Hull 6

Så sitter jeg her igjen. I godstolen, med pc’en på fanget og armene ligger som slakt på tastaturet. En ny økt med PT Salvesen er over, og i dag kjørte han meg hardt på slyngetrening. Så underarmene og hendene er helt utmattet, så pass slitne at det å holde i rattet på vei hjem var en liten utfordring. Nå er armene godt plassert på tastaturet, og fingrene gjør sitt beste for å henge med tankene. Men tankene er i dag ikke like utmattet, så de er raskere. Og slitne hender og fingre må jobbe litt ekstra før de får helgehvilen.

Boligfeltet hvor jeg bor ligger rett ved Skjeberg Golfklubb. Så vi har gode turmuligheter på fine veier rundt de 18 hullene som ligger pent fordelt utover i det som en gang var en skog. Og det er mulighet for å kombinere turen med skogsstier også. Dermed får man litt variasjon.

Grunnen til at jeg kom på denne assosiasjonen er ikke at jeg har vært veldig flink til å gå turer på golfbanen i jula. Det er alt for lenge siden jeg hadde meg noen skikkelige turer i naturen. Men heller det at jeg teller hull. Og tallene jeg kommer frem til er 3, 4 og 6. Det er ikke snakk om golfbaner og hull der, og heller ikke hull i tennene. Men hull i beltet mitt. Jeg må nemlig snart flytte inn ett hakk til på beltet. Og det vil si at jeg har flyttet beltespennen 6 hull det siste halve året. Jeg har allerede laget 3 nye hull, og i helga skal jeg finne frem hulltanga og lage hull nummer 4. For nå når jeg tar på buksene så leter jeg etter det hullet som ikke er der lenger når jeg strammer beltet. Og jeg føler at buksene «sagger», selv med belte på! Jeg digger det! For hvert hull som må lages tenker jeg at faren for diabetes og liknende sykdommer synker. Og det er jo supert. For med min slekts tendenser så ser jeg for meg at jeg er nesten garantert diabetes 2 hvis jeg ikke passer meg. Og det vil jeg jo ikke ha.

Her i jula en dag kom jeg til å trykke på magen. Jeg hadde litt luft i magen og skulle bare trykke litt for å massere litt på tarmene. Og mens jeg gjør det så finner jeg ut at jeg skal skifte stilling. Dette aktiverte jo noen muskler, deriblant magemusklene. Og jeg kan fortelle at jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at godt gjemt under et lag slaskete hud som skjuler noen centimeter med fett var det faste muskler. Jeg måtte kjenne om det var tilfeldig, eller om det gjaldt begge sidene av magen, og midt på. Og sannelig min hatt, så gjorde det faktisk det. Jeg tror nesten ikke jeg har kjent så tydelig at jeg har magemuskler siden før jeg ble gravid, første gang. Hvilket nå er 21 år siden. Så jeg vil vel si at det var på tide.

De neste ukene er for meg de travleste ukene på jobb i løpet av året. Og jeg har med spenning fulgt med på hvordan kropp og psyke henger med. For jeg har ofte fått en mental knekk i desember/januar. Og jeg er veldig spent på effekten av trening i denne sammenheng. For et år siden gikk jeg på KID-kurs (Kurs i depresjonsmestring) på denne tiden. Det var veldig nyttig. Etter kurset justerte jeg i samråd med legen arbeidsgraden fra 50 % til 40 % i et forsøk på om jeg kan klare meg gjennom et helt år uten å oppleve å gå helt i kjelleren. «So far, so good,» som man sier på utenlandsk. Og de neste to ukene har jeg ganske mye å gjøre. Så jeg føler at dette blir på en måte den

største testen. Klarer jeg å takle det som kan bli stress på en bedre måte nå enn de tidligere årene? I tillegg skal det sies at jeg er mye strengere med å fylle dagene mine for fulle. Både jobbmessig og privat. Selv om jeg fremdeles sliter med å si nei i mange sammenhenger.

Så om du spør meg om noe og jeg sier nei, er det ikke for å være vanskelig, men for å ta vare på min mentale helse.

Til avslutning vil jeg dele en fin liten liste. Jeg har ikke prøvd meg på nr. 6 ennå, men vurderte det sterkt i dag da jeg måtte gjøre en øvelse han kalte pistol…

Blogglistenhits