Finne tilbake til de gode rutinene

2020 første halvår raskt oppsummert

Januar

Andre januar hadde jeg første arbeidsdag som lønnskonsulent i Vigres AS. Der har jeg fått lønnsansvar for en stor og noen mindre lønnskunder. Dette gir meg mange nye spennende oppgaver og utfordringer.

Etter to uker i ny jobb ble det en uke med sykmelding. Heldigvis ikke på grunn av sykdom, men det var oppfølgingsuke på Stamina. Så en uke på Helgelandsmoen sammen med resten av OV49 til nytt påfyll av motivasjon og inspirasjon. Jeg storkoste meg, og prøvde å dra med meg inspirasjon hjem.

Det er morsomt å trene med gode venner på Stamina. Men vi legger ikke ut bilder av andre deltakere, så dere får nøye dere med bilder av meg i gymsalen.

 

Etter en uke på “moen” viste klokken at jeg var overbelastet. Det var ikke akkurat noe sjokk. For den skrotten som dro opp til Stamina hadde ikke fått den treningen den fortjente de siste ukene før oppholdet.

Siste kvelden der satt jeg og snakket med en av mannfolka. Han fortalte at han hadde blitt utfordret til å delta i Tough Viking Oslo, og spurte om ikke jeg ville bli med. Som jeg sa til ham, du må ikke spørre meg om sånt, jeg er dum nok til å si ja! Men jeg er kanskje ikke (eller helt sikkert ikke) i form til å gjennomføre en så pass tøff hinderløype. Vi ble sittende og snakke om det. Og dermed var frøet sådd, og det gikk ikke lang tid før jeg hadde meldt meg på.

 

 

Februar

Ikke så mye spennende som skjedde denne måneden, egentlig. Jeg jobbet mine timer og tok det rolig ellers. Kanskje litt for rolig, for det ble ikke vedlikehold av rutinene vi hadde på Stamina, hverken med mat eller trening. Enda så godt jeg visste at skal jeg få til ferden videre må jeg ha fokus. Jeg sa opp mitt medlemskap på treningssenteret for å redusere utgiftene, i og med at jeg ikke helt var sikker på hva jeg kunne ta meg råd til av faste utgifter. Det hjalp ikke på. For jeg hadde hatt flere gode treningsøkter sammen med noen av mine nye kolleger.

Men jeg fikk kost meg litt med symaskinen. I vinter begynte jeg å leke meg med å sy til hundene. Og i februar jobbet jeg litt mer med videreutvikling av løpetidstruse (Daisy-trusa) og dekken.

Daisy-trusa

 

Daisy i egenkomponert dekken

 

Dekken til min kusines whippet

Mars

Jeg begynte mars med Rockabilly cruise sammen med tre hyggelige damer. To jeg har møtt gjennom Fitnessmafia og ei jeg har blitt kjent med på Stamina. Vi hadde en herlig tur med danskebåten, Oslo – Fredrikshavn t/r. Vi hadde det morsomt og ble bedre kjent alle sammen.

Så gikk det en liten uke, så stengte Norge ned. Og vi som hadde vært på danskebåten endte i hjemmekarantene. For offisielt hadde vi vært i Danmark, selv om vi ikke hadde vært i land. Dermed ble det hjemmekontor på meg, og hjemmeskole på guttungen.

Og sånn gikk mars, for meg og mange andre. Jeg savnet mine tre pc-skjermer på jobben. Det er ikke det samme å jobbe på en liten laptop, som å sitte med gode skjermer. Men å unngå og eventuelt være med på smittespredning er viktigere enn å ha mange skjermer.

April

Fremdeles hjemmekontor og hjemmeskole. Min oppgave som “lærer” bestod mest i å fortelle at det er ikke noe særlig nyttig å se på Youtube mens man gjør skolearbeid. Å se på andre som spiller Minecraft gir ingen undervisningsverdi i noen av fagene han har på skolen. Jeg måtte også begrense hans nettprat med venner i andre klassetrinn eller på andre skoler.

Jeg flyttet tilbake til leiligheten, og eksen flyttet ut. Det ble oppussing av rommet til guttungen som første prosjekt. Jeg hadde lovet at han skulle få rommet i orden ordentlig med en gang. Han har av en eller annen grunn liten tiltro til mors gjennomføringsevne. Jeg skjønner ikke helt hva han mener. Den tapet-borden vi limte opp på soverommet mitt før han ble født ble jo endelig malt (nå i mai)…

Jeg malte meg inn i et hjørne 🙂

Ja da, vi malte veggene først. Ikke det lureste jeg har gjort. Men jeg hadde ikke tenkt å male taket. Men da veggene ble så freshe måtte jeg nesten ta taket også.

Senga er en gammel furuseng, som fikk noen malingstrøk og passet rett inn sammen med alle de andre svarte møblene hans.

I slutten av april ble guttungen fjortis. Så det passet godt for ham å få et rom for en som nærmer seg ordentlig ungdomsår.

Siste uka i april hadde vi siste oppfølgingsuke i første behandlingsår på Stamina. Korona hadde nå preget Norge i noen uker, og det var derfor ikke mulig å møte opp på Helgelandsmoen. Det skulle bli vår første digitale oppfølgingsuke. Det vil si at vi måtte selv ta tak i trening og vi måtte lage maten selv. Men det som var helt fantastisk var at jeg hver dag fikk snakke med min oppfølgingsperson. Jeg hadde over en halv time samtale med ham hver dag. Vi snakket om hvilke utfordringer jeg har i hverdagen, hva jeg har klart å holde vedlike på tross av alt som har stått på i vinter og prøvde å grave frem ny motivasjon.

Det ble kun to treningsøkter på meg, men siden jeg ikke hadde trent noe særlig siden januar klarte jeg å trene meg selv kvalm. Og det var til og med den treningsøkten jeg kjørte helt alene. Men det var stas å trene med Stamina-ansatt som instruktør på video.

Optimistisk før jeg setter i gang. Helt tom når treningen var ferdig

Mai

Koronaen styrer fremdeles mye av livet vårt, men det er en del rutiner som nå begynner å bli dagligdagse. Når jeg ser på TV stusser jeg over folk som sitter tett opp til hverandre eller andre ting som nå er en del av vår smittevernshverdag.

Jeg malte rommet som nå er mitt soverom. Der ble da omsider barnekunst og tapet-bord dekket over med ny maling.

Men så sa kroppen stopp. For jeg har fått nye “kontorskader” etter ukene med hjemmekontor. Skuldrene, som i utgangspunktet ikke har vært så samarbeidsvillige det siste 1,5 året, og albuene likte ikke å sitte på laptop. Så et eller annet har satt seg der. Så det endte opp med maleforbud hos legen. Like greit, for jeg ble litt sliten av å styre på med jobb og oppussing. Jeg er ikke en sånn person som MÅ pusse opp.

Juni

Den største nyheten jeg fikk i juni er at jeg fikk ordnet så guttungen og jeg slipper å flytte. Vi blir dermed boende, og jeg klarer nesten å holde det jeg har sagt i så mange år “jeg skal ikke flytte før jeg dør”. Jeg måtte bare ut å prøve hvordan det var en liten tur.

Det neste jeg gjorde er omtrent like gjennomtenkt som å si ja til å dra på Tough Viking. Men ikke fullt så krevende. Inspirert av min lille niese på 4,5 år meldte jeg meg på i et blåbærløp. Det er et agilityløp for nybegynnere. I tillegg klarte jeg å melde meg på tunnelcup. Det er ikke for nybegynnere.

Før jeg kunne dra på løp måtte jeg nesten trene. Så jeg dro på trening og tenkte at jeg kom til å rekke å få inn to treninger før løpet. Men andre dagen jeg skulle avgårde måtte jeg en liten tur med guttungen på legevakta (ikke noe farlige greier).

Den viktigste erfaringen jeg fikk fra å være på agilitytrening var hvor elendig kondisen har blitt. Greit nok så snakket jeg til bikkja mens jeg løp, men jeg løp ikke lenge av gangen. Og det er skremmende hvor andpusten jeg ble av en så liten runde. Så da begynte tankene om at nå må jeg trene mer regelmessig igjen å komme. Selv om motivasjonen til dette fremdeles ikke var på plass.

Da jeg gikk av banen etter drøyt et minutt var det så vidt jeg klarte å snakke. Og realiteten over hvor langt tilbake jeg hadde latt egen form falle gikk enda dypere inn. Men fremdeles så var tanken der om at det er ubehagelig å bli så svett og andpusten. Noe som er ironisk, for det plager meg mer å svette når jeg ikke trener enn å svette under trening. Og dagene i mai og juni har virkelig gitt mange muligheter til å svette selv om man sitter helt stille.

Oppfølgingsuke

Så kom første oppfølgingsuke i år 2 på Stamina. Enda en gang en digital oppfølging. Nå med ny oppfølgingsperson. Det var litt spennende å skulle ta opp ting med en ny person. Jeg hadde veldig god dialog med han jeg hadde før, men jeg regnet med at det kunne jeg også få med han nye. Og det gjorde jeg.

Vi begynte å snakke sammen på mandag, og da han lurte på hva jeg ønsket å oppnå i løpet av uka så sa jeg at jeg kunne tenke meg å få tak i motivasjonen igjen. For jeg vet helt logisk at jeg bør trene og spise fornuftig. Men jeg har rett og slett ikke lyst. Jeg finner ikke motivasjon til å ta tak i det, og til å kutte ut utskeielser og dra meg ut på noen som helst form for trening.

Han har mange års erfaring med å hjelpe overvektige i rehabilitering og var veldig støttende. Vi snakket om hva jeg faktisk har fått til, igjen. Og hva jeg egentlig kunne tenke meg å få til. Og i løpet av samtalen begynte noe å skje. Jeg fikk litt lyst til å finne ut av hvordan jeg kunne finne motivasjon.

Jeg fant frem noen notater fra det siste oppholdet på Helgelandsmoen og så hva jeg der hadde skrevet at jeg ville sjekke ut. Og så gikk jeg gjennom foredrag de har laget for oppfølgingen, både om ernæring, trening, mentale utfordringer og om planlegging. Det var jo ikke så mye nytt der, Vi har hørt det i forskjellige varianter ved hvert opphold. Men det er noe med å få oppfrisket kunnskapen. Og noe så enkelt som powerpoint med bilder av produkter som er helt greie å bruke til mellommåltid og middager gir inspirasjon.

En ting jeg har tenkt at jeg skulle sjekke ut siden hovedoppholdet i mai-juni i fjor var ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser) for å se hva de sier om overspising. For det er nok en av mine problemer. Så jeg gikk inn på ROS sine nettsider og begynte å lese og undersøke. Der leste jeg at de har et behandlingsopplegg i Oslo. Og jeg tok kontakt for å høre om jeg kunne få komme på behandling selv om jeg ikke bor i Oslo.

Jeg fortalte dette til oppfølgingspersonen min på Stamina, han ble veldig interessert i dette, og ba meg komme med tilbakemelding på hvordan det går. Så det skal han få når det blir min tur på ventelista 🙂

En annen ting jeg gjorde var å melde meg inn i treningssenter igjen. Denne gangen falt valget på mitt gamle senter SkyFitness. Det er tre grunner til det, grei månedspris, jeg kjenner meg trygg der og min tidligere treningsvenninne trener der.

Alt dette er tegn på at motivasjonen er på vei tilbake. Et annet tegn er at jeg er tilbake i vanen med å spise frokost. Det gjør at jeg blir mer “riktig” sulten i løpet av dagen. Det betyr dessverre ikke at jeg spiser de riktige tingene. Men jeg spiser i alle fall oftere enn jeg gjorde. Så får hva som går inn i munnen bli bedre etter som tiden går.

I dag møtte jeg min gode treningsmakker på senteret på Torp. Der har jeg aldri vært før, men det var et greit sted. Hadde jeg ikke avtalt å møte henne i dag, så hadde jeg blitt sittende på sofaen etter jobb. For jeg jobbet full dag, og var sliten da jeg kom hjem. Men forpliktelsen gjorde at jeg kom meg ut. Og vi kom oss gjennom en drøy times trening, og etter økta hadde jeg mer energi enn før. Det var skikkelig deilig!

Før trening, spent og klar

Vel hjemme og fornøyd med egen innsats

Nå er treningslysten tent igjen. Det var deilig å kjenne det svi i musklene. Om jeg synes det er like deilig i morgen og i overimorgen når jeg skal gå trappa opp til 5. etg på jobb vet jeg ikke. Men uansett så gleder jeg meg til neste økt!

Som en liten påminnelse til meg selv, og til dere som ikke har fulgt hele reisen min avslutter jeg med bildet som viser meg da jeg var på det tyngste.

12. mars 2017

 

 

Blogglistenhits