Fake news, eller ekte sannheter

Vi har alle sammen meninger rundt hva som er sannheter i vårt liv, og kanskje i samfunnet generelt. Som kristen viser Bibelen meg sannheten om Gud, som mor har jeg andre sannheter jeg bygger min barneoppdragelse rundt og som med menneske er det igjen et annet sett med sannheter. Disse sannhetene bør jo samsvare ganske godt med hverandre, ellers vil jeg slite litt med å vite hvilken sannhet som er korrekt og hva som er en falsk sannhet.

Nå er jeg satt sammen på en måte som gjør at jeg har en tendens til å gruble. Jeg funderer til tider litt for mye på alt jeg burde og skulle ha gjort. Og da gjerne målt opp mot mine sannheter. Jeg sier «mine sannheter», for det er ikke alltid sånn at de sannhetene jeg har i mitt liv, for meg selv er samme sannhet som jeg mener er rett for en annen. Eller en sannhet som er utprøvd og bevist sann. Nei, det er et sett med sannheter som bare er fundamentert i mitt hode. Og noen ganger så hjelper det å si denne sannheten høyt, eller nå skrive den ned så andre kan lese den for å se om den holder vann. Så jeg skal gi dere noen sannheter jeg har hatt og kanskje fremdeles har når det gjelder min livsstilsendring.

Kroppen min tåler ikke å trene ordentlig styrketrening

Ok, så er det nå en gang sånn at jeg fikk diagnose fibromyalgi for 12-13 år siden. De første årene vill jeg ikke godta den, men nå har jeg akseptert at den er der. Men med fibro så får noen vondt av å trene. Og det har jeg også fått. jeg har fått influensafølelse i kroppen, jeg har vært totalt utmattet i flere døgn etter en treningsøkt. Så da trodde jeg at jeg ikke kunne tåle styrketrening, så jeg holdt meg til rolig trening.

Sannheten er at det var en bøyg, et lite hinder jeg måtte komme over. De første gangene jeg trente med PT Salvesen var jeg utmattet, fysisk og psykisk og jeg fikk smerter i kroppen. Men jeg var bestemt på å teste det ut. Jeg hadde tross alt kjøpt en pakke med timer, og de måtte brukes. Og det jeg opplevde var at for hver time jeg hadde ble disse ettereffektene stadig svakere, og nå når jeg trener jevnlig er de nesten ikke der. Det var «bare» for meg å stå i det de ukene det var slitsomt, og det var ikke så mange uker.

Jeg klarer ikke presse meg selv til langsiktige resultater

Å stå løpet helt ut når det kommer til livsstilsendring har jeg aldri klart før. Som ung var jeg tynn, og normalt sprek. Jeg har aldri drevet med idrett, så det har ikke vært noe savn etter som jeg ble eldre. Men jeg har alltid vært glad i å gå turer og har likt å føle meg sterk. Om det kommer av at jeg har vokst opp med to brødre, vet jeg ikke. Men jeg har aldri før trent mot et mål. Jeg har gått på diverse slankeopplegg, både alene og i grupper, men ikke funnet den langsiktige inspirasjonen der. Og jeg har heller ikke klart å sette meg mål som at nå skal jeg gå ned i vekt sånn at jeg for eksempel kan løpe halvmaraton eller sykle Grenserittet.

Nå er vel sannheten at jeg klarer ikke å presse meg selv helt alene. Men med gode støttespillere går det lettere. Jeg blir kanskje litt slitsom for familien å være sammen med når jeg stadig skryter av ting jeg får til på trening, men det er en del av min motivasjon for å se at jeg kan klarer å gjøre endringer og dermed presse meg videre litt til.

Jeg har ikke noe konkurranseinstinkt

På skolen hadde jeg to klassekamerater som alltid konkurrerte om å få best karakter. Jeg hadde det på ingen måte sånn. Jeg konkurrerte ikke med meg selv en gang. Så jeg trodde i mange år at jeg ikke har noe konkurranseinstinkt. Det var først da jeg begynte i min forrige jobb, hos Visma Software AS at jeg oppdaget at det bodde et ganske utpreget konkurranseinstinkt i meg. For vi ble målt på forskjellige kriterier, og jeg ville være best. Jeg ville selge flest avtaler, få best resultat på evalueringer og levere de beste kundeopplevelsene. Og nå begynte jeg å konkurrere mot meg selv også.

Det kommer litt frem i hodet mitt når det gjelder bloggen også. Får jeg noen flere lesere denne gangen enn forrige gang? Jeg ligger for eksempel på plass 44 under kategorien «Personlig» på Blogglisten.no i dag. VIl jeg være der i morgen også, eller detter jeg ned? Hvis jeg detter ned blir det fort en dom i hodet mitt på at jeg skriver om kjedelige ting, eller at jeg skriver dårlig. Men det burde ikke bety noe, for jeg skriver mest av alt for meg selv. For dette er et sted jeg lufter tanker, og så er det fint om det kan gi noe til noen av dere som leser.

Ønsket om å bli best henger fortsatt i. Og jeg tar det med meg på trening. Jeg vil klare litt tyngre vekter, eller flere repetisjoner enn forrige gang. Eller klare mer enn de andre i familien som trener. Dette gir jo resultater!

Jeg må levere topp score, alltid

Å bli evaluert og ikke nå opp til topp score er det samme som å gjøre en dårlig jobb. Er det beste på skalaen 6, eller 10 så er ikke 5 eller 9 bra nok. Da har jeg ikke gjort jobben min. Klarer jeg ikke å svare på spørsmål jeg får, da kan jeg ikke nok. Er det noe jeg ikke klarer å lære meg, da er jeg dum. Ja, du ser kanskje mønsteret. Det går rykter om at jeg setter litt høye krav til meg selv. For jeg mener jo at andre ikke behøver å måle seg selv på den måten.

Jeg jobber med å akseptere at om jeg ikke får topp score så betyr ikke det at jeg har gjort en dårlig jobb. Og når det kommer til trening jobber jeg med å akseptere at av og til sier kroppen stopp, selv om hodet mener det motsatte. Det jobber jeg med hver gang. For som dere som har lest litt vet så er ikke ryggen min like glad i alle øvelser, og jeg har en tendens til å tenke at jeg bør jo klare noen repetisjoner til, det gjør ikke så vondt. Så glemmer jeg at det straffer seg også i etterkant. Og jeg har skjønt at PT Salvesen foretrekker at jeg ikke ødelegger ryggen fremfor at jeg tar flere repetisjoner.

Det har ikke noe å si om jeg gjør endringer, det forandrer ikke noe

Når man, som jeg, har levd flere år som overvektig enn normalvektig så gjør det noe med troen på at man kan gjøre en endring. Og dersom man gjør den endringen, at det vil ha noen effekt på noen ting og er endringen faktisk til det bedre?

Jeg har det siste halve året gjort en del endringer. Jeg er mer i aktivitet, jeg spiser sunnere og jeg prøver å prioritere mer fornuftig. Og det har forandret noe.

  • Jeg er i ferd med å komme opp i samme gangtempo som jeg hadde da jeg var ung, og ikke hadde bil så jeg gikk alle veier.
  • Jeg har mer overskudd enn på lang tid, dette varierer litt, men totalen er bedre.
  • Jeg håndterer stress bedre, for når jeg trener så må jeg glemme alt annet og bare jobbe på. Så da får hjernen fri. Det er musklene som gjør jobben.
  • Når jeg er flink til å følge matplanen er godtesuget nesten borte og jeg får lyst til å spise sunnere.
  • Magefettet må være redusert, for magen er betraktelig mindre. Og DET er bra for he. lsa.

Det er sikkert flere ting jeg kan nevne her, men noe er sagt tidligere så jeg stopper med dette for i kveld. Og som du ser og som jeg må se og huske er at det skjer noe når jeg gjør noe med livsstilen min.

Det har ikke noe å si for andre hvordan jeg lever

Det er i alle fall ikke sant. Jeg har mann, barn og en hund som alle merker endringer i hverdagen på at jeg har tatt noen tak i livet mitt. Det går fra å kunne være en mamma som kan hjelpe til med litt fysisk tunge oppgaver til en matmor som gidder å gå litt lengre turer enn bare rundt borettslaget. Og hele husholdningen tjener på de dagene jeg har overskudd til å gjøre litt ekstra. Kanskje det blir rydding i gammelt rot, vasket noe klær eller bare ryddet ordentlig på kjøkkenet. Uansett så gjør det en forskjell for de nærmeste at jeg har gjort noe med eget liv. Så må jeg passe på at jeg ikke bruker opp det overskuddet jeg får, slik at jeg kjører meg selv i grøfta igjen. For der har jeg vært for mange ganger allerede.

Konklusjon

Ta en titt på dine sannheter. Er det hold i dem? Mine sannheter har kanskje til tider vært mer fake news enn sannheter. Jeg har lært meg å argumentere på egne sannheter. Og det har vært nyttig. Jeg gikk på KID-kurs (Kurs i depresjonsmestring) i fjor vinter, og da fikk jeg repetisjon i dette. Og det har vært viktig for meg, og hjulpet meg til å endre mange av de deprimerte tankene og de sannheten depresjonen skapte (eller som skapte depresjoner). Det er gull verdt!

Blogglistenhits