Gratulerer med dagen!

Kjære bursdagsbarn!

Om det er ett bursdagskort jeg gjerne skulle skrevet, og som ville bli lest er det et til deg, pappa! Hadde du vært her nå så hadde du gått inn i ditt siste år i 60-åra. Jeg satt og tenkte på det i går, om du hadde gått av med pensjon, eller om du ville fortsatt å jobbe. Med deg var det ikke alltid godt å vite. Du hadde så mange prosjekter på gang, så kanskje du ville ha brukt tiden på det. Eller kanskje du ville følt at du hadde mer å gi i arbeidslivet. Det er et av mange spørsmål vi ikke kan få svar på. Vi kan bare gjette, og synse.

2003-2019

Tenk at det har gått 16 år siden din siste bursdag. 16 år med så mange opplevelser, så utrolig mange tunge og triste dager. Men også 16 år med minner. Minner vi prøver å holde i live. Jeg snakker med ungene om deg. Og prøver særlig å få guttungen til å ha en viss oppfatning av hvem du var. Og brodern gjør det samme med sine. Der er du bestefar Lund. Så du er ikke glemt. Det blir du aldri, vel når vi blir gamle og senile så kan jeg ikke garantere noe 😉

Hva er viktig?

En gang, sannsynligvis ikke så lenge før du døde sa du til meg at det er ikke alltid de tingene man tror er viktige som faktisk er det. Det kom opp i forbindelse med håndtering av noe en av jentene gjorde. Og det er veldig sant. Og så er det motsatt. Ting vi kanskje gjør som vi tror ikke gjør noe særlig inntrykk er noe av det som virkelig setter spor.

Du ble borte fra oss fordi du gjorde noe viktig. Du mente det var viktig å hjelpe der de aller fleste andre hadde gitt opp. Du mente at nettopp derfor var det viktig at de menneskene som bodde der, i vanskelige kår, skulle oppleve at noen brydde seg. Og det gjorde du. For hver gang du var i Liberia var du preget når du kom hjem. Helt til jeg var der nede selv så jeg for meg de røde sandveiene du hadde beskrevet. Og da jeg møtte menneskene der nede så skjønte jeg hvorfor du ville hjelpe. De var så takknemlige for det som ble gjort for dem.

At den som dro i avtrekkeren den dagen ikke kunne se at det var viktig å la dere reise videre er så trist. Men det var det som skjedde. Nå har vi brukt 16 år på å bli vant til at du ikke er her. Og av og til tenker jeg at jeg er en av de som er redd for å glemme stemmen din, eller ansiktet ditt. Men det er bilder av deg sammen med jentene på bildeveggen i trappeoppgangen. Men det er ikke så ofte jeg orker å stoppe og se på de. For det gjør fremdeles vondt.

Minner

Det er litt rart det der med å tenke på deg. For det kan gå dager hvor jeg ikke tenker på det i det hele tatt. Og så er det dager hvor jeg tenker mye på deg, sånn som i dag. Så er det dager hvor sorgen faktisk slår skikkelig vondt til igjen.

Du skulle bare visst at jeg har brukt skriving i min sorgbearbeiding. Mine tanker og følelser rundt sorgen og savnet har blitt lagt ut på internett. Jeg har lært meg å sette ord på ting. Det har nok også gitt meg tro på meg selv til å stå i kirka og holde taler. Fra den første litt seriøse talen om å leve med psykiske problemer, ja, jeg har faktisk det. Og det å kjempe mot dette, samtidig som jeg har vært slått ut av sorg har tatt så mye energi. Og at jeg har klart å stå i dette, samtidig som jeg har vært en ganske greit fungerende mamma og datter, har gjort at jeg mener oppriktig at jeg bør omtales som sterk og ikke svak. For det er sannelig ikke så lett.

1. februar

Da er vi på begynnelsen av de ukene som i mange år, og for så vidt fremdeles, er de tyngste i løpet av året. Det er ganske ironisk at du har bursdag første, og så døde du siste februar. Og inn i mellom der har vi nå mammas bursdag og dagen broren din døde. Ja, for det gikk ikke mer enn tre år før han døde av blodpropp. Bestemor er også borte, men hun var så gammel og dårlig at det var nok for det beste for henne.

Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg stikker innom graven din i dag. Men jeg skal i alle fall være sammen med mamma. For hvis jeg syns disse datoene er tunge, så kan jeg fortelle deg at de er så ufattelig mye tyngre for henne. Du skulle nok hatt en oppdatering om henne, men den tar vi ikke her. Den burde tas ansikt til ansikt. Men det går jo ikke.

 

Så kjære pappa! Jeg skulle så gjerne gitt deg verdens største bursdagsklem, spist marsipankake og alt annet bakverk du elsket hvis jeg bare kunne feiret én bursdag til sammen med deg!!!

Blogglistenhits