En sofagris bekjenner

Med kroppen godt plantet i sofaen tenkte jeg at jeg skulle dele litt mer med dere.

For et år siden ble det meste av min fritid tilbrakt på sofaen, eller i godstolen. Det var strikking eller hekling til tv- eller Netflixtitting. Hunden fikk småturer, men ikke regelmessige lengre turer. Og i alle fall ikke turer som innebar å bevege seg litt raskt. Jeg ble flaut andpusten av å gå opp en etasje. Så når jeg kom på jobb stoppet jeg gjerne litt utenfor døra før jeg gikk inn så det ikke skulle være så tydelig for andre hvor elendig form jeg var i. I alle fall når jeg var på kontoret på Hvalstad, der tror jeg trappa er lengre, så da gikk pusten litt raskere.

I tillegg så jobbet jeg med å komme meg ut av en depresjon, og hver gang depresjonen slipper litt så blomstrer angsten opp. Litt som for å si at jeg ikke må glemme den. Så det meste av en heller lite tilstedeværende energi gikk til å prøve og fungere som best mulig. Jeg gikk på KID-kurs og i behandling på DPS. Begge deler viste seg å være veldig nyttig. Og i løpet av senvinteren kunne jeg med hånden på hjerte si at depresjonen var borte. Angsten slapp ikke taket like fort, men den ble lettere å leve med.

April 2017

Og så på forsommeren begynte jeg altså på treningssenter. Og jeg var vel omtrent like mye motivert til å trene som en hvilken som helst stein i grusen i innkjørselen vår. Jeg ble mest med for jeg var lei av å høre på gubben mase om hvor deilig det var å trene. Og at jeg burde bli med. Legg det sammen med skikkelig dårlig samvittighet for at vekta bare hadde gått oppover det siste året og en selvfølelse som nesten lå på minussiden av skalaen, så har du altså personen som dro seg avgårde til trening. Jeg var ikke spesielt høy i hatten, og var livredd for at andre skulle dømme meg. De kunne dømme meg for at jeg var for tjukk, hadde feil type treningsklær, jeg visste ikke hvordan jeg skulle bruke apparatene eller jeg gjorde ting feil. De første gangene jeg var der var jeg veldig forsiktig med hvor jeg beveget meg. Det er en liten «krok» hvor det står en del maskiner, og der følte jeg meg ganske trygg. Så etter oppvarming søkte jeg meg dit. Det tok meg nesten et halvt år før jeg turde gå helt inn i det rommet der det bare er frivekter.

Som dere vet, så begynte jeg altså med PT timer. Jeg hadde blitt oppfordret av gubben ti å ta noen timer, for å komme litt i gang. Etter første samtale med PT Salvesen var jeg i ferd med å bli motivert og gira på å komme i gang. Jeg bestilte en pakke med timer og så var jeg så vidt i gang. Starten gikk litt tregt, for det var sommer og jeg var ikke ferdig med hverken ferieavvikling eller reising. Så det ble litt lenge mellom hver trening de første ukene.

Da høsten kom ble det mer struktur. Det var som regel trening flere ganger i uka, og nøye oppfølging på hva jeg hadde spist og ikke minst en tur på vekta. Noen uker gikk det lett, andre ikke i det hele tatt. Men den opplevelsen jeg fikk av å mestre det ene etter det andre var helt fantastisk. Når jeg klarte å holde litt fokus på hva jeg fikk til kom det mer inspirasjon. Og når jeg delte det jeg fikk til på sosiale medier og fikk kjempestøtte ble jeg enda mer motivert.

Det har ikke vært bare lett, eller full motivasjon hele veien. Det har vært perioder hvor jeg bare vurderte å droppe alt, og heller gjøre det som føles lett. Nemlig å sitte stille foran skjermen, og kose meg med mat. Men det er bare det at det føles bare lett. Det gjør ikke livet lett. For å bruke mat til å håndtere livet er en skikkelig dårlig løsning. Og jeg sa selv at kroppen kjentes skikkelig råtten før jeg begynte å trene. Stiv og vond, og ikke samarbeidsvillig i det hele tatt. Så det var ikke så lett å ta den enkle løsningen likevel.

I løpet av de godt og vel 17 årene vi har bodd i Sarpsborg har jeg gått på Grete Roede kurs med 6 forskjellige kursledere, jeg har vært på Viktväktar-kurs i Strömstad, gått på slankepiller, lavkarbo, Nutrilettkur, Allevokur og Herbalifekur. Noen av kursholderne på Grete Roede kursene var veldig motiverende, og noen var skikkelig dårlig til å motivere meg. Det kan godt hende de klarte å motivere andre, men de fungerte ikke for meg.

Med den bagasjen skal jeg fortelle deg at sofagrisen var skeptisk. Greit nok at jeg klarer å ta av de første kiloene, men jeg klarer ikke å komme til mål. Jeg klarer ikke en gang å holde borte de kiloene jeg tar av. Altså en typisk jo-jo slanker. Så min tiltro til hva PT Salvesen skulle klare å få til var ikke helt på topp. Det heter vel egentlig hva jeg skulle få til, men hjelp av PT Salvesen.

Etter mange måneder med jobbing, både mentalt og fysisk har jeg krysset noen barrierer. Og det er ikke til å stikke under en stol at det har vært noe som har vært morsommere å jobbe med enn andre ting. I tillegg har det vært perioder som har vært skikkelig tunge. De periodene har ønsket om å bare glemme alt jeg har jobbet med for å gå tilbake til gamle uvaner vært kjempesterkt. Men ved hjelp av dere som leser, og heier og med PT Salvesen som både roser og riser der det trengs har jeg kommet gjennom de periodene også.

For meg har det vært det helt riktige valget å gå inn på akkurat det treningssentreret og møte akkurat PT Salvesen. Han har en måte å være på som kan håndtere meg med mine svingninger, og vi har det gøy sammen når jeg fungerer. Det kan være at det hadde fungert med en annen PT også, men jeg er veldig glad for at jeg traff riktig på første forsøk. Jeg har sendt ham noen drepende blikk og grinete kommentarer under treningsøkter, og jeg har svart unvikende når han har stilt spørsmål jeg egentlig ikke vil innrømme svaret på. Men han har vært tålmodig, og tydelig. Så jeg har følt at han faktisk oppriktig vil at jeg skal få dette til. Og så har han vært like irriterende og dust som mine brødre kan være, i tillegg til at han har noe av samme humor. Så jeg følte ganske fort at jeg kjente ham.

Nå tror kanskje du at jeg er i mål. Men det er jeg ikke! Jeg er kanskje halvveis når jeg ser på vekta. Og jeg har mye å jobbe videre med mentalt for å få dette til å vare. Men jeg tenkte at det kan være nyttig å ta en statussjekk av og til. Og så håper jeg at dersom du også trenger å gjøre noe med din livsstil at du tør å ta tak. Det er ikke lett å gjøre helt alene. Men finn deg en eller annen å gjøre det sammen med. Det må ikke være en PT, men kan være en god venn. Og en annen ting som har gitt meg støtte er alle som heier når jeg maser på sosiale medier om hva jeg har gjort. Så våg å si til andre hva du gjør, for jeg har vel ikke møtt noen som mener jeg er dum som prøver å gjøre noe med livsstilen min. Så si det, og du vil oppdage hvor mange som heier på nettopp deg.

Blogglistenhits