Hvorfor gråt hun ikke?

I forrige uke leste jeg på Dagbladet.no, VG.no og Aftenposten.no om hvordan personer kommenterte til Anja Johansen at hun ikke gjorde ting riktig etter at hennes kjæreste, Alexander Dale Oen, plutselig gikk bort. Hun sier blant annet:

 Folk har kommet bort, sendt meldinger og spurt meg hvorfor jeg ikke gråt i begravelsen, hvorfor jeg ser glad ut, burde ikke du sørge mer. Jeg har fått høre at jeg er en kald person, og slik kunne jeg fortsatt. Jeg er ikke en kald person.

Jeg blir oppriktig lei meg på hennes vegne. Hvordan kan personer som ikke kjenner henne vite hva hun sliter med? Er det virkelig andre som skal fortelle oss hvordan vi skal sørge? Hvor lang tid skal det ta før vi kan smile blant andre? At hun ikke gråt da hun sa sine minneord er en handling jeg kan forstå. Som jeg skrev i går i “Tårer i halsen” så har jeg selv flere ganger “skrudd av krana”, som jeg pleier å si om gråten.

Nå er min opplevelse i mye mindre skala enn hva Anja Johansen har gått gjennom. Pappa var en profilert person i Syvendedags adventistsamfunnet, og litt kjent i bistandskretser. Men ikke kjent nok til at det ble gjort store oppslag i avisene etter at begravelsen hadde funnet sted. Da mistet det hele nyhetens interesse. Og det har nok gjort at vi som pårørende ble spart slik oppmerksomhet. Men i de kretser hvor vi har vandret har vi likevel vært synlige. Og i store forsamlinger med mennesker jeg vet hvem er, men som jeg ikke vil si at jeg kjenner ordentlig, kom flere bort og ville si noe, gi en klem eller fortelle hvor mye Kåre betydde for dem. I bunn og grunn er dette greit. Men av og til så er ikke behovet for å høre hvor mye pappa betydde for andre det viktigste. For av og til har jeg følt at de stiller seg på lik linje som meg. At de mistet like mye som vi. Jeg vet at det ikke er en konkurranse om hvem som har det største tapet. Men jeg har følt det som om noen har gjort det til det. Litt som “Jeg kjente Kåre best, og jeg var nærmere han enn de andre.”

Dette fikk meg til å stenge litt for mine følelser ute blant folk. De kunne få fortelle meg at de hadde mistet så mye. Selv om jeg inne i meg hadde lyst til å rope: “Hva har du mistet? Han var min pappa!”

Så følelsene i den andre enden av skalaen, smilet, latteren og den tilsynelatende gleden har vært mer frontet. Nå har vi i slekta ganske utbredt galgenhumor, så det kom noen spøkende setninger med påfølgende latter allerede den første timen etter at vi hadde mottatt dødsbudskapet. Det gjorde ikke sorgen mindre, eller savnet lettere. Men det var en måte å takle noe så ufattelig vanskelig. Hvordan kunne vi takle at noen hadde tatt pappas liv tilsynelatende uten grunn?

Den gangen hadde jeg ikke Facebook- eller Twitterkonto. Jeg kunne glede meg over små ting i hverdagen og slapp å tenke over om det var riktig av meg å skrive det. Og det er jeg ufattelig glad for. For jeg må si at hvis man kun kan skrive om triste ting når man sørger så er det ikke så mange som gidder å følge med etterhvert. Det som nok garantert hadde kommet da er “Nå er det på tide å komme seg videre!”

Hvordan man kommer seg videre er helt individuelt. Jeg sitter her ti år etter og til tider er sorgen like vond å håndtere. Sjokket som fulgte vår hendelse har gitt seg. Men det er mye annet som har preget, og som fremdeles preger meg den dag i dag.

I dag har jeg et par spørsmål til deg som har lest dette. Hvor lenge er det “riktig” å sørge? Finnes det en korrekt måte å sørge på? Og til slutt et litt mer personlig spørsmål: Ville du latt hele verden få granske din store sorg?

Blogglistenhits