Fornektelser

Jeg har ikke….

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe, men nå er fornektelsens dronning tilbake! Jeg har nemlig gått rundt og prøvd å finne på noe nytt å skrive om. Det er jo ikke like spennende for dere å lese opp og ned om min manglende motivasjon. For den er stadig litt fraværende. Derfor skal jeg nå ta dere med på en liten runde i min verden av fornektelser. For hvis du setter deg ned og ser på ditt liv så er det sikkert ting du også fornekter. Og noen ganger mener jeg at det kan være lurt med litt fornektelse “light”, altså at vi ignorerer visse ting. Men så er det noen ting vi bør anerkjenne og så ta hensyn til der det måtte være nødvendig.

En annen ting er at det er ikke sikkert at det vi må slutte å fornekte er noe negativt. For det er typisk norsk å la janteloven ta overhånd. Hvis vi gjør noe bra vil vi ofte ikke ta til oss den rettmessige æren for det. Vi gir den ofte videre, eller avfeier ros med at det var jo ikke så vanskelig, eller mye.

Vekttap

Som bloggen og hverdagen min har bestått mye av de siste 1,5 årene har jeg gjort en endring i livsstilen. Akkurat nå sliter jeg litt med å holde alle vanene på plass. Men jeg er ikke klar til å ødelegge det jeg har oppnådd, så jeg er ikke ferdig med jobben i hodet heller. Men det har vært en overgang for meg å kunne svare til personer som sier jeg har vært flink at “ja, det har jeg. Og det har ikke alltid vært så lett.” For det har vært tunge dager og til og med uker. Det har vært tårer, og det har vært glede.

Men at jeg kan gi meg selv den skryten i form av å anerkjenne at det har vært en jobb. Det har ikke vært en eneste kilo som bare plutselig bestemte seg for å ta med seg noen venner og bare forsvinne. De har blitt svettet ut, fettcellene har ikke fått alt de ville ha og musklene har fått kjørt seg for å stramme opp og få kroppen mer i funksjon igjen.

Sykdom

Depresjoner og angst

Jeg har ikke levd lenge i fornektelse for at jeg har depresjoner og angst. Men at jeg er av den typen som får det helt uten noen utenforliggende triggere, og at det nok kommer til å følge meg resten av livet har jeg prøvd å fornekte. For hvis jeg bare……. da blir jeg nok kvitt det. Hvis du lurer, så fungerer ikke det. Men noe som kan hjelpe er å være åpen om det. Selv om det av og til kan føles som et sjansespill. For det er ikke alle mennesker som har forståelse for at psykiske sykdommer krever mer enn bare å ta seg sammen. Jeg har selv møtt dette i arbeidslivet, da jeg trodde det kunne være lurt å være åpen med hvorfor jeg ble oftere sykmeldt enn andre.

Men jeg har i den jobben jeg er nå fått mye støtte. Jeg har forklart mine ledere, og mine nærmeste kolleger litt mer om hva som skjer inne i nøtta mi. Så de kan forstå at det er mest sannsynlig hos meg det ligger om jeg ikke svarer på telefon eller mail umiddelbart. For min responstid har en sammenheng med angstnivå i kroppen. Men det at jeg har fått formidlet dette, og det har blitt mottatt på en respektfull måte gjør at jeg får mindre angst relatert til slike situasjoner på jobb.

Fibromyalgi

Om det er en diagnose jeg virkelig bare ville kaste på sjøen var det da legen på revmatologisk avdeling på sykehuset ga meg diagnose fibromyalgi. For å si det på en måte som ei venninne kunne sagt “det gidder ikke jeg å ha”. For jeg var ikke så dårlig. Jeg hadde ikke så vondt. Og da jeg i 2004 fikk diagnosen var det fremdeles mest negativt man hørte om de som hadde en slik diagnose. I dag har jeg akseptert at diagnosen er der, og det forklarer noen runder med smerter som ikke kommer fra noe spesifikt annet. Men jeg liker den virkelig ikke!

Bekkenleddssmerter

Så var det det fantastiske bekkenet. Vårt fine ledd som knytter bein og rygg sammen. Leddene som skal tåle bevegelse for å la babyer komme ut av fødselskanalen. Man hører snakk om hvor bredt bekken man har i forhold til hvor store babyer vi kan føde uten problemer. Og jo høyere man er blir ofte bekkenet også bredere. Jeg har aldri tenkt på bredden på mitt bekken. Og de tre babyene som har gjort sin entré til verden gjennom det har ikke vært for småtroll og regne. Godt over 4 kilo alle sammen. Jeg vet at det har ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom plager i bekkenleddene og størrelsen på babyen.

Svangerskap og fødsler

Da jeg var gravid første gang hadde jeg ikke noe veldige plager. På slutten av svangerskapet fikk jeg strålinger nedover beinet fra bekkenet, men ellers ikke noe jeg kan huske. På tulle nummer to derimot ble det litt annerledes. Det er nok flere faktorer inne i bildet. Men jeg slet med å få gjennomført noen behandlinger. For storesøster som var 1,5 år var ikke i barnehage, så da måtte hun være med på behandling. Tanken på det ble litt mye for meg. Og det samme gjaldt etter fødselen. Så totalt ved dette svangerskapet hadde jeg kanskje to behandlinger.

Så ble jeg gravid for tredje gang. Og før jeg tok graviditetstest begynte jeg å kjenne murringer. Og denne gangen fikk jeg henvisning til fysioterapeut i svangerskapet, og jeg benyttet meg av den. Begge jentene gikk på skolen, så jeg hadde hele dagen uten barn. Jeg jobbet 50% og kunne tilpasse behandling ut fra det. Men jeg hadde ikke egen bil. Så da jeg følte at det å ta buss frem og tilbake gjorde at jeg ikke hadde noe utbytte av behandling sluttet jeg. For jeg følte at jeg ikke var dårlig nok til å få drosje.

Etter sistemanns fødsel gikk jeg også til behandling. Og det var en dyktig fysioterapeut. Men etter noen uker ble hun sykmeldt. For hun var selv gravid, og hadde fått bekkenleddsmerter. Og siden det ikke ble noen vikar for henne var det brått slutt på behandling. Og det skulle ta noen år før jeg tok tak i det igjen.

Kiropraktor

Da jeg jobbet hos Visma slet jeg mye med vondt i hodet. Og i perioder veldig med halebeinsmerter. Så gjennom forsikringen der fikk jeg både kortison i halebeinet og behandling hos både kiropraktor og fysioterapeut. Jeg var hos fysioterapeut først. Ei utrolig hyggelig dame. Vi hadde mange hyggelige samtaler gjennom smertefulle behandlinger. Som en hver oppegående behandler så hun på helheten, og ikke bare på stiv nakkemuskulatur. Og hennes konklusjon var at det var mye å hente på behandling av bekken.

For hun  mente at jeg hadde de stiveste bekkenledd hun hadde sett. Som regel kom pasienter inn med ett stivt ledd, mens det andre fungerte ganske bra.  Men på begge sider hos meg var det visst dønn stivt. Jeg gjennomførte de behandlingstimer som forsikringen dekket, men kunne ikke ta meg råd til å fortsette. Etter et år eller to fikk jeg ny runde med behandlinger på forsikringen, da ble det hos en fysioterapeut på samme stedet. Hun fokuserte også mye på bekken.

Naprapat

Så gikk det ganske mange år før jeg prøvde meg på ny behandling. Og det er der jeg er i dag. Jeg går til naprapat. I den forbindelse skal jeg si at dette er andre runden jeg går til henne. For første gang klarte jeg ikke mer enn et par behandlinger. For det gjorde så ufattelig vondt. Det er eneste behandling jeg har tatt hvor jeg ligger i bue på benken. Og det er faktisk bokstavelig talt. Jeg må minne meg selv på å legge ned hodet og føttene inn i mellom. Nå har jeg lært at om jeg er flink og går til behandling med jevne mellomrom gjør det ikke så vondt etter noen behandlinger. Muskulaturen får kjørt litt avspenning.

Akupunktur

Som i går. Da var jeg på behandling. Hun satt nåler som hun pleier, men da kjente jeg nesten ikke at nålene gikk inn i muskelen. Det har hendt at jeg har kommet med et ganske høyt AU!!! i det nåla treffer det riktige punktet. Men ikke i går. Så jeg kunne nyte at det ikke gjorde vondt. Mens de nålene stod og gjorde jobben sin skulle hun gi litt lett massasje på den skuldra som er dårlig. For der er det noen muskler som jobber litt feil for å holde kontroll på triggende bevegelser.

Og jeg er veldig glad hun ikke kjørte en skikkelig tøff massasje. For vi snakker stort sett sammen gjennom hele behandlingen. Jeg foretrekker det, for da blir det ikke bare fokus på de vonde punktene hun treffer. Men da hun begynte med skulderen var det flere ganger jeg måtte slutte å snakke og bare konsentrere meg om å puste og fokusere på at hun snart kom til å finne et annet punkt og trykke på. Da blir smertene lettere å håndtere.

Da nålene hadde stått lenge nok i var det på tide å snurre litt på dem før hun tok dem ut. Så langt er det bare velstand. Men så kommer den vonde delen av behandlingen. Det er når hun presser albuen ned i det allerede perforerte triggerpunktet. Da blir det dårligere flyt i samtalene. Og jeg må bare bestemme meg for at dette er nyttig. For det er på ingen måte behagelig, eller føles nyttig der og da.

LKB

I helgen var jeg på medlemshelg med LKB Østfold. Vi var ni damer på tur til Holmsbu hotell og spa. Et veldig koselig sted. Jeg ble med i LKB etter at mammaen til kammeraten til guttungen hadde spurt meg utallige ganger om jeg ikke ville være med dem på varmtvannstrening. For hun hadde fått med seg at jeg hadde litt smerter i bekkenet. Jeg har kjent så mange med mer funksjonsnedsettende plager, de som sitter i rullestol eller bruker krykker rett som det er. Jeg har ikke trengt krykker siden jeg var gravid. Og så lenge jeg ignorerer stikkende smerter som ikke varer mer enn et par tre dager er jeg ikke så plaget. I alle fall ikke i hodet mitt. For det er jo bare halebeinet mitt som er vondt. Bekkenet er bare stivt.

Men etter å ha tilbrakt tid på vann med disse herlige damene ser jeg jo at det er kanskje ikke så veldig annerledes for dem enn det er for meg. Jeg oppdaget at når vi stod og snakket var det flertallet som stod og svingte fra side til side og vippet på bekkenet. Vi var flere som ikke klarte å sitte ordentlig på stolen. Noen måtte slenge seg ned på en seng som stod der, og flere hadde ekstra pute og sitte på.

Hjelpemidler

Det er trist å si det, men det har altså tatt meg nesten 20 år å innse at de smertene jeg har i bekkenet må ikke fornektes. De er der tydeligvis for å bli (i alle fall en stund til). Så da må jeg gjøre det beste for å få mindre plager fremover. Så på en dag hvor “halebeinet” (også kalt bekken) gjorde så vondt at jeg måtte sitte bakfrem på stolen og hvile på ryggstøtta prøvesatt jeg puta til ei av de andre. Og da jeg satt meg ned og ikke kjente noe vondt gikk det omsider opp et lys for meg. Det er lov å be om hjelp også til dette. Selv om jeg klarer å fungere uten, så vil ting bli noe bedre med det som er nødvendig av hjelpemidler for meg.

Så med et litt senket hode, og et flaut smil om munnen spurte jeg disse “drevne” damene hvordan ei som har levd i fornektelse i 20 år går frem for å få hjelp. Og alle var veldig ivrige på å forklare hvordan og hva som er lurt å ha av hjelpemidler.

Inspirasjon

Det var ikke bare opplysninger om hjelpemidler vi fikk på medlemshelga. Det var også et lite skrivekurs. Og det var virkelig spennende. Grete og Hilde fra “Ditt skriveliv” var der og hadde et lynkurs med oss. Det var veldig inspirerende. Og nå er planen å komme meg på skrivekurs. For det er ganske mange tanker i denne skolten som gjerne vil ut. Noe kan jeg skrive til dere, og andre ting kan sikkert være lurt å holde for seg selv.

Blogglistenhits