Har det en hensikt?

Da jeg startet denne bloggen i 2009 var det etter en sommer i Trondheim sammen med min svigerinne. Hun hadde begynt å blogge etter å ha blitt mast på av sin kusine. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle blogge om. Og hadde ikke lest mange blogger heller, så hvordan det kunne være lurt å gjøre det var utenfor mitt kunnskapsområde. Men jeg ga etter for presset og opprettet da bloggen min. Og den gang, som nå slet jeg med å navngi bloggen og innleggene mine. Men synes det nå er lettere å skrive nå enn jeg gjorde i begynnelsen.

Etter at jeg begynte med regelmessig trening sammen med PT Salvesen har lesertallene på bloggen økt litt, og holder seg forholdsvis stabile. Det er morsomt. Men jeg skriver mest av alt for meg selv, for hvis du går tilbake noen år og ser hva jeg skrev om da vil du se at jeg har brukt bloggen mye til å skrive om sorg og tap etter at pappa døde. Det hadde allerede gått 6 år fra han døde da jeg begynte med bloggingen, men sorgen var fremdeles veldig sår. Og det var godt å sette ord på det. Kanskje særlig fordi vi den gangen ikke trengte å fortelle noen om hva som hadde skjedd, siden det var så stor mediadekning på hendelsen.

En annen ting jeg har brukt bloggen til er å snakke litt om psykisk helse. Da jeg for snart tre år siden skrev et innlegg om hvordan det står til med min psykiske helse var det med hjertet i halsen at jeg trykket på “Publiser”. Hvordan ville dette påvirke livet mitt? Ville min arbeidsgiver mislike det? Hva med mine kolleger, ville de se ned på meg og tro at jeg ikke kunne brukes til noe lenger? Og mine venner i menigheten, hvordan ville de reagere? Og ikke minst, alle andre rundt meg? Ville alle disse menneskene nå mene at på grunn av mine psykiske utfordringer ville de se annerledes på meg? Jeg var redd for å miste den respekten jeg hadde i de forskjellige situasjoner jeg befant meg i.

For dere som ikke kjenner meg personlig er jeg tilsynelatende en veldig utadvendt, sosial og blid dame. Jeg ler ofte og høyt, og vil gjerne være med på det som skjer. Du kan kanskje si at jeg er motstykket til det du ser for deg når du hører om personer som sliter med langvarig depresjon og angst. For vi har liksom ikke lov til å smile, le eller være sosiale. Men du ser dette fordi jeg ikke viser meg ute hvis angsten er for intens, eller depresjonen er for tung. Og de gangene jeg må er jeg innmari god til å ta på smile-og-le-ansiktet. For jeg har en sterk pliktfølelse, jeg MÅ stille opp når ungene gjør noe på skole og barnehage. Så får jeg heller være i helspenn mens det foregår.

Responsen etter at jeg turte å stå frem med mine problemer var overveldende. Jeg fikk støttende ord så mange steder. Mange var overrasket over at jeg slet med slikt. Det kan jeg forstå, og det var nettopp det som var grunnen til at jeg bestemte meg for å skrive om det. For å sette litt fokus på at det er ikke alltid så lett å vite hva som skjer inne i folk. Jeg har fått beskjed før at jeg ikke kunne vite hva det ville si å være deprimert, for jeg sa at ved en depresjon så kan man ta på seg smile-ansiktet og gå ut. Jeg har også sittet i samtale med personer som skulle hjelpe meg å håndtere depresjonen som ikke helt forstod hva jeg gjorde der, inntil de tok kartleggingstest. Der scorer jeg i de mørkeste periodene i den mest alvorlige kategorien, selv om jeg kan ha en helt normal samtale med humor og smil.

Jeg er så heldig å ha en fantastisk arbeidsgiver, og kolleger. Det viser seg at å jobbe fullt ikke passer for meg. Jeg går skikkelig i kjelleren etter ca et halvt år i 100%. Så de siste årene har jeg jobbet i diverse brøker for å finne den riktige arbeidsbelastningen for meg. Og det er en slitsom prosess. For jeg vet jo ikke om jeg har for stor arbeidsbelastning før det stopper. Og da tar det litt tid å komme seg opp til normalen. I tillegg er vinteren ofte tyngre enn sommeren, men det gjelder for de aller fleste. Så jeg bør komme meg gjennom en vinter også for å se hvordan det fungerer da. Og min arbeidsgiver er utrolig fleksibel. De er helt inneforstått med at det er jeg i samarbeid med fastlege og spesialister som må finne ut dette. Det er ikke så mye de kan gjøre, annet enn å tilpasse så ikke angsten trigges. For det er i forbindelse med jobb at angsten er verst. Depresjonen er mer utpreget hjemme. Og jeg har fått lov til å gjøre ting litt utenom det vanlige på jobb. Jeg har stor selvbestemmelsesrett. Både når det gjelder når jeg skal jobbe og hvilke oppgaver jeg kan ta på meg. Når jeg har det tungt er det fint å kunne filtrere bort oppdrag jeg vet kommer til å kjøre meg i grøfta, og heller ta noe som jeg vet jeg mestrer. Og nettopp der er både arbeidsgiver og mine kolleger fine. De gir meg tilbakemeldinger på at de trenger min kompetanse. Selv om de ikke har full tilgang til den. Og jeg kan fortelle at det å vite at man har en faglig verdi når man føler seg ubrukelig er helt fantastisk. Det gjør at når jeg går hjem fra jobb etter å ha slept meg til jobb så føler jeg meg bedre. Jeg har gjort noe fornuftig, og jeg har kanskje hjulpet noen med ting jeg kan, som de ikke kan like godt. Og jeg klarer å se det.

Så det jeg egentlig ville si med dette innlegget er at selv om jeg i dag kanskje ser ut som jeg er tøff fordi jeg klarer å surre meg regelmessig på trening, så er jeg ikke alltid tøff. Det vil si, jeg er faktisk ganske tøff som står igjennom vedvarende depresjoner, og ikke minst det å kjempe seg opp til normalt stemingsleie er en ufattelig tung prosess. Selv om jeg har begynt å trene og det har endret mye i livet, har jeg fremdeles tunge dager. Og det har jeg nevnt i noen innlegg. Jeg har grått på kontoret til PT Salvesen, ikke fordi han er for hard i treningen, men fordi han gidder å høre på meg når livet er tungt. Jeg har kommet på trening og sagt at vi snakker ikke om hvordan jeg har det, for jeg orker ikke gråte i dag.

Nå er jeg spent på hvilke langtidseffekt min livsstilsendring vil ha på psyken. I tillegg til at jeg tror at jeg kan ha funnet balansen mellom jobb og livet utenfor. Så om jeg kunne klare å gå frem til sommeren uten en skikkelig depresjon så er jeg strålende fornøyd. For jeg er ikke deprimert akkurat nå. Jeg har bare vanlige svingninger som alle dere andre også har. Men jeg er kanskje mer obs på om disse nedover svingningene blir vedvarende, for da må jeg sette inn tiltak.

Til sist vil jeg si: Tusen takk for at du gadd å lese dette innlegget, det er i ferd med å nærme seg 1300 ord. Og så jeg som ikke klarte å skrive langsvarsoppgaver da jeg studerte. Det har tydeligvis gått over 😉

Blogglistenhits