Hva skjedde, egentlig?

Hvem, og hva var jeg før?

Barndommen

Mitt problem med overvekt kom i voksen alder, og spesielt etter at barn nummer to ble født. Etter det har jeg ikke vært under 84 kg. Men det er ikke bare overvekt som har vært tungt å bære i livet.

Heldigvis begynte ikke livet så tungt, som det i perioder har vært. Men jeg har nok alltid vært var på ting, og litt sårbar for andre ting. En ting som jeg slet med hele barndommen og godt inn i ung voksen alder var alle følelsene mine. Jeg var, og er fortsatt, et veldig følsomt menneske. Og som barn reagerte jeg på både triste ting, urettferdighet og mitt eget sinne med gråt. Og jeg var ganske hissig. Så det ble mye tårer. Hvilket førte til at jeg ble kalt gråtekone og liknende uttrykk. At jeg vokste opp i et guttedominert miljø gjorde at jeg ikke var klar over at dette er et reaksjonsmønster som ikke er helt uvanlig for jenter.

Jeg vil betegne meg selv som et barn som var redd for å gjøre voksne sint. For jeg ble skikkelig redd når voksne var sinte. Og det var andre ting som også lett kunne skape bekymringer i meg, så allerede da kan jeg i ettertid si at det ikke er et stort sjokk at jeg senere utviklet angst og depresjoner.

Pakistan

Den første virkelig store endringen i livet mitt kom det året vi flyttet til Pakistan. Og ja, det er spennende å bo i et annet land, og kanskje et så spesielt land som Pakistan. Men, og det er et ganske stort men, det er ikke et sjakktrekk å ta en 14 år gammel hvit jente til et land hvor nesten alle kjønnsmodne gutter tror at hvite jenter er fritt vilt. Etter det som føltes som et helt langt år med jevnlig tafsing på meg når vi bevegde oss i byen eller andre folksomme steder var det en befrielse å få komme hjem til Norge. Til et land der det er helt greit å være venn med gutter, og der man kan gå i byen uten å holde en arm bak deg og en foran brystkassa for å være klar til å slå bort klåfingra hender.

Muren rundt Advent Pura, campusen vi bodde på

Det var i Pakistan jeg fikk mitt første angstanfall. Og jeg kan nesten gi deg datoen, men ikke helt. Det var november 1989, en fredagskveld. Jeg vet at det var fredag, for alle på campus var på møte, men jeg ble kald og gikk hjem for å hente en jakke. Da jeg kom ut av døra fra huset står pappas assistent, en 24 år gammel pakistaner, og sperrer gangstien gjennom hagen. Han hadde kjørt ned på motorsykkelen sin som stod sånn at den sperret åpningen i hekken, og han lente seg på den. Så kom de absurde ordene, som jeg ikke husker ordrett. Men han fridde til meg, erklærte at han ikke kunne leve uten meg. Og alt det som hører til når en 24-åring som du har kjent, nei, visst om i en drøy måned mener er riktig å si. Og som avslutning, når jeg ikke ville, ba han meg tenke på det. Og ikke si noe til mine foreldre.

Jeg har jo nevnt at jeg var redd for at voksne skulle bli sinte, og pappa kunne bli sint! Og det er ingen tvil om at dersom jeg gikk til ham og fortalte hva som hadde skjedd så ville han gå i taket. Jeg var jo da kun 14 år, og hadde levd et ganske beskyttet liv. Så jeg var ikke forberedt på å håndtere en slik situasjon. Så jeg gjorde som Yaqub ba meg om. Jeg sa ingen ting.

I stedet gikk jeg rundt med en klump med angst som bygde seg opp i magen for hver gang jeg så ham. Og siden han jobbet med pappa var det kanskje ikke daglig, men ikke langt unna. At de som opplever overgrep ikke forteller det til noen er noe jeg kan forstå. Selv om det jeg opplevde ikke er i nærheten av andre typer overgrep. Men det skjedde da kultursjokket virkelig hadde begynt å vise seg, så jeg var nok ekstra sårbar.

Da jeg omsider fortalte mamma hva som hadde hendt tror jeg Yaqub skal være glad han ikke var i nærheten. Hun hadde nok slått mannen helseløs. Og jeg var, og er nok ganske glad for at jeg ikke var der da pappa fikk vite det. Men det jeg ikke skjønte var at om jeg hadde våget å si noe før hadde han blitt utvist fra campus, for det var ikke tillatt å gjøre denne type tilnærminger til mindreårige.

På forsiden av huset vårt

Hjemme igjen

Vi flyttet til Pakistan i oktober, og det var en lang vinter og vår. Ikke lang på samme måte som vi opplever lange vintre i Norge. Men hjemlengselen var enorm, og det var nok kultursjokket også. Vi barn/tenåringer var ikke blitt forklart hva et kultursjokk var, og hvordan det kunne være lurt å håndtere dette. Men det er en annen historie. Siden vi alle lengtet tilbake til Norge bestemte mamma og pappa seg for at vi skulle ta sommerferie i Norge. Og ikke lenge før vi skulle reise ble mamma syk. Hun fikk heteslag og de jobbet hardt for å få kroppstemperaturen hennes ned til et trygt nivå. Så for hennes del passet det helt ypperlig med en god gammeldags (kald) norsk sommer.

Det var veldig koselig å komme hjem til vennene mine. Men det hadde igjen satt seg en angst i meg. For jeg følte at alle hadde fått nye venner. Jeg hadde jo vært borte på en “spennende” opplevelse, og de var igjen i Norge, sammen.

Nå var det sånn at mamma, lillebroren min og meg ble igjen i Norge etter at pappa dro ned til Pakistan igjen. For mamma kunne ikke dra dit mens det fremdeles var så varmt, for kroppen hennes klarte ikke å regulere temperaturen sin. Så vi flyttet til Moss hvor mamma hadde fått seg jobb.

Der fikk jeg nye venner, men det var en venn som ikke kunne erstattes. Ei venninne som jeg hadde delt alt med frem til da. Men med alle de fortvilte følelsene i meg gjorde jeg  noe av det dummeste jeg har gjort. Jeg valgte å ta avstand. I stedet for å be om mulighet til å få tryggheten tilbake trodde jeg at jeg gjorde noe lurt da jeg sa til henne at vi burde nok ikke være venner lenger. I ettertid har det vært en ting jeg har slitt med å akseptere, det var så hardt for meg at jeg har prøvd å fortrenge hvor dum jeg var. Og heller late som at vi bare “vokste fra hverandre”.

Noen ganger kan også mine følelser vises

Videregående

Da jeg var ferdig på ungdomsskolen var det for meg, som for alle andre, tid for videregående skole. Og for å forstå min usikkerhet må jeg også fortelle at jeg dro aldri tilbake til Pakistan, sånn som planen egentlig hadde vært. Jeg ble værende i Norge, for jeg trodde en gang til at jeg var lur. I og med at jeg gikk i 9. klasse fant jeg ut at det beste for meg ville være å fullføre skolen i Norge. Så da mamma og lillebroren min returnerte til pappa i Pakistan ble jeg værende hos familie i Norge.

Så da pappas oppdrag i Pakistan var ferdig, og familien kom hjem for godt skulle ting bli normalt. Men en ting jeg ikke turte å fortelle mamma og pappa om var at jeg ikke ville dra på Tyrifjord videregående skole. Det er en internatskole, med vanlig videregående undervisning. Og som Syvendedags adventist er det nesten forventet at man velger det. Men jeg ville egentlig bare bo hjemme hos mamma og pappa. Jeg var 15 år, og hadde ikke følt at jeg bodde ordentlig hjemme de siste to årene.

Hjem

Pakistan var ikke hjemme, og det ble heller ikke noen av stedene vi bodde i Moss, eller det å bo hos andre deler av familien. Men siden jeg igjen sa noe om mine ønsker, for i mitt hode var det sånn at siden vi ikke visste hvor pappa kom til å få jobb, og dermed vi ikke visste hvor vi kom til å bo hadde jeg ikke noe valg. For flyttingen skjedde på sommeren, og jeg hadde dermed ikke hatt mulighet til å søke på noen offentlige videregående skoler.

Hadde jeg sagt noe så hadde kanskje en voksen forklart at de skulle nok klare å få plass til meg på en skole lokalt. Men som sagt, så visste jeg ikke at det kunne vært et alternativ. Derfor endte jeg opp på Tyrifjord vgs. Jeg har ikke tall på hvor mange telefonsamtaler jeg hadde hjem hvor tårene rant. Enten satt jeg i telefonkiosken, eller gjemte meg på et bøttekott, hvor jeg snakket med mamma og gråt. For vi hadde kun telefonkiosk nederst i trappa på internatet, og en telefon vi kunne motta samtaler på i hver etasje. Så det ble lite privatliv når du snakket i telefon der.

Tyrifjord

Heldigvis delte jeg rom med min kusine, og vi hadde det fint sammen. Latter og fnising, noe vi forsåvidt holder på med fremdeles. Og det var nok det som holdt meg gående det første halve året. Etter det begynte jeg å tilpasse meg internatlivet, og da min kusine sluttet til jul klarte jeg å holde meg i gang likevel. Og ettersom månedene gikk trivdes jeg bedre og bedre. Savnet hjem ble nesten borte. Men likevel lå det en tung følelse dypt inne i meg.

Ung voksen

Etter videregående flyttet jeg til Trondheim for å jobbe i menigheten et år. Jeg kjente vel egentlig ingen. Det var flere jeg visste hva het, og noen som mamma og pappa kjente hadde jeg hilst på før. Men de som var på min aldre kjente jeg ikke. Jeg bodde i en leilighet i gangavstand fra kirka, og der tilbrakte jeg mesteparten av tiden jeg ikke jobbet de første månedene. Og jeg satt med en følelse av at jeg hadde ingen.

Igjen slo savnet etter min beste venninne skikkelig inn. Jeg hadde ingen å dele disse følelsene med. Så da plutselig en dag en venn fra videregående kom inn i kirka spratt jeg opp og hev meg rundt halsen hans. Det var så godt å se en god venn. Jeg tror jeg må ha kviknet skikkelig til, for de damene jeg hadde sittet og snakket med var overbevist om at det var kjæresten min som kom på besøk. Men han og jeg hadde aldri vært kjærester, men vi har delt utrolig mye hjertesorg med hverandre.

Etter noen måneder hvor jeg hadde engasjert meg i aktiviteter  med de andre ungdommene i kirka fikk jeg nye venner. Og en av dem har jeg nå vært gift meg i 22 år.  Så følelsen av ensomhet ble sakte med sikkert borte i løpet av vinteren og våren.

Nygift og nybakt mor

Trondheim

Vi giftet oss ca 1,5 år etter at vi fikk øynene opp for hverandre. Og i løpet av det første året ble jeg gravid. Og en av de tingene som har slått meg i ettertid er at jeg hadde en slags skamfølelse når jeg fortalte folk at jeg var gravid. Min mann var ikke sånn. Og den samme følelsen kom to år senere da jeg ble gravid de to andre gangene. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg fikk det. Selv med tanke på hvor konservative folk i vårt kirkesamfunn kan være hadde vi gjort ting i riktig rekkefølge, ekteskap først, så barn.

Tromsø

Men med svangerskaps- og barselshormoner kom den berømte barselsdepresjonen. Jeg pleier å si at min kropp tåler ca 6 mnd med dårlig søvnkvalitet. Så smeller det. Og det tar lang tid og mye arbeid å hente seg tilbake igjen. Og det har skjedd alle tre gangene jeg har fått barn. I tillegg så flyttet vi fra Trondheim, hvor jeg nå begynte å føle meg hjemme, til Tromsø. For der hadde min mann fått tilbud om jobb. Det var i Tromsø vi fikk vår andre datter. Det kan være du har skjønt hva som kommer nå. Igjen måtte jeg starte på nytt. Jeg hadde ei (annen) kusine i Tromsø, ellers kjente jeg ikke noen andre spesielt godt. Og når jeg er den kontaktsøkende av min mann og jeg så ble det ikke fortgang i å øke vennekretsen når jeg jobbet deltid, og vi ellers bodde litt utenfor allfarsvei.

Jeg fikk etterhvert venner i Tromsø også, men jeg savnet sårt å ha besteforeldre i nærheten til barna. Og igjen var det mange tårefylte samtaler med mamma på telefon. I en periode snakket vi sammen lenge hver dag. I denne perioden var jeg dypt deprimert. Jeg var på det stadiet at hadde jeg ikke hatt barna, som jeg ikke ville at skulle leve med at mamma ikke ville leve med dem, så er det ikke sikkert jeg hadde vært her i dag. Jeg skrev til og med et langt brev til min mann en natt hvor jeg fortalte at jeg ikke klarte mer. Og så gikk jeg å la meg på et annet rom. Stakkars mann. Han stod opp og fant brevet på kjøkkenet, og jeg var ikke der. Han gikk gjennom leiligheten og var ganske fortvilet da han fant meg på kontoret.

Sarpsborg

Etter det en gang ble vi enige om å flytte sørover. Og jeg må bare si hvor heldig jeg er med min familie. For pappa og min storebror skaffet en lastebil som de kjørte fra Oslo til Tromsø og tilbake i en lang tur. De hjalp til med å pakke bilen og vaske ned leiligheten. Du skjønner det at når det kommer til et visst stadiet i enhver flytting klarer ikke jeg fungere lenger. Men pappa tok tak, og vi ble ferdige.

Familieliv

Tilbake på østlandet endte vi i Sarpsborg. Og her har vi bodd siden. 18 år i samme by. Denne gangen med to små barn. Jeg var hjemme med jentene, men mammen min jobbet. I tillegg hadde jeg noen vakter på et opptreningssenter i Moss. Det var igjen noen av de samme utfordringene som de andre gangene jeg hadde flyttet, men denne gangen hadde jeg min familie i nærheten. Vi var ofte hos mamma og pappa. Noe jeg er veldig glad for.

Jeg skal ikke gå i detaljer på alt som har skjedd disse årene, men jeg kan fortelle at depresjonen og angsten har vært tilstede de fleste av disse årene. Graden av hvor dypt det har stukket har variert. Men i 2003 fikk tok de et skikkelig svalestup. I mars da, pappa var på jobbreise i Liberia, ble han meldt savnet. Det gikk 5 dager uten at vi visste hva som var skjedd. Så fredag 7. mars fikk vi den grusomme beskjeden. Han var funnet, skutt. Han hadde, sammen med to lokale arbeidere, blitt  drept en uke tidligere. Det sjokket vi fikk da han først ble meldt savnet og den sorgen vi så har måtte leve med har gitt meg utrolig mange tøffe dager, uker og år. Men jeg har stått i det. Og er kanskje sterkere på grunn av det. Hvem vet?

Resultat

Nå lurer du kanskje på hva dette har med min overvekt å gjøre. Og inntil jeg fikk barn var jeg normalvektig, men så startet den emosjonelle spisingen. Det vil si den startet nok i Pakistan, men tok skikkelig av i første barselstid. Min sønn beskrev det så godt her om dagen. For han er klar over at jeg holder på med en livsstilsendring. Jeg sier ikke til ham at jeg slanker meg. For i mitt hode er det kun et resultat av all den andre jobbingen jeg gjør for å endre ting. Vi kom til å snakke om at jeg ikke alltid har vært tjukk. Så sier han: “Det er fordi du ble så lei deg da pappaen din døde at du bare ville spise”. Og det er jo veldig enkelt og godt forståelig oppsummering av trøstespising.

Rask oppsummering

Jeg tenkte at for at dere skal forstå litt mer hvordan jeg har reagert på de forskjellige endringene i livet var det greit med en litt dypere forklaring. For jeg vet at mange ser på meg som like tøff innvendig som jeg er i kjeften, men det stemmer ikke. Jeg er heller ikke alltid så glad i sjela som latteren som brøles ut av meg kan tilsi, selv om den er oppriktig ment. Og når du ser meg i sosiale sammenhenger vet du ikke alltid at jeg går rundt med høy puls og en angst som sliter meg ut.

Det sitter en liten sårbar jente inne i en stor kropp, med tøft tryne

 

Nå er det heldigvis ikke sånn hele tiden. Da hadde jeg blitt sprø. Men det ligger der, og jeg er klar over det. En ting jeg er glad for er at jeg er det jeg kaller kronisk optimist. For føler jeg meg bra en dag, så glemmer jeg mye av det som før har vært tungt. På samme måte som om jeg er smertefri en dag så tror jeg at nå får jeg aldri vondt noe sted igjen. Det kan jo være en god mestringsstrategi, men også litt upraktisk når man ikke alltid pakker med seg det man trenger i tilfelle “regnværsdager” når man beveger seg vekk hjemmefra.

PS. Jeg glemte å si at jeg virkelig hater å flytte 😉

 

 

Blogglistenhits