Energikampen

I begynnelsen da jeg begynte å trene var dørstokkmila lang. Det er den ikke lenger, i alle fall ikke slik den var. I dag er det andre ting som kan spolere for at jeg får kommet meg på trening. Nå som jeg har hatt en del pendling for å jobbe har jeg kjent sterkt på mangel av energi til å ta en tur på treningssenteret etter jobb. Og jeg rekker ikke trene før jobb.

Det har vært lettere å ta seg en løpetur, eller gåtur enn å dra inn til treningssenteret. Men jeg trenger å jobbe med styrketreningen også, ikke bare kondis. Så i dag på toget på vei hjem fra Oslo bestemte jeg meg for å ta meg selv i nakken og ta meg en treningsøkt. For jeg kom meg hjem med et tidligere tog enn jeg har gjort i det siste, og guttungen var nesten ferdig med leksene da jeg kom hjem. Så planen var at etter at middagen hadde sunket litt så skulle jeg dra avgårde til trening.

Gubben hadde laget middag, og jeg forsynte meg litt forsiktig for å ikke fylle for mye i magen før trening. Da jeg var ferdig med å spise la jeg meg på sofaen litt, for jeg får av og til litt vondt i hodet og blir kvalm av å kjøre tog. Så jeg ville roe ned litt før jeg skulle ut og presse meg selv litt. Faren med det var at når jeg hadde fått slappet litt av var ikke motivasjonen til å dra seg ut av huset like stor. Jeg brukte nesten 40 minutter på å løsrive meg fra sofaen og skifte til treningsklær.

Jeg kjørte inn til sentrum og fant heldigvis parkering rett utenfor treningsstudioet. Da jeg skulle parkere ser jeg inn vinduene på treningsstudioet og ser at det er ganske fullt der inne. Og dermed slår litt angst inn. Takler jeg å gå inn dit helt alene? Det føltes nesten som om det var første gang jeg skulle inn der. Jeg vurderte seriøst å kjøre rett hjem igjen. Men jeg klarte å stå i mot trangen, og gikk inn. Og heldigvis var trappemaskinen helt ledig. Så jeg fikk godt og vel 10 minutter i den før jeg gikk for å lete etter ledig plass til å trene.

Ikke nok med at det var veldig fullt, men jeg tror jeg kunne vært moren til 95% av de som var der. Jeg fikk gjort noen øvelser for brystryggen og benpress, men så ble det for mye folk. Planen var å trene utfall og roing i slyngene. Men det var ikke plass til meg der. Så jeg kapitulerte og dro hjem. Det ble derfor en kort økt. Kanskje en halv time til sammen.

Dagens erfaringer er blandede:

  • Dørstokkmila kan også oppleves på vei inn på treningssenteret, ikke bare ut døra hjemme.
  • Å trene med masse mennesker i seg selv skremmer meg ikke lenger, selv om menneskemassene kan stresse meg.
  • Jeg kan klare å overtale meg selv til å gjøre ting, selv om jeg ikke tror jeg har energi til det.

Så det var tross alt greit å komme seg på trening, selv om det ble en kort økt. Det er bedre enn ikke noe. Og en ekstra seier når jeg følte det som så stort tiltak å komme dit. Så gleder jeg meg til dagene blir litt mer normale så jeg kan trene før alle disse ungdommene skal trene 😉

 

Blogglistenhits