Fantastisk mulighet

Livsstilsendring

De siste to årene har jeg jobbet med en livsstilsendring. Det har resultert i en bedre fysikk, bedre helse og lettere kropp. Men å gjøre en så stor endring krever jobb over lang tid. Og det er absolutt ikke lett. Det har gått opp og ned, og det har dere som har fulgt reisen fått referat om.

I høst sluttet PT Salvesen som PT, og jeg ble stående alene. Jeg hadde lært utrolig mye i løpet av den tiden jeg hadde trent med ham. Så kunnskapen om hvordan jeg bør trene er på plass. Og jeg har lært meg at det er de siste repetisjonene som virkelig svir som gjør at jeg får fremgang. Så når jeg trener nå er jeg ikke like rask til å gi meg som jeg var før tiden med PT. Men jeg klarer fremdeles ikke pushe meg selv like hardt som når han var der og maste.

Så fikk jeg væske i et skulderledd, og fikk treningsforbud på armen. Det var ikke mange øvelser jeg kunne gjøre uten at armen ble provosert. Det førte til mange treningsfrie uker. Og da ble det mye tyngre å komme i gang igjen. Høst ble til vinter, og  til jul. Jeg følte at jeg ikke gjorde så mye galt i jula, men det snek seg på nesten fem kilo. Det ga meg en nedtur. Men jeg ga meg ikke. I stedet fikk jeg ordnet meg en treningsvenninne, og dermed en forpliktelse til å gå på trening.

Treningen kom på plass, men kostholdet var ikke der. Jeg meldte meg på et online-kurs, som jeg har veldig stor tro på. Men jeg var ikke der at jeg klarte å planlegge maten som jeg skulle, og falt tilbake til halvfabrikat og annen enkel mat. Og kiloene ble stort sett værende.

Ønske om nye tiltak

I mars hadde jeg time på overvektsklinikken, hos sykepleier. Det er alltid stas å komme til henne. For hun er nesten som min egen lille heiagjeng. Hun skryter og gir uttrykk for å være imponert over det jeg gjør. Og det jeg har gjort frem til i høst har vært ganske bra. Men etter det har det ikke vært så mye å rope Hurra! for. Mens vi satt der og snakket så spurte jeg om det ville være mulig for meg å søke opphold på Stamina (gamle Nimi). Hun hadde nemlig nevnt det i en tidligere konsultasjon. Men jeg var redd at siden jeg har gått ned så pass mye siden jeg ble henvist til overvektsklinikken så ville ikke det være mulig.

Men det var ikke noe problem. Hun syntes det var en god idé med tanke på at jeg nå stod stille, og var redd for å  miste motivasjonen og falle tilbake i gamle vaner. Så hun sendte henvisningen, og min venting begynte. Uka etter hadde jeg time hos fastlegen og hun ville sjekke denne henvisningen. Men skjønte ikke helt med en gang at den var sendt, for den var ikke adressert til Stamina, men til Akers sykehus, og deres overvektsprogram. Da sank motet i meg. Et annet sykehus som skulle vurdere. Jeg følte at nå vær jeg garantert å ikke få plass. Selv om sykepleieren her i Østfold var veldig positiv.

I de kommende dagene gikk jeg forventningsfull til postkassen, og håpet at det i alle fall ville ligge et av de brevene som forteller at henvisningen er mottatt og vil bli behandlet innen x antall uker. Men det kom ikke noe brev. Og jeg så for meg at siden dette trakk ut så ville jeg ikke få plass før til høsten, tidligst. Hvis jeg fikk plass i det hele tatt.

Håpet tennes

Så torsdag 11. april mens jeg satt og snakket med min yngste datter i telefonen ringer det et nummer jeg ikke kjenner. Den dagen hadde jeg jobber 8-12, og orket ikke svare, da muligheten for at det var en kunde som ringte lå der. Og når jeg har fri tar jeg ikke telefoner fra kunder, med mindre jeg vet at de står i en krise, eller jeg er den som kjenner til problemene deres. Så samtalen med min datter fortsatte. Da jeg la på så jeg at jeg hadde fått en tekstmelding fra “StaminaRing”. Den lød som følger: “Hei, jeg forsøker å nå deg pr telefon. Kan du ringe 23xxxxxx? Med hilsen NN. Stamina Ringerikes Rehabilitering.”

Jeg kan love deg at pulsen økte ganske dramatisk, og sommerfugleme fylte magen. Det var meg hjertet i full galopp at jeg ringte tilbake på det nummeret, og fikk snakke med NN. Hun begynte å snakke om henvisningen som var sendt til dem, og lurte på om jeg kunne komme på kort varsel. For de hadde en ledig plass på oppstarten som skulle være 29. april. Tankene gikk i spinn. Det var bare to og en halv uke til, jeg hadde trodd jeg måtte vente til oktober eller noe. Det var klart jeg ville ta i mot plassen. Men da hun fortalte at det var oppmøte 09.30 sank hjertet mitt noen hakk. For guttungen har bursdag den dagen. Og jeg hadde håpet å kunne være hjemme og feire dagen hans. Etter litt frem og tilbake med meg selv takket jeg ja til plassen.

Det ble noen gledesfylte Snap’er og meldinger til venner og familie som visste at jeg ventet på svar. Men så kom alvoret. Jeg måtte fortelle dette til sønnen. At mamma ikke ville hjemme og feire dagen. Det er jo ikke livsviktig, men han syntes det var trist likevel. Da jeg kunne fortelle at jeg skulle være hjemme så jeg fikk vekket ham og gratulert ham før jeg dro hjalp det litt. Og vi bestemte oss for å lage en god feiring på lørdagen før jeg drar.

Forberedelser

På tirsdag fikk jeg brev fra Stamina med praktisk informasjon om oppholdet. Det inneholdt blant annet en liste over ting man bør ha med seg, og en lang liste over ting de vil at jeg skal få sjekket i blodprøve. Da jeg hadde fått brevet tok jeg kontakt med ei jeg følger på Instagram som var der for noen uker siden og spurte om hun hadde noen gode råd og tips før jeg skulle dra. Hun svarte med litt praktisk info og så oppmuntring til å følge det de lærer bort, og da ville jeg kunne se resultater.

I hodet mitt har jeg laget en liten handleliste som jeg må få ordnet til uka, og i dag begynte jeg faktisk å fylle kofferten. Det gjør jeg aldri så tidlig når jeg skal ut å reise. Det skjer vanligvis en eller to dager før. Ikke over en uke før.

Så i går hadde jeg gleden av å gjestessnappe for”Lev litvet nå”, som jeg følger på Instagram. Og jeg følger flere av medlemmene i gruppa. Og så la jeg ut spørsmålet der også. Flere svarte og ga tips, andre svarte for å ønske meg lykke til. Det er koselig når man har et nettverk i sosiale medier, for da møter man så mange forskjellige mennesker.

Forventinger

Så lurer du kanskje på hva jeg forventer å få ut av oppholdet. Og det lurer jeg også på. Det jeg virkelig håper falle på plass er matrutiner. For det er virkelig et stort problem for meg. Treningen har jeg ganske god kontroll på. Men det som går inn i “brødhølet” er mer komplisert. Men med så mange måltider, og ni uker til å lære meg hvor mye og hvor ofte jeg skal spise regner jeg med at jeg kan ta med disse vanene hjem. Og når inntak av mat blir regelmessig og riktig balansert ser jeg for meg at trøttheten og slitenheten som har vært tung å håndtere også vil bli mindre. Når jeg ikke er så trøtt og sliten orker jeg også å lage bedre mat, så det vil bli en god sirkel.

Om jeg i tillegg går ned noen kilo, og inn  noen cm er det flott! Og jeg fikk tilbakemelding i går på at jeg kunne kanskje gå ned to klesstørrelser. For min del kommer nok ikke det til å skje. Men jeg skal ikke benekte at det hadde vært helt rått.

Bloggen

Jeg kommer til å blogge regelmessig når jeg er der. For det vil sikker være mange tanker jeg har lyst til å dele. Og kanskje en person som har behov for det kan finne motet til å spørre legen om hjelp. Jeg er i alle fall veldig glad for den oppfølgingen jeg først fikk på overvektsklinikken, som så gjorde at jeg om ni dager pakker bilen og setter snuten nordover til Helgelandsmoen.

Blogglistenhits