Hvor dypt stikker det?

For to uker siden kom jeg over denne artikkelen skrevet av Hanne Sigbjørnsen, også kjent som Tegnehanne, hvor hun tar et oppgjør med hvordan vi i bruker ganske tøffe diagnoser som en dagligdags måte å beskrive en følelse.

Det har gått inflasjon i de to mest utbredte diagnosene. Ordene «angst» og «depresjon» er navnet på sykdommer som bokstavelig talt ødelegger liv, men de blir helst brukt til å forklare dagligdagse nedturer vi alle opplever.

– Hanne Sigbjørnsen

Da jeg leste artikkelen ble jeg på en måte rørt. Her skriver ei som selv ikke har hatt psykiske problemer at vi må slutte å bruke disse ordene som faktisk også er diagnoser på følelser og opplevelser som kan være heller trivielle. Men artikkelen har ikke helt sluppet taket på meg, på tross av en for tiden elendig hukommelse. Og årsaken er nok det at jeg i bunn og grunn sliter litt med dette selv.

Hvor er grensen for når vi kan uttrykke at vi blir deprimerte av ting? Vel, jeg er enig i at å si vi blir deprimert av ting som egentlig kjeder oss er dårlig bruk. Men hva med ting som gjør oss trist, nedstemt og liknende, men som likevel ikke gjør oss klinisk deprimerte? I min ungdom snakket vi om å bli deppa. Og når man gruer seg for noe så har vi angst for det.

Jeg tenkte å skrive litt om hvordan jeg, som har både angst og depresjon på min diagnoseliste hos fastlegen føler på disse ordene. For jeg tenker at siden disse diagnosene er psykiske, så er det slik at vi er noen som har en litt hardere erfaring med følelsene angst og depresjon. Jeg tror nemlig at alle har litt angst (urolighet og følelsen av å grue seg for noe) og kan være litt deppa (som jeg pleier å kalle det når jeg ikke føler meg ordentlig deprimert, men heller litt nedfor).

Første gangen jeg skulle snakke med lege om at jeg hadde angst var vanskelig, fordi jeg også hadde brukt dette begrepet på følelser som ikke egentlig var angst. Men når angsten virkelig kom var det ikke til å ta feil av. Da tenker jeg på den totalt lammende følelsen når du ikke klarer å puste for hele brystkassa knyter seg. Det kjennes som om noen slår deg i magen og samtidig lager karusell av tankene dine og kaldsvetten står i panna og nedover ryggraden. Og alle disse tingene utløses av ting som “i morgen er det mandag, da er det en ny arbeidsdag”, eller “Kan du komme inn på kontoret mitt, det er noe vi må snakke om”. Eller hvordan hele ansiktet begynner å stikke og munnen blir helt tørr når telefonen ringer og du ikke kjenner igjen telefonnummeret, eller kanskje fordi du kjenner igjen telefonnummeret.

Dette er hvordan angst kan oppføre seg. Heldigvis for meg har jeg ikke denne opplevelsen ofte, men den kommer gjerne i forbindelse med at en depresjon (da i betydning klinisk depresjon) slår ut.

Og når vi snakker om depresjon, så er det så mye mer enn å bare være litt nedfor eller trist. Det er veldig mye av de samme følelsene, men så uendelig mye sterkere. Når man er nedfor eller nedstemt uten depresjon så går det ikke så lang tid før man ser en bedring, og nedturen går ikke så dypt ned heller. Men når depresjonen virkelig setter inn og man mister totalt evnen til å se løsninger på selv de minste utfordringer, og det å komme seg ut av senga om morgenen er en aktivitet som krever nesten halvparten av dagens energirasjon og ikke minst store deler av dagens allerede elendige stå-på-vilje da har man en pekepinn på at noe er galt. Alle har sånne dager inn i mellom, det er viktig å huske. Men når dette varer over tid, da er noe galt. En depresjon viser seg litt forskjellig på forskjellige personer, og det er forskjellige ting som kan utløse en depresjon. Men den aller mest frustrerende depresjonen er den som slår til når livet går ganske bra. Jobben er bra, familien fungerer godt og man ikke egentlig kan klage på noe. Når rullegardinet trekkes ned og hele livet føles som det dras under vann hvor alt man gjør krever uendelig mye mer energi enn dersom man var på tørt land. Når tiltakslysten ikke finnes lenger, så det å bestemme seg for hva man skal spise til frokost er et så vanskelig valg at man lar vær å spise. Når ting man egentlig stortrives med å gjøre ikke lenger frister. Når det eneste som frister er å dra ned rullegardiner og persienner i huset og legge seg i senga eller på sofaen og gjemme seg bort fra verden og de forpliktelser og valg det medfører å være et menneske, et familiemedlem. Da er man deprimert.

Så jeg tenker at vi må alle, både de som har psykiske sykdommer og de som aldri har hatt det, må ha forståelse og toleranse for hverandre. Og dersom du “blir deprimert” av å se på et tv-program eller å lese ting i blader eller aviser, så slutt med å se på det programmet og legg vekk det du leser på. Og dersom du “får angst” av å holde et foredrag eller liknende, så vær glad du har litt sommerfugler i magen, det holder det skjerpet. Og så får vi som har prøvd mer enn lite-versjonen av disse begrepene prøve å bære over med at noen er så heldige at de ikke vet hva de snakker om.

Blogglistenhits

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *