Holmenkollstafetten

Holmenkollstafetten

Holmenkollstafetten er omsider over. Og jeg hadde håpet at jeg fikk gitt et referat fra min opplevelse her på lørdag. Men det rakk jeg ikke. Så da kommer det nå.

Før avreise

Jeg reiste inn til Oslo med tog midt på dagen, for å møte kolleger før løpet så jeg kunne få startnummer og t–skjorte. Vi skulle ha sommerfest med jobben på kvelden, og vi som ikke bor i Oslo og omegn får da alltid tilbud om å overnatte etter slike samlinger. Så det hadde jeg takket ja til. Dermed hadde jeg litt mer bagasje med meg enn de mange andre som også reiste med NSB fra Østfold og inn til hovedstaden. Det var nemlig en høy andel av mennesker i løpetights med liten sekk på ryggen på toget sist lørdag.

Det er ikke lenger uvant for meg å pakke med meg treningsklær, men det er litt rart at jeg nesten var mer fokusert på hva jeg ville ha på meg når jeg løp enn hva jeg skulle ha på meg på festen på kvelden. I og med at jeg skulle løpe først la jeg treningsklærne øverst, lett tilgjengelig.

Før start

Da jeg ankom hotellet var ikke min kollega som skulle ha med startnummeret der ennå, men jeg skiftet de klærne jeg kunne og så møtte jeg noen av de andre kollegene mine som også bodde på hotellet. Det var veldig hyggelig! Jeg fikk hilst på en som er ganske nyansatt, som jobber i Trondheim. Så han er det ikke så rart at jeg ikke har møtt tidligere. Og så ble det litt catching-up med de jeg har jobbet sammen med litt lengre. Og vi måtte ikke vente så lenge før hun med startnumre og t-skjorter kom.

Da jeg meldte min interesse for å være med å løpe med jobben skulle vi oppgi størrelse på t-skjorte vi ville ha. Og den gangen hadde jeg kjøpt meg noen klær i L. Dermed bestilte jeg en L t-skjorte. Jeg ble litt i tvil i etterkant på om det ville bli dumt og om den ville bli alt for stor. For å si det enkelt så hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for det. For den satt stramt og ble nesten litt kort.  Og det er litt ubehagelig når t-skjorta kryper seg opp over navlen og vil rulle seg inn under puppene, og spesielt i all offentlighet. Jeg ble stående å dra i den, og hver gang jeg bøyde meg eller rett og slett beveget på overkroppen måtte jeg korrigere på den igjen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg korrigerte den bare  løpet av festing av startnummeret.

Men da jeg tittet meg i speilet etter å ha satt fast startnummeret fant jeg ut at det måtte flyttes på. Og da kom jeg på den geniale idéen å feste sikkerhetsnålen gjennom både t-skjorte og tightsen. Som tenkt, så gjort. Og det var en suksess! Jeg tenkte ikke på den t-skjorta i løpet av dagen. Og det er veldig deilig. For man blir så bevisst på at noe er galt med klærne hvis det sklir den ene eller andre veien. Men nå var alt greit.

Roymond og jeg venter på vår tur i finværet

Ved veksling

Min kollega og jeg som skulle løpe siste etappe hadde veldig god tid. Så vi gikk ganske rolig fra Børsparken Hotell opp til Bislett Stadion. Det var en strålende dag, så å gå rundt i Oslo i hyggelig selskap var helt flott! Oppe ved stadion var det mye færre publikum enn jeg hadde trodd, så det var ikke noe stress å stå der og vente heller. Vi fulgte med på hvordan de to lagene fra jobben lå an på en app. Der stod det også når vi kunne forvente at de skulle komme til oss. Og laget mitt, Vitari 1 så ut til å komme først til oss.

Jeg har aldri vært på denne typen arrangement før. Det nærmeste jeg kommer er kanskje da jeg var frivillig under VM på ski i Trondheim i -97. Så det tok meg litt tid å skjønne hvorfor det stod en type med mikrofon og ropte opp alle startnumrene etterhvert som løperne kom ned mot veksling. Men da vi gikk ned for å sjekke ut akkurat hvor vi skulle veksle skjønte jeg brått hvorfor det var nødvendig å rope dette høyt.

For nede i vekslingssonen var det så stappfullt av mennesker at det var ikke mulig å se hvem som kom løpende ned bakken.

Veksling

Da vi så at det ikke var så lenge til vi kunne forvente våre kolleger inn til veksling flyttet Roymond seg til en plassering han hadde avtalt med den som løp før ham og jeg stilte meg omtrent midt i vekslingsfeltet, for jeg var litt nervøs for om jeg skulle klare å klusse til overtakelse av stafettpinnen. Og der hvor jeg stod stod vi som ventet på tur så tett sammen at det knapt var plass til at den løperen som kom inn kunne løpe igjennom. Det var dermed ikke så flott å foreta en veksling.

Jeg hørte de rope opp vårt startnummer, og Vebjørn, som løp før meg er en kar som er lett gjenkjennelig så det var ikke noe problem å få øye på ham. Det som var et større problem var å faktisk komme seg ut til den smale stien som var åpen for løperne. Jeg prøvde meg på noen litt høflige «unnskyld» og «kan jeg komme frem?», men da Vebjørn bare var få meter unna hadde jeg ikke tid til slikt lenger så jeg brøytet meg frem og var kanskje litt morsk i stemmen når jeg sa «Jeg skal faktisk løpe nå!»

Min etappe

Jeg klarte å ta i mot stafettpinnen uten å miste den på bakken eller annet tull. Og la ut ned over veien. Hele dagen hadde jeg jobbet med å ha fokus på at jeg ikke måtte starte for fort, for da kom jeg til å gå på en smell. Og i det jeg løp ned over de første meterne tenkte jeg på hvilken herlig følelse det var, og at dette er jo morsomt og det vil jeg gjøre igjen! Jeg følte også at jeg hadde en god flyt, det var flere som løp forbi meg, men jeg lot ikke det stresse meg.

Da jeg hadde løpt langs Bislett stadion på langs på utsiden svingte veien for så å ta oss inn til selve stadion. I svingen endret også helningen på bakken seg. Fra å løpe i nedoverbakke til å løpe opp en svak motbakke var et lite sjokk. Det er trist hvor få meter den kneika var, og hvor mye den tæret på kondisen min.

I det jeg kjente at det begynte å bli litt tungt å puste og at beina gikk saktere tenkte jeg bare på at jeg skulle IKKE gå! Jeg skulle klare å holde meg løpende. Og så prøvde jeg å ikke tenke på hvor kort den kneika faktisk var. Da det vippet nedover igjen gjennom inngangen til stadion tok jeg fremdeles rolige steg og benyttet anledningen til å ta noen skikkelig dype pust. Og fra nå var det full fokus på å fortsette og puste dype pust og i tillegg holde kroppen løpende.

På løpebanen

Jeg har vært på friidrettsarenaer og fotballbaner med løpebane rundt før. Men når jeg faktisk skulle løpe rundt en sånn bane skjønte jeg plutselig hvor langt det er. Jeg vet at jeg faktisk ikke løp hele veien rundt en gang. Men det så veldig langt ut fra jeg tråkket inn på løpebanen og helt bort til mål.

I gang med første rettside så ser jeg en mann som står på gresset helt inn til gjerdet. Han roper til meg at jeg skal stå på, dette går så bra, det er bare 100 meter igjen. Det jeg faktisk fikk med meg av de ordene akkurat der og da var at han ikke hadde peiling på avstander. For det var mye mer enn 100 meter. Men det ga meg en vilje til å stå på. Jeg tok noen dype pust og beit tenna sammen og fortsatte med å sette et bein foran det andre i løpestil.

Det kom stadig flere løpende forbi, men så lenge Roymond, fra Vitari 2 ikke tok meg igjen kunne det ikke bry meg mindre. Da jeg hadde rundet svingen og kun hadde noen rette meter til mål tenkte jeg at det er nå jeg skal spurte. Men det var totalt uaktuelt. Det var nemlig nå jeg skulle fortsette å løpe. Det holdt lenge.

Målgang

Jeg var sliten, men fast bestemt på at jeg ikke skulle gå noe av distansen. Så da jeg kom til mål ble jeg litt usikker på hva som faktisk var målstreken. Men det stod et kamera eller et tidtakningsutstyr der som jeg mente måtte være målstreken. Og da jeg så at de foran meg begynte å gå etter og ha passert den turte jeg å slå om til gange. Jeg fikk levert fra meg stafettpinnen, og gikk innover så jeg kunne få igjen pusten mens jeg ventet på Roymond.

Det tok ikke lange tiden før Roymond kom, og han hadde gjort en god jobb for å tette distansen mellom Vitari 1 og 2. For han løp ca dobbelt så fort som meg. Men det plager meg ikke. For jeg gjennomførte, og jeg løp faktisk hele veien. For mange er ikke det stort. Men for meg var det viktig. Mange har jo sagt at jeg som har trent så mye i det siste klarer det helt fint. Men jeg har ikke vært flink nok til å trene kondis som styrke hele veien. Men nå skal kondisen også få regelmessig oppmerksomhet.

Det eneste jeg kanskje kunne gjort annerledes var at jeg kunne ha tatt opp noen av PT Salvesens motivasjonsord og spilt dem på øret. «Kom igen, dette er lett!» «Skal du ha en kaffepause nå?» «Dette klarer du ikke, det vet jeg.» «Kom igjen, gamla!» «Skal du løpe, eller?»

Blogglistenhits