Hva skjer med kroppen?

Jeg har mange ganger de siste ti årene sagt at det var først da pappa døde at jeg virkelig forstod begrepet “psykosomatisk”. Jeg hadde hørt mye om det før, og hadde en viss forståelse for at sjel og kropp hører sammen. Men hvor komplisert og intrikat dette virkelig er slo meg ikke før jeg en dag for 10 år siden ikke lenger klarte dagligdagse oppgaver som å skru av lokk på syltetøyglassene eller åpne brusflasker. Jeg vet at mange sliter med slike ting daglig, gjerne på grunn av andre sykdommer. Men jeg hadde aldri tidligere hatt slike problem.

Dersom du er en tilbakevendende leser vet du at pappa ble drept i februar 2003, og har kanskje lest litt om det jeg har skrevet tidligere. I dag vil jeg fortelle litt om hvordan kroppen min har håndtert ting. Jeg har skrevet om hvordan jeg har opplevd ting. Og det kommer det mer om etterhvert. Men nå sitter fokuset mitt mer på det kroppen fysiologisk gjør. La meg først som sist si at dette er IKKE er en vitenskapelig vinklet sak, men en personlig opplevelse.

De siste dagene har jeg hatt sitringer fra magen og ut i fingertuppene. Følelsen er ganske lik den man kan få ved magesjuke, eller for den del forelskelse. Selv om det denne gangen ikke har noe med noen av delene å gjøre. Nei, det er vel kroppen som sender signaler til seg selv på at nå må den passe på. For snart så kommer det en påkjenning. Og det er ikke snakk om en fysisk påkjenning. Det er snakk om noen dager med mange følelser. Følelser som til tider er så sterke at det kun er toppen på isfjellet som merkes. For det er en gråt, en sorg og et savn som aldri har fått tømt seg. Nå vil du kanskje si at så mye som jeg har snakket om ting så kan ikke det stemme. Men det gjør det. For ting har ikke vært sagt så ofte. Jeg har ikke måtte sette ord på hva som skjedde så ofte, og heller ikke på hva jeg føler for alle vet jo at “det er helt forferdelig”. Å kalle det noe annet er feil, men for de som er så heldige at de ikke har hatt denne personlige opplevelsen av et så nært tap så har det i alle fall for meg blitt så sterke følelser at jeg klarer ikke å ta det inn over meg.

For å gi dere et praktisk eksempel så kan jeg fortelle at når jeg får meldinger fra mine brødre, mamma eller andre i nær slekt i dag med støttende ord i dag så er umiddelbar respons i kroppen at det knyter seg i brystet og så skyter det ilinger ut i fingrene. Deretter truer tårene i øyekroken. Instinktivt ønsker jeg å krølle meg sammen og bare grine. Grine til all spenningen som produseres i disse hendelsene slipper taket. Men bare tanken på å slippe løs alle disse følelsene skremmer meg så jeg lar noen tårer trille, slipper kanskje ut et lite hulk og så tar jeg meg sammen igjen.

Så for deg som står på utsiden og syns at noen er veldig opptatt av det triste, så må du huske på at det er nok mye som du ikke vet om som dyttes ned. Og jeg tror at når noen over lang tid dytter vekk mange følelser så blir det ikke borte. Det setter seg på andre vis i kroppen. I dag kjennes det ut som kroppen min i går gjennomgikk en lang og intens treningsøkt, men det gjorde den ikke. Den hadde en runde hvor jeg prøvde å være behersket mens jeg fortalte historien min til ei som jobber på sykehuset i Østfold. For kroppen var det en kamp. For meg mentalt var det ikke en opplevelse av “terapi”, men nesten mer som en nøytral forteller. Og det vil jeg ikke påstå at jeg er. Og det er vel her jeg har vært mye av tiden. Jeg har distansert meg litt for å makte å fortelle, og dermed har jeg også opplevd at følelsene blir litt begravd.

Og det kan kjennes ut som de har begravd seg godt inne i nervesystemet i kroppen. Så nå er ligger det nok en prosess foran meg som går ut på å lære kroppen at krisen er over, spenningene kan gjerne slippe taket og det er helt greit å være normalt avslappet. Så når det for ti år siden startet en traumereaksjon i kroppen min, så trenger jeg nå tid og kanskje hjelp til å få kroppen til å la noen av følelsene komme frem slik at de ikke lenger føles så store og skremmende.

Blogglistenhits