Half-and-half, surf-and-turf eller noe annet

For et døgn siden parkerte vi heldigvis bilen helt oppe ved hytta (til Vitari) på Lykkja. Turen i seg selv var veldig rolig. Med el-bil ble det to rene ladestopp, og så en kombinert med matinnkjøp nede på Ulsåk før vi skulle opp alle bakkene til Lykkja. På et tidspunkt mellom Gulsvik og Ulsåk fikk jeg litt rekkeviddeangst, for bakkene opp fra Gol krevde sitt av et enkelt Leaf-batteri. Men vi ankom Ulsåk med hele 4 % strøm igjen. Og etter en rolig runde på butikken var det over 80 % på batteriet da vi kom ut igjen.

Opp bakkene til Lykkja gikk det helt fint, ikke skremmende veigrep eller batteriforbruk. Vi hadde også kommet så pass tidlig i gang at det kun så vidt var begynt å skumre da vi så avkjørselen til hytta. Og eldstedattera og jeg snakket om hvor deilig det var å komme frem før det ble mørkt. Nå gjenstod bare den siste lille bakken opp til vår hytte. Det er kanskje 100-150 meter opp til vår hytte. Jeg kjørte inn med godt mot. Og merket at det var litt glatt, men det hadde jeg regnet med. Så begynte vi skikkelig å spinne. Det blinket som et juletre i dashbordet av alle mulige varselslys. Så jeg hugg inn bremsen, for jeg skjønte raskt at jeg kom ikke til å komme opp. Og akkurat da ønsket jeg meg piggdekk, eller kjettinger. Det ønsket kom til å forsterke seg i løpet av den neste halve timen. For jeg måtte jo få bilen ned bakken igjen. Om ikke annet så for å finne et bra sted å parkere den. Så jeg løsnet forsiktig på bremsen og lot bilen rulle sakte bakover. Jeg merket at å navigere på snøveier, i skumring, med høy puls, ryggende på en automatgiret bil var ikke det jeg føler meg mest komfortabel med. Og når bilen plutselig begynte å skli og skrense nedover bakken, baklengs satt panikken ganske løst. All teori om at man ikke skal ratte for mye, eller tråkke bremsen helt inn føltes helt feil. Jeg fikk heldigvis stoppet bilen før den stod helt på tvers av veien. Og det uten at noen barn, eller mor, tok til tårene. Så rettet jeg bilen forsiktig opp og slapp veldig forsiktig på bremsen igjen. Noen småglipp kom det fremdeles, på tross av at bilen beveget seg så sakte at det meste som lever kan klare å bevege seg raskere enn vi kjørte.

Vel nede igjen bestemte jeg meg for å prøve igjen. Jeg hadde nå følt litt på hvordan veien opp var, og sa til ungene at dersom jeg ikke kom helt opp til hytta vår skulle jeg parkere foran hytta nedenfor, så kunne vi bære med oss ting de meterne. Vi endte opp ved den hytta. For jeg merket at veigrepet var dårlig da jeg kom opp til den. Så for å redusere stress på både sjåfør og passasjerer parkerte jeg bilen og vi gikk opp til hytta.

Bikkja var spesielt glad for å komme seg ut for å løpe litt. Og var klar for å gå inn i nabohytta. Hun var ikke helt enig i at vi skulle gå opp bakken. Men da vi andre begynte å gå kom hun løpende etter. Det var ikke så lett for en som går på fire å holde seg på beina hele tiden heller. Så både to- og firbeinte beveget seg forsiktig langs den glatte vegen. Her er det nemlig snakk om tettpakket snø som har opplevd litt mildvær, for så å fryse på igjen. Og så et lite melisstrø på toppen. Så glatt og fint, med andre ord.

Ungene og bikkja gikk inn i hytta, og jeg gikk tilbake til bilen for å bære opp bagasje. Én erfaring jeg gjorde meg er at joggesko er ikke nødvendigvis de skoene med best grep på glatt føre. Men jeg kom meg opp og ned flere ganger uten å falle. Etter å ha tømt ut de tyngste tingene fant jeg ut at jeg ville prøve en gang til for å se om jeg kunne få bilen helt opp. Jeg hadde allerede snakket med min kjære som kom litt senere med bensinbilen, og vi var enige om at dersom jeg ikke kom meg opp så skulle han se om han kunne få tak i kjetting eller liknende så vi kunne få kjørt helt opp.

Jeg bestemte meg for å strø litt før siste forsøk. Jeg begynte med å strø foran hyttedøra og på parkeringsplassen der. Så strødde jeg en sti foran meg, slik at jeg kunne gå på strødd vei hele tiden. Jeg holdt på helt til jeg hadde fått lagt grus helt ned til der jeg spant og skrenset på første forsøk. Så gikk jeg ned til bilen, rygget forsiktig bakover. Og der i bakken glapp jeg virkelig taket, bilen bare skled bakover og svingte fra side til side. Mot alt jeg har lært så hogg jeg bremsen inn helt til bunn. Heldigvis stoppet bilen før den kjørte i grøfta. Men det var ikke langt unna at den stod helt på tvers av veien. Jeg var veldig glad for at ungene ikke satt i bilen akkurat da. For jeg var sikker på at jeg kom til å skli helt ned bakken og over veien og ned i grøfta. Jeg ba en bønn om at jeg måtte komme trygt ned til veien igjen og gjerne helt opp til hytta også. Jeg kom trygt ned til veien, hvor jeg pustet lettet ut. Og så var det bare å rygge langt nok tilbake til at jeg ville få god nok fart til å komme meg opp. Igjen sendte jeg en bønn oppover og trakk pusten dypt før jeg med fast grep om rattet tråkket bestemt på gasspedalen og satt fart opp bakken hvor jeg siktet på de deler av veien som ikke var kjørt ekstra glatte. Og i det jeg var i ferd med å miste veigrepet kunne jeg svinge inn til høyre og ned til hytta. Da skal jeg love deg at det var ei som var fornøyd.

I løpet av hele hendelsen var jeg flere ganger takknemlig for at jeg har trent litt siden sist vi var her. Da var vi her på sommeren og det var ikke noe problemer med føret. Bakken som jeg nevnte er ikke veldig lang, men den er litt bratt. Og i går da jeg gikk opp og ned denne for å bære bagasje merket jeg igjen at kroppen ikke blir så fort sliten. Jeg fikk ikke melkesyre i beina, og jeg ble ikke spesielt andpusten. For jeg har vært litt spent på hvordan jeg ville håndtere denne bakken nå. Tidligere har det nemlig vært en bøyg med tanke på å gå tur. Fordi jeg visste at når jeg kom tilbake måtte jeg opp denne bakken. Og da ble beina gjerne gele og pusten brukte lang tid på å bli normal igjen.

I kveld har jeg gått denne bakken opp og ned to ganger. Jeg og yngstedattera skulle lufte bikkja. Men dattera mi var så uheldig å falle på isen, så hun måtte følges opp igjen. Og bikkja var ikke ferdig med sitt ærend, så da måtte jeg ned igjen. Da vi kom til bunnen av bakken gjorde bikkja sitt og vi snudde for å gå hjem igjen. Det ble da andre turen oppover på få minutter. Men selv om jeg gikk litt ekstra på den siste turen kjente jeg ikke antydning til melkesyre i beina og pusten var ikke spesielt anstrengt. Og innen jeg hadde fått av jakke og sko var pusten helt normal.

Når det kommer til mat er strategien i jula litt så som så. Er det matplanen til PT Salvesen, eller er det «vanlig» mat? Foreløpig har jeg prøvd å holde meg mest til matplanen. Men ikke like slavisk som hjemme. Så det blir kanskje litt half-and-half. Så må jeg kanskje heller hive meg med ungene i lek i snøen, eller gå en skikkelig tur med bikkja i dagslyset. Jeg har også med meg treningsstrikker, så jeg kan godt få gjort en liten treningsøkt.

Uansett, så skal jeg kose meg med måte i jula, men kose meg, det skal jeg!

Blogglistenhits