Hva skal jeg si?

Lei

Når jeg skal forklare folk hva unipolar lidelse er, så pleier jeg å si at det er broren til bipolar lidelse (manisk depressiv lidelse), men jeg får ikke manier, blir bare deprimert. Og det som kan skje, for meg i alle fall, er at depresjoner kan slå til uten noen spesiell utløsende faktor. Det er litt frustrerende. For jeg kan gå fra å være i ganske normalt stemningsleie til å føle meg ganske deprimert i løpet av en dag. Og når jeg da først er på vei nedover så brått blir jeg motløs. Det går mange forskjellige tanker rundt i hodet.

Tanker som:

  • Hvorfor nå?
  • Hva har jeg gjort som utløser dette?
  • Jeg orker ikke en runde til.
  • Nå gidder jeg ikke mer.
  • Jeg gir opp alt jeg holder på med.
  • Jeg vil bare sove til det går over.

Og en helt del andre ting. Men det er ikke bare tankene som blir annerledes. Handlingene gjenspeiler jo de negative tankene. Jeg orker ikke ting, så jeg blir sittende, eller liggende på sofaen store deler av dagen. Selv om jeg sover nok føler jeg meg aldri uthvilt. Ønsket om å stappe alt som smaker digg, og ikke krever mye forberedelser, inn i munnen er enormt stort. Og troen på at jeg kan klare å gjennomføre noe som helst forsvinner.

 

 

Status

Noe av det jeg har skrevet om over her tok jeg også for meg i et innlegg i mai. Der skrev jeg også at ting kunne være litt tungt, men som kronisk optimist satser jeg på at i morgen er det bedre. Og når sommeren stod for dør, med sommerferie og lyse dager var jeg i alle fall sikker på at det ikke kom til å bli langvarig. Men den gang ei. Igjen tok jeg feil av tidsestimatet. For her sitter jeg altså. Vi har kommet til september, det har vært en flott sommer. jeg har vært flink til å trene i over et år og dermed burde alt ligge til rette for en bedre psyke. Men jeg har nå gitt opp den tanken.

For hver dag føler jeg meg mer nedfor, tiltaksløs og motløs. Og har jeg en dag hvor jeg orker å gjøre ting slår det dobbelt tilbake neste dag. Det er dette jeg kjenner på i dag. En liten oppsummering av siste uken kan også forklare litt. Fredag for straks en uke siden dro jeg sammen med mine kolleger til Cannes. Vi dro avsted grytidlig fredag morgen, og kom tilbake sent søndag kveld. Det var en veldig hyggelig tur, men for mitt vedkommende tappes jeg veldig for energi når jeg er så mye sosial. Og når man trives sammen med mennesker kan det være vanskelig å begrense seg.

Selv om jeg følte at jeg var flink til å ta avbrekk for meg selv kjente jeg meg totalt tom for energi søndag ettermiddag. Dette førte til at mandagen var utrolig tung å komme gjennom. Men jeg kom tydeligvis meg gjennom den 😉 Tirsdagen var noe bedre. Da hadde jeg i tillegg fri fra jobb, så jeg kunne gjøre hva jeg ville. Onsdag var litt annerledes. Jeg følte meg nedfor og sliten, men klarte likevel gjøre ting i huset jeg hadde utsatt veldig lenge. Og i dag smalt det skikkelig.

Når det smeller

Det er jo ikke et bokstavelig smell jeg snakker om. Det er kanskje riktigere å si at det er som når lufta går ut av en ballong. Hodet blir fylt av et tomrom som trykker alt annet bort. Det eneste som klarer å henge fast er tristheten. Ønsket om å sette meg ned i et hjørne å la tårene renne øker. Jeg sliter med å konsentrere meg, og når det kommer til bloggen her blir det vanskelig å finne ord. Jeg klarer heller ikke alltid se om jeg får en fornuftig sammenheng i det jeg skriver.

Når det kommer til de endringene jeg har gjort i min livsstil i løpet av det siste året mister jeg troen på at dette kan jeg klare å fullføre slik at det blir ordentlig gode vaner. Og når jeg da i tillegg kom til å tenke på at PT Salvesen kan jo ikke følge meg resten av livet fikk jeg nesten litt panikk. For troen på meg selv er skikkelig dårlig om dagen. Jeg tenker tilbake på alle de gangene jeg har prøvd å gjøre endringer, men det har ikke holdt over tid. Og jeg tenker på alle andre ganger jeg feiler. Når jeg tar på meg oppgaver jeg ikke makter å gjennomføre og den følelsen av nederlag det frembringer.

Jeg prøver å skrive litt om det, for å se om det kan hjelpe litt. Så får heller dere som har lest dette ha litt forståelse for ei som prøver å lufte de tankene som blir kvalt av de tunge tankene.

Blogglistenhits

1 thought on “Hva skal jeg si?

Det er stengt for kommentarer.