Dans, dans, dans oppå bordet

I mange uker har jeg gått og tenkt på dette innlegget. Innlegget jeg skulle publisere den dagen jeg kun hadde tosifret tall før desimalet på vekta. Og på fredag skjedde det! Fredagen var så hektisk at jeg rakk ikke skrive et innlegg om det her på bloggen. Så her kommer det.

På fredag midt på dagen hadde jeg pt-time. Og jeg er for tiden inne i en god flyt både med motivasjon, trening og spising. Så jeg var optimistisk, på tross av at det var feil tid i måneden til å forvente at vekta skulle gå drastisk ned. For onsdag hadde vi en mellomveiing og da stod det 100,6 på vekta til PT Salvesen. Så selv om håpet var sterkt, var jeg ganske skeptisk til om jeg faktisk kunne miste så mye som 700 gram på to dager. Nå vet jeg at en del av den ekstra vekta jeg hadde de siste ukene mest er vann, for kroppen samler heldigvis ikke så mye fett på så kort tid. Derfor klarte jeg å ha håpet om at det faktisk kunne skje til stede. Så det var med optimisme jeg tråkket på vekta. Og den stoppet på 99,8 kg! Jeg ble så glad at jeg tror til og med at jeg jublet litt. Og så sa jeg at dersom jeg hadde kunnet danse, så skulle jeg tatt en seiersdans nå. Men jeg har prøvd meg på dansing én gang i livet, og det var virkelig ikke noe å skryte av, så dansingen fikk heller foregå i hodet. Og i hjertet, for det slo litt ekstra fort av glede.

Jeg har gått og drømt om å passere 100 på vei nedover siden jeg begynte på Grete Roede kurs i februar 2016. Den gang nådde jeg ikke det målet. Selv etter nesten ett år på kurs. Men nå har jeg altså passert et av de største delmålene mine. Det er utrolig herlig. Og jeg har kursen mot det neste, 83,9 kg. For jeg har ikke vært under 84 kg siden før jeg flyttet til Sarpsborg. Og det er over 17 år siden. Det er ikke det at jeg ikke kommer til å juble over hver kilo som blir borte, og kanskje litt ekstra for hver 5., men det er noe spesielt med disse platåene altså.

Det er jo sånn at det å gjøre denne endringen i livet, som for meg også innebærer vekttap er ganske tungt i perioder. Og da kan det være fint å belønne seg når man når noen delmål. Før har jeg hatt en avtale med min kjære om at for hver 5. kg kunne jeg kjøpe meg noen nye klær. Det har jeg ikke nå. Og det er ikke noe jeg savner. For jeg føler at jeg trenger ikke så mye belønning denne gangen. Jeg får mer glede av å se resultatene enn jeg får av en ny genser eller bukse.

På fredag så sa PT Salvesen at nå må jeg unne meg noe ekstra. For det har jeg fortjent. Nå har det seg sånn at jeg har nettopp hatt bursdag, og i den forbindelse fått gavekort til å kjøpe meg noe ekstra. Jeg har fått bøker jeg ønsket meg og jeg har planlagt alt for mange morsomme håndarbeidsprosjekter. Så jeg sitter her og vet at jeg trenger ikke noe. Jeg har det jeg trenger og føler ikke at jeg har noe problem med å ikke kjøpe noe spesielt, eller oppleve noe spesielt akkurat nå. Derfor har jeg tenkt at jeg vil heller gjøre noe for noen andre.

Og jeg ønsker din hjelp til dette. Jeg vil gjerne støtte jobben som gjøres på Mitandi. Det er venner av familien min som jobber med menneskene der i Uganda, og de trenger støtte. Så hvis du som leser hva jeg driver med også har lyst til å gi et bidrag til dem hadde det vært supert. Du kan Vippse til dem Foreningen Mitandi #74958, eller overføre til konto: 97134002313. Se hva min tidligere skolevenninne forteller om hjembygda si. Og har du lyst til å støtte mer enn en gang trenger de faddere av forskjellige slag.

Blogglistenhits