentlig uker hatt et innlegg i tankene. Et innlegg som mange sikkert er lei av å høre om, men jeg trenger å uttrykke mine tanker, og kanskje en eller annen kan ha nytte av å se at det er andre som har slike problemer. Og da er det verdt å skrive og så trykke «Publiser» etterpå. Så her kommer min kveldsrydding i tankekaoset.

Solnedgang ved Oslofjorden

At jeg nå i dag velger å skrive dette ned, for å dele det ble utløst av at jeg leste Mental helse sin gjesteblogg på Psykkobloggen i dag. Det er et innlegg som adresserer problemet med at vi ikke tør snakke om den store rosa elefanten, som hun kaller det, depresjon. En lidelse som rammer så mange som 20 % av oss. Så vi bør vel snart tørre å snakke om det på lik linje som andre sykdommer. Det er jo ikke den samme skammen å snakke om andre sykdommer?

Det har nå gått litt over 10 år siden noen virkelig skjønte hva som var «i veien» med meg. Da hadde jeg slitt med det i nesten 20 år allerede. Selv om jeg har gått i forskjellig form for terapi sliter jeg selv med å kalle meg syk. For jeg er ikke syk, men jeg er ikke helt frisk heller. Diagnosen kalles Unipolar lidelse. For oss som ikke snakker legespråk kan det også omtales som kroniske depresjoner. Det er «broren» til bipolar lidelse, men uten manier. Denne lidelsen gjør at jeg kan gå i svarteste kjeller uten noen utenforliggende årsak. Den er uforutsigbar og slitsom. Det kan gå helt flott uten «symptomer» i mange uker, og til og med måneder når jeg er heldig. Men så plutselig er det som om noen slår meg ned. Og da påvirkes alt som kan påvirkes. Jeg kan umiddlebart ønske konsentrasjon og hukommelse «på gjensyn», for de tar seg ferie. Likeledes gjør beslutningsevne og overskudd. Tunge tanker får et ikke så blidt «velkommen tilbake» sammen med manglende tiltakslyst.

Alt jeg beskriver over er ting som er veldig vanlig hos mennesker som sliter med psykiske problemer. Så jeg vet at jeg ikke er unik på den fronten. Og det jeg heldigvis også vet er at det ikke nødvendigvis varer så lenge. For jeg er ikke alltid nederst i den mørkeste kroken av «kjelleren». Jeg er oppe og «lukter på rosene» og trekker litt frisk luft, om man kan kalle det det, inn i mellom. Men det som blir min utfordring, og jeg er ganske sikker på at jeg har skrevet dette i et annet innlegg tidligere, er at jeg er rå på å bruke masker. Jeg tar på meg smilet, det tøffe trynet og den store kjeften og begir meg ut i verden. Så for andre er det ikke lett å se at det sitter en usikker og deprimert person bak den maska. En annen ting som kan være en utfordring er at jeg har en litt for godt utviklet pliktfølelse. Så når jeg ikke vil eller føler jeg har overskudd til å gjøre noe så er det ofte at jeg presser meg selv til å gjøre det, for det burde jeg.

Så jeg kjører ofte på, gjør alt jeg burde. Og så får jeg heller ta smellen når den kommer. For det gjør den. Men selv da forteller jeg det ikke til noen. Jo da, jeg gjør vel det. Hvis den varer mer enn noen måneder gjør jeg det. Da får mamma og mannen min vite at alt ikke er helt tipp topp.

Nå sitter jeg her og har blitt «lurt» av min teflonhjerne igjen. For å klare og lage den konklusjonen jeg har ønsket er som strøket ut av tankene. Kanskje som en blanding av min egen frustrasjon på at jeg ikke skjønner at ikke andre kan se hvordan jeg egentlig har det, på tross av det tøffe trynet og mitt ønske om å gjøre alle til lags?