Hvordan ser vi hverandre i sorgen?

Den 26. februar 2010 skrev jeg noen ord om hvordan jeg hadde det i min sorgprosess. Dette har vært ord jeg har vært redd for å dele med andre. Ord som ikke er ment å henge ut noen enkeltpersoner. Men tanker og følelser jeg har hatt i min sorgprosess. Nå som det skjer så mye føler jeg meg klar til å dele det med dere. Og jeg håper at du kan lese det med lite kritiske øyne.

Ser du meg? Eller…

26feb10

Det er ganger i livet man ønsker å bli sett. Men det er også ganger man ønsker å være anonym.

Når man kommer fra et lite samfunn hvor de fleste vet hvem familien din er, og hva de har gjort så lenge du selv kan huske, så blir det av og til nok. Og dette er snakk om små forhold. Jeg vil ikke begynne å ta for meg, eller for den saks skyld tenke på hvordan store kjendiser har det. Men tilbake til mine opplevelser. Som sagt kommer jeg fra et lite samfunn. Pappa hadde en jobb som gjorde ham veldig synlig. Han var en engasjert person. Han var utadvendt og hadde gjerne gode råd å komme med til barn og ungdom på min alder. For det var jobben hans. Han jobbet med barn og ungdomsarbeidet i kirkesamfunnet vårt. Vi tilbrakte derfor en del tid på forskjellige samlinger. Det var speider- og tenåringsarrangementer. Etterhvert som jeg ble eldre ble det også ungdomsarrangementer. Og alltid var pappa og mamma der. For pappa var med å arrangere det hele. I over 9 år av min oppvekst hadde han dette arbeidet. Alle kjente pappa, og derfor var det mange som kjente meg. I alle fall trodde mange det.

Det følger så bortimot 15 år med arbeid i bistand, som strekker seg over hele landet. Og dermed blir hans krets av bekjente og venner større. Han blir en stadig mer offentlig person. Men for meg som er vokst opp med dette så ser jeg ikke noen forandring. Jeg er vant med at folk kjenner oss, at de ikke har sett meg siden jeg var “så” stor og så videre. Dette er en del av livet. Og jeg tenker faktisk ikke så mye over det.

Men en dag, mens pappa jobbet med sitt bistandsarbeid, noe som også førte ham ut av landet så skjedde det store. Det som fikk meg til å endre syn på saker og ting. En sen nattetime kommer mamma hjem til meg og forteller at pappa er savnet. Han er i Afrika for å følge opp hvordan pengene han samler inn blir brukt. Vi vet ikke mer. Bilen han kjørte er funnet, men ingen av de som var med han er funnet.

Det blir dager med fortvilelse. Dager hvor det er bilde av pappa på forsiden av tabloidavisene. Saken er i alle nyhetssendinger og det er helt uvirkelig. Nå er han ikke bare “lokalkjendis”. Det som hender spres ut til hele landet. Det er absurd å være “familien” som skal gi kommentarer til avisene. De som får spørsmål og hva vi tenker og hvordan vi planlegger å takle fremtiden.

Etter 5 dager i noe som man nesten kan betegne som et helvete får vi beskjeden om at han er funnet, død. Han er drept. Nye oppslag i media. Det blir lagt ut en minneprotokoll på internett. Det blir holdt minnestund i kirken og begravelsen planlegges. Alt skjer mens jeg fremdeles er i sjokk. Jeg får ikke med meg alt som skjer. Vi prøver å støtte mamma, og hverandre. Men sjokket, smertene og sorgen er så stor og så tung. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fungere igjen.

Men så kommer dagen for begravelsen, og nå melder en motstridende følelse i meg. Jeg ønsker å være anonym. Men jeg vil bli sett. Ordentlig sett, for den jeg er. Ikke bare for datteren til han som alle kjente. Det er flere hundre mennesker i begravelsen. Folk kom tidlig. For å sikre seg sitteplasser, tenker jeg. De kom så tidlig at da vi kom til kirken for å ta vårt siste farvel med pappa så satt det allerede folk der inne.

Det var da det begynte. Skylappene kom. Jeg klarte ikke å se på de som var der. Du kan vel egentlig si at da ønsket jeg dem dit pepperen gror. Vi hadde ikke hatt mulighet til å ha en personlig stund med båren etter at han kom til Norge. Jeg trengte tid til å fordøye at pappa lå der, at han aldri skulle komme tilbake. Og så satt det mennesker som jeg anser som fremmede, i alle fall i denne sammenheng, i kirken. Selvsagt var dette mennesker som jeg kjenner, mennesker som har hatt en del med pappa å gjøre, men de var ikke familien. I denne stunden var det vanskelig nok for meg å tenke på at slektninger skulle komme og gjøre stunden enda mer vanskelig. Jeg fikk panikk. Jeg tørte ikke gå fritt, jeg klarte ikke stå ved kisten og ta farvel, jeg fikk ikke holdt rundt mine brødre, eller mamma. Det ble for vanskelig å sørge så intenst med tilskuere.

Så jeg fant min plass på første benk. Og satt der. Jeg klarte ikke se bak for å se hvem som kom av slekt og venner. Jeg klarte knapt å snakke med de som kom frem til oss. Jeg har aldri noensinne følt meg så tom, og så full av følelser på en gang. Kroppen verket av sorg. Det var ikke en bit av kroppen som ikke var rammet. Hodet føltes lammet, magen var en stor knute og musklene utmattet.

Da vi kom ut og stod ved graven etter begravelsen, og det strømmet på med mennesker så var denne følelsen av å bli beglodd enda større. Vi skulle frem å legge blomster på kisten, og det var utrolig tungt. Å nærme seg pappa foran alle disse som også følte at han var litt deres.

Jeg følte meg fortapt. De menneskene som hadde betydd noe for meg også opp gjennom årene viste ikke noe mer medfølelse enn andre. Jeg skulle være der for mamma, og alle så henne. Men jeg stod der mer som en rekvisitt enn som en sørgende datter. Det er to personer av de mange hundre som så meg. Som kom direkte til meg for å kondolere. De viste at de så meg, at de ikke så bare datteren til avdøde.

I lang tid etter var det sånn at vår sorg var offentlig, alle steder hadde folk noe de ville si. Av og til ønsket jeg å være ett normalt menneske som gjorde normale ting. Det er slitsomt når alle vet hva som skjer. At man ikke kan få pause. Jeg trengte litt pusterom.

Gjennom det meste av min oppvekst var pappa “allemannseie”. Alle kjente han, og måten han var på gjorde at de også tenkte at han brydde seg. Noe han  også gjorde. De følte at når han snakket i en forsamling, så snakket han direkte til dem. Det var deres mann. Men nå var han altså borte. Og for første gang i mitt liv fikk jeg ett stort ønske om å ha han alene. Han var deres da han levde, nå vil jeg ha han for meg selv. Han var tross alt min pappa.  Mine tanker og følelser var turbulente. Jeg ønsket å få ha sorgen privat, ønsket at vi kunne få sørge som en vanlig familie. At ikke alle skulle se og vite, og ikke minst “kjempe” om hvem som sørget mest. For jeg er sikker på at min sorg var størst. Vel, ikke helt størst kanskje. jeg har jo familie som sørget også.

Så gikk tiden litt. Og alle mintes denne mannen som hadde gjort så mye for samfunnet. Han som alle kjente. Det ble nesten litt for mye av det gode. Men det var ingen som husket meg. Ikke en person i samfunnet, ikke en person som tok kontakt med meg for å høre hvordan jeg hadde det. Det var ingen ledere i kirken som tok kontakt. Eller andre som burde gjøre det. Jeg satt i sorgen, som var veldig offentlig, men fikk ikke noe personlig støtte. Alle sa at alle gjorde det. Men ingen kom. Mamma fikk mer, heldigvis. Men jeg falt igjennom. Det er vondt. Selv om det har gått mange år er det sårt. For jeg slet med disse følelsene om at jeg ikke ville at alle skulle se sorgen, og den følelsen av at noen måtte se meg. Det er en merkelig kombinasjon, syns du kanskje, men det var sånn det var.

Nå har det blitt viktig for meg å prøve og se andre som sørger. Mennesker fortjener å bli sett, på riktig måte, i sin sorg. De trenger den oppriktige medfølelsen som vi kan gi. Se den lille personen som står og sørger. Kanskje litt for seg selv, og litt stille. Gi en klem, vise at denne personen ikke er alene. At man oppriktig bryr seg. Det er viktig. Vi må tåle å gi såpass av oss selv. Men for all del. Dette vil jeg skal være en oppriktig handling, ikke noe som gjøres ut av nysgjerrighet, eller av ønske om å vise seg frem som en som sørger mer enn andre. Men ta vare på de rundt deg. Se menneskene, som individer. Ikke bare som en del av en gruppe. For det er sånn vi selv ønsker å bli sett.

Blogglistenhits