Fra grå mus til fargeklatt

Ikke vises

Da jeg skulle på trening i fjor sommer, utrent og med en vekt på nesten 120 kg var tanken på at jeg skulle bli lagt merke til på treningssenteret ganske skremmende. Jeg følte det ille nok å komme dit og svette som en gris, som jeg følte bare var en bekreftelse på at jeg ikke hørte hjemme der. Så påkledningen var ganske mørk og trist.

Ansiktsuttrykket forteller mye om hvor komfortabel jeg var med å skulle ta bilde av meg selv på denne måten. På det tidspunktet var jeg ikke klar for hverken tights eller skarpe farger.

Det er litt ironisk kanskje, for jeg har alltid likt farger på vanlige klær. Jeg bruker lakserøde bukser, pastellfargede bluser, lilla regnjakke og har skjerf i alle mulige farger og mønstre. Men da jeg skulle inn på treningssenteret følte jeg meg med et så sårbar. Jeg hadde angst for at alle skulle se ned på meg fordi jeg var så dårlig trent, og for at jeg var så tjukk. Så det var med et meget senket blikk jeg beveget meg rundt der de første ukene.

Etterhvert gikk jeg til innkjøp av en grå tights, for det var så varmt å trene i den buksa. I tillegg hadde jeg ikke noen andre bukser det var greit å trene i. Jeg følte meg ikke helt vel da jeg gikk inn på trening i tights første gang. Men det var så mye mer behagelig å ha på, så det overveiet de negative følelsene.

Stikker meg frem

Så på høsten i fjor begynte jeg å blogge om treningen. En annen ting som også skjedde var at vekta endret seg. Kroppen strammet seg opp og behovet for nye treningsklær meldte seg. Og plutselig hadde jeg kjøpt en oransje singlet, så en knallgrønn t-skjorte og siden har det ballet på seg. I skuffen min nå ligger det kun to svarte tights, en lang og en kort, og en svart t-skjorte. Ellers er det farger på alle de andre plaggene.

Jeg er på en måte heldig. For selv om jeg ikke er superfornøyd med hvordan jeg ser ut, så glemmer jeg det litt når jeg ikke ser meg selv. Så når klærne er på, og jeg ikke står foran speil så går det helt fint. Men jeg kan føle meg uvel når jeg ser på valkene i speilet, eller på bilder. Men så prøver jeg å riste det av meg. Og en av tingene jeg kan tenke på er at i dag har jeg valker der det for ett år siden var mer fylt opp av fett. Det er en prosess.

Dytter på grensene

Jeg dytter også litt på komfortgrensene på andre områder. Sist PT-time sa jeg til PT Salvesen at jeg vil klare å ta pull ups. Det ser så rått ut når folk klarer å løfte hele hodet over en stang. Og han tok utfordringen. Så nå har jeg tatt første steg i den retningen. At jeg følte meg som et lite barn som må løftes opp for å nå noe høyt oppe er en del av historien. Men på sikt skal jeg få det til ordentlig.

En annen ting jeg har gjort som er litt utenfor komfortsonen er å bli intervjuet og filmet for Sky Fitness. De var innom og skulle filme litt fra senterne sine i Østfold og så ble jeg spurt av PT Salvesen om jeg kunne komme og være med på filmingen. Det er det minste jeg kan gjøre tilbake for det han har hjulpet meg med, så jeg sa ja. Og stilte opp i min knallgrønne t-skjorte og den mest fargerike tightsen jeg har. I tillegg har jeg kjøpt skikkelig rosa joggesko, så nå er det ikke snakk om at jeg er veldig anonym i klesveien lenger.

Intervju

Sky Fitness filmet Salvesen i rollen som senterleder først. Og så skulle jeg få være med. Først kjørte vi noen øvelser hvor vi gjør stort sett det vi gjør på trening. Men det ble også noen litt andre apparater enn vi pleier, for det ble det mer variert filming av. Når de hadde fått nok film av trening var det tid for intervju. Og det er kanskje en del jeg føler meg tryggere på. Snakking er mer mitt område enn trening. Selv om trening begynner å komme seg, det også.

Men med nesten syv års arbeid i forskjellige nærradioer, utallige kurs og foredrag på jobb og stadig rolle som møteleder i kirken så føler jeg at å formulere meg muntlig, det har jeg kontroll på. At PT Salvesen ble litt overrasket da jeg sa at jeg har jobbet så mye i radio var en bonus for meg. Og jeg følte at jeg fikk sagt det jeg mente var viktig å få sagt, og karene fra Trondheim virket fornøyd, så nå får vi bare vente på resultatet.

Ekte PT tortur

Jeg må bare dele video fra siste pt-time. For da slo torturisten litt til igjen. Han fant nemlig ut at han skulle kjøre trening av rumpa. Som han sa: “Forloveden min elsker å hate disse øvelsene”. Og jeg forstår henne så godt! Det vil si, jeg har ikke kommet til at jeg elsker dem. Men kanskje en gang. Det var en gang jeg bare hatet trappemaskinen, men så ble jeg glad i den for jeg merket så god fremgang. Kanskje dette kan være noe sånt? La ikke hvor små bevegelser jeg gjør lure deg til å tro at dette ikke er tungt. For jeg tar ikke bare 10 repetisjoner. Jeg jobber til musklene ikke vil jobbe lenger, så er det rett over på ny øvelse.

Blogglistenhits